«Ditt Ord er sannhet»

«Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov»

NOE av det som er best kjent av det Jesus sa, er uten tvil det han sa i Bergprekenen. Redaktøren David Lawrence sa angående Bergprekenen: «Det er aldri blitt oppfunnet en bedre formel for menneskers oppførsel enn Bergprekenen.» (U.S. News & World Report for 4. januar 1971) Det er med rette blitt sagt at ingen annen del av Bibelen er blitt så høyt lovprist og likevel så lite etterlevd.

Bergprekenen begynner med de ni såkalte saligprisningene. Såkalte? Ja, for det greske ordet som mange oversettelser her gjengir med «salig» i begynnelsen av disse ni versene, er ordet makaʹrios, som en rekke moderne oversettelser gjengir med «lykkelig». (Se Today’s English Version, Rotherhams Emphasised Bible og The New World Translation.) Disse versene er derfor ni «lykkeligprisninger» som Jesus uttalte i begynnelsen av sin bergpreken. De er meningsfylte, og hvis en fullt ut skal kunne forstå betydningen av dem, må en tenke nøye over dem. — Matt. 5: 3—12.

Det er viktig å merke seg at Jesus i denne forbindelsen henvendte seg hovedsakelig til sine disipler, til dem som hadde ’tatt opp sin torturpel’ og fulgte ham. (Matt. 16: 24, NW) «Da han hadde satt seg, kom hans disipler til ham. Og han opplot sin munn, lærte dem og sa.» Det ser imidlertid ut til at en hel del andre sluttet seg til disiplene for å lytte til Jesus, for vi leser at de ble slått av forundring over det de hørte. — Matt. 5: 1, 2; 7: 28, 29.

Den første av disse lykkeligprisningene lyder bokstavelig slik: «Lykkelige er de fattige med hensyn til ånden.» Det greske ordet for «de fattige» som er brukt her, er meget meningsfylt. På gresk finnes det to ord for ordet «fattig». Det ene er penikhrosʹ. Det sikter til dem som ikke er rike, men som må arbeide for å kunne klare seg. Det andre ordet er ptokhosʹ. Det sikter til en som er ytterst fattig, uten midler, en tigger. Det er dette ordet Jesus brukte i den første lykkeligprisning. En slik person er fullstendig klar over sin fattigdom. 1 en fotnote i New World Translation (1950- og 1963-utgavene) står det: «De som tigger om ånden». Today’s English Version sier: «Lykkelige er de som vet at de er åndelig fattige.» Det er derfor meget passende at New World Translation gjengir Jesu ord slik: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.»

Hva mente Jesus da han sa at disse var lykkelige? Det greske ordet han benyttet her, makaʹrios, betyr ikke rett og slett å være sorgløs og munter, som en kan være når en har det morsomt. Det innebærer snarere tanken på stort velvære, for det sies om både Gud og Jesus Kristus at de er «lykkelige». — 1 Tim. 1: 11; 6: 15, NW.

De som Jesus sa var lykkelige, kan sies å være lykkelige på tre måter eller i tre henseender. De har et visst mål av lykke nå. De er også lykkelige i den forstand at de har strålende framtidsutsikter, et lykkelig håp. Og de vil til slutt oppnå den største og fullstendige lykke.

Hvordan viser en at en «tigger om ånden», at en er «klar over sitt åndelige behov»? Og hvordan kan en sies å være lykkelig på grunn av det? En måte en kan vise at en er klar over sitt åndelige behov på, er å gi uttrykk for sin fullstendige avhengighet av Jehova Gud, slik Jesus formante: «Be, så skal eder gis, let, så skal I finne, bank på, så skal det lukkes opp for eder!» Blant de ting slike mennesker vil be om, er Guds hellige ånd. Jesus sa at hans himmelske Far var mer villig til å gi dem den hellige ånd som ba ham, enn jordiske foreldre var til å gi sine barn gode gaver. De som får den hellige ånd, kan i sannhet allerede nå sies å være lykkelige. — Matt. 7: 7; Luk. 11: 13.

En person som «tigger om ånden», er ikke materialistisk, for en materialist er bare klar over sitt materielle behov og sine materielle ønsker. En person som er klar over sitt åndelige behov, forstår at «mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn». (Matt. 4: 4) Han tar derfor av den tid han kunne ha anvendt til andre ting, for eksempel til fornøyelser, og bruker den til å studere Guds Ord. Den kunnskap og tro og det håp han derved får, gjør ham virkelig lykkelig. Han føler det på samme måte som Jeremias, som sa: «Jeg fant dine ord, og jeg åt dem, og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte.» (Jer. 15: 16) Han viser også at han er klar over sitt åndelige behov, ved å komme sammen med andre kristne til menighetsmøter, slik at han kan bli oppmuntret og selv være med på å oppmuntre andre og oppgløde dem til kjærlighet og gode gjerninger, noe som alt sammen fører til lykke. — Heb. 10: 23—25, NW.

En som er klar over sitt åndelige behov, er også fullt ut oppmerksom på at han synder og kommer til kort. Han har en øm samvittighet. Han verdsetter at Jesus døde for «verdens synd», og han viser derfor tro på foranstaltningen med gjenløsningen og ber Gud om å tilgi ham på grunnlag av Kristi offer. (Joh. 1: 29; Matt. 20: 28; 1 Joh. 1: 9) Han har derfor den lykke som salmisten David skrev om: «Salig [lykkelig, NW] er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult.» — Sl. 32: 1.

En som er klar over sitt åndelige behov, føler seg dessuten sterkt tilskyndt til å dele med andre de gode ting han har lært ved ånden. Han søker derfor anledninger til å gjøre dette og kjøper tid fra sine verdslige gjøremål for å kunne gjøre det. Det å bringe det trøstende gode budskap til andre er noe som vil øke hans lykke, for «det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot». — Ap. gj. 20: 35, NW; Ef. 5: 15, 16.

Det er med denne forståelsen av Jesu ord i Matteus 5: 3 (NW) vi må betrakte Lukas’ gjengivelse av Jesu ord i Lukas 6: 20: «Salige [lykkelige, NW] er I fattige; for Guds rike er eders.» Det er tydelig at den ’fattigdommen’ det tales om her, er det at en er klar over sitt åndelige behov. Lukas brukte tydeligvis færre ord da han gjenga det Jesus sa, akkurat som han bare nevner fire av de ni punktene. — Luk. 6: 20—23.

Ettersom Jesus hovedsakelig henvendte seg til sine etterfølgere, kunne han si til dem: «Himlenes rike er deres.» Det var til disse Jesus videre sa: «Jeg går bort [til min Fader] for å berede eder sted; . . . for at også I skal være der jeg er.» Det å ha et slikt håp er enda en grunn for dem til å være lykkelige. Og når dette håpet blir til virkelighet for dem, vil de oppnå den største og fullstendige lykke. Andre skriftsteder viser at deres antall er begrenset til 144 000. — Joh. 14: 2, 3; Åpb. 14: 1, 3.

Er det bare dette lille antall som oppnår den lykken Jesus talte om? Nei, for i prinsippet får denne uttalelsen også sin anvendelse på utallige andre. I dag finnes det en «stor skare» av «andre får» som også er klar over sitt åndelige behov, og som opplever den lykke dette gir. (Åpb. 7: 9; Joh. 10: 16) De som tilhører denne skaren, har også et håp, noe å se fram til, som gir dem lykke nå, og det er å få bo i Guds rikes jordiske område. Når de oppnår det, vil også deres lykke være fullstendig. — Matt. 25: 34.