Hva Bibelen sier

Hvorfor er det gagnlig at ens tro blir prøvd?

GUDS tjenere kan ikke unngå prøvelser. Apostelen Paulus skrev: «Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» (2 Tim. 3: 12) Denne forfølgelsen kan komme fra venner og slektninger, fra naboer, fra samfunnet eller fra myndighetene. Den kan omfatte både ukvemsord og fysiske overgrep, og den kan bestå i at det blir lagt hindringer i veien når de kristne skal skaffe seg sitt levebrød. Dessuten må sanne kristne stri med de samme problemene som alle andre mennesker — sykdom, skuffelser, urettferdighet og ulykker. Alle slike prøvelser setter en persons tro på prøve.

Ikke desto mindre er det også positive sider ved det at ens tro blir satt på prøve. Apostelen Peter henledet oppmerksomheten på dette da han sa: «I . . . har sorg en liten stund ved allehånde fristelser [prøvelser, NTN], for at eders prøvde tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse.» (1 Pet. 1: 6, 7) Den virkning prøvelser har på troen, blir således sammenlignet med den rensende virkning ild har på gull. Renselsesprosessen åpenbarer hva som er rent gull, og fjerner slagget. Noe lignende skjer med vår tro når vi utsettes for prøvelser. Hvordan det?

Prøvelsene bringer for dagen hvorvidt vår tro er ekte og så sterk at den kan gi oss trøst og holde oss oppe i vanskelige tider. En ulykke eller en naturkatastrofe, for eksempel en oversvømmelse, et jordskjelv eller en storm, kan forårsake store vanskeligheter. De som er svake i troen, begynner kanskje å engste seg unødig mye, slik at de forsømmer åndelige ting. Fulle av bekymring sier de kanskje i likhet med mennesker som ikke har tro: «Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med?» (Matt. 6: 31) De som virkelig er sterke i troen, gir imidlertid ikke etter for en slik sykelig frykt. De fortsetter å være travelt opptatt med åndelige ting, i full tillit til at Jehova Gud vil velsigne de anstrengelser de gjør seg for å skaffe til veie de ting de virkelig har behov for. (Matt. 6: 32, 33) Deres tro holder dem oppe i vanskelige tider og hindrer dem i å gjøre situasjonen verre ved unødig bekymring.

Det at prøvelser kan bringe for dagen svakheter ved vår tro, er høyst gagnlig, ettersom vi på den måten blir hjulpet til å innse nødvendigheten av å gjøre noe for å rette på forholdet. En gjør derfor vel i å spørre seg selv: Hvorfor er jeg svak i troen? Har jeg forsømt under bønn å studere Guds Ord og meditere over det? Har jeg dratt full nytte av de muligheter som er gitt til å komme sammen med mine medtroende? Stoler jeg mer på meg selv enn jeg burde gjøre, istedenfor å legge alle ting fram for Jehova Gud i bønn? Er inderlige bønner en del av mitt daglige liv? En slik selvransakelse er imidlertid bare begynnelsen. En må gjøre seg iherdige anstrengelser for å styrke troen.

Dette krever kanskje at en øker sin åndelige appetitt. Den gangen en ble en Jesu Kristi disippel, hadde en kanskje enda ikke utviklet i seg en lengsel etter «den åndelige uforfalskede melk». (1 Pet. 2: 2) Selv om det kan ha gått mange år, har en kanskje ikke nådd fram til åndelig modenhet og trenger kanskje fortsatt til nettopp den melk som en aldri har utviklet noen sterk lengsel etter. (Heb. 5: 12—14) Det faktum at en spesiell prøvelse en er blitt utsatt for, tydelig har avslørt et svakt punkt ved ens tro, burde virkelig anspore en til å studere Bibelen mye mer og framelske et sterkt ønske om å ta til seg åndelig føde. En bør bestrebe seg på å etterligne den rettferdige mannen som salmisten beskrev: «Den mann . . . har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt.» — Sl. 1: 1, 2.

Dette krever mer enn bare det å lese Bibelen. Det er spesielt viktig at en tar seg tid til å tenke over hva Guds Ord egentlig forteller oss, og at en retter seg etter de formaninger som blir gitt, ja, at en finner virkelig glede i åndelige ting. Disippelen Jakob skrev: «Vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv. . . . den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» (Jak. 1: 22—25) Vi trenger derfor å meditere over det Bibelen forteller oss om Jehova Gud og hans vilje, og med takknemlighet tenke over hvilken kjærlig himmelsk Far han er. Resultatet av dette vil bli at vi får større kjærlighet til ham, at våre bønner blir mer meningsfylte og personlige og kommer til å dreie seg om bestemte ting, og at vår tro på ham blir sterkere.

Hver prøvelse vi måtte bli utsatt for, burde i virkeligheten tjene som en påminnelse om hvor viktig det er å styrke vår tro. Vi bør bestrebe oss på å fjerne fra vårt liv alt urent som kan svekke troen. Vi trenger kanskje å bekjempe slike ting som stolthet, stahet, utålmodighet, selviskhet, latskap og nytelsessyke, verdslighet eller en tilbøyelighet til å la følelsene løpe av med oss, ting som alle sammen kunne få oss til å falle hvis vi ble utsatt for press.

Det at vi blir klar over hvor nødvendig det er å ha tro hvis vi skal få Guds godkjennelse, burde tjene som en kraftig spore for oss til å styrke vår tro. Bibelen gir oss følgende påminnelse: «Uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» (Heb. 11: 6) Vi gjør derfor vel i å ta med i våre bønner det som kommer til uttrykk i følgende ord: «Hjelp min vantro!» — Mark. 9: 24.

Foruten at det hjelper oss til å rette på ting, kan det at vår tro blir satt på prøve, også hjelpe andre. Når for eksempel en kristen mister en av sine kjære i døden, holder hans sterke tro på Guds løfte om en oppstandelse ham oppe. Han lar ikke sin sorg komme til uttrykk i en slik overdreven grad som mennesker som ikke har håp, ofte gjør. Den tiden han har sorg, viser hans innstilling og handlinger at han følger det inspirerte rådet: «Vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, for at I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal òg Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham.» (1 Tess. 4: 13, 14) Når andre ser den makt en kristens tro har til å holde ham oppe, kan de komme til å innse at han er i besittelse av noe virkelig verdifullt. Dette kan skape et ønske i deres hjerte om å få den samme tro og kan få dem til å begynne å ta til seg kunnskap fra Guds Ord og til sist bli Jesu Kristi disipler.

Det er virkelig gagnlig i mange henseender at vår tro blir prøvd. Slike prøvelser setter oss i stand til å se hvorvidt vår tro virkelig gir oss kraft til å holde ut. Vi blir hjulpet til å oppdage svake punkter ved vår tro, og dette setter oss bedre i stand til å rette på tingene. Dessuten kan det at vi kommer gjennom prøvelsene med et godt resultat, hjelpe andre til også å bli Jesu Kristi disipler. Måtte vi derfor gjøre vårt ytterste for å bevare en sterk tro, en tro som etter at den er blitt stilt på den ene prøven etter den andre, «må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse». — 1 Pet. 1: 7.