Bergprekenen — ’Hør disse ord og gjør etter dem!’

JESUS avsluttet Bergprekenen med to illustrasjoner: «Den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet skylte ned, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det hadde sin grunnvoll på fjell.» — Matt. 7: 24, 25; jevnfør Lukas 6: 47, 48.

«Disse mine ord» viser tilbake til de ting Bergprekenen gir veiledning om. Og da Jesus sa: «Den som hører» disse ord, hadde han ikke bare i tankene dem som virkelig var til stede da han holdt sin enestående tale, men også alle dem som senere ville få høre om hans berømte preken, både ved det talte ord og ved å lese den. Det er imidlertid bare de som både hører «og gjør etter» det som Jesus sa, som vil få del i evige velsignelser.

Dette sikter ikke bare til det å praktisere tilbedelseshandlinger og selvfornektelse og utføre veldedighetsgjerninger som andre kan beundre. Det var få som kunne oppvise maken til fariseernes iver hva slike ting angikk. Men det de gjorde, skrev seg fra en hyklersk innstilling og betydde ingenting for Gud. (Se Matteus 6: 1, 2, 5, 16.) I stedet for å legge vekt på gjerninger som er synlige for mennesker, oppfordret Jesus sine tilhørere til å foreta en forandring i sitt indre ved å framelske en sinns- og hjertetilstand som virkelig behager Gud. Guds Sønn rådet for eksempel sine tilhørere til å erkjenne at de var fattige åndelig sett og avhengige av Gud (Matt. 5: 3; se også NW.), til å la sin holdning overfor Gud og andre mennesker være preget av mildhet (Matt. 5: 5, NW) og til å elske rettferdighet, være barmhjertige, rene av hjertet og fredsommelige. (Matt. 5: 6—9) De som gir akt på denne veiledningen, vil virkelig framelske en gudlignende personlighet. Den vil komme til uttrykk gjennom «gode gjerninger» som er som skinnende lys til pris for Gud. Dette innbefatter å la seg bli drevet til å forkynne «evangeliet» eller «det gode budskap» (NW) for andre, slik som mange av Jesu tilhørere gjorde. — Matt. 5: 14—16; jevnfør Kolosserne 3: 10, 16.

Den som er «klok» (forstandig, viser god dømmekraft, fornuftig), bygger sitt hus «på fjell». Et hus som står på et så solid grunnlag som fjell, vil bestå uskadd under voldsomme stormer. «Regnet» og ’flommende elver’ (som plutselig opptrer i bekkedaler under et skybrudd) vil ikke feie bort dets grunnvoll.a «Vindene» som slår mot det fra alle sider, vil ikke få et slikt hus til å rase sammen. Det vil ikke ’falle’ under en storm.

Det at en bygger sitt hus på fjell, vil billedlig talt si at en lar sine tanker, motiver og ledsagende gjerninger være i samsvar med alle «disse mine ord», som finnes i Bergprekenen. Ulykker som kan inntreffe like plutselig som det kan komme en voldsom storm i Palestina, kan ikke skylle bort en slik solid grunnvoll til en gudfryktig handlemåte. Det er i vanskelige tider at den som gjør etter Jesu ord, «blir lik» (eller viser seg å være lik) den kloke mannen som bygde på en grunnvoll av fjell. De karaktertrekk og de karakteregenskaper som han har utviklet i samsvar med Guds Ord, vil ikke ’falle’ i en tid med prøvelser. Han vil ikke slutte å tjene Gud.

Jesus fortsatte på den annen side med å si: «Den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet skylte ned, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.» — Matt. 7: 26, 27; jevnfør Lukas 6: 49.

I det landet hvor Jesus utførte sin forkynnergjerning, ville det være uforstandig å bygge et hus på sand. Regn, oversvømmelser og voldsomme vinder ville gjøre kort prosess med et slikt byggverk. ’Dets fall ville være stort’ — fullstendig. Det ville bli tilføyd ubotelig skade.

Noe lignende vil billedlig talt skje med «den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem». En slik person bygger ikke sitt liv på lydighet mot Kristi lære, men på selvisk ulydighet mot Kristi uttalelser, på noe som kan sammenlignes med sand, som blir skylt bort under en oversvømmelse. Når det er rolige tider og livet stort sett ikke byr på noen vanskeligheter, kan et slikt menneske klare å skjule sin mangel på gudfryktige egenskaper. Men så snart det oppstår vanskeligheter, «blir [han] lik», eller viser han seg å være lik, den uforstandige mannen som bygde på sand. Han hevder at han er en tjener for Gud, men i stormfulle tider, i tider med motgang, bukker han under, og ’hans fall blir stort’. Da bibelskribenten Jakob drøftet hvor nødvendig det er å bytte ut urette tanker og motiver med rette hvis en skal bli en lykkelig ’gjører av Guds gjerning’, ga han veiledning som var lik den som Jesus ga:

«Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. For den som hører Ordet uten å gjøre etter det, han ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil: Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, han blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Han skal være lykkelig i sin gjerning.» — Jak. 1: 22—25.

Matteus føyer deretter følgende til sin evangelieberetning: «Da Jesus var ferdig med å tale, var folket slått av undring over hans lære. For han lærte dem med myndighet, og ikke som deres skriftlærde.» — Matt. 7: 28, 29.

Jesu «lære», det vil si all den veiledning som Bergprekenen inneholder, fikk hans tilhørere til å undre seg. Den var ikke som den lære de var vant til å få høre av sine «skriftlærde», som var vel kjent med jødenes muntlige overleveringer. Når de skriftlærde lærte fra seg noe, talte de i en eller annen tidligere autoritets navn. I denne forbindelse kan vi lese i Theological Dictionary of the New Testament:

«Uttrykket mish·shum [«i navnet til»] er betydningsfullt i den jødiske overlevering. R[abbineren] Meir kommer med en lignelse i Rabban Gamaliels navn (mish·shum) . . . Den som hørte noe i det huset hvor veiledningen ble gitt, og brakte det videre, var forpliktet til å oppgi den autoritet som han påberopte seg, og i hvis navn han brakte overleveringen videre. En av de 48 betingelsene for å tilegne seg Toraen er at ’en kommer med enhver uttalelse i dens forfatters navn . . .’, Ab[oth], 6, 6; jfr. Meg[illah] 15a. Dette viser hvilken eller hvor stor autoritet uttalelsen har.»

I en rabbinsk beretning heter det at Hillel den store, som levde i det første århundre etter Kristus, lærte fra seg en spesiell overlevering på rette måte. «Men selv om han redegjorde for dette emnet hele dagen, tilegnet de seg ikke hans lære før han til slutt sa: Dette hørte jeg av Shemaia og Abtalion [autoriteter som levde før Hillel].»

Jesus underviste ikke på den måten. I stedet for å tale i et annet menneskes navn sa Guds Sønn ofte: «Sannelig, jeg sier dere.» «Men jeg sier dere.» (Se for eksempel Matteus 5: 18, 20, 22, 26, 28, 32, 34, 39, 44.) Han talte «med myndighet», som en som på en direkte måte representerte Gud, slik det var med profeter som talte under inspirasjon i den før-kristne tid. (Jevnfør Matteus 28: 18.) Hvor takknemlige kan vi ikke være for at Gud har sørget for at denne enestående talen er blitt nedskrevet i hans inspirerte Ord!

[Fotnote]