Spørsmål fra leserne

● Jesus sa: «La de døde begrave sine døde.» Betyr dette at vi som kristne ikke bør benytte tid til å være til stede ved begravelser? — L. S., Tyskland.

I Matteus 8: 21, 22 står det: «Da sa en annen av disiplene til ham: ’Mester, gi meg først lov til å gå bort og begrave min far.’ Jesus sa til ham: ’Fortsett å følge meg, og la de døde begrave sine døde.’» Disse ordene utgjør ingen hindring for at noen deltar i begravelser. Den mannen de var rettet til, hadde sagt til Jesus at han ønsket å gå og begrave sin far, men det betydde ikke at faren allerede var død, for hvis han hadde vært død på det tidspunkt, ville mannen ha vært til stede ved båren og ikke gått for å høre Jesus. Mannen mente imidlertid at hans far var gammel og før eller senere kom til å dø, og han ønsket å vente med å følge Jesus til etterat han hadde tatt seg av sin far til han døde, så han kunne få sin døende fars velsignelse og deretter oppfylle farens ønske om at sønnen skulle være til stede ved dødsleiet og fromt lukke hans øyne etterat døden var inntrådt. På denne måten ville mannen blitt oppholdt fra å følge Jesus på ubestemt tid, og derfor sa Jesus at han skulle la de døde begrave sine døde. Mannens slektninger fulgte øyensynlig ikke Jesus på veien til livet. De var derfor åndelig døde, og kunne begrave mannens far når han døde. Men når innvigde kristne i dag, som går på veien til livet og ikke befinner seg under den fordømmelse verden er under, har et dødsfall i familien og har en begravelse, kan du da med rette si at dette er et tilfelle da de (åndelig) «døde» begraver sine døde? Nei. Mannen i Bibelens beretning ønsket å gå hjem for å begrave sin far og ikke for å avlegge et vitnesbyrd ved en begravelsestale.

Men innvigde kristne ordner det slik at de kan avlegge et vitnesbyrd om sannheten ved begravelsen. Det er å utnytte en anledning. Jesus gikk hjem til Jairus, der det ble holdt begravelsesseremonier i anledning av hans døde datter, og han oppvekte henne. Han gikk også bort til sørgetoget som fulgte enken fra Nains døde sønn og reiste gutten opp fra de døde. Peter gikk til Dorkas’ begravelse i Joppe og oppvekte henne fra de døde. (Mark. 5: 22—24, 35—42; Luk. 7: 11—15; 8: 41, 42, 49—55; Ap. gj. 9: 36—41) Disse begravelsene bød på store anledninger til å avlegge et vitnesbyrd om Riket og Messias, og det er nettopp slik begravelser blir benyttet av mange av Jehovas vitner i våre dager. Både den som holder begravelsestalen og andre brødre som er til stede ved slike begravelser, får avlagt grundige vitnesbyrd.

Hva så med å overvære en begravelse som blir ledet av en av de mange falske religioners prester? Vi mener ikke at dette bør bli en alminnelig regel, for det ville være meget uklokt. Men det kan forekomme omstendigheter da de som er i sannheten, foretrekker å overvære en slik begravelse, og kan gjøre det uten å bli kritisert for det. Nære slektninger som av grunner de ikke kan rå med, føler seg forpliktet til å gå til en eller annen falsk religions kirkebygning for å overvære begravelsen til en av sine kjære, går dit for å se begravelsen og kanskje trøste andre som er til stede. De går ikke dit for å praktisere falsk tilbedelse hvis de er i sannheten. Det er akkurat som da en mann på apostelen Paulus’ tid gikk inn i et avgudstempel for å få seg noe å spise. Han gikk inn der for å få seg et måltid, ikke for å tilbe. (1 Kor. 8: 7—10) En annen brors samvittighet ville kanskje ikke være sterk nok til å tillate ham å gjøre det, og hans svake samvittighet ville ta anstøt hvis han så sin kristne bror på et slikt sted bare for et måltids skyld. Selv om vi derfor ikke anbefaler noen å overvære begravelser som blir ledet av presteskapet, så ligger det utenfor vårt myndighetsområde å kritisere eller fordømme. Vi vil la Gud dømme vår bror som ut fra sin samvittighet kan føle seg forpliktet til å overvære høytideligheter der medlemmer av presteskapet forretter.

Opplysninger

«VAKTTÅRNET»S STUDIER

Uken fra 3/5: Guds vei er kjærlighet, §§ 1—19.

Uken fra 10/5: Guds vei er kjærlighet, §§ 20—34.

Uken fra 17/5: Guds vei er kjærlighet, §§ 35—55.