Er din religion god nok?
«FOR meg? Ja, det mener jeg absolutt. Den var god nok for mine foreldre, og den er derfor også god nok for meg.»
Hvor ofte inntar ikke de som tilhører denne verdens religionssamfunn, en slik holdning! Når de oppdager visse svakheter ved det religionssamfunnet de har valgt å stå tilsluttet, er de fleste av den oppfatning at det er bedre å ha en religion enn ikke å ha noen i det hele tatt. Slagord på reklameplakater som ’overvær møtene i det kirkesamfunnet du velger å stå tilsluttet’ er et uttrykk for den oppfatning at det som betyr noe, er at du står tilsluttet et kirkesamfunn, og ikke hvilket kirkesamfunn du står tilsluttet.
Mener du at din religion er god nok for deg? Du vil kanskje uten å nøle svare Ja på dette spørsmålet, men kunne du like bestemt svare bekreftende på følgende spørsmål: Er din religion god nok for Gud? Hvis noen spurte deg om du kunne komme med gode grunner for at din religion er god nok for Gud, hva ville du da si? Kunne du da legge fram bibelske beviser for at den er det? Du har kanskje fra barndommen av fått høre at din religion er god nok for deg, men still deg selv det tankevekkende spørsmålet: Hvordan vet jeg at den er god nok for Gud?
Tenk på de hundrevis av andre religionssamfunn. Er de alle gode nok? De er kanskje gode nok for deres tilhengere, men er de gode nok for Gud? Enkelte påstår at det ikke har så stor betydning hva slags religionssamfunn man er tilsluttet, men at det er den oppriktighet og nidkjærhet den enkelte legger for dagen i sin tilbedelse, som betyr noe for Gud. Er dette riktig? Er dette Guds syn på saken, eller er det menneskers meninger? Enten er en bestemt religion en vei til frelse, eller så er den det ikke, akkurat som et menneske må være enten levende eller dødt. Det finnes ingen mellomting.
Noen vil kanskje påstå at alle religioner er gode nok ettersom Gud har tillatt at de har fått eksistere i hundrevis av år. Her er vi ved sakens kjerne. Det er riktig at Gud har tillatt alle religioner å få eksistere helt fram til vår tid. Nå i vår generasjon er imidlertid situasjonen en helt annen. Hvordan det? I 1 Korintierne 10: 11 finner vi svaret: «Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.» Ja, vi er kommet inn i den forutsagte «endens tid», oppgjørets dag for alle systemer, både de politiske, kommersielle og i særdeleshet de religiøse. Alle disse systemene står til doms for Gud. De som ikke er gode nok i hans øyne, kommer til å bli tilintetgjort i vår generasjons levetid. Bare det som er godt nok for Gud, vil få fortsette å bestå når denne verden ender. Da Jesus snakket om de kritiske siste dager, kom han med følgende advarsel: «Alle folkeslag skal bli samlet foran ham, og han skal skille menneskene fra hverandre.» Hva kommer så til å skje med dem som ikke har hans gunst? Jesus tilføyde: «Og disse skal gå bort til evig avskjærelse, men de rettferdige til evig liv.» — Matt. 25: 32, 46, NW.
Ikke alle er gode nok
Vi bør ikke la oss forlede til å tro at alle religioner automatisk er gode nok for Gud bare fordi de faller innenfor benevnelsen «religion». Når vi undersøker dette ordet og den måten det blir brukt på i Bibelen, framgår det tydelig at en religion enten er sann eller falsk i Guds øyne. Da apostelen Paulus snakket om den tiden da han var en fariseer, sa han: «Jeg levde som fariseer i samsvar med den strengeste sekt i vår religion.» (Ap. gj. 26: 5, Dy) Han ga også følgende advarsel til de kristne i Kolossæ: «La intet menneske forføre dere, beredvillige i ydmykhet og englereligion.» (Kol. 2: 18, Dy) Ved begge disse anledningene brukte Paulus ordet «religion» om en tilbedelse som var falsk og uantagelig for Gud.
Den bibelske skribenten Jakob bruker dette ordet både i forbindelse med en unyttig form for tilbedelse og en form for tilbedelse som er rett og antagelig for Gud: «Hvis noen mener om seg selv at han er religiøs og ikke holder sin tunge i tømme, men bedrar sitt eget hjerte, da er hans religion unyttig. Ren og ubesmittet religion for Gud og Faderen er dette: å besøke de farløse og enkene i deres trengsel, og å holde seg uplettet av denne verden.» — Jak. 1: 26, 27, Dy.
I samsvar med den måten ordet «religion» er brukt på i disse versene, kan det ganske enkelt defineres som en form eller et system for tilbedelse. I harmoni med dette bruker New World-oversettelsen av de kristne greske skrifter uttrykket «form for tilbedelse» i stedet for «religion» i disse skriftstedene. Dette er i overensstemmelse med det hebraiske ordet for religion, ’a·boh·dáh, hvis bokstavelige betydning er «tjeneste», uansett om den er sann eller falsk, og uansett hvem den blir utført for.
På bakgrunn av dette er det tydelig at til og med kommunismen kommer inn under betegnelsen «religion», ettersom det er en tilbedelse av staten, og det blir utført en tjeneste for den. Pengekjærhet og materialisme er også former for tilbedelse, og kan følgelig bli som en religion for en. Det er derfor ikke bare kristenhetens og den hedenske verdens religioner som står til doms i endens tid for denne verden, men alt som er gjenstand for tilbedelse, enten det er regjeringer, institusjoner, personer eller hva som helst annet.
Oppriktighet alene er ikke nok
Det at man oppriktig godtar og følger en religiøs organisasjon, er ikke i seg selv noen garanti for at man oppnår Guds godkjennelse og beskyttelse når denne verden går til grunne. Oppriktighet, overbevisning eller dyp hengivenhet kan ikke forandre falske læresetninger til sannheter.
Noen få århundrer tilbake i tiden trodde verdens lærde menn i all oppriktighet at jorden var flat. Ble jorden flat som følge av deres oppriktighet og overbevisning? Nei. Jorden var fortsatt rund. Menneskers hengivenhet for en teori kan ikke forandre kjensgjerningene. Deres teori måtte forandres, ikke det faktiske forhold.
Tenk over den storm av protester astronomen Galilei forårsaket ved åpent å støtte Kopernikus’ oppfatning at jorden ikke er universets sentrum, men at jorden og de andre planetene beveger seg rundt solen. På grunnlag av observasjoner som Galilei foretok ved hjelp av teleskopet som nylig var blitt oppfunnet, ble han overbevist om at denne teorien var riktig. I 1616 stemplet teologer som var knyttet til inkvisisjonen, læren om at planetene beveger seg rundt solen, som kjettersk, og kort tid deretter forbød pave Paul V Galilei å «fastholde, undervise i eller forsvare» den kjetterske læren. På et senere tidspunkt, da han var blitt arrestert av inkvisisjonen, ble han tvunget til å avsverge sin oppfatning.
Kirkens teologer var utvilsomt oppriktige i sin overbevisning om at jorden ikke beveger seg rundt solen, noe som framgår av deres fanatiske reaksjon på Galileis lære. Men kunne deres oppriktighet, overbevisning og voldsomme reaksjon gjøre Galileis oppdagelser til intet? Har ikke vitenskapen slått fast at planetene virkelig beveger seg rundt solen? Bevirket kirkens standpunkt at jorden stanset sin ferd rundt solen i den bane Gud har fastsatt for den? Nei. Kirkens syn var feilaktig. Teologenes oppriktighet kunne ikke forandre virkeligheten.
Det samme er tilfelle når det gjelder vår tids religion. Oppriktighet er en god egenskap, men den kan ikke få løgn til å bli sannhet, og den kan heller ikke få en falsk religion til å bli en sann religion. Det er et selvbedrag som medfører de frykteligste konsekvenser, å tro at det ikke spiller noen rolle for Gud hva slags religion en har, å tro at alle religioner er gode nok. Et lite blikk på historien vil gjøre det klart for en at falsk religion aldri har vært god nok for Gud. Falske religionssystemer og deres tilhengere, som sikkert nok var oppriktige, ble utsatt for Guds vrede i tidligere domsperioder.
Forkastet av Gud
Ta for eksempel Assyria og Babylon som henholdsvis var den andre og tredje verdensmakt. Religionen var framherskende i begge disse rikene. Under en fest som ble holdt da Babylon sto på høyden av sin makt, sa Guds talsmann Daniel til kongen at fordi han hadde utøvd falsk religion, var han «veid . . . på vektskål og funnet for lett». Den samme natten invaderte de medo-persiske hærer den tilsynelatende uinntagelige byen, drepte kongen og underla seg Babylon. Hvor er det babyloniske religionssystem i vår tid? Ble Babylons guder og templer spart fordi de var knyttet til en religion, og fordi denne religions tilhengere var oppriktige? Nei. Det var en falsk form for tilbedelse som ble forkastet av den allmektige Gud, som hadde forutsagt at den skulle bli ødelagt.
Det samme var tilfelle med Assyrias form for tilbedelse. Da assyrerkongen Sankerib kom opp mot Jerusalem, spottet han israelittene med følgende ord: «Har vel noen av folkenes guder reddet sitt land av kongen i Assyrias hånd? Hvor er Hamats og Arpads guder? Hvor er Sefarva’ims, Henas og Ivvas guder? Har vel Samarias guder reddet det av min hånd? Hvem er det blant alle landenes guder som har reddet sitt land av min hånd?» Sankerib truet med å omstyrte Jerusalem, og han trodde at hans gud ville gi ham seier. Gikk det slik som han trodde? Legg merke til hvordan det gikk: «Og samme natt skjedde det at [Jehovas] engel gikk ut og slo hundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir; og da folk sto opp om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper.» Hvordan gikk det med Sankerib? «Men da han engang tilba i sin gud Nisroks hus, slo Adramelek og Sareser ham i hjel med sverd.» (2 Kong. 18: 33—35; 19: 35, 37) Assyrias religion forhindret ikke den ulykke som kom over folket og Sankerib. Deres religion var ikke god nok for Gud.
Ved slutten av den nåværende tingenes ordning kommer en lignende skjebne til å ramme de religioner som ikke er gode nok for Gud. Bare den som er god nok for Gud, vil unngå å bli ødelagt, like sikkert som Daniel unngikk å bli ødelagt da Babylon ble omstyrtet, og Jerusalem unngikk å bli omstyrtet av de assyriske hærer.
Hvorfor de ikke er gode nok
Hva er det som er i veien, og som alltid har vært i veien med falsk tilbedelse? Jesus sa: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje. Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» Disse som kom med innvendinger, mente at deres religion var god nok for dem, men de brydde seg aldri om å undersøke de krav Gud stiller i Bibelen, for å finne ut om deres religion var god nok for ham! De utførte en tjeneste, men den var i strid med den måten Gud krevde at den skulle utføres på. De utførte den på sin egen måte, ikke på Guds måte. Deres tjeneste var derfor urett, en uantagelig tilbedelse som ble forkastet. — Matt. 7: 21—23.
Verdens religioner gjør ikke Guds vilje i vår tid. Hvis de gjorde det, skulle vi ikke da kunne vente å se at de hadde det samme kjennetegn som den første kristne menighet i det første århundre? Noe som særpreger sann tilbedelse, og som skiller den ut fra alle andre former for tilbedelse, blir omtalt av Jesus i Johannes 17: 3: «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» De som utøver den sanne religion, den religion som er god nok for Gud, vil kjenne sin Gud. De vil kjenne hans navn, hensikter og vilje.
Hvor mange av dem som tilhører verdens religioner, kjenner disse viktige sannhetene angående Gud? En prest ga et betegnende, svar på dette spørsmålet i Patersonavisen Evening News for 2. januar 1960. Han sa: «Den største oppgave kirken står overfor i vår tid, er å omvende sine egne medlemmer.» I artikkelen sies det videre: «Undersøkelser viser at millioner av kirkemedlemmer har ytterst uklare forestillinger om selve grunnlaget for troen . . . En pastor i California ble for eksempel nylig dypt rystet over å oppdage at ikke et eneste voksent medlem av hans menighet kunne bestå en prøve som gikk ut på å besvare 20 enkle spørsmål i forbindelse med Bibelen.»
Det samme har man lagt merke til i alle religionssamfunn. I en melding i en avis i Sveits het det: «Halvparten av barna vet ikke engang hva det vil si å folde sine hender og be. Deres foreldre har aldri lært dem å gjøre det.» I et katolsk menighetsblad i Frankrike sto det: «De hundrevis av niåringer som vi begynner å undervise i katekismen, vet lite eller ingenting om Gud og kristendommen. De mangler ikke noe hva timelige, jordiske ting angår. Religiøst sett mangler de alt. De vet ingenting.»
Utallige mennesker har hele sitt liv vært tilsluttet religiøse organisasjoner, men de kan likevel ikke gi en klar redegjørelse for det de har lært. Hvis du spør et alminnelig religiøst menneske om hva han tror, og, noe som er enda viktigere, om hva som er grunnlaget for hans tro, kan han ikke fortelle deg det. Hva ville du tenke hvis du lot barnet ditt ta eksamen ved en høyere skole, og du fant ut at det ikke kunne lese eller skrive etter at det var blitt uteksaminert? Hvis barnet var normalt, ville du sikkert trekke den slutning at det måtte være en feil ved undervisningssystemet. Når folk har brukt så mye tid til å få religiøs undervisning og likevel ikke kan komme med et bevis for sin tro, må man også trekke den slutning at det ikke bare er noe i veien med tilbederen, men også med systemet for tilbedelse.
Apostelen Peter framsatte følgende krav til de kristne: «Vær alltid rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som bor i eder.» (1 Pet. 3: 15) Når kristenhetens religionssamfunns tilhengere ikke er i stand til å gjøre dette, beviser det uten mulighet for tvil at disse religionssamfunnene ikke har Guds ånd, for hvis de hadde det, ville de ha vært «brennende i ånden» og i stand til å overbevise andre om at deres tro var den rette. Sanne kristne, mennesker som tilhører den ene, sanne religion, er i stand til å gjøre dette. De er rike på kunnskap om Gud, og de både kan og vil meddele den til andre.
Spør Jehovas vitner neste gang de besøker deg, om de kan komme med bibelske beviser for sitt håp. Hvis de kan fortelle deg hva Guds navn er, hva hans hensikter går ut på, og hva som er hans vilje i vår tid, da kan du være sikker på at de har en religion som er god nok, ikke bare for Jehovas vitner, men også for Gud, slik at han vil bevare dem når denne verden går til grunne.
Hvor skjebnesvangert ville det ikke være å bekjenne seg til en religion på en selvtilfreds måte og så, når Guds dom blir fullbyrdet i Harmageddon, finne ut at den, selv om den var god nok for deg, likevel ikke var god nok for Gud!