Veien til sikkerhet

«Jeg er veien og sannheten og livet.» — Joh. 14: 6.

 1. Hva var tilfluktsbyene et bilde på?

ORDNINGEN med tilfluktsbyer i fortidens Israel må ha vært livreddende for mange israelitter. Hensikten med disse byene var å beskytte den uforsettlige manndraper mot blodhevneren. Straffskyldige mordere skulle ikke beskyttes i tilfluktsbyene. I likhet med andre av lovens ’skygger’ (Heb. 10: 1) hadde også ordningen med tilfluktsbyer en forbilledlig betydning, som de kristne kan lære mye av. Den var et forbilde på den storslåtte foranstaltning for frelse som Jehova Gud har truffet til evig gagn for alle slags mennesker, for å fri dem fra straffen for den blodskyld som hviler over dem. Hvordan det?

 2. Hva var noen av grunnene til at Jesus Kristus kom til jorden?

² Gud sendte sin fremste Sønn, Jesus Kristus, til jorden for at han skulle kunngjøre sannheten om denne foranstaltningen, og for at han skulle dø en offerdød og således frelse dem som viste tro på ham, fra en evig død til et evig liv. I Efeserne 1: 7 (LB) sies det angående dette: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, tilgivelsen for våre synder: så stor er hans nådes rikdom.» — Matt. 20: 28.

 3. Hva blir vist ved at både israelittene og de fremmede som bodde iblant dem, kunne søke beskyttelse i tilfluktsbyene?

³ Akkurat som ordningen med den forbilledlige tilfluktsby var en barmhjertig foranstaltning som Gud hadde tilveiebrakt, er også den motbilledlige tilfluktsby en barmhjertig foranstaltning fra Guds side. På grunnlag av Jesu Kristi gjenløsningsoffer kan Gud tilgi angrende overtredere av hans lov og godta dem og beskytte dem. Apostelen Paulus skriver: «Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de kalte skal få den evige arv som var lovt, etter at en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.» (Heb. 9: 15) I den bokstavelige tilfluktsbyen kunne både israelittene og de fremmede som bodde iblant dem, søke tilflukt. (4 Mos. 35: 15) Dette er et bilde på hvordan den motbilledlige tilfluktsby ikke bare er til beskyttelse for de åndelige israelitter, det vil si medlemmene av den himmelske klasse, som skal være konger og prester sammen med Kristus Jesus, men også for de «andre får», som har mulighet for å oppnå evig liv på jorden. — Joh. 10: 16.

 4. a) Hva kan en ikke ignorere når det gjelder denne foranstaltningen for frelse? b) Hva bidrar Jehovas ånd og hans engler til?

⁴ Den uforsettlige manndraper i Israel flyktet ikke ut av landet, men han flyktet til en av de tilfluktsbyer som tilhørte de levitter som ikke var prester, eller til Hebron, som tilhørte det aronittiske presteskap. Dette viser at foranstaltningen for frelse er nær knyttet til Jehovas organisasjon. En levning av presteklassen befinner seg fortsatt på jorden i vår tid og danner selve kjernen i Jehovas folks menighet. Vi kan ikke ignorere den rolle den synlige organisasjon av Jehovas vitner spiller i denne foranstaltningen for frelse. I Apostlenes gjerninger 2: 47 sies det: «Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.» Dette betyr at de som «lot seg frelse», ble lagt til den første kristne menighet på jorden. De ble samlet sammen og utgjorde en familie som var forent i den samme tro. Foranstaltningen for frelse i vår tid er også knyttet til Guds folks menighet på jorden. Ja, denne menigheten har i virkeligheten en meget viktig plass i denne foranstaltningen. Hver menighet er en liten del av Guds folk. Hvis vi ønsker å oppnå Jehovas beskyttelse, kan vi ikke holde oss utenfor Guds folks organisasjon. Vi kan ikke holde oss atskilt fra den. Jehovas ånd og engler bidrar til å skape enhet både i tanke, mål og handling. Jehovas beskyttelse i den motbilledlige tilfluktsby er således nøye knyttet til hans synlige organisasjon av åndelige israelitter, som står under ledelse av «den tro og kloke tjener». — Ef. 4: 3—6; Matt. 24: 45—47.

Den motbilledlige uforsettlige manndraper

 5. Hvem var den uforsettlige manndraper et forbilde på?

⁵ Men hvem er så den uforsettlige manndraper, som ble beskyttet i tilfluktsbyen, et forbilde på? Han er et forbilde på alle dem som er klar over at de fra Guds synspunkt på en eller annen måte har pådratt seg blodskyld. Når slike oppriktige mennesker får høre budskapet fra Guds Ord, Bibelen, som lærer om livets hellighet, blir de i enda høyere grad klar over denne kjensgjerning. Akkurat som i det gamle Israel kan et menneske i vår tid ved et ulykkestilfelle forårsake et annet menneskes eller flere menneskers død. Hvert år er det over hele verden tusenvis av mennesker som mister livet på grunn av trafikkulykker. Selv om slike drap ikke er begått med overlegg, har de som har begått dem, et visst mål av skyld, og i de forskjellige lands lover er det vanligvis fastsatt en bestemt straff for slike tilfelle.

 6. Hvordan har mange mennesker pådratt seg blodskyld i vår tid?

⁶ De som svarer til den uforsettlige manndraper, innbefatter ikke bare slike som har pådratt seg blodskyld i forbindelse med forskjellige ulykker. I vår tid har vi opplevd de største kriger i menneskenes historie. Tenk bare på den første og den annen verdenskrig! Millioner av mennesker ble tvunget til å ta del i disse blodsutgytelsene uten at de selv ønsket det. Millioner av mennesker har dødd siden 1914 i den kampen om verdensherredømmet som har rast siden da, og under de voldsomme revolusjoner som er blitt iverksatt. Siden 1914 er det blitt utøst mer blod enn noen gang tidligere i historien. Det sier seg selv at menneskets Skaper, han som erklærte livet for å være hellig, må ha betraktet dette med stort mishag. — Hab. 1: 13.

 7. a) Hvordan har det falske religiøse system pådratt seg stor blodskyld? b) Hvordan beskriver Åpenbaringen 17: 5, 6 dette?

⁷ Det at religiøse ledere over hele verden velsignet og støttet slike organiserte blodsutgytelser, har fått mange mennesker til å tro at disse blodsutgytelsene var i samsvar med Guds vilje og med kristendommen. En kan derfor si at mange mennesker har handlet galt i den tro at de gjorde det som var rett. Det at utallige kirkesamfunn og religionssamfunn både i og utenfor kristenheten støttet de organiserte blodsutgytelsene, viser tydelig hvilken stor blodskyld det falske religionssystem verden over har pådratt seg. Denne blodskyld har det ikke bare pådratt seg i løpet av de siste tiår, men i løpet av mange hundre år. Blodet har strømmet i mange religionskriger, i kriger som de religiøse lederne har tilskyndt til og støttet, i korstog, under den såkalte inkvisisjonen og under forfølgelser av trofaste tjenere for Gud både før og etter Kristi tid. I Åpenbaringen, kapittel 17, blir dette verdensrike av falsk religion symbolsk framstilt som en umoralsk kvinne, som kalles «Babylon, den store». «På hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden. Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod.» — Åpb. 17: 5, 6.

 8. Hvordan har kirkesamfunnene villedet folk?

⁸ Følgende sitat fra en tysk protestantisk søndagsavis, som ble utgitt under den første verdenskrig, viser tydelig i hvor høy grad kirkesamfunnene har rettferdiggjort kriger og gitt en feilaktig framstilling av Guds hensikter: «Våre soldater kjemper ikke bare for hjem, konge og fedreland, men de er Guds stridsmenn, som kjemper i hans tjeneste, som hans redskaper og administratorer. Det er godt for våre kristne soldater å vite at de i virkeligheten står i en langt høyere tjeneste, at de tar del i Guds gjerning, og at Herren derfor har vært med oss på en enestående måte . . . for å bringe krigen til en god avslutning. Ære være Gud alene! Denne krigen er et skritt framover på veien mot virkeliggjørelsen av Guds rike.» (Kirche, Krieg, Kriegsdienst av Walter Dignath, side 51) Hvor godt passer ikke profeten Jeremias’ ord på kristenhetens falske religiøse systemer i betraktning av den blodskyld de har pådratt seg! Jeremias sa: «Det finnes endog blod av uskyldige fattigfolk på dine kjortelfliker.» (Jer. 2: 34) Også de hedenske religiøse organisasjoner har pådratt seg blodskyld.

Den motbilledlige blodhevner

 9. a) Når vil de som har pådratt seg blodskyld, bli straffet? b) Hvem er den motbilledlige blodhevner?

⁹ De som har pådratt seg så stor blodskyld, må bli straffet, og denne straffen vil snart komme over dem, ja, den vil komme i vår generasjons levetid. Profeten Esaias skrev om denne guddommelige straff: «For se, [Jehova] går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mer dekke sine drepte.» (Es. 26: 21) I det gamle Israel var det den lovlige blodhevneren som fullbyrdet straffen. Hvem er så den motbilledlige blodhevneren? Det er Jesus Kristus, som har fått «all makt i himmel og på jord». I Åpenbaringen, kapittel 19, blir han beskrevet som en rytter som sitter på en hvit hest og kjemper en rettferdig krig. Hærene i himmelen følger ham. For om lag 1900 år siden ble Jesus født på jorden som et fullkomment menneske, og derfor omtaler han ofte seg selv som «Menneskesønnen». (Matt. 28: 18; 25: 31) Han kan derfor sies å være menneskehetens nærmeste slektning og har således fullt ut rett til å være den motbilledlige blodhevner.

10. Siden når har bildet med tilfluktsbyen særlig fått sin anvendelse, og hvorfor?

¹⁰ I 1914 begynte «endens tid» for denne tingenes ordning, og særlig siden da har bildet med tilfluktsbyen fått sin anvendelse. Hvordan det? Fordi det er i vår tid, i vår generasjons levetid at Jesus Kristus vil handle som den store blodhevner. Han vil gjøre fullstendig ende på denne tingenes ordning, som har pådratt seg så stor blodskyld. (Dan. 2: 44) Blodhevneren og hans store hær av hellige engler vil innhente alle som ikke i tide har flyktet til tilfluktsbyen og søkt beskyttelse der. Det finnes absolutt ingenting som kan hindre denne kommende katastrofe. Ingen nasjon vil unnslippe. Enkeltpersoner kan imidlertid unnslippe den. — Ordspr. 1: 24—33.

Flukten til sikkerhet

11. Hvordan kan en unngå å bli innhentet av blodhevneren?

¹¹ Men hvordan kan enkeltpersoner unngå å bli innhentet av blodhevneren, Jesus Kristus? Svaret er: Ved å flykte til et sikkert sted mens det ennå er tid. Det er virkelig mulig å flykte til et sikkert sted. I det gamle Israel var det seks tilfluktsbyer, som lå nokså jevnt fordelt over hele landet. Det var derfor ikke altfor lang vei til noen av tilfluktsbyene for dem som hadde behov for å søke tilflukt der. Det var mulig å komme seg i sikkerhet. Slik er det også i oppfyllelsen av dette profetiske bilde. Oppriktige og rettferdselskende mennesker, som virkelig ønsker å finne sikkerhet, kan finne det. Tilfluktsbyen, Guds foranstaltning for frelse, er ikke langt borte. Det koster imidlertid en del anstrengelse å nå den. Det å følge veien til sikkerhet er ikke som å foreta en spasertur i ro og mak. Det betyr hardt arbeid, ja, det er en kamp, en ’troens strid’. — 1 Tim. 6: 12.

12. Hvis handlemåte viser hva en som har pådratt seg blodskyld, bør gjøre?

¹² Hva dette angår har vi et utmerket eksempel i apostelen Paulus. På det tidspunkt han ble kalt Saulus, hadde han del i den blodskyld som hvilte over det jødiske religiøse system. Han godkjente at sanne kristne ble drept. I forbindelse med mordet på Stefanus sies det: «Saulus samtykte i mordet på ham.» (Ap. gj. 8: 1) Men hvordan kjempet ikke denne Saulus for den sanne tro etter at han hadde omvendt seg til kristendommen! Hvilke anstrengelser gjorde han seg ikke for å følge veien til sikkerhet helt til dens ende for å oppnå frelse! Han forkynte, han skrev mange brev til sine kristne brødre, han gjennomgikk alle slags vanskeligheter og ble til slutt drept fordi han var en kristen. Det eksempel Paulus og mange andre satte, viser at en virkelig må anstrenge seg for å oppnå evig liv. — 2 Kor. 11: 23—27; 2 Tim. 4: 6—8.

Veien til sikkerhet

13. a) Nevn noe av det som det er nødvendig å gjøre for å kunne begynne å gå på veien til sikkerhet. b) Hva vil det i virkeligheten si å legge tro for dagen?

¹³ En av de grunnleggende ting som er nødvendig for å kunne begynne på denne flukten til sikkerhet, er å være klar over at en har handlet urett overfor Jehova Gud og er skyldig i hans øyne. (Sl. 51: 5—7) Hvis en er oppriktig, vil dette få en til å omvende seg, noe som også betyr at det vil finne sted en forandring i ens sinn. En må dessuten legge for dagen tro på Jehova Gud, Jesus Kristus og Guds rike. (Ap. gj. 3: 19; Heb. 11: 6; Ap. gj. 16: 31) Å legge for dagen tro betyr imidlertid noe mer enn bare å tro at Gud er til, og at Kristus kom for å frelse syndere. Det er mange mennesker som har den slags tro, men det er ikke nok. Ifølge Bibelen betyr det å ha tro mye mer. Det betyr å ha fullstendig tillit til Jehova Gud; det betyr å vise ham absolutt lydighet, og det betyr handling. (Heb. 11: 1) Det betyr i virkeligheten å innvie seg til Jehova og bli en Kristi etterfølger, det vil si, å bli hans disippel, en disippel som lever i samsvar med Guds vilje slik den kommer til uttrykk i Bibelen. Det er således stor forskjell på den tro som vanligvis blir lagt for dagen, og den tro som Bibelen taler om. Jesus Kristus sa: «Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør.» (Joh. 14: 12) Veien til sikkerhet i den motbilledlige tilfluktsby er i virkeligheten identisk med den smale vei Jesus talte om da han sa: «Den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den.» — Matt. 7: 14.

14. Hva bør en skille seg ut fra, og hvorfor?

¹⁴ Når vi skal gå på denne smale veien, kan vi ikke samtidig gå på den brede vei som fører til ødeleggelse. Vi kan derfor ikke ha noe å gjøre med denne onde verden. (Rom. 12: 2) En sann kristen vil holde seg borte fra alt som kan føre til at han pådrar seg blodskyld. Han vil stille seg nøytral til denne verdens anliggender. (Joh. 18: 36) Som vi tidligere har vært inne på, har denne verden, særlig den religiøse del av den, pådratt seg stor blodskyld. Hvis vi fortsetter å være tilsluttet disse systemene, er vi en del av dem, og vi vil da også ha del i den kollektive blodskyld de har pådratt seg. Akkurat som apostelen Paulus forlot jødedommen, som hadde pådratt seg blodskyld, vil oppriktige mennesker i vår tid forlate Babylon den store. Det betyr at de vil bryte enhver forbindelse med falsk religion. Dette er noe Bibelen pålegger alle som ikke ønsker å bli ødelagt sammen med den. «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager! For hennes synder når like til himmelen, og Gud har kommet hennes urettferdige gjerninger i hu.» — Åpb. 18: 4, 5.

15. Hvordan er det blitt innrømmet at kristenhetens kirkesamfunn er en del av Babylon den store?

¹⁵ Fremtredende medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn har selv innrømmet at disse kirkesamfunnene er en del av Babylon den store. En som må sies å være godt kjent med den situasjon kirkesamfunnene befinner seg i, er dr. Visser’t Hooft, tidligere generalsekretær i Kirkenes økumeniske råd. I en kommentar til en tale han holdt, ble det sagt følgende i et religiøst tidsskrift: «Som en annen hindring på veien til [religiøs] enhet nevnte dr. Visser’t Hooft kirkens ’babyloniske fangenskap’. Alle kirkesamfunn har inngått en eller annen forbindelse med verdslige makter, ikke bare med stater og folk, men også med raser og kulturer og nasjonale realiteter.» — Schweiz. evang. Pressedienst for 30. september 1964.

16. Hvorfor bør en ikke utsette flukten?

¹⁶ En som er forstandig og elsker livet, og som ønsker å gjøre det som er rett i Guds øyne, vil ikke nøle med å skille seg ut fra den verden vi lever i, enten det nå er den politiske, sosiale eller religiøse del av den. Det er nå på høy tid å flykte. Det er for sent å gjøre det når blodhevneren kommer for å fullbyrde dommen. Den motbilledlige blodhevneren, Jesus Kristus, understreket hvor viktig det var å flykte i tide, da han sa: «Be at eders flukt ikke må skje om vinteren eller på sabbaten! for da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli.» (Matt. 24: 20, 21) Den tid kommer da det ikke vil være mulig å flykte, nemlig under ødeleggelsen av Babylon den store og den etterfølgende Harmageddon-krig. — Åpb. 16: 14 til 17: 18.

Bli i «tilfluktsbyen»

17. Hvem er yppersteprest i vår tids tilfluktsby?

¹⁷ Som vi har vært inne på tidligere, måtte den uforsettlige manndraper bli i tilfluktsbyen inntil den som tjente som yppersteprest da han flyktet dit, var død. Deretter kunne han fritt vende tilbake til sitt tidligere bosted. Blodhevneren hadde da ikke lenger noen rett til å skade ham. I oppfyllelsen av dette profetiske bilde har Jesus Kristus også rollen som yppersteprest. I Hebreerne 3: 1 blir det vist at han virkelig er yppersteprest: «Derfor, hellige brødre, . . . gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus.»

18. Hva betyr det å bli i den motbilledlige tilfluktsbyen inntil ypperstepresten dør, a) for den himmelske klasse? b) for dem som overlever Harmageddon?

¹⁸ I det interessante bilde med tilfluktsbyen har Kristus således en dobbeltrolle. Han er motbildet til blodhevneren og til ypperstepresten, hvis død betydde frihet for dem som oppholdt seg i tilfluktsbyen. Hva betyr så det å bli i den motbilledlige tilfluktsbyen inntil ypperstepresten er død? Ettersom det i virkeligheten er medlemmene av to klasser som søker beskyttelse i tilfluktsbyen, nemlig «israelitter» og «fremmede», det vil si medlemmene av den himmelske klasse og medlemmene av den jordiske klasse, betyr det følgende: Når medlemmene av den himmelske klasse, de åndelige israelitter, avslutter sitt jordiske løp som ufullkomne mennesker og blir belønnet med en åndelig oppstandelse til himmelsk liv, «dør» ypperstepresten for dem, det vil si, han slutter å tjene som yppersteprest til gagn for dem. Ettersom de ikke lenger er mennesker, har de heller ikke lenger behov for å få soning for sine synder gjennom hans tjeneste som yppersteprest. De er blitt oppreist til udødelig liv for selv å tjene som konger og prester med Kristus i 1000 år. (Åpb. 20: 6) Med hensyn til dem som overlever Harmageddon, vil Jesus Kristus slutte å tjene som yppersteprest til gagn for dem når de 1000 år av hans styre er til ende og alle mennesker på jorden er ført fram til fullkommenhet. For å holde oss til bildet med tilfluktsbyen vil Jesus Kristus da være «død» for dem, det vil si, han vil ikke lenger tjene som en yppersteprest som gjør soning for deres synder. Det vil ikke lenger være behov for en slik form for tjeneste. De vil da bli overgitt til Gud og må bevise at de i all evighet vil være fullstendig hengitt til rettferdigheten. — 1 Kor. 15: 24—28; Rom. 8: 33; 6: 7.

19. Hvilken advarsel får vi?

¹⁹ Hvis en som et ufullkomment menneske flykter til tilfluktsbyen, men forlater den igjen før ypperstepresten er død, da utsetter en seg for å bli drept av den lovlige blodhevner, ettersom en da ikke lenger får nyte godt av de gagnlige virkninger av yppersteprestens, Jesu Kristi, gjenløsningsoffer. Dette er en advarsel til oss. Det viser at vi må bli i den motbilledlige tilfluktsby så lenge det ifølge den guddommelige foranstaltning blir krevd av oss. Hvis vi ønsker å sikre vår evige frelse, må vi holde oss innenfor rammen av Jehova Guds kjærlige foranstaltning, som har tilknytning til hans synlige organisasjon, som hans yppersteprest leder. La oss ikke bli fristet til å forlate tilfluktsbyen for i en kort tid å kunne nyte en «frihet» som kan komme til å bety evig død for oss. Det er sant at det å bli i tilfluktsbyen medfører visse restriksjoner. Vi har ikke fullstendig frihet til å kunne gjøre og si hva vi vil. Vi må adlyde Gud og handle i samsvar med hans vilje og underkaste oss vår gjenløser, Jesus Kristus, ypperstepresten. Vi har imidlertid full frihet til å gjøre det som er rett og godt.

20. Hvilket råd gir disippelen Jakob oss?

²⁰ Ordningen med tilfluktsbyer i Moseloven var av livsviktig betydning. Vi som lever nå i det 20. århundre, i en verden som har pådratt seg stor blodskyld, kan lære mye av denne ordningen. Den viser oss at vi som enkeltpersoner kan unnfly både verdens kollektive blodskyld og fullbyrdelsen av den guddommelige straff som vil komme over denne onde tingenes ordning. Lykkelig er den som ikke bare leser og hører om Guds krav, men også straks imøtekommer dem! Disippelen Jakob sier: «Vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.» — Jak. 1: 22.