«Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel»
1—3. a) Hvilket spørsmål er det på sin plass å stille i forbindelse med de ordene som ble uttalt i Matteus 10: 28? b) Hva skulle en levittisk prest gjøre når jødiske soldater sto oppstilt for å dra ut i krig?
«OG FRYKT ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW].»a
2 Han som sa disse ordene, må ha hatt en vektig grunn for å gjøre det. Talte han til soldater som sto oppstilt i krigsutstyr og var klar til å marsjere ut mot en fiende som var utstyrt med våpen som kunne slå legemet i hjel? Når det folket som denne mannen tilhørte, noen århundrer tidligere sto oppstilt for å dra ut i krig, ville en levittisk prest som var utnevnt til det, ta seg av den militære plikten å tale til soldatene for å inngyte mot i dem. Han ville følge de påbud som profeten Moses hadde nedskrevet i det 15. århundre f. Kr.:
3 «Når du drar ut i krig mot din fiende, og du ser hester og vogner og flere krigsfolk enn du har selv, da skal du ikke være redd dem; for [Jehova] din Gud er med deg, han som førte deg opp fra Egypts land. Og når I er i ferd med å gå i striden, da skal presten tre fram og tale til folket. Og han skal si til dem: Hør, Israel! I er i dag i ferd med å gå i strid mot eders fiender. La ikke motet falle; frykt ikke, forferdes ikke og reddes ikke for dem! For [Jehova] eders Gud går selv med eder for å stride for eder mot eders fiender og frelse eder.» — 5 Mos. 20: 1—4.
4. Hvem uttalte ordene i Matteus 10: 28? Hvem talte han til, og ved hvilken anledning?
4 Jesus Kristus var ikke en levittisk prest. Da han sa de ordene som står nedskrevet i Matteus 10: 28, henvendte han seg ikke til jødiske soldater som kanskje kom til å bli drept når de skulle forsøke å slå fienden i hjel. Nei, Jesus Kristus kom her med en ny lære, for da hans eget liv var i fare, sa han: «Alle som griper til sverd, skal falle for sverd.» (Matt. 26: 52) De menn som Jesus Kristus sa ikke skulle frykte for dem som slår legemet i hjel, var 12 fredelige menn. Det var hans 12 spesielle disipler som han kalte apostler, og de tilhørte ikke noen krigshær. Det er sant at deres legeme sto i fare for å bli slått i hjel, men ikke av en fiendtlig hær som de førte krig imot. De ble sendt ut i et fredelig oppdrag, et oppdrag som de ikke fortjente å bli slått i hjel for. Ikke desto mindre sa Jesus Kristus litt tidligere i sin tale til disse 12 apostlene:
5. Hva hadde Jesus sagt litt tidligere i sin tale til apostlene?
5 «Jeg sender eder som får midt iblant ulver; vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer [vis dere derfor forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer, NW]! Men vokt eder for menneskene! for de skal overgi eder til domstolene og hudstryke eder i sine synagoger; og I skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, til vitnesbyrd for dem og for hedningene [folkeslagene, NW]. . . . Og bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død; og I skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut til enden, han skal bli frelst. Men når de forfølger eder i den ene by, da fly til den andre!» — Matt. 10: 16—23.
6, 7. a) Hvordan viser Jesu veiledning til apostlene at de ikke skulle gjøre bruk av makt eller plyndre noen? b) Hva skulle de gjøre med dem som var uvennlige, og hvordan antydet Jesus i Matteus 10: 15 hva følgene for slike mennesker ville bli?
6 Skulle de 12 apostlene gjøre bruk av militært utstyr? Skulle de med makt trenge seg inn i folks hjem og plyndre dem? Nei, for Jesus Kristus sa til dem: «I skal ikke ta gull eller sølv eller kobber med i eders belter, ikke skreppe til reisen, ikke to kjortler, ikke sko, ikke stav; for arbeideren er sin føde verd. Og hvor I kommer inn i en by eller landsby, der skal I spørre etter hvem som er det verd i den by; og bli hos ham til I drar bort derfra! Og når I kommer inn i et hus, da skal I hilse det; og dersom huset er det verd, da komme eders fred over det; men dersom det ikke er det verd, da vende eders fred tilbake til eder! Og om noen ikke tar imot eder og ikke hører på eders ord, da gå ut av det hus eller den by, og ryst støvet av eders føtter!» (Matt. 10: 9—14) De skulle altså ikke dra ut til folk som en flokk korsfarere med ild og sverd. De skulle ikke gå til krigersk aksjon mot noen, ikke engang mot dem som var uvennlige. Ved rett og slett å ryste støvet av sine sandalkledde føtter skulle de vise at de forlot det huset eller den byen som ikke ville ta imot dem, og som derved ble overlatt til seg selv og den straff som ville komme over dem fra en høyere makt, fra himmelen.
7 Jesus kom med en antydning om de følger deres handlemåte ville få, da han tilføyde: «Sannelig sier jeg eder: Det skal gå Sodomas og Gomorras land tåleligere på dommens dag enn den by.» — Matt. 10: 15.
Hvorfor fiender ønsket å slå legemet i hjel
8. Hva må ha vært grunnen til at de ble hatet av alle mennesker i en slik grad at disse ønsket å slå dem i hjel?
8 Når Jesu Kristi apostler gikk fram på en slik fredelig måte, hvorfor skulle de da bli hatet av alle mennesker i en slik grad at disse til og med skulle ønske å slå apostlenes legemer i hjel? Grunnen til dette må ha vært det budskap Jesus Kristus sendte dem ut for å forkynne. Matteus 10: 5—8 forteller oss hva dette budskapet var: «Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus! Og når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær! Helbred syke, oppvekk døde, rens spedalske, driv ut onde ånder! For intet har I fått det, for intet skal I gi det.» Det budskap de skulle forkynne, var at himlenes rike, Guds rike, hadde kommet nær.
9. Hvordan skulle apostlene bevise at Riket hadde kommet nær, på hvilket grunnlag skulle de gjøre det, og hva må derfor budskapet om Riket ha vært årsaken til?
9 ’Fårene av Israels hus’ hadde bedt om dette rikes komme og hadde sett fram til det. Den kjensgjerning at det hadde kommet nær, ble bevist av de vidunderlige mirakler som disse Rikets forkynnere utførte, idet de helbredet syke, oppreiste døde til liv igjen, renset spedalske fra deres sykdom og befridde slike som var besatt av demoner. Alt dette skulle de gjøre uten å ta betaling for det. Det skulle ikke sendes rundt noen kollektbøsse. Det må derfor ha vært budskapet om Guds rike som vakte folks hat og motstand i en slik grad at de gikk til voldshandlinger.
10. I hvilken utstrekning skulle apostlene forkynne budskapet, og hva ville bli krevd av dem for at de skulle kunne gjøre det?
10 Apostlene skulle ikke være redde for å forkynne det Jesus hadde fortalt dem de skulle forkynne, selv om de kunne være sikker på at deres budskap ville møte motstand. De skulle forkynne budskapet så vidt og bredt som mulig. Jesus sa til dem: «Frykt derfor ikke for dem! for intet er skjult som ikke skal bli åpenbart, og intet er dulgt som ikke skal bli kjent; det jeg sier eder i mørket, det skal I si i lyset, og det som hviskes eder i øret, det skal I forkynne på takene. Og frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW]!» (Matt. 10: 26—28) Det var derfor nødvendig at apostlene ikke var redd for mennesker, hvis de skulle kunne fortsette å forkynne budskapet om Guds rike.
11. Hvordan la apostlene den nødvendige fryktløshet for dagen, og med hvilket resultat?
11 Apostlene viste at de var fryktløse. Lukas 9: 6 sier: «Så gikk de ut og dro omkring fra by til by og forkynte evangeliet [det gode budskap, NW] og helbredet folk allesteds.» Det finnes ingen beretning om at det var noen som forsøkte å slå dem i hjel under denne spesielle forkynnelseskampanjen. Lukas 9: 10 sier: «Og apostlene kom tilbake og fortalte ham alt det de hadde gjort; og han tok dem med seg og dro avsides til en by som het Betsaida.» De vendte således alle trygt tilbake.
12. Hva kostet det Jesus å forkynne Riket, og på hvilket grunnlag ble han anklaget?
12 Mindre enn to år senere, i år 33, kostet imidlertid forkynnelsen av Guds rike Jesus Kristus livet. Det var de religiøse lederne i Jerusalem, Israels hovedstad, som sørget for at Jesu legeme ble slått i hjel. Da de overga Jesus til den romerske landshøvding i Jerusalem, anklaget de ham som lærer idet de sa: «Han oppvigler folket, han lærer over hele Jødeland, fra Galilea av, hvor han begynte, og like hit.» De øvde press på den romerske landshøvding for å få ham til å nagle Jesu legeme til en pel utenfor Jerusalem for at han skulle dø der. Den romerske landshøvding sørget imidlertid for at det ble satt følgende innskrift over Jesu hode: «Dette er jødenes konge.» (Luk. 23: 1—6, 38) Den romerske landshøvding visste ikke at himmelens Gud hadde salvet Jesus Kristus til å være konge over hele menneskeheten, og ikke bare over jødene.
13. Hva slags behandling antydet Jesus at hans disipler ville få, og sier Bibelen noe om at apostlene fikk en slik behandling?
13 Ettersom Jesus led på denne måten på grunn av forkynnelsen av Guds rike, hva kunne hans disipler da vente seg? Akkurat før han fortalte dem at de ikke skulle frykte for dem som slår legemet i hjel, sa han til dem: «En disippel er ikke over sin mester, heller ikke en tjener over sin herre; det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og tjeneren som sin herre; har de kalt husbonden Be’elsebul [et av navnene på Satan Djevelen], hvor meget mer da hans husfolk!» (Matt. 10: 24, 25) Han fikk således sine apostler til å forstå at de kunne vente å få samme slags behandling som han hadde fått for å forkynne om Guds rike. Slik ble de også behandlet, ikke bare av sitt eget folk, jødene, men også av ikke-jøder eller hedninger. Apostelen Jakob, apostelen Johannes’ bror, ble drept med sverd på befaling av kong Herodes Agrippa I av Jerusalem. Kongen planla også å drepe apostelen Peter på samme måte, men en engel fra Gud krysset hans planer. — Ap. gj. 12: 1—11.
14, 15. a) Hvilken menighet ble særlig forfulgt på denne måten, og hvem var det som særlig ble kjent som martyr? b) Hva sa en jøde som var ansvarlig for denne disippels død, senere om sin forfølgelse av de kristne?
14 Det var ikke bare apostlene, men også de øvrige av Jesu Kristi disipler som ble forfulgt, og da særlig de som tilhørte menigheten i Jerusalem. En av de mest kjente av disse martyrer er disippelen Stefanus, som ble steinet i hjel av jødene. En av dem som var ansvarlig for Stefanus’ død, var Saulus fra Tarsus, en jødisk fariseer. Da han noen år senere sto foran kong Herodes Agrippa II, sa han med tanke på den forfølgelsen han hadde vært med på:
15 «Jeg for min del trodde nå at jeg burde gjøre meget imot Jesu, nasareerens navn; det gjorde jeg også i Jerusalem, og både kastet jeg mange av de hellige i fengsel, etter at jeg hadde fått fullmakt av yppersteprestene, og når de skulle slås i hjel, ga jeg min stemme til det, og omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved straff til å spotte, og jeg raste enn mer mot dem og forfulgte dem like til de utenlandske byer.» — Ap. gj. 26: 1—11.
16. Hvilken gjerning ble denne omvendte jødiske fariseer selv forfulgt for, og på hvilken måte utførte han en stor del av denne gjerningen?
16 Denne jødiske fariseeren ble selv ved hjelp av et mirakel omvendt til å bli et medlem av Jesu Kristi menighet. Han er den som ble kjent som apostelen Paulus. (Ap. gj. 9: 1—25) Etter sin omvendelse ble han selv utsatt for forfølgelse både i asiatiske og européiske byer fordi han forkynte Guds rike. Han utførte en stor del av denne forkynnelsen fra hus til hus, slik han ved en anledning sa til innbyggerne i byen Efesos i Lilleasia: «Jeg [holdt ikke] tilbake noe av det som kunne være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene [fra hus til hus, NW], idet jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus. . . . Og nå, se, jeg vet at I aldri mer skal se mitt åsyn, alle I som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket.» — Ap. gj. 20: 17—25.
17. Hvordan forkynte Paulus om Riket da han var i fengsel, og hvorfra skrev han sitt siste brev?
17 Det gikk ikke lang tid før apostelen Paulus ble fengslet, men selv under sitt fangenskap var han ikke redd for å forkynne Guds rike. Under sitt første fangenskap i Roma tok han «imot alle som kom til ham, og han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring». (Ap. gj. 28: 30, 31) Apostelen Paulus’ siste brev ble tydeligvis skrevet under hans annet fangenskap i Roma, like før han ble henrettet av dem som slår legemet i hjel. — 2 Tim. 4: 16—18.
18, 19. a) Hva var det som uten tvil hjalp de første kristne til å være fryktløse selv om de sto i fare for å måtte lide en voldsom død, og hvilke andre vil også bli hjulpet på samme måte? b) Hva var det Jesus forutså og forutsa om vår tid som viser at det er behov for en slik hjelp nå?
18 Disse trofaste Jesu Kristi etterfølgere som levde for 1900 år siden, blandet seg ikke opp i denne verdens politikk. De forkynte at Guds rike var menneskenes eneste håp. De husket Jesu ord, og dette hjalp dem til ikke å frykte selv om de sto i fare for å måtte lide en voldsom død. Hans ord har ikke mistet sin betydning nå i vår tid. Det var hans hensikt at de også skulle bli husket av Rikets forkynnere i dag, for han forutså at det nettopp var i vår tid at Guds rike skulle ta makten og bli opprettet i himmelen. Jesus Kristus var den største av alle Guds profeter på jorden, for ingen annen profet har kommet med så nøyaktige profetier angående vår bemerkelsesverdige tid som nettopp Jesus Kristus. Han forutså og forutsa blant annet at hans trofaste etterfølgere i vår tid skulle utføre den største kampanje som noen gang var blitt utført, nemlig forkynnelsen om Guds opprettede rike.
19 Jesus forutsa dette i sin profeti om avslutningen på denne verdslige tingenes ordning: «I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. . . . Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst. Og dette evangelium [gode budskap, NW] om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 9—14) Har ikke denne profetien gått i oppfyllelse? Jo, det har den.
20, 21. a) Når begynte dette budskapet å bli forkynt, men hvilke organisasjoner var det som ikke forkynte det? b) Hva anbefalte dette budskapet ikke, men hva har det derimot avslørt?
20 I dag blir budskapet om Guds rike forkynt blant alle folkeslag, på samme måte som apostelen Paulus forkynte det, nemlig «offentlig og fra hus til hus». Kjensgjerningene viser at dette budskapet begynte å bli forkynt i 1919, i det første året etter den første verdenskrig. Det ble ikke forkynt av kristenhetens kirkesamfunn, for det var nasjonene innen kristenheten som i første rekke kjempet i denne verdenskrigen for å få herredømmet på jorden, og de var fortsatt interessert i å beherske den. Det var ikke et budskap som anbefalte Folkeforbundet som det da ble foreslått å opprette, og som mange religiøse ledere i De forente stater i 1919 kalte «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». I dag er Folkeforbundet blitt etterfulgt av organisasjonen De forente nasjoner, men dette nye tiltak for å opprette internasjonal fred og sikkerhet har ikke vist seg å være «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden» noe mer enn det nå avdøde Folkeforbundet var det.
21 Det budskap som har utgått fra Gud siden 1919, har avslørt både Folkeforbundet og De forente nasjoner, og har vist at de bare er menneskelagde erstatninger for Guds rike og et bedrag.
22. Hvordan er det budskap Jesus forutsa, forskjellig fra de menneskelagde erstatninger, og hva var det som hendte i 1914?
22 Det sanne Rikets budskap, det som Jesus Kristus forutsa i Matteus 24: 14, er imidlertid ikke noe bedrag. Dette budskapet har kunngjort for alle nasjoner at Guds rike som skal herske over jorden, ble opprettet i himmelen i 1914 da «hedningenes tid» utløp. (Luk. 21: 24) I dette året endte den tidsperioden på 2520 år da Jehova Gud hadde tillatt de hedenske (ikke-jødiske) nasjoner å trampe på hans rett til å herske over jorden ved hjelp av et rike som var underlagt den messianske etterkommer av kong David i Jerusalem. De 2520 årene da det ikke var noe Davids rike på jorden, begynte i år 607 f. Kr. da babylonierne ødela det jordiske Jerusalem og tok kongemakten fra Davids ættelinje for aldri mer å la den bli utøvd i det jordiske Jerusalem. I 1914 var tiden derfor inne til at Guds rike skulle gjenopprettes, ikke på jorden, men i himmelen, med den lovte etterkommer av kong David, Jesus Kristus, som konge. — Esek. 21: 24—27.
23. a) Hva kan sies angående de synlige beviser for Rikets opprettelse som Jesus forutsa, og hvilken advarsel har nasjonene fått gjennom dette budskapet? b) Hvilke følger har dette fått for Rikets forkynnere?
23 Jesus Kristus hadde selv forutsagt hvilke synlige ting som skulle bevise for oss som lever i dag, at Guds rike var blitt opprettet i himmelen. Disse tingene begynte å skje i 1914 da den første verdenskrig brøt ut og dannet innledningen til en tid med voldshandlinger som har fortsatt like til nå og stadig tiltar over hele jorden. Siden da er nasjonene og deres regjeringer på jorden gjennom budskapet om Guds rike blitt advart om at de skal bli fullstendig ødelagt i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», på det sted som på hebraisk kalles Har-Magedon (eller Harmageddon), hvis de fortsetter å ignorere Guds opprettede rike og nekter å underordne seg under det ved å gi avkall på sin suverenitet. (Matt. 24: 7—14) Det er derfor ikke så merkelig at de som forkynner dette spesielle Rikets budskap, er blitt ’hatet av alle folkeslag’, slik Jesus forutsa i Matteus 24: 9. Vår tids historie beretter om stor internasjonal forfølgelse av disse Rikets forkynnere.
«Frykt ikke for dem»
24. Hvorfor er dette gode budskap om Riket fortsatt blitt forkynt trass i forfølgelse, hvilket spesielt budskap ble offentliggjort i 1933, og hvem var det dette budskapet særlig gjaldt?
24 Hvis Rikets forkynnere hadde gitt etter på grunn av frykt for mennesker som kan slå legemet i hjel, ville «dette gode budskap om riket» ikke ha fortsatt å bli forkynt under voldsom forfølgelse. For 31 år siden, i 1933, sto det i The Watchtower for 1. november [Vagttaarnet for 1. januar 1934] en hovedartikkel som het «Frykt ikke for dem». Denne artikkelen tok for seg en spesiell drøftelse av Matteus 10: 26—28, akkurat som den artikkelen du nå leser. Den var skrevet spesielt for dem som på det tidspunkt var i fare, nemlig «levningen» eller «tempelklassen», noe som framgår av den kjensgjerning at den blir nevnt gjentatte ganger i artikkelen like fra det andre avsnittet til det 42. og siste avsnitt. (Åpb. 12: 17) De «andre får» som den gode hyrde Jesus Kristus samler inn i sin hjord, og som har håp om å få evig liv på jorden under paradisiske forhold, blir ikke nevnt i denne artikkelen. (Joh. 10: 16) Denne artikkelen om ikke å frykte kom i rett tid for «levningen» på jorden, det vil si for dem av Jesu Kristi trofaste etterfølgere som skal bli konger sammen med ham i hans himmelske rike. — Rom. 8: 16, 17.
25, 26. a) Hva erklærte det romersk-katolske hierarki i det året denne artikkelen ble offentliggjort? b) Hvorfor var dette året ikke desto mindre et kritisk år?
25 Året 1933 var et kritisk år. Paven i Vatikanstaten i Roma hadde riktignok erklært at dette året skulle være et hellig år til minne om at det var nøyaktig 1900 år siden Jesu Kristi legeme var blitt slått i hjel. Det romersk-katolske hierarki uttrykte derfor håpet om at ’det ville oppstå en flodbølge av religion som ville skylle over folkeslagene og føre dem inn i en tilstand av fred og velstand’. I Tyskland ble imidlertid nazi-lederen Adolf Hitler den 23. mars valgt til kansler av den tyske riksdag og ble landets diktator. I Italia var Benito Mussolini allerede blitt diktator og var i ferd med å befeste det fascistiske styre i landet. Han hadde inngått konkordat med paven i Roma, og derved ble paven den suverene hersker i Vatikanstaten.
26 Japan ble holdt i et fast grep av krigsherrer med imperialistiske ambisjoner, og det arbeidet for å bli en av aksemaktene sammen med Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia. Den 27. mars erklærte den japanske keiser at Japan trakk seg ut av Folkeforbundet fordi det følte seg krenket. Slik verdenssituasjonen utviklet seg, så det derfor ikke ut til at det skulle bli internasjonal «fred og velstand», men at det skulle bryte ut en annen verdenskrig, og at det skulle bli rettet et dødbringende slag mot Folkeforbundet. Samtidig som denne politiske utviklingen gjorde seg gjeldende, samarbeidet Katolsk aksjon til og med i «demokratiske» land med romersk-katolske diktatorer i Europa.
27. Hvis tro og mot ble styrket av artikkelen «Frykt ikke for dem», og hva fikk de senere erfare?
27 Artikkelen «Frykt ikke for dem» som sto i Vakttårnet, styrket Rikets forkynnere i troen og ga dem mot, særlig de av Jehovas vitner som bodde i Nazi-Tyskland og andre land som ble underlagt Det tredje rikes herredømme. De var de første som det nazistiske diktatur gikk til aksjon imot. De ble kastet i fengsel og i de forferdelige konsentrasjonsleirene fordi de ikke ville fornekte Guds rike og tilbe den nazistiske stat. Over hele jorden, også i såkalte demokratiske land, fikk Jehovas vitner erfare en stadig tiltagende forfølgelse og motstand fordi de fryktløst fortsatte å forkynne Guds rike.
28. Hvor mange Rikets forkynnere var blitt drept da den annen verdenskrig var slutt i 1945, og hva hadde de ikke gitt etter for?
28 Da den annen verdenskrig var slutt i 1945, og de nazistiske og fascistiske diktaturer og de imperialistiske krigsherrer i Japan var blitt omstyrtet, var det tusenvis av Guds rikes forkynnere som var blitt drept av «dem som slår legemet i hjel». I Nazi-Tyskland var det 8000 av de 10 000 Jehovas vitner som var blitt satt i fengsel og konsentrasjonsleirer, som slapp levende ut igjen. De hadde ikke gitt etter på grunn av menneskefrykt.
29. Hvilken situasjon står Rikets forkynnere overfor i dag, slik at de har behov for å bli minnet om Matteus 10: 28?
29 Nå i dag, 31 år etter at det høyst betimelige budskap «Frykt ikke for dem» ble offentliggjort i Vakttårnet, står vi overfor en enda verre situasjon. De forente nasjoners virksomhet har ikke ført til at det på et urokkelig grunnlag er blitt opprettet fred og sikkerhet i verden. Frykten for en tredje verdenskrig med vannstoffbomber og andre djevelske midler hjemsøker alle nasjoner. De nazistiske og fascistiske diktaturer er borte, men andre former for diktatur florerer, deriblant de kommunistiske systemer, og den selviske nasjonalisme sprer seg som en smittsom sykdom. Tilbedelsen av nasjonale statsoverhoder og av staten får et stadig større omfang og kommer til uttrykk på nye måter. Nasjonenes marsj mot Harmageddon i opposisjon til Guds himmelske rike foregår nå med dobbelt så stor hastighet. Som aldri før har forkjemperne og forkynnerne av Guds rike behov for å bli minnet om Jesu ord til sine apostler i Matteus 10: 28.
30. Hvilke skriftsteder i Åpenbaringen angående tro og utholdenhet får sin anvendelse i dag, og hvilke andre foruten dem som det siktes til i disse skriftstedene, angår disse ordene?
30 Det er nå i vår tid da det blir gjort forsøk på å tvinge hele menneskeheten til å tilbe det symbolske «villdyret», denne verdens politiske systemer, og dets bilde, De forente nasjoners organisasjon, at følgende ord i Åpenbaringen 13: 10 (NW) får sin anvendelse: «Det er her det kommer an på de helliges utholdenhet og tro.» Dette gjelder også ordene i Åpenbaringen 14: 12 (NW): «Det er her det kommer an på de helliges utholdenhet, de som holder fast ved Guds bud og Jesu tro.» I dag angår disse ordene dessuten ikke bare «levningen» av disse ’hellige’. En stadig voksende «stor skare» av «andre får» har sluttet seg til dem for å ta del i forkynnelsen om Riket. På grunn av utviklingen på den internasjonale skueplass krever det tro og utholdenhet av den store skare av «andre får» å holde fast på sin kristne ulastelighet. De «andre får» kan ikke bevare sin ulastelighet og samtidig frykte mennesker som slår i hjel.
[Fotnote]
a Sitert fra Matteus’ evangelium, kapittel 10, vers 28.