ødeleggelsen av Guds tempel i Jerusalem). Fariseerne gikk inn for lignende forbud når de holdt sine frivillige faster to ganger i uken. Men hvis Jesu tilhørere av en eller annen grunn skulle ønske å faste, skulle de «salve hodet og vaske ansiktet», med andre ord, se normale ut.

Jesus begrunnet også dette: «Så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i det skjulte.» (Matt. 6: 18a) Det var ikke mennesker de skulle behage, men Gud, som «er i det skjulte», langt borte fra menneskeøyne. Derfor ville det ikke være noe behov for å gi et synlig tegn på at de fastet.

Jesus sa imidlertid at selv om mennesker ikke ville legge merke til noe og rose en som lot være å vise offentlig at han fastet, kunne han være forvisset om én ting: «Din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» (Matt. 6: 18b) Og det er sikkert at Gud «ser» og legger merke til hvordan hans tjenere utøver sin tilbedelse. Det som teller for Gud, er ikke fromme gjerninger som blir gjort for at andre skal se dem, men et oppriktig hjerte og gjerninger som skriver seg fra kjærlig omsorg for ens medmennesker. (1. Sam. 16: 7; 1. Krøn. 28: 9) Om det å faste skrev Jesaja:

«Dere driver jo handel på fastedagen og presser arbeidsfolkene hardt. Når dere faster, blir det strid og trette, og i ondskap slår dere med neven [fordi sulten gjør dem irritable]. Dere faster ikke slik i dag at bønnen kan høres i det høye. Er dette den faste jeg vil ha: en dag da mennesket plager seg selv, henger med hodet som sivet, kler seg i botsdrakt og ligger i aske? Kaller du dette for faste, er det en dag etter [Jehovas] vilje?

Nei, slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, og ikke svikter dine egne.» — Jes. 58: 3—7.

Jesus forsikret sine disipler om at Gud ville «lønne» dem som hadde de rette motiver når de av og til fastet. Den lønnen er langt større enn noe menneske kan gi. Ja, for dem som hørte Bergprekenen, var det mulig å få udødelig liv i himmelen og bli delaktig i Guds messianske rike. — Luk. 22: 28—30; Joh. 14: 2—4; Åp. 20: 6.

Spørsmål fra leserne

● Første Mosebok 3: 22 antyder at andre i himmelen foruten Jehova hadde spesiell kunnskap om godt og ondt. Er det tilfelle?

Det ser ut til at ikke bare Jehova, men også hans enbårne Sønn hadde kunnskap om godt og ondt i den betydning 1. Mosebok omtaler dette.

Etter at Adam og Eva hadde syndet, avsa Jehova dommen over dem. Deretter sa Gud: «Mennesket er nå blitt som en av oss når det gjelder å kjenne godt og ondt, og nå, for at han ikke skal rekke ut sin hånd og ta frukt også fra livets tre og spise og leve til ubestemt tid, — » — 1. Mos. 3: 22, NW.

Det første menneskepar var ikke fullstendig uten kunnskap om godt og ondt. Gud hadde fortalt dem at det ville være galt eller ondt å spise av frukten på et bestemt tre; på den annen side ville det være godt å adlyde Gud. (1. Mos. 2: 16, 17) Den «kunnskap» som var inne i forbindelse med «treet som gir kunnskap om godt og ondt», var forbundet med en personlig avgjørelse av hva som er godt, og hva som er ondt. Professor T. J. Conant skrev om dette: «Ved å ringeakte Guds vilje og ved å bestemme og handle på egen hånd valgte mennesket selv å vite hva som er godt, og hva som er ondt.» Ja, Adam og Eva forkastet Guds avgjørelse og valgte å sette opp sin egen norm for hva som var godt, og hva som var ondt.

Men hva med Guds uttalelse: «Mennesket er nå blitt som en av oss når det gjelder å kjenne godt og ondt»?

Noen har trodd at Gud her benyttet majestetsflertall, i likhet med en menneskelig konge, som kan si «vi» når han taler bare på vegne av seg selv. Det finnes imidlertid en annen mulighet som ser ut til å ha sterk støtte i Bibelen.

I 1. Mosebok 1: 26 sa Jehova: «La oss skape mennesker i vårt bilde.» Bibelen får oss til å trekke den slutning at Gud her snakket med sin enbårne Sønn,