Den trange port som fører til liv

Hvorfor sa Gud Sønn: «Få er de som finner den»? Hvordan kan du finne den?

JESUS Kristus, Guds Sønn, pekte ut veien til evig liv. Han sa: «Gå inn gjennom den trange port; for bred og rommelig er den vei som fører til ødeleggelse, og mange er de som går inn gjennom den; men trang er den port og snever den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» — Matt. 7: 13, 14, NW.

Det er forbausende hvor ofte denne uttalelsen av Guds Sønn blir oversett av mennesker som bekjenner at de er kristne, og hvor mange forsøk som er blitt gjort på å bortforklare dens betydning. Denne uttalelsen står imidlertid som en advarsel for alle i dag som ønsker å vinne evig liv i Guds nye verden, for den ble uttalt av en som kunne si: «Jeg er veien og sannheten og livet.» — Joh. 14: 6.

Hvorfor er det slik at «få er de som finner» den trange port som fører til livet? Det er tre grunner til det: 1) Det krever iherdige anstrengelser å finne den; 2) kristenheten har ikke gått inn gjennom den trange port til tross for sine mange trossamfunn, og 3) den trange port fører til den hellige vei.

Det krever iherdige anstrengelser

Men hvorfor krever det iherdige anstrengelser å gå inn gjennom den trange port? Fordi vi alle fra fødselen av går på den brede vei «som fører til ødeleggelse». Ifølge var natur går vi alle på denne brede og rommelige vei som fører til ødeleggelse, slik Jesu Kristi apostel Paulus forklarte det i sitt brev til de kristne efesere: «Dere var døde i deres overtredelser og synder, som dere engang vandret i i samsvar med tingenes ordning i denne verden, . . . Ja, blant dem oppførte vi oss alle engang i samsvar med vårt kjøds lyster, og gjorde de ting som kjødet og tankene ville, og vi var av naturen vredens barn liksom de øvrige.» — Ef. 2: 1—3, NW.

Legg merke til at apostelen sier at før vi gikk inn gjennom den trange port, gikk vi alle ifølge vår natur på den veien som ikke er i samsvar med Guds vilje. Store skarer mennesker går hurtig framover på denne brede og rommelige veien uten at det krever noen anstengelser fra deres side, også når de bruker sin tid på fornøyelser eller på å sove. Vi må derfor gjøre noe for å komme bort fra denne brede veien som fører til ødeleggelse. Hvis vi ønsker å forlate den veien vi allerede befinner oss på, er det klart at det må ettertanke og anstrengelser til fra vår side.

Størsteparten av de menneskene som går på den brede veien, tenker ikke over hvilken vei de går på, men det finnes bare to veier: Den som fører til livet, og den andre som fører til ødeleggelse. Ettersom det er populært å gå på den brede veien, og den er full av de fornemme, de rike og de vise i denne verden, har de som går på den, liten eller ingen anelse om hvor den fører hen, og de blir ofte meget oppbrakt når noen advarer dem om at den vil ende i ødeleggelse.

Det krever anstrengelser å forlate den ’brede vei’, for det er nødvendig å lete hvis man skal finne den trange port som fører til livet. Den trange port er ikke så helt lett å få øye på. Anbefaler denne verden menneskene å gå inn gjennom den trange port? Nei, på ingen måte! Dens tidsskrifter og aviser forherliger egenkjærlighetens og fornøyelsesjagets vei og anbefaler de gleder og den popularitet som den brede vei kan gi en. Den trange port er således ikke en opplyst port med skinnende neonskilter i alle regnbuens farger i likhet med inngangene til denne verdens forlystelsessteder. Det krever anstrengelser å lete, ja, iherdige anstrengelser. Guds Sønn sa: «Anstreng dere på det kraftigste for å komme inn gjennom den trange dør, for mange, sier jeg dere, skal forsøke å komme inn, men vil ikke være sterke nok.» — Luk. 13: 24, NW.

Kristenheten går på den brede veien

Når en person slutter seg til en av kristenhetens populære trossamfunn, kan han lett tenke at han har gått inn gjennom den trange port, og at han befinner seg på veien til livet. Men har kristenheten gått inn gjennom den trange port? Har dens populære trossamfunn nøye fulgt den veien som ble stukket ut av Jesus Kristus? Har dens verdsligsinnede trossamfunn virkelig advart menneskene mot å gå på den brede vei, og ledet dem til den trange port? Eller er kirkesamfunnene selv blitt en del av verden til tross for den uttalelsen Jesus kom med til sine sanne etterfølgere, og som står nedtegnet i Johannes 15: 19: «I [er ikke] av verden»?

I boken The New Shape of American Religion peker Martin E. Marty på den lettvinte vei som kirkesamfunnene har tatt: «Ettersom skillelinjene mellom kirkesamfunnene og verden er blitt utvisket, har begrepet ’Guds folk’ kommet til å bli nokså meningsløst. Alle ’tilhører’ dette folket uten at det blir lagt noen særlige forpliktelser på dem eller koster dem noe særlig. Når suksessinnstilte menigheter anmoder folk om å bli medlem, gjør de det bare så altfor klart at man kan bli medlem av deres kirkesamfunn bare ved å håndhilse på den smilende presten. . . . Det er få som blir bedt om de vil utføre noen tjeneste, men alle blir ofte bedt om å ta med en bunt konvolutter til pengebidrag. Ingen er religiøs, for alle og enhver er ’religiøse’.»

Det er ikke noe å undre seg over at John O. Mellon, som er prest ved Første presbyterianske kirke i New York, nylig kom med følgende uttalelse: «Det er en eller annen som har sagt at kirken er den eneste organisasjon i verden som det koster mindre å bli medlem av enn det koster å løse en bussbillett.» — Worcester (Massachusetts) Evening Gazette, 9. januar 1959.

Det at det koster så lite å bli medlem av denne verdens populære trossamfunn, understreker den kjensgjerning at det ikke er om dem som går inn på den veien, Jesus sa: «Få er de som finner den.» Mange blant de myldrende masser som befinner seg på den brede vei «som fører til ødeleggelse», sier at de går på den «vei som fører til livet», men de unnlater å gjøre den himmelske Fars vilje. (Matt. 7: 21—23) Kristenheten har ikke hjulpet folk til å finne den trange port, men den har tvert imot gjort det vanskeligere for dem å finne den.

Den hellige vei

Den port som fører til livet, er trang, og det er få som finner den, for alle som går inn gjennom den, må gå på den hellige vei. Det er ingen som kan gå inn gjennom den trange port og holde seg på den smale veien som fører til livet, hvis han ikke lever i samsvar med det mønster for hellig livsførsel som Gud har fastsatt. Profeten Esaias omtalte den «hellige vei» og skrev: «Det skal visselig være en vei der, ja, en vei, og den hellige vei skal den kalles. Den urene skal ikke gå på den. Og den skal være for den som går på veien, og dårene skal ikke streife om på den. Det vil ikke være noen løve der, og de rovlystne ville dyr skal ikke komme opp på den. Ingen skal finnes der.» — Es. 35: 8, 9, NW.

Det er ikke noe å undre seg over at det er en trang port! Denne verdens ugudelige handlinger er ikke tillatt på den veien som fører til livet, slike ting som «utukt, urenhet, løsaktig oppførsel, avgudsdyrkelse, spiritisme, hat, strid, sjalusi, sinne, tretter, splittelser, sekter, misunnelse, drikk, svir». (Gal. 5: 19—21, NW) Alle som går inn gjennom den trange port, må adlyde apostelens påbud: «Slutt som lydige barn med å bli formet etter de lyster dere tidligere hadde i deres uvitenhet, men bli, i samsvar med den hellige som kalte dere, også selv hellige i all deres ferd, for det er skrevet: ’Dere må være hellige, for jeg er hellig.’» — 1 Pet. 1: 14—16, NW.

Det kreves en hellig ferd av dem som går på veien til livet, for Jehova Gud er hellig, og han krever at de som søker livet, skal etterligne ham når det gjelder hellighet. Ettersom det er han som har stukket ut den «hellige vei», tillater han ikke at urene går på denne veien som han har velsignet. Mennesker med onde tilbøyeligheter og med dyriske og rovdyrlignende karaktertrekk «skal ikke gå på den». De må forandre seg før de kan begynne å gå på den. De som går på den hellige vei som fører til livet, kan ikke fortsette å følge denne verdens umoralske handlemåte.

De som går inn gjennom den trange port, må la den hellige Gud Jehova og hans hellige vilje innta førsteplassen i sitt liv. Ja, Guds hellige vilje må lede alle dem som går på den veien som kalles den «hellige vei», den veien som fører til evig liv. Hvor tydelig er det ikke at denne verden ikke går på den hellige vei! Det er kristenheten som er ansvarlig for de to mest blodige kriger i historien! I sin bok Land in Search of God viser Stanley J. Rowland hvordan kristenhetens trossamfunn ikke har gått på den «hellige vei»:

«Gud blir nok fremdeles tilbedt, men han er ikke lenger Moses’ og Jeremias’ og Kristi Gud. Han er på en snedig måte blitt gjort om til å bli den gud som alltid er ’på vår side’, som er en forsvarer av vår nasjon og ’vår livsførsel’ i stedet for dens Dommer. De som tilber denne gud, tror at deres nasjon alltid har rett, eller de tror på sitt land uansett om det handler rett eller galt.

«Når et folk har en slik innstilling, blir enhver handling forsvart i nasjonens navn. Vi kan se en logisk konsekvens av denne innstilling i Nazi-Tysklands Buchenwald, der alle som kunne svekke nasjonen fordi de ikke tilhørte den rette gruppe eller tenkte de rette tanker, ble slaktet ned. Ihjelgassingen av jødene ble forsvart i den nasjonale sikkerhets og politikks navn. Det var ingen dømmende Gud, ingen vanlige moralnormer som krevde en lojalitet som var større enn lojaliteten mot nasjonen. . . .

«Når religionen ikke blir annet enn en støtte for systemet eller nasjonen, kan den bli nettopp det som kommunistene kaller den, nemlig ’opium for folket’, idet den trøster menneskene, men ikke krever noe av dem. Stalins grusomme terrorvelde hadde sitt forbilde i tsarenes tyranni. Kirkene nedkalte ingen profetisk dom og oppmuntret ikke til noen sosial oppvåknen gjennom århundrer med stadig større opplysning i den vestlige verden. . . . Nazismens og den totalitære kommunismens oppkomst viste hvem folket var lojale mot. . . . Det var protester . . . men folket fant seg likevel i det, selv om det betydde at de måtte underkaste seg. Men de hadde ingen annen Gud, de hadde ingen høyere moralnormer som de måtte være lydige mot helt inntil døden. De hadde ingen annen utvei. Hvorvidt vi har noen annen utvei, er det store spørsmål i Amerika i dag.»

Denne verden går ikke på den «hellige vei», og ingen kan befinne seg på veien til livet med mindre de er ’hellige i all sin ferd’. For å kunne bli det må de innvie sitt liv til den hellige Gud Jehova, sette hans vilje over sin egen og over andre menneskers vilje når den er i strid med Guds vilje. Peter og de andre apostlene sa: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Jesus sa: «Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv og ta sitt kors [sin torturpel, NW] opp og følge meg.» — Ap. gj. 5: 29; Mark. 8: 34.

Den trange port som fører til den «hellige vei», er således ikke en port som virker tillokkende på mennesker som gjerne vil være uavhengige, slike som ønsker å gjøre sin egen vilje. Slike mennesker som lar seg lede av menneskers visdom og ikke av guddommelig visdom, er dårer i Guds øyne, og «dårene skal ikke streife om» på denne «hellige vei». Den virker ikke tillokkende på dem som ønsker å praktisere kjødets gjerninger. Det kan imidlertid være noen som prøver å gå på den «hellige vei» i den hensikt å praktisere en uren handlemåte, slik Bibelen forutsa: «Det har sneket seg inn visse mennesker, som for lenge siden er blitt utpekt av Skriftene til [dom] . . . ugudelige mennesker, som bruker vår Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel.» (Judas 4, NW) Mennesker som tar på seg en hellig mine for utvortes å se bra ut, bedrar ikke vokterne av den «hellige vei», for de er engler, og som Jesus sa: «Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, og de skal kaste dem i ildovnen.» — Matt. 13: 41, 42.

Menneskene blir hjulpet til å finne den trange port

Selv om verden ikke viser hen til den trange port, er det noen som gjør det, slik at de som søker livet, kan finne den «vei som fører til livet». Dette bladet, som blir distribuert over hele verden av den nye verdens samfunn av Jehovas vitner, er en hjelp til å finne den trange port. Slike hjelpemidler til bibelstudium som bladet Vakttårnet og boken «Gud er sanndru» hjelper tusener av mennesker til å finne den trange port. For ytterligere å hjelpe dem som søker livet, bruker Jehovas vitner millioner av timer hvert år på å gi gratis bibelsk undervisning i hjemmene.

Det finnes således en organisasjon av mennesker i dag som viser hen til den trange port, og hjelper mennesker av alle raser og nasjonaliteter og fra alle trossamfunn til å finne den trange port som fører til livet. Denne organisasjonen går på den «hellige vei» og hjelper alle som går inn gjennom den trange port, til å holde seg på denne veien. Den nye verdens samfunn av Jehovas vitner krever at alle som slutter seg til denne organisasjon av kristne vitner, må leve i samsvar med det mønster for hellig livsførsel som Gud har fastsatt. Alle som kommer til å vinne evig liv på jorden under Guds rike, må gå på den hellige vei. Ettersom «den urene [ikke skal] gå på den», blir de som praktiserer synd, utstøtt. Alle som oppriktig ønsker å tjene Gud, får imidlertid all mulig hjelp, slik at de kan ha en slik hellig ferd som Gud krever, og holde seg på den «vei som fører til livet».

Dra nytte av den hjelp som blir gitt menneskene for at de skal kunne finne den trange port som fører til livet, og for at de skal kunne gå på den veien som så forholdsvis få av jordens milliarder av innbyggere finner. Det vil kreve tid og anstrengelse, men de velsignelser du vil få ved å gå på den «hellige vei» og nå fram til målet, er verd de kraftigste anstrengelser. «Anstreng dere på det kraftigste for å komme inn gjennom den trange dør,» sa Jesus.