Respekter andres eiendom
«HVORFOR er kriminaliteten blitt en epidemi som går over hele verden?» Dette spørsmålet ble stilt i lederartikkelen i U.S. News & World Report for 1. mai 1972. I De forente stater ble det begått omkring seks millioner voldsforbrytelser i 1971, og antallet av ran og innbrudd var 10 prosent høyere enn i 1970. Lovløshet i form av slike forbrytelser vitner tydelig om at respekten for andres eiendom er synkende.
Det kan ikke være tvil om at vi lever i de forutsagte «siste dager», for vi ser at «lovløsheten tar overhånd», og det er i sannhet «vanskelige tider». Det er nå viktigere enn noensinne at rettsindige mennesker tenker over om de respekterer andres eiendom. Hvis en ikke tenker seg om, kan en lett begynne å «følge mengden i det som ondt er». Bibelen advarer oss mot det. — Matt. 24: 12, UO; 2 Tim. 3: 1; 2 Mos. 23: 2.
I tillegg til de tyverier som blir meldt til politiet, finner det sted en mengde smånasking som politiet aldri får kjennskap til. Denne formen for tyveri er for eksempel alminnelig på arbeidsplasser. Vi gjør vel i å spørre oss selv: «Er jeg med på dette?» Hvis du ser noe som du gjerne vil ha, men som tilhører en annen eller det firmaet du er ansatt i, føler du deg da fristet til å ta det hvis du tror at ingen vil se det eller avsløre deg? Forsøker du å rettferdiggjøre dine handlinger ved å si til deg selv at du fortjener bedre lønn enn du får, eller at arbeidsgiveren din tjener store penger på deg?
Vandalisme
Noe annet som vitner om stor og utbredt mangel på respekt for andres eiendom, er folks hensynsløse ødeleggelse av materielle verdier. Det er tale om ren vandalisme, et uttrykk som henspiller på den måten en germansk stamme — vandalene — plyndret Roma på tidlig i det femte århundre. Vår tids vandaler ødelegger for over 100 millioner dollar i året bare i De forente stater. Vandaler som benytter New Yorks offentlige busser og undergrunnsbaner, ødelegger for 2,6 millioner dollar i året. En form for vandalisme som er vanlig blant unge mennesker, er å knuse vinduer på skoler og tog og frontruten og bakruten på biler. Bare på Long Island-banen i staten New York blir det hvert år knust flere vindusruter enn i hele Frankrike. Også her til lands har ødeleggelseslysten grepet sterkt om seg i den senere tid. Ved Oslos skoler ble det for eksempel i 1972 gjort hærverk for 1 140 000 kroner, hvorav 660 000 kroner ble brukt til å erstatte knuste ruter i barne- og ungdomsskolene.
Stort sett er vandalene unge mennesker. Spesielt i offentlige parker er ødeleggelsene ofte meget store. På slike steder velter de drikkefontener, knuser toalettskåler og forurenser vannet. Folk som har vært på ferie, er blitt drept fordi ungdom har ødelagt skilter, også fareskilter. I et vakkert friluftsområde på 2750 dekar ikke langt fra New York ødelegger ungdom verdier for 100 000 dollar i året. Dessuten gjør de ubotelig skade ved å ødelegge trær, busker og andre planter, knuse svaneegg og drepe kaninunger. Slike handlinger vitner om stor mangel på respekt for offentlig eiendom. I forbitrelse over de skader folk forårsaker i slike friluftsområder, skrev en professor ved Cornell universitet: «Folk er — svin. . . . Ikke alle, riktignok, men flertallet hører inn under den kategorien.»
Den samme mentaliteten kommer til uttrykk ved at unge mennesker skriver navn, slagord, obskøniteter og vulgære ord på veggene på jernbanestasjoner og på biler — både innvendig og utvendig — på fortauer, i trappeoppganger og på offentlige bygninger, monumenter og knauser i offentlige parker. I Philadelphia i Pennsylvania koster det fire millioner dollar i året å forsøke å fjerne det som rables på slike steder. I New York har denne rablingen utartet fullstendig. Etter å ha ventet i mange måneder vedtok New Yorks bystyre endelig at det skulle være straffbart å skjemme ut omgivelsene på denne måten. I Oslo ble det i løpet av ett år brukt 73 000 kroner til å vaske av og male over det som var rablet på de offentlige toaletter og T-banestasjonene.
Tenk deg om
Det er ikke sannsynlig at våre lesere hører til dem som røver eller raner, og heller ikke at de gir seg av med vandalisme eller rabler på offentlige bygninger. Ikke desto mindre bør vi alle være på vakt, så vi ikke på grunn av tankeløshet begår den feil å vise mangel på respekt for andres eiendom. Hvordan kunne det skje?
En offentlig tjenestemann i parkvesenet uttalte at de små skader som folk forårsaker i tankeløshet, er de alvorligste, fordi de er så alminnelige. Respekterer du skilter hvor det står «Adgang forbudt» eller «Tråkk ikke på plenen»? Folk som en skulle tro ville tenke og handle fornuftig, har ofte en tendens til å rettferdiggjøre seg selv når de har øyeblikkelige fordeler av å bryte et parkreglement, for eksempel ved å kaste fra seg papiravfall eller slå seg ned på plenen der de ikke bør gjøre det. Enten tenker de seg ikke om, eller så tror de at de er så betydningsfulle at de kan tillate seg å bryte en bestemt regel.
Også når du bor som gjest på et hotell, bør du tenke over at du har med andres eiendom å gjøre. Er du like forsiktig med møbler og duker som du er hjemme hos deg selv? Det bør du være. Direktøren ved et av de største hotellene i Brooklyn i New York beklaget sterkt at han ikke kunne utstyre hotellet med kvalitetsmøbler — noe han gjerne ville — på grunn av de skader hotellgjester påfører slike ting.
Det samme gjelder hvis du besøker en venn eller en slektning. Verten er kanskje meget gjestfri og stiller huset til din disposisjon, men du gjør vel i å utvise mer enn vanlig forsiktighet, for ellers kan du komme til å ødelegge eller skade noe som ikke bare koster mange penger, men som også har affeksjonsverdi for eieren. Dette vil være meget kjedelig både for deg og for verten. Og hvis du skulle komme til å ødelegge noe, bør du vise at du respekterer vertens eiendom, ved å ha moralsk mot til å nevne det og beklage at du har gjort det. La ikke verten oppdage det etter at du har dratt.
Samler du på suvenirer?
Hvis du samler på suvenirer, kan du i tankeløshet komme til å vise mangel på respekt for andres eiendom. En gruppe amerikanske turister spiste en gang middag i Lyons Corner House i London. En av de reisende ble svært interessert i en liten teskje som tilhørte sølvbestikket, og han spurte derfor en av servitørene om han kunne få kjøpt en av dem som suvenir. Dette var den siste kvelden de var i London, og forretningene solgte disse skjeene bare dusinvis, forklarte han. Servitøren svarte: «Vel, sir, hvis De skulle komme til å slippe en ned i lommen Deres, ville ingen vite om det eller bry seg om det, sir.» Så derfor gjorde den reisende akkurat det. I dette tilfelle hadde servitøren og den reisende like liten respekt for hotelleierens eiendom.
De fleste turister som samler på suvenirer, bryr seg imidlertid ikke engang om å spørre. Det gjelder i hvert fall mange av dem som besøker det nye John F. Kennedy Center for the Performing Arts i Washington, D.C., som etter Capitol (kongressbygningen) er byens mest populære turistattraksjon. Det ble opplyst at turister har fjernet praktisk talt alt «’som kan nås og løsnes’ . . . Alle de opprinnelige askebegrene og salt- og pepperbøssene har forsvunnet fra sentrets tre restauranter, foruten . . . porselen, glasstøy, sølvtøy og duker. Suvenirjegere . . . skar stykker av tepper og gardiner — og rasket også med seg prismer til 86 dollar stykket fra den elegante Waterford-lysekronen». Og hva etterlater de seg? Brennemerker etter sigaretter på teppene, vinflekker og rester av tyggegummi og sukkertøy. Respekt for andres eiendom? Disse suvenirjegerne har det i hvert fall ikke! — Newsweek for 13. desember 1971.
Når du låner noe
Du viser også hvor stor respekt (eller mangel på respekt) du har for andres eiendom, når du låner noe. Det vitner om svært liten respekt hvis du «låner» noe uten å spørre eieren om lov — bare fordi du tilfeldigvis kjenner ham godt, fordi du bare skal bruke det du låner, en liten stund, eller fordi eieren ikke er til stede. Selv om du akter å returnere gjenstanden, er den ikke din, og eieren har ikke gitt deg tillatelse til å låne den. Husk alltid at det fort kan skje noe med det du låner — en bok kan bli tilsølt eller forsvinne, og et apparat eller et verktøy kan gå i stykker.
Hvis du respekterer andres eiendom, vil du også levere tilbake det du låner, til den tid du og eieren er blitt enige om. Det burde aldri være nødvendig for eieren å be deg om å levere tilbake det du har lånt. Du burde også ha så stor respekt for andres eiendom at du ikke låner noe videre til andre, for det du har lånt, tilhører ikke deg, og du har derfor ikke rett til å låne det bort. Det er dessuten ikke sikkert at eieren vil låne den andre det han låner deg. Tenk om eieren kommer til deg fordi han trenger den gjenstanden han har lånt deg, og oppdager at noen andre har den. Det er også viktig at du leverer gjenstanden tilbake i god stand, og kanskje helst i bedre stand enn den var i da du lånte den.
Noe som kan hjelpe oss alle til å vise større respekt for andres eiendom, er å lese Bibelen regelmessig. Bibelen fordømmer ikke bare det å ta noe som tilhører en annen — altså tyveri — men den fordømmer også det å begjære eller ønske seg de ting andre eier. — 2 Mos. 20: 15, 17; Ef. 4: 28; Kol. 3: 5.
Guds Ord inneholder ikke bare forbud, men også påbud. Det er umulig å forbedre «den gylne regel», som bare Jesus har framsatt i den positive form: «Alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem; for dette er loven og profetene.» Den kristne apostelen Paulus var inne på det samme da han sa: «Kjærligheten . . . søker ikke sitt eget.» «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» Hvis vi legger oss slike formaninger på hjertet, vil vi lettere kunne motvirke selviske tendenser, som gjør seg gjeldende i verden, og til enhver tid respektere andres eiendom. — Matt. 7: 12; 1 Kor. 13: 4, 5; 10: 24.