Når en har fiender blant sine husfolk

DEN sanne kristendoms budskap er et fredens budskap. Ettersom det er det «gode budskap om fred», appellerer det til «fredens barn», det vil si til mennesker som søker å bli forlikt med Jehova Gud. — Ap. gj. 10: 36, NW; Luk. 10: 6.

Nå er det dessverre ikke alle som reagerer positivt på det «gode budskap om fred». Dette fører til at det oppstår splittelser i hjemmene, ettersom noen tar imot det «gode budskap» og andre forkaster det. Jesus sa: «I må ikke tro at jeg er kommet for å sende fred på jorden; jeg er ikke kommet for å sende fred, men sverd. For jeg er kommet for å sette splid mellom en mann og hans far, og mellom en datter og hennes mor, og mellom en svigerdatter og hennes svigermor, og en manns husfolk skal bli hans fiender.» — Matt. 10: 34—36.

Det er ikke lett å utholde kraftig motstand fra dem som en holder av. Men det kan la seg gjøre hvis en virkelig er klar over at ikke noe er viktigere enn å bevare et rett forhold til Skaperen og til hans Sønn, Jesus Kristus. Det at mange også i var tid har utholdt prøvelser i hjemmet for å tjene Gud, kan oppmuntre en til å utholde vanskeligheter uten å gi tapt.

● Som et eksempel kan en nevne det som hendte et «fredens barn» i Vest-Afrika. Han skriver:

«Før jeg fikk kjennskap til Bibelens sannheter, var jeg meget forarget over alle de urettferdigheter som jeg så ble begått i religionssamfunnene og innen politikken. Jeg følte meg så nedslått at jeg overveide å ta mitt liv.

Det var på dette tidspunkt at jeg fikk besøk av et av Jehovas vitner. Selv om hun ikke hadde noen utdannelse fra skolene innenfor denne ordning, fortalte hun meg noe meget oppmuntrende som besvarte nettopp de spørsmålene jeg hadde gått og tenkt på. Etter at jeg hadde lest de to bladene hun ga meg, begynte hele mitt syn på livet å bli et annet. Den samme uken anskaffet jeg meg boken Den sannhet som fører til evig liv og begynte å studere og handle i samsvar med det jeg lærte.

Snart begynte jeg å møte motstand. Den kom først fra mine naboer. De begynte å gjøre narr av meg i nærvær av min hustru og mine barn og sa at jeg holdt på å bli gal fordi jeg studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner.

På grunn av det folk sa, bestemte min datter seg for å forsøke å stoppe meg. Hun tilkalte folk fra politiet, som sammen med andre katolske ’venner’ kom til meg og forsøkte å overtale meg til å slutte å studere. Så sa de at jeg skulle gå inn i politibilen, ettersom de ville kjøre meg til syke huset. Jeg forsøkte å si til dem at jeg ikke var syk, og prøvde å gjøre motstand. Men de tvang meg inn i bilen. Da jeg kom fram, fant jeg at de hadde tatt meg med til et sinnssykehus.

Det rommet hvor de anbrakte meg, var skittent og stinket av urin. Det var så motbydelig at jeg ikke satte meg, men sto oppreist i to døgn uten å sove. Til slutt ble rommet delvis rengjort. Men det var en fryktelig opplevelse å være blant mennesker som virkelig var sinnssyke. Det var bare ved å påkalle Jehova i bønn at jeg var i stand til å holde ut under disse forholdene.

Så ble jeg plutselig sloppet ut. Jeg fikk vite at dette skyldtes min sønn, som er kaptein på et skip, og som var i Frankrike på den tiden. Da han fikk vite hva som hadde hendt meg, sendte han et telegram hvor det ble forlangt at jeg øyeblikkelig skulle slippes ut. Hvor takknemlig jeg var!

Da jeg kom hjem, skammet min familie seg over det den hadde gjort mot meg. Jeg sluttet ikke å studere, men sørget for å ta til meg enda mer åndelig føde, både ved personlig studium og ved regelmessig å overvære møter. Snart begynte jeg å forkynne det ’gode budskap’ for andre og ble senere døpt.

Hva har så skjedd med min familie? Det er med glede at jeg kan si at den av mine døtre som hovedsakelig var skyld i at jeg ble så dårlig behandlet, nå er regelmessig til stede på Jehovas vitners møter sammen med en annen av mine døtre. Min hustru og mine døtre tar hver dag del i drøftelsen av en tekst fra Bibelen. Hvor lykkelig er jeg ikke fordi jeg utholdt mine prøvelser!»

● Et annet eksempel er det som skjedde med en ung mann fra Irland. På grunn av den vold og blodsutgytelse som preger konflikten mellom katolikker og protestanter i Irland, dro denne unge mannen til sjøs som stuert på et fryseriskip som skulle til New Zealand. Under overfarten hadde noen anbrakt bøkene «La ditt navn bli helliget» og Er Bibelen virkelig Guds Ord? i skipets bibliotek. Da den unge mannen så bøkene, bestemte han seg for å lese dem for å se om denne religion lærte og praktiserte fred.

Det han leste, gjorde så dypt inntrykk på ham at da han kom til, Timaru på New Zealand, oppsøkte han straks Rikets sal til Jehovas vitner på stedet og overvar møtene der. Før skipet seilte videre, forsynte Jehovas vitner ham med mer litteratur og forklarte ham at han kanskje ville møte motstand fra familiemedlemmer og venner når han kom hjem til Londonderry i Irland.

Da den unge mannen var hjemme i Irland igjen, kom det til et sammenstøt mellom ham og hans far. Faren sa at hvis han skulle få se sin sønn gå og forkynne fra hus til hus, ville han kjøre ham ned med bilen sin. Da faren så hvor forbauset sønnen tydeligvis ble, innrømmet han at han ikke kunne gjøre det selv, men ’ville få noen av guttene til å gjøre det, og når de finner deg, vil de legge skylden på orangistene [protestantene]’.

Da den unge mannen senere befant seg i London, helt fortvilt og med planer om å dra til sjøs igjen, tenkte han på å gi avkall på den sannhet han hadde lært. Men hva gjorde han? I et brev til Jehovas vitner i Timaru forteller han hva som skjedde: «Jeg begynte å tenke: Ville det være riktig å forlate Gud etter at jeg for første gang virkelig hadde funnet ham? Nei! Det ville ikke være riktig å forlate Gud. Jeg ringte derfor til Betel [Selskapet Vakttårnets avdelingskontor] i London for å få oppgitt adressen til nærmeste Rikets sal. Jeg er nå glad for å kunne si at jeg er sammen med mine brødre og søstre her.»

● En muhammedaner i Israel som begynte å studere Bibelen, møtte også motstand fra sin familie. Særlig hans hustru stilte seg skeptisk til hans interesse for det «gode budskap». Hun beskyldte ham for å ønske å forlate henne for å gifte seg med en kristen kvinne. Hun sa også at hun ville ta barna med seg og forlate ham, og hun tok med seg forskjellige medlemmer fra sin familie og flere av hans slektninger for å forsøke å overtale ham til å oppgi sin nyvunne tro. Naboer tok del i argumentasjonen og motstanden. Så satte de muhammedanske myndigheter i verk en kampanje mot ham ved at de under et foredrag som ble holdt i moskéen på stedet, rettet voldsomme anklager mot ham og mot Jehovas vitner i sin alminnelighet. Til og med såkalte kristne oppfordret ham til å vende tilbake til sin tidligere religion.

Denne mannen har imidlertid under alt dette vist utholdenhet. Nå begynner han å se noen forandringer. Et eksempel på dette var da hans hustru avbrøt hans ukentlige hjemmebibelstudium ved å stille følgende spørsmål: «Vil det ikke være mulig for meg å få del i dette paradiset? Jeg ønsker også å få leve i denne nye ordning.»

Ja, selv om ens familiemedlemmer viser seg å være «fiender», kan en utholde motstand uten å gi etter og kanskje få oppleve den glede det gir å se at de forandrer sin innstilling.