Dåp — et krav til de kristne
DÅP har vært et trekk ved kristendommen helt fra begynnelsen. Hva står dåpen for? Hvor nødvendig er det å bli døpt? La oss undersøke noen grunnleggende bibelske opplysninger om dåpen og dens betydning.
Bibelen viser at dåp skal foregå ved fullstendig nedsenking. Det greske ordet for «å døpe» er baptízein, som betyr «å senke ned, dukke under». Når en blir senket ned i vann, blir en midlertidig begravd og så løftet opp av vannet igjen.
Første gang dåp er nevnt i Bibelen, er i forbindelse med døperen Johannes. I år 29 e. Kr. bemyndiget Gud Johannes til å døpe. Bibelen sier at Johannes «kom til hele landet omkring Jordan og forkynte en dåp som var et symbol på anger til tilgivelse av synder». — Luk. 3: 1—3, NW.
Det at en person ble senket ned i vann og reist opp igjen, symboliserte at han hadde angret oppriktig eller var lei seg for at han hadde syndet mot den lov Gud ga gjennom Moses. Han døde, for å si det slik, med hensyn til en slik handlemåte og ble reist opp til et liv med fornyede anstrengelser for å holde loven. Ettersom Moseloven skulle tjene som en «vokter . . . helt fram til Kristus», var Johannes’ dåp et viktig skritt når det gjaldt å forberede israelittene til å ta imot den lovte Messias. — Luk. 1: 16, 17; 3: 4—6; Gal. 3: 24.
Jesus ble selv døpt av Johannes. Ved denne anledningen utøste Gud sin hellige ånd over ham og salvet ham som den lovte Messias. (Mark. 1: 9—11) Jesus var ikke en synder som trengte å angre, men han begynte å følge en ny kurs i livet på dette tidspunkt. (1. Pet. 2: 22) Deretter skulle han gjøre sin Fars spesielle «vilje». Den innbefattet at han skulle ofre sitt liv som en løsepenge for menneskehetens synder. — Sal. 40: 7—9; Hebr. 10: 5—10.
Jesus gjorde ikke noe for å få døperen Johannes til å slutte å døpe. Vi leser om Jesu tidlige tjeneste «at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes. I virkeligheten var det ikke Jesus som døpte, men disiplene hans». (Joh. 4: 1, 2) Denne dåp som Jesus ledet, symboliserte anger på samme måte som Johannes’ dåp.
EN NY BETYDNING
Etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart ble Moseloven opphevet. (Rom. 10: 4; Ef. 2: 15) Betydde det at det ikke lenger var behov for dåpen? Nei, men for jødene symboliserte den nå at de framstilte seg for Jehova Gud på grunnlag av det sonoffer Jesus, Messias, hadde frambåret. Like før Jesus steg opp til himmelen, ga han imidlertid sine disipler denne befalingen: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matt. 28: 19, 20, NW.
La du merke til at dåpen nå skulle innbefatte ikke bare jøder, men også «mennesker av alle folkeslag»? Mens Jesus levde på jorden, hadde han forutsagt at Gud ville slutte å vise jødene sin spesielle gunst. (Matt. 8: 11, 12; 21: 43) Dette skjedde i år 36 e. Kr., da Gud ledet apostelen Peter til å avlegge et besøk hos Kornelius, en ikke-jøde, og forkynne det kristne budskap for ham og hans familie. Etter at disse hedningene hadde godtatt sannheten om Jesus Kristus, fikk de den hellige ånds mirakuløse gave og ble døpt. — Apg. 10: 1—48.
Siden Gud ikke lenger handlet med en nasjon av mennesker som var spesielt innvigd til ham fra fødselen av, ble dåpen fra da av et passende symbol på at en innvigde seg helhjertet til Gud. Når en lot seg senke ned i vann, viste det at en døde med hensyn til sin tidligere kurs i livet og ikke lenger levde for seg selv. Det å komme opp av vannet symboliserte at en ble levende når det gjaldt å sette Guds åpenbarte vilje på førsteplassen. (Jevnfør Matteus 6: 33; Filipperne 1: 10, NW.) Jesus viste at dette er et krav, da han sa: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors [sin torturpel, NW] opp, og følge meg.» — Matt. 16: 24.
Hva ligger det i det å bli døpt «i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn»? (Matt. 28: 19, NW) Vi kan bedre forstå dette ved å tenke over Jesu ord i Matteus 10: 41: «Den som tar imot en profet i en profets navn, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig mann i en rettferdig manns navn, skal få en rettferdig manns lønn.» (King James Version) Dette betyr å ta imot en profet eller en rettferdig mann i anerkjennelse av det han er. De som ønsker å bli døpt som kristne, må anerkjenne Faderen, Sønnen og den hellige ånd som det de er: Faderen som den høyeste Overherre, Sønnen som gjenløser og konge og den hellige ånd som Guds virksomme kraft, som hjelper mennesker til å gjøre Guds vilje. — Sal. 83: 19; Matt. 20: 28; Åp. 19: 16; Joh. 14: 16, 17.
AV HVILKEN BETYDNING?
Hvor nødvendig er det å la seg døpe som en kristen? Tenk over det apostelen Peter sa på pinsedagen i år 33 e. Kr. til jøder som på grunn av samfunnsansvarlighet var medskyldige i at Messias eller Kristus ble pelfestet, og som trengte å bli renset for den synden: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.» (Apg. 2: 38) Ifølge Bibelen må de som ønsker å få tilgivelse for synder gjennom Jesus Kristus, angre og bli døpt.
Betyr dette at dåpsvannet vasker bort synder? Det vil ikke være riktig å trekke en slik slutning. I sin omtale av vannflommen på Noahs tid gir Peter dåpen en dypere mening. Han sier: «Det som svarer til dette [at åtte personer kom gjennom flomvannet i en ark], frelser også nå dere, nemlig dåpen (ikke avleggelsen av kjødets urenhet, men bønnen til Gud om en god samvittighet), ved Jesu Kristi oppstandelse.» — 1. Pet. 3: 21, NW.
Men hvordan ber vi Gud om å få denne gode samvittighet? Ved å gjøre som Noah gjorde, å innvie oss før vi blir døpt i vannet. I likhet med Noah innvier vi oss til Jehova Gud for å gjøre hans vilje, og fra da av gjør vi denne vilje. Dette fører til at vi får en god samvittighet, for når vi vet at vi gjør Guds vilje, vil vi få en god samvittighet. Det at vi innvier oss til Gud, er således i virkeligheten en ’bønn til Gud om en god samvittighet’. Vi får ikke denne gode samvittigheten ved å gjøre våre egne selvrettferdige gjerninger, men ved å gjøre de gjerninger som Gud har foreskrevet oss, Guds vilje. Det er dette vi innvier oss for å gjøre.
Vår innvielse til Gud gjennom Kristus utgjør således en ’bønn til Gud om en god samvittighet’. Gud kan ikke godta oss som vi er i oss selv, i vår ufullkomne, syndige tilstand. Derfor, fordi vi angrer synden og vender om og innvier oss, anvender Jehova Kristi sonoffers rensende blod til gagn for oss. Derved befrir han oss for syndens fordømmelse og gir oss en god samvittighet overfor Ham. Det at vi lydig lar oss bli nedsenket i dåpsvannet, symboliserer derfor at vi innvier oss til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus.
Antyder dette at en etter dåpen ikke lenger skal se på seg selv som en synder? Slett ikke. Selv Paulus, en døpt kristen og en apostel av Jesus Kristus, beklaget seg: «Så tjener jeg altså Guds lov med mitt sinn, men syndens lov slik jeg er av naturen.» (Rom. 7: 25) Innvigde, døpte kristne kan imidlertid ha en god samvittighet fordi de vet at verdien av Jesu sonoffer sletter ut synder de har begått, og synder de kan begå fra dag til dag på grunn av menneskelig ufullkommenhet. (1. Joh. 2: 1, 2) Derfor behøver ikke de kristne å føle seg nedtynget av skyldfølelse på grunn av sin tidligere livsførsel og sin nedarvede, syndige natur.
BARE EN BEGYNNELSE
Bør de som er blitt døpt, tenke som så at de nå endelig har «nådd målet» og er klar til å få evig liv? Det vil ikke være forstandig, for Bibelen framstiller dåpen som begynnelsen på en persons innvigde tjeneste for Gud. Husk at Jesus ble døpt ved begynnelsen av sin messianske tjeneste. Også for hans apostler og andre av hans første disipler var dåpen et innledende skritt. La du merke til at apostelen Peter sa at dåpen «nå frelser oss»? (1. Pet. 3: 21) G. F. C. Fronmüller sier i en kommentar til dette: «Presens [tid av det greske verbet for «frelser»] blir benyttet fordi frelsen bare har begynt og er ennå ikke fullført.» — Matt. 10: 22; Rom. 13: 11; Fil. 2: 12; Åp. 2: 10.
Følgende ord av apostelen Paulus viser at mer enn bare det å bli døpt er nødvendig for å bli frelst: «For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.» (Rom. 10: 9, 10) Det framgår tydelig av dette at det ved siden av å tro og å bli døpt er nødvendig at en «bekjenner» at Jesus Kristus er herre, og at Gud oppreiste ham fra de døde, for å bli frelst.
Selv om vi kommer med en offentlig bekjennelse når vi blir døpt, betyr ikke dette at vi ikke behøver å bekjenne vårt håp for andre deretter. Bibelen viser tvert imot at vi må fortsette å bekjenne dette på menighetsmøter og for myndigheter eller for domstoler som kan komme til å kreve oss til regnskap for vårt kristne håp, og ved å kunngjøre offentlig det «gode budskap» om Guds rike. — Hebr. 10: 23; 1. Pet. 3: 15; Matt. 24: 14, NW.
Alle som ønsker å komme i et godkjent forhold til Gud, må bli døpt som kristne. I betraktning av hva dåpen symboliserer, må de ikke ta den lett. De må ikke bli døpt uten å ha forberedt seg grundig. Overveier du å la deg døpe snart? Hvis du gjør det, bør du tenke alvorlig over hva dåpen betyr. Vær fast besluttet på å leve opp til den innvielse til Gud som den representerer, for evig.