Bergprekenen — «Dere skal samle skatter i himmelen»
ETTER at Jesus hadde gitt råd om nødvendigheten av å unngå hykleri i forbindelse med tilbedelsen, drøftet han materialismens snare. Han begynte denne drøftelsen med å si: «Slutt med å samle dere skatter på jorden, hvor møll og rust fortærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler.» — Matt. 6: 19, NW.
Jesus kjente godt til den tendens menneskene har til å sette sin lit til materielle ting. Han formante sine tilhørere til å ’slutte’ med å samle seg materielle ting, ettersom jordiske skatter ikke er av varig verdi. Kostbare klær, penger eller andre materielle ting, kan miste sin verdi. «Møll» kan for eksempel ødelegge verdifulle stoffer; kostbare metaller kan ødelegges av «rust». (Jevnfør Jakob 5: 1—3.) Selv før dette skjer, er det fare for at en kan bli utsatt for tyveri. I det gamle Palestina kunne tyver ’bryte seg inn og stjele’ ved å hogge seg gjennom kalkede eller leirklinte vegger.
Jesus sa derfor: «Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark [rust, EN] ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler.» (Matt. 6: 20) En kan samle seg uforgjengelige skatter ved å gjøre gode gjerninger og derved få et godt navn «i himmelen» (det vil si hos Gud). Når det gjelder dette, formante apostelen Paulus velstående kristne til å «gjøre godt, så de kan være rike på gode gjerninger, være gavmilde og gjerne dele med andre. På den måten samler de seg en skatt og legger en god grunnvoll for den kommende tid, slik at de kan gripe det virkelige liv». — 1. Tim. 6: 17—19; Tit. 3: 8.
Jesus oppga følgende grunn for å sky materialisme: «For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» (Matt. 6: 21) En persons «skatt» er det han mener har stor verdi. Han lar sitt «hjerte» dvele ved dette. Hjertet er setet for motiver, ønsker og følelser. Hvis den skatt som stjeler et menneskes hjerte, utelukkende består av det verden har å tilby, vil den skade dette menneskets forhold til Gud. Han krever «helhjertet» tjeneste. — 1. Krøn. 28: 9; Matt. 22: 37.
Jesus fortalte to lignelser for å hjelpe sine tilhørere til å unngå materialismens snare. Den første innledet han ved å si: «Det er øyet som gir legemet lys. Er ditt øye friskt [klart, NW], blir hele ditt legeme lyst.» — Matt. 6: 22.
Det er passende å si at «det er øyet som gir legemet lys», for øyet omdanner lyset til impulser som når synssentret i hjernen. Når øyet er «klart», fokuserer det bare én ting. Det lar ikke blikket flakke omkring for å se på enhver gjenstand som kommer innenfor synsfeltet. Det en person i billedlig forstand retter sine øyne mot ved å gjøre det til gjenstand for intens konsentrasjon og meditasjon, berører hele hans personlighet. Hvis en persons fremste mål i livet er å gjøre Guds vilje, vil hele hans ’legeme bli lyst’. I alle livets forhold vil han gjenspeile det lys som herliggjør Gud og er til gagn for hans medmennesker. — Jevnfør Ordspråkene 4: 18, 25—27; Matteus 5: 14—16.
«Men hvis ditt øye er ondt,» fortsatte Jesus, «vil hele ditt legeme bli mørkt.» (Matt. 6: 23a, NW) Et ’ondt øye’ er rettet mot gale ting og begjærer dem. (Jevnfør Matteus 5: 28; 2. Peter 2: 14.) For en person som gjør det å skaffe seg denne verdens rikdom til det viktigste i livet, ’vil hele legemet bli mørkt’. Å ha et slikt materialistisk mål vil føre til urett oppførsel, noe som vitner om et åndelig mørke på alle livets områder. «De som vil bli rike,» skriver apostelen Paulus, «faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær, som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærlighet til penger er en rot til alt ondt. Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.» — 1. Tim. 6: 9, 10.
Jesus viste hvor alvorlig dette er, da han deretter sa: «Om nå lyset i deg er mørke hvor dypt blir da ikke mørket!» (Matt. 6: 23b) Som mennesker er vi ufullkomne fra fødselen av. (Rom. 5: 12) En person som misbruker de evner han har når det gjelder å skaffe seg opplysning (det billedlige øye), gjør ikke situasjonen noe bedre. Å ha et begjær etter rikdom tilflekker hele ens livsførsel. (Ordsp. 28: 20) «Hvor dypt,» utbrøt Jesus, «blir da ikke mørket» for dem som skyver åndelige ting til side på grunn av sin kjærlighet til materielle ting. — Matt. 13: 22.
Jesus tilføyde så en annen lignelse: «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre.» — Matt. 6: 24a.
De som lyttet til Bergprekenen, var kjent med slaveri, for Moseloven hadde forordninger for dette. (2. Mos. 21: 2; 3. Mos. 25: 39—46) En slaveeier kunne vente at slaven skulle gi av seg selv fullt ut. (Jevnfør Lukas 17: 7—10.) Det er interessant å legge merke til at Misjna behandler rettighetene til «en slave som tilhører medeiere». Dette viser at en slave kunne være underlagt to herrer. I Theological Dictionary of the New Testament leser vi om Jesu ord:
«Mt. 6: 24 og Lk. 16: 13 forutsetter at en slave kunne ha to eiere som hadde like stor rett på hans tjenester. Dette er en situasjon som kunne eksistere, og som også eksisterte. Det fantes da også slaver som var satt fri av den ene herre, men ikke av den andre, slik at de var halvveis fri og halvveis slave. I et slikt [dobbelt trelldoms]forhold var det selvsagt praktisk talt umulig for en slave å vise den samme hengivenhet overfor begge, særlig fordi deres ønsker og interesser kunne være svært forskjellige. Jesus uttrykte dette i et språk som hans samtidige og hans folk kunne forstå, ved å si at slavene ville [elske] den ene herren og [hate] den andre, det vil si at han ville være mindre knyttet til ham.»
Jesus slo fast poenget i illustrasjonen ved å si: «Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» (Matt. 6: 24b) Dette utgjør ingen fordømmelse av det å være rik, men det understreker at en ikke kan «tjene» rikdommen og samtidig vise Gud den udelte hengivenhet han krever. En som virkelig elsker Gud og ønsker å tjene ham på en antagelig måte, må «forakte» den trelldom en kommer i når en gjør det å skaffe seg skatter på jorden til det fremste mål i livet.