Er det et tegn på svakhet å be om unnskyldning?

DET rår sterkt motstridende meninger hva det å be om unnskyldning angår. Enkelte betrakter det som et tegn på svakhet. Det gjorde for eksempel den forfatteren som sa: «Intet fornuftig menneske har noen gang bedt om unnskyldning.» En annen forfatter er av en annen mening: «Å be om unnskyldning gir hele ens vesen et mer tiltalende preg.» Hvilket syn bør de kristne ha på dette?

Ifølge Webster’s New International Dictionary er det å be om unnskyldning «en erkjennelse som har til hensikt å gjøre godt igjen eller beklage en urett handling eller en sårende bemerkning; en innrømmelse overfor en annen av at man har gjort noe urett eller taktløst mot ham, samtidig som man gir uttrykk for sin beklagelse over det».

Hvordan ser Gud på det at man innrømmer at man har gjort noe urett mot et annet menneske? Den handlemåten Gud godkjenner, er den rette.

For det første bør vi merke oss at når en kristen ber Gud om tilgivelse, ber han i virkeligheten Gud om unnskyldning. I sin omgang med andre mennesker følger de kristne de prinsipper som ble framholdt av Jesus Kristus, som sa: «Derfor, alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem.» (Matt. 7: 12) Når vi er blitt forurettet, hvor stor pris setter vi ikke da på at den som har forurettet oss, kommer og ber om unnskyldning! Hvor godt gjenoppretter ikke en slik unnskyldning et fredelig forhold mellom ham og oss! Hvor ofte blir vi ikke bedre venner med et menneske etter at han har bedt oss om unnskyldning, enn vi var med ham før han forurettet oss!

Når vi er klar over hvordan vi ønsker at andre skal opptre overfor oss, bør vi ikke da vise andre den samme vennlighet? Det er i virkeligheten et spørsmål om å vise kjærlighet og ydmykhet. Hvis vi elsker vår neste, vil vi gjøre det samme mot ham som vi ønsker at han skal gjøre mot oss. Hvis vi har handlet urett, bør kjærligheten drive oss til å følge den handlemåte som Jesus viste var den rette. Vi må være ydmyke for å kunne be om unnskyldning. Stolthet hindrer oss i å gjøre det. Et stolt menneske finner det vanskelig eller umulig å be om unnskyldning, selv om han vet at han har handlet urett.

I andre skriftsteder viser Jesus at det er på sin plass at den som har forurettet noen, ber om unnskyldning: «Om din bror synder, da irettesett ham; og om han angrer det, da tilgi ham! Og om han sju ganger om dagen synder imot deg og sju ganger kommer tilbake til deg og sier: Jeg angrer det, da skal du tilgi ham.» (Luk. 17: 3, 4) Når en person har handlet urett og kommer og ber den han har forurettet, om unnskyldning, noe som ordene «jeg angrer» viser at han gjør, da skal han bli tilgitt. Av kjærlighet og for å bevare freden og enheten i den kristne menighet bør vi tilgi en som har forurettet oss, og av samme grunn bør også vi be andre om unnskyldning.

Den høyeste Gud legger stor vekt på fred og enhet. Dette kommer tydelig fram av Jesu ord i Matteus 5: 23, 24: «Derfor, når du bærer ditt offer fram til alteret, og der kommer i hu at din bror har noe imot deg, så la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg [stift fred, NW] med din bror, og kom så og bær ditt offer fram!»

Jesus omtalte her den jødiske skikken å bære et offer inn i templets forgård og vente der til presten kom for å ta imot det. Den som kom med gaven, ventet til presten kom og tok imot offerdyret, slaktet det og la det på offeralteret. I dette høytidelige øyeblikket da israelitten skulle til å søke Guds barmhjertighet og tilgivelse gjennom offeret, måtte han være sikker på at han hadde fred med sine brødre. Hvis han husket at han hadde forurettet en bror på en eller annen måte, hva skulle han da gjøre? Skulle han si til seg selv: ’Så snart jeg har frambåret denne offergaven til Gud, skal jeg gå rett bort til min bror og be ham om unnskyldning’? Nei, før han gikk et skritt videre, ja, til og med før offeret var blitt frambåret på alteret, måtte han forlike seg med sin bror, til tross for at han måtte la gaven ligge igjen uofret ved alteret. Jesus viste således at en kristen ikke kan ha fred med Gud, uansett hvilket offer han bringer, hvis han ikke har fred med sine brødre.

Hva lærer de kristne av dette? De lærer at for å kunne ha fred med Gud må de ha fred med medlemmene av hans synlige organisasjon, med sine kristne brødre. En kristens forhold til sine kristne brødre representerer derfor hans forhold til den allmektige Gud. Før vi kan oppnå fred med Gud, må vi opprette fred med hans synlige organisasjon på jorden. Jesu veiledning er derfor klar og tydelig: Ha fred med Jehova Guds organisasjon og dens medlemmer, dine kristne brødre. For å kunne ha fred med sine brødre, og derfor også med Gud må man undertiden rydde av veien vanskeligheter, og for å kunne gjøre det kan det være nødvendig å be om unnskyldning.

Hvordan kan man da betrakte det å be om unnskyldning som et tegn på svakhet? Man kan ikke det hvis man har Guds ånd og er klar over hva Gud krever med hensyn til kjærlighet, ydmykhet, fred og enhet.

Å be om unnskyldning er på ingen måte et tegn på svakhet, men tvert imot et tegn på styrke. Guds Ord sier: «En bror som en har gjort urett mot, er vanskeligere å vinne enn en festning, og trette med ham er som en bom for en borg.» (Ordspr. 18: 19) Hva er det som kan fjerne dette som utgjør en hindring for at brødre kan omgås i fred, enhet og vennlighet? Kan stolthet og de forskjellige måter den kommer til uttrykk på, rette på dette? Nei! Men det å be om unnskyldning har så kraftig virkning at det kan fjerne hindringer som er så sterke som en bom for en borg!

Å be om unnskyldning er også et spørsmål om rett og rettferdighet. Hvis man ber oppriktig om unnskyldning, viser man at man tar hensyn til det som er rettferdig. Akkurat som det er verdiløst i Guds øyne å frambære offer til ham hvis man ikke har fred med sin bror, er det også verdiløst å frambære offer hvis man ikke følger en rettferdig handlemåte. Den guddommelige regel er: «Å gjøre rett og skjel er mer verdt for [Jehova] enn offer.» (Ordspr. 21: 3) Den som ber om unnskyldning for en urett han har begått, tar tilbørlig hensyn til rettferdigheten.

I motsetning til det syn mange verdslige mennesker har, er det ikke et tegn på svakhet å be om unnskyldning. Det er en kraft som kan sprenge hindringer for enhet. Det er et tegn på at man handler rettferdig. Å be om unnskyldning vil gagne et menneske som legger kjærlighet og ydmykhet for dagen.