overherredømme og føre vanære over hans navn. «Ildsjøen» eller den «annen død», som Gud alltid vil kunne gjøre bruk av overfor slike som med vilje handler ulydig, vil imidlertid ikke utgjøre noen trusel mot dem som for bestandig har bevist sin lojalitet ved å bestå den prøve de blir satt på når Satan blir løslatt etter Kristi tusenårige styre. Gud forsikrer dem som i trofasthet overlever denne prøven, om at de vil bli beskyttet av ham, og at han vil opprettholde deres liv for bestandig. — Rom. 8: 21.

«Ildsjøen» spiller derfor en viktig rolle i forbindelse med Guds hensikter. Den er ikke noe som er i strid med Jehova Guds personlighet, for han har aldri uttenkt eller godtatt at noen skulle lide en evig pine. (Jer. 19: 5; 32: 35) Den er imidlertid i harmoni med hans rettferdighet og kjærlige godhet og vil bli brukt av Gud til å fjerne onde urostiftere for bestandig. Det er nødvendig at rettferdigheten blir fullbyrdet i universet for at det skal bli innført fred og orden til gagn for dem som ønsker å gjøre det som er rett. — Sl. 145: 20.

Jehova er ikke en hersker som vil la forbrytere få fortsette å herje og forstyrre freden og berøve lovlydige mennesker gleden over livet. Gud er heller ikke hard, slik at det ikke er noen hjelp å få for dem som ønsker å forandre sin handlemåte (1 Tim. 2: 3, 4) Han lar alle få anledning til å forandre seg. De som blir kastet i «ildsjøen», som er den «annen død», velger faktisk av egen fri vilje evig død framfor livet, fordi de i selviskhet bryter den universelle Overherres lover. Han har med rette krav på å bli vist respekt og udelt hengivenhet. Den eneste måten han kan innføre fred i universet på, er å fjerne slike forherdede opprørere. Måtte alle som ønsker å leve, lære Jehovas veier å kjenne, slik at de kan få sitt navn oppskrevet i «livsens bok» og oppnå evig lykke.

Spørsmål fra leserne

● Er det mulig for kristne i vår tid å utdrive onde ånder ved å be over den som er besatt av dem? — USA.

Bibelen viser at det ofte skal mer til for å befri en person fra onde ånders herredømme enn bare å be en bønn for ham.

I det første århundre etter Kristus fikk riktignok visse kristne, om enn ikke alle, ved Guds ånd makt til å drive ut onde ånder. (1 Kor. 12: 29, 30; jevnfør Matteus 10: 8.) Dette ble vanligvis gjort ved at de bød de onde ånder i Jesu Kristi navn å slippe taket på dem som var blitt besatt. — Ap. gj. 16: 16—18; jevnfør Apostlenes gjerninger 19: 13—16.

Det er imidlertid ikke noe i Bibelen som tyder på at de kristne skulle fortsette å ha de mirakuløse åndens gaver, deriblant evnen til øyeblikkelig å utdrive onde ånder. De mirakuløse gaver skulle tvert imot få en ende. Apostelen Paulus skrev under inspirasjon: «Hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap [som ble gitt en på mirakuløst vis], da skal den få ende.» (1 Kor. 13: 8) Når noen fikk de mirakuløse åndens gaver, var en eller flere av de apostler som direkte var blitt valgt ut av Jesus Kristus, til stede. (Ap. gj. 2: 1, 4, 14; 8: 9—20; 10: 44—46; 19: 6) Det er derfor rimelig å trekke den slutning at de mirakuløse gaver ikke ble gitt videre til andre etter apostlenes død, men at de opphørte da de siste som hadde fått dem, døde.

Et av de viktigste formålene med de mirakuløse gaver var dessuten å fastslå at Guds gunst som tidligere hadde hvilt over den jødiske menighet, nå hvilte over den kristne menighet. (Ap. gj. 2: 32, 33, 38—41; Heb. 2: 1—4) I vår tid er det ikke nødvendig med mirakuløse gaver for å fastslå denne kjensgjerning. Vår tids jødiske menighet er ikke i stand til å oppfylle de krav som blir framsatt i den mosaiske lov, for den har ikke noe prestedømme i Arons ættelinje og ikke noe tempel på det sted i Jerusalem hvor fortidens tempel lå.

Det mest avgjørende bevis for at en menighet har Guds godkjennelse, er dessuten ikke at den kan utføre tilsynelatende mirakuløse gjerninger. Jesus Kristus sa: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje. Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» (Matt. 7: 21—23) Jesus viste således at til og med noen «som gjorde urett» skulle være i stand til å utdrive onde ånder. Det er tydelig at Satan, de onde ånders fyrste, ville tillate at en slik gjerning ble utført, for dette kunne få slike «som gjorde urett» til å se ut som om de var «rettferdighets tjenere». (2 Kor. 11: 13—15)