Vår kamp er hellig

«For [Jehova] din Gud vandrer midt i din leir for å utfri deg og gi dine fiender i din vold, og din leir skal være hellig, forat han ikke skal se noe motbydelig hos deg og vende seg bort fra deg.» — 5 Mos. 23: 14.

 1. Hva slags kamp har det vært for Jehovas vitner, hvor lenge har den vart, og hvorfor vil de ikke oppgi den?

OM NOEN er i kamp, så er det Jehovas vitner. (Es. 43: 10—12; 44: 8) I de forløpne seks tusen år har det vært få eller ingen århundrer som ikke har vært preget av kamp mellom kjødelige stridende og tilflekket av de falnes blod. Men for disse vitner for den høyeste Gud har det vært en daglig og stadig kamp, en livslang strid, uten at de har fått noen permisjon av den de har kjempet for, uten våpenhvile og uten våpenstillstand, gjennom alle de seks tusen årene. Ved Guds hjelp har de vært i stand til å holde ut inntil nå, og Jehovas vitner er derfor fremdeles på valplassen, og kampen fortsetter. De vil ikke oppgi den, for det er en hellig kamp de fører midt i en ugudelig verden.

 2. Hvordan har denne verdens nasjoner forsøkt å få sine kriger til å se hellige ut, og hvorfor?

² Inntil denne dag har denne verdens krigføring bestått i at denne verden har avgjort sine konflikter med vold og blod. Menneskene har alltid forsøkt å gi denne verdens kriger et religiøst anstrøk. På den måten prøver de å rettferdiggjøre sin bruk av vold, og å få dem som tar del i krigene, til å føle seg beroliget i sin samvittighet, til å føle at det er deres plikt overfor sin gud å la seg bruke i kampen, og til å mene at de vil oppnå lykke og en begunstiget stilling i framtiden fordi de har tatt ivrig del i krigens grusomheter. Det har alltid vært menneskenes skikk å skyve ansvaret for krigene over på Gud og erklære at de er i samsvar med hans vilje, og lære at en soldat tjener Gud og hans sak. Blant nasjonene i denne verden har krigen vært gjort til et hellig foretagende, en hellig plikt.

 3. Hva er det som viser at krig ble oppfattet som et hellig foretagende blant de hedenske folkeslag for eksempel grekerne, romerne, filistrene og babylonierne?

³ Noe som bekrefter den kjensgjerning at krig er blitt betraktet som et hellig foretagende, er at folkeslagene i gammel tid hadde sine krigsguder. De krigerske grekere hadde sin gud Ares og romerne sin gud Mars, og de hadde templer som var innvigd til disse guder. Da filistrene slo israelittene og drepte kong Saul og tre av hans sønner, «plyndret [de] ham og tok hans hode og hans våpen og sendte bud rundt omkring i filistrenes land for å forkynne det glade budskap for sine avguder og for folket. Og hans våpen la de i sin guds hus, og hans hjerneskalle hengte de opp i Dagons hus». (1 Krøn. 10: 9, 10) De hedenske folkeslag nøyde seg ikke med å tilskrive sine guder sine seirer og bringe krigstroféene til deres templer, men de rådspurte også sine guder eller de okkulte krefter for å få ledelse og veiledning før de begynte et felttog. I slutten av det sjuende århundre før Kristus sto den babyloniske hersker Nebukadnesar overfor et valg. Han befant seg i Palestina ved et veiskille; den ene veien gikk mot sørøst og førte til den ammonittiske byen Rabba, og den andre veien gikk mot sørvest og førte til Jerusalem. For å finne ut hva han skulle velge, henvendte han seg til høyere makter enn mennesker. «For Babels konge står på veiskjellet, ved begynnelsen av de to veier, for å la seg spå; han ryster pilene, han spør husgudene, han ser på leveren. I sin høyre hånd får han loddet: Jerusalem; der skal han stille opp murbrekkere, åpne munnen til krigsskrik, løfte røsten med hærrop — stille opp murbrekkere mot portene, kaste opp en voll og bygge skanser.» (Esek. 21: 20—22) Nebukadnesar ble således ledet til å treffe en avgjørelse som han ikke selv hadde tatt, og han dro trøstig mot Jerusalem. Han var sikker på at han utførte sin gud Marduks vilje, og at han ville ha lykken med seg. Jerusalem falt for hans angrep sommeren 607 f. Kr., ikke takket være Marduk, men i virkeligheten fordi Jehova, den Gud som den troløse by hadde forlatt, hadde uttalt ødeleggelsesdommen over den allerede førti år i forveien. — Jer. 1: 1—3, 13—16.

 4. Hvordan ble som følge av dette krigerne forberedt og hvordan oppførte de seg overfor sine guder?

⁴ Som følge av at de hedenske nasjoner betraktet krigføring som noe hellig, ble krigerne helliget til sine militære ekspedisjoner. De dro fram i sine guders navn, de sverget ved sine guder, de ba til dem om seier, og hærens felttegn og faner ble betraktet som hellige, ja, de ble til og med vist ærbødighet og ble tilbedt.

 5. Hvordan er ifølge Encyclopædia Britannica de militære felttegn både i gammel og nyere tid blitt tillagt hellighet?

⁵ Encyclopædia Britannica sier om dette: «Det later til at flere kompanier i den egyptiske hær hadde sine egne spesielle felttegn. Disse var laget av slike gjenstander som, etter alt å dømme, i soldatenes sinn var forbundet med en følelse av ærefrykt og hengivenhet. Hellige dyr, båter, emblemer eller figurer, en tavle som bar en konges navn, og vifte- og fjærformede symboler ble festet på enden av en stang som felttegn, og det verv å bære dem ble betraktet som et særlig privilegium og en stor ære. Det ser ut til at noe lignende var skikken hos assyrerne . . . Perserne bar en ørn festet til enden av en lanse, og solen, som var deres guddom, var også representert på deres bannere, som later til å ha vært laget av et eller annet slags tøy, og ble voktet med den største nidkjærhet av hærens tapreste menn. . . . Formen på felttegnene var i senere tider høyst forskjellig; undertiden var et tverrstykke av tre anbrakt på enden av en lanse, og over det fantes en framstilling av en hånd i sølv, og under det runde eller ovale skiver, med avbildninger av Mars eller Minerva, eller i senere tid bilder av keisere eller fremstående generaler. . . . De romerske bannere ble voktet med religiøs ærefrykt i templene i Roma, og dette folks ærbødighet for sine felttegn sto i forhold til deres overlegenhet over andre folkeslag i alt som bidro til å gi dem hell i krig. Det var ikke uvanlig at en general befalte at et felttegn skulle kastes inn fiendens rekker for å øke nidkjærheten i soldatenes angrep ved å egge dem til å gjenvinne det som for dem kanskje var det helligste som fantes på jorden. Den romerske soldat sverget ved sitt felttegn. [Da Jerusalem ble ødelagt for annen gang av romerne sommeren år 70 e. Kr., brakte de sine felttegn inn i forgården til det tempel som var innvigd til Jehova Gud, og tilba sine seierskronede felttegn som guder.] . . . De første flagg var nesten utelukkende av religiøs karakter. . . . det ser i virkeligheten ut til at man alltid har søkt religionens hjelp for å gi nasjonalflaggene hellighet, og opprinnelsen til mange av dem kan spores tilbake til et hellig banner, noe som særlig er tilfelle med Frankrikes oriflamme og Danmarks Dannebrog. . . . Wilhelm Erobrerens banner ble sendt til ham av paven.» — Bind 10, ellevte utgave (1910), sidene 454, 455.

 6. Hvordan viser Encyclopedia Americana at slike religiøse følelser er blitt overført til nasjonalflaggene i vår tid?

⁶ Det framgår av en utredning om dette i Encyclopedia Americana under overskriften «Respekt eller ærbødighet for flagget» at slike religiøse følelser er blitt ført videre helt til våre dager. Vi leser der: «Flagget er hellig i likhet med korset. Mange mennesker bruker ordene eller uttrykket ’flagg-etikette’. Dette uttrykket er for svakt, for overfladisk og smaker av salonghøflighet. De regler og vedtekter som gjelder menneskenes holdning overfor nasjonalflaggene bruker sterke, malende ord, som for eksempel ’tjeneste for flagget’, ’respekt for flagget’, ’ærbødighet for flagget’, ’hengivenhet for flagget’, ’oppførsel overfor flagget’. . . . Løfter om lydighet overfor flagget er av gammel dato. . . .» (Bind 11, utgaven av 1942, side 316) En av grunnene til at de første kristne nektet å gå inn i keiserens hær, var den avgudsdyrkelse som var forbundet med det.

 7. Hva har nasjonene gjort med sine angrepskriger i samsvar med at de har gitt krigen et hellig skjær, og hvordan viser Jeremias, Esaias og Joel dette?

⁷ I samsvar med at krigen på denne måten ble utstyrt med et hellig skjær, helliget de hedenske nasjoner bokstavelig talt denne form for vold, og Bibelen bruker meget passende dette uttrykket om de hedenske nasjoners forberedelser til sine angrepskriger. Vi leser disse ordene i Jehovas egen profeti imot den dømte by Babylon, der angrepskrig hadde sin opprinnelse under Nimrod etter den verdensomfattende vannflommen i Noahs dager: «Innvi [hellige, AS, fotnote] folkeslag til kamp mot det, kall sammen mot Ararats, Minnis og Askenas’ riker, innsett høvedsmenn imot det, før hestene fram som strihårede gresshopper! Innvi [hellige] folkeslag til kamp mot det, kongene i Media, dets stattholdere og alle dets landshøvdinger og hele det land han råder over! . . . for [Jehovas] tanker mot Babel blir fullbyrdet: å gjøre Babels land til en ørken, så ingen bor der.» (Jer. 51: 27—29) Etter som soldatene var innvigd eller helliget ved forutgående religiøse seremonier til krigen mot Babylon, ble de omtalt som innvigde eller helligede. Jehova sier ved sin profet Esaias: «Utsagn om Babel, . . . Jeg har oppbudt mine innvidde [hebraisk, helligede] menn og kalt mine helter til å tjene min vrede, mine stolte, jublende skarer. Hør! Bulder på fjellene som av et stort folk! Hør! Brak av kongeriker, av sammenstrømmende folkeslag! [Jehova], hærskarenes Gud, mønstrer sin krigshær.» (Es. 13: 1—4) Og når Jehova utfordrer alle vår egen tids folkeslag til å komme imot ham og hans nye verdens samfunn på jorden i den universelle Harmageddon-krig, bruker han igjen dette spesielle ordet og sier: «Rop dette ut blant hedningefolkene, rust eder til en hellig krig [hellige en krig, AS, fotnote], kall på heltene, la alle krigsmenn stige fram og dra ut!» (Joel 3: 14) Helligelsen av krigen imot Jehova fortsetter i samsvar med «denne verdens gud», «guden for denne tingenes ordning», som er Satan Djevelen. (2 Kor. 4: 4, NW) Det er altså en helligelse til en urett sak. Selv om religionens hjelp blir påkalt i denne vanhellige bevegelsen som er imot Jehova, vil det ikke sikre den et heldig utfall eller krone den med seier.

De teokratiske krigers sanne hellighet

 8. Hvem er den eneste som kan gjøre en handlemåte til en hellig plikt, og hvordan ble kong Saul av Israel klar over at dette også gjaldt krig?

⁸ Den levende og sanne Gud, den eneste «hvis navn er Jehova», er den eneste som kan hellige en handlemåte og gjøre den til en hellig plikt og forrett. (Sl. 83: 19, AS; 3 Mos. 20: 8; 21: 8, 15, 23) Når han gir bemyndigelse eller befaling til en handling, er det nok til å gjøre den til noe hellig som ikke må krenkes ved ulydighet mot instruksene. Gjelder dette også med hensyn til krig? Ja. Og kong Saul, Israels folks første menneskelige konge, ble snart klar over at han vanhelliget sin hellige oppgave da han fikk befaling av Jehova Gud om å ødelegge fiendene, amalekittene, men av selviske grunner ikke utførte den guddommelige ordre fullt ut. Hans ulydighet var i virkeligheten gjenstridighet og en formastelig handlemåte; det var som om han tjente denne verdens falske guder og helliget seg til deres tjeneste ved trolldom og mystiske krefter og avgudsdyrkelse. Profeten Samuel sa til kong Saul: «Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer; for gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trossighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet [Jehovas] ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge.» (1 Sam. 15: 1—23) Jehova har aldri helliget krigføringen for noen verdslig eller hedensk nasjon som han ikke har brukt til å eksekvere sine dommer. Nimrod, Babylons grunnlegger og den første som er omtalt som en «mektig jeger» eller en som førte krig mot mennesker, blir stemplet i Guds bok som en «mektig jeger i opposisjon mot Jehova». Han ble derfor aldri helliget av Jehova Gud til sine aggressive, militære tokter, og ingen av hans etterlignere er heller blitt helliget på den måten. — 1 Mos. 10: 8—11, NW; Josefus’ Antiquities of the Jews, bind 1, kapitel 4, paragraf 2; også Jerusalems Targum.

 9. Framstiller Bibelen Jehova som en pasifist eller som noe annet, og av hvilket slag er de krigene som hans folk er bemyndiget til å føre?

⁹ Jehova er ingen pasifist, men i samsvar med sin egen hensikt har han med rette tydd til krig mot de fiender som kjempet mot ham og hans folk. Han har aldri tapt et slag, for hans krig er hellig og rettferdig. Etterat han seiret over Egypts hærskarer ved å drukne dem i Det røde hav, inspirerte han sin profet Moses til å synge: «[Jehova] er en stridsmann, [Jehova] er hans navn.» (2 Mos. 15: 3) Han er universets guddommelige hersker eller teokrat, og derfor er hans kriger eller de kriger han bemyndiger sitt folk til å føre, teokratiske kriger. De er i sannhet hellige og helliget.

10. Hvilken bok med krigsberetninger fantes følgelig allerede på Moses’ tid, hvilken hendelse kan den ha begynt med, og hvorfor med den?

¹⁰ Allerede på Moses’ tid, i det femtende århundre før Kristus, fantes det som ble kalt «boken om [Jehovas] kriger». (4 Mos. 21: 14) Denne boken kan ha begynt med Abrahams krig mot de fire angriperkongene som hadde bortført hans nevø Lot og hans familie som fanger. Det blir ikke sagt at Gud ga Abraham befaling om å forfølge kongene og ta disse fangene tilbake, men Abrahams seier med sine 318 slaver og tre forbundsfeller over fiendens mektige hær kunne bare være gitt ham av Gud. Jehovas kongelige prest Melkisedek erklærte at det var slik. Da Melkisedek velsignet Abraham da denne vendte tilbake fra kampen mot disse kongene, sa han: «Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd!» (1 Mos. 14: 17—20; Heb. 7: 1—10) Den krigen Abraham førte, var teokratisk, men den som de fire angriperkongene førte, var ikke teokratisk, selv om den var helliget ved deres hedenske religiøse ritualer. Det er derfor meget passende at Abraham ga en tiendepart av byttet til Melkisedek som var representant for den høyeste Gud, Jehova, som hadde kjempet for sin venn Abraham.

11. I forbindelse med hvilket folk kom teokratisk krigføring særlig i forgrunnen og fra hvilken tid, og hvilket uttrykk oppsto angående dette?

¹¹ Teokratisk krigføring kom særlig i forgrunnen i forbindelse med Abrahams barnebarns barn, Israels tolv stammer. For å befri disse etterkommerne av sin venn Abraham fra Egypts undertrykkende makt, gikk ikke Jehova til krig bare imot Farao og hans etter den tids forhold fremragende krigsmateriell, men også imot gudene, mot de demonguder som egypterne tilba. Han sa: «Over alle Egypts guder vil jeg holde dom; jeg er [Jehova].» Da alle Egypts førstefødte, som var innvigd til gudene, var blitt slått i hjel av Jehovas ødeleggende engel den første påskenatten, i 1513 f. Kr., innrømmet Farao sitt nederlag, og israelittene dro ut. Om dette er det skrevet: «Mens egyptere jordet dem som [Jehova] hadde slått i hjel blant dem, alle sine førstefødte; også over deres guder hadde [Jehova] holdt dom.» (2 Mos. 12: 12; 4 Mos. 33: 4) Under hele hans utvalgte folks førti års vandring i ørkenen til det lovte land kjempet han for dem. Etterat han hadde ført dem inn i det lovte land, gjennom den tiden da de hadde dommere, som Jehova hadde oppreist som befriere, og under Israels og Judas rike, kjempet den eneste sanne Gud for sitt hellige folk, slik at følgende uttrykk oppsto: «[Jehova] stred for Israel.» — Jos. 10: 14, 42; 23: 3, 10; 2 Mos. 14: 14; 5 Mos. 1: 30; Neh. 4: 20.

12. a) Hvorfor er det berettiget å delta i slik krigføring, og hva er det som er synd i forbindelse med den? b) Hvordan støttet Jehova slik krigføring?

¹² Den høyeste Gud var fullt ut berettiget til å kjempe alle disse kamper for sitt folk, for han er rettferdig i alle sine gjøremål. Hans seier over og ødeleggelse av sine fiender og sitt folks fiender var en fullbyrdelse av dommen over disse motstandere, som fortjente døden. Han befalte at hans folk skulle ta del i denne ødeleggelsen av de dødsdømte synderne, og han gjorde deres krig teokratisk og brukte dem som sine skarprettere. Det var ikke noen synd eller moralsk urett å ta del i en slik krig, for den ble ført i lydighet mot deres Guds vilje og befaling. Som i tilfellet med kong Saul ville synden bestå i ikke å utføre ordren til Guds velbehag, slik det er skrevet i Jeremias 48: 10: «Forbannet være den som gjør [Jehovas] gjerning med lathet, og forbannet være den som holder sitt sverd fra blod.» Jehova bemyndiget ikke sitt utvalgte folk til å dra ut for å erobre verden og opprette en verdensmakt, men han befalte dem å ødelegge de umoralske, demontilbedende hedningene og drive dem ut av det landet han hadde lovt å gi dem. Mangfoldige var de mirakler han utførte for dem mens de lydig utførte disse ordrer om teokratisk krig. Han støttet dem i kampen.

13. Av hvilke grunner led israelittene på forskjellige måter i forbindelse med krig, og hvordan var en som lydig tok del i krigen, en begunstiget person?

¹³ Israelittene led fysisk, religiøst, åndelig og nasjonalt på grunn av mangel på kjærlig, modig lydighet da de skulle føre denne teokratiske krig inntil landet var fullstendig renset for demontilbederne, som besmittet landet, og Guds vilje var blitt utført. Det ble sagt om de israelitter som lydig tok del i kampen, at de utkjempet Jehovas kriger. Det var ikke bare smigrende ord, men en virkelig sannhet kong Saul ga uttrykk for da han sa til David, som drepte kjempen: «La meg bare se at du er en djerv stridsmann og fører [Jehovas] kriger!» (1 Sam. 18: 17) Abiga’il, kvinnen fra Karmel, viste god forståelse da hun sa til den samme David: «[Jehova] vil bygge min herre et hus som står fast; for det er [Jehovas] kriger du fører.» (1 Sam. 25: 28) Det er en stor ære og en velsignelse å være en kriger for Jehova, og Jehova er med hver enkelt teokratisk kriger. Guds velsignelse er over ham. Det finnes i dag kristne krigere for Jehova, og på en måte viser de større mot enn Jehovas israelittiske krigere, for disse Jehovas kristne vitner benytter seg ikke av kjødelige, dødbringende våpen slik som de israelittiske krigerne gjorde, og de vil ikke benytte seg av slike våpen og heller ikke oppstille private militæravdelinger i Harmageddon-slaget, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Hvorfor er det slik med disse Jehovas kristne krigere? Vi skal se litt nærmere på det.

Helligede krigere

14. Hvordan ble de som deltok i krigen, forberedt for den på grunn av dens hellighet, og hvilken samtale mellom David og Akimelek har med dette spørsmålet å gjøre?

¹⁴ Teokratisk krig er noe hellig, og de som har den forrett å ta del i den, er helliget for den på grunn av dens hellighet. Man må ha den innstillingen overfor den og ta del i den i en helliget tilstand, som i en hellig tjeneste. Dette kommer klart fram av Davids samtale med ypperstepresten Akimelek i byen Nob, dit Jehova Guds hellige ark var blitt ført. Kong Saul var blitt misunnelig på David fordi Jehovas velsignelse var over denne unge mann som var en kriger for Jehova. Til slutt ble David nødt til å flykte og komme seg utenfor Sauls rekkevidde for å unnslippe døden. Han kom sulten og ubevæpnet til Nob, fulgt av trofaste unge menn en del av veien. Han ønsket å få mat til seg selv og de unge menn som han hadde latt bli tilbake på et avtalt sted. David sa til ypperstepresten Akimelek: «Men hva har du nå ved hånden? La meg få fem brød eller hva der finnes! Presten svarte David og sa: Jeg har intet alminnelig brød ved hånden, men hellig brød er her — bare mennene har holdt seg fra kvinner. David svarte presten og sa til ham: Kvinner er i sannhet blitt holdt borte fra oss, som alltid når jeg drar ut på et tokt; de unge menns kar er hellige, selv om det er en vanlig ferd; hvor meget mer vil ikke deres kar være hellige i dag? Da ga presten ham hellig brød, for det var ikke annet brød der enn skuebrødene, som var tatt bort fra Herrens [Jehovas] åsyn, forat ferskt brød kunne legges isteden samme dag som de ble tatt bort.» — 1 Sam. 21: 1—6; vers 5 fra RS.

15. Hvordan viste Jesus at helligheten spilte inn i denne forbindelse?

¹⁵ Herren Jesus viste at helligheten spilte inn her, da han bekreftet denne historiske hendelsen og sa: «Har I ikke lest hva David gjorde da han var sulten, han og de som var med han, hvorledes han gikk inn i Guds hus og åt skuebrødene, som hverken han eller de som var med ham hadde lov til å ete, men alene prestene?» (Matt. 12: 3, 4) Dette var grunnen til at Akimelek først spurte om David og hans unge menn hadde holdt seg borte fra kvinner minst en dag, og David svarte at det hadde de. Men hva hadde dette å gjøre med hellighet? Og hvordan skal vi forstå det David sa om et krigstokt?

16. Hvordan ville Davids og hans menns forbindelse med kvinner ha gjort dem uskikket til å spise skuebrødene, og hvorfor understreket David deres renhet ved å sammenligne med et krigstokt?

¹⁶ Det at de hadde holdt seg borte fra kvinner, betydde at de ikke hadde hatt seksuell omgang med sine hustruer eller medhustruer. Under vanlige forhold var det ikke noe galt eller diskvalifiserende i en slik rettmessig seksuell omgang, men når en spesiell anledning eller en tjeneste krevde seremoniell renhet, da var en slik forbindelse mellom en israelitt og hans hustru ikke på sin plass. Hvorfor ikke? Nei, for etter en slik forbindelse var både mannen og hustruen seremonielt urene inntil følgende aften. I den teokratiske lov som var gitt israelittene gjennom Moses, sto det skrevet: «Når det går sæd fra en mann, da skal han bade hele sitt legeme i vann og være uren til om aftenen. Og ethvert klesplagg og ethvert skinn som det kommer sæd på, skal tvettes i vann og være urent til om aftenen. Og når en mann ligger hos en kvinne, og det går sæd fra ham, da skal de begge bade seg i vann og være urene til om aftenen.» (3 Mos. 15: 16—18) Hvis David og hans menn hadde hatt noen seksuell forbindelse den dagen, ville de følgelig ikke ha vært skikket til å få det ubrukte hellige skuebrødet å spise. Nå hevdet David at det var et vanlig oppdrag han var ute på i kongens tjeneste, men likevel sa han at han og hans menn var seremonielt rene fordi de ikke hadde hatt noen seksuell forbindelse med sine hustruer eller medhustruer, som om de skulle ut på et «tokt, det vil si et krigstokt. Hvis de skulle ut på et krigstokt, var det påkrevet med helligelse ved seremoniell renselse av deres «kar» eller fysiske organisme. Krigens teokratiske karakter krevde denne slags hellighet, hvis Guds velsignelse skulle være over hæren, og hvis de som kjempet for Jehova, skulle få seier. Det var en hellig tjeneste.

17. Hvordan skulle en israelittisk leir holdes ren og hvorfor?

¹⁷ Det ble krevd seremoniell, moralsk og fysisk renhet av israelittenes leir når de førte teokratisk krig. Jehovas lov bød israelittene: «Når du drar ut mot dine fiender og slår leir, da skal du vokte deg for alt som er usømmelig. Er noen blant eder uren etter noe som har hendt ham om natten, så skal han gå utenfor leiren, han skal ikke komme inn i leiren: Mot aftenen skal han bade seg i vann, og når solen går ned, kan han komme inn i leiren. Du skal ha et sted utenfor leiren som du skal gå ut til. Og mellom dine redskaper skal du ha en spade; med den skal du grave et hull, når du setter deg der ute, og så igjen dekke over det som er gått fra deg; for [Jehova] din Gud vandrer midt i din leir for å utfri deg og gi dine fiender i din vold, og din leir skal være hellig, forat han ikke skal se noe motbydelig hos deg og vende seg bort fra deg.» (5 Mos. 23: 9—14) Hvis Gud skulle være til stede representert ved sin engel og følge hæren fram helt til den endelige seier, måtte leiren holdes ren i samsvar med teokratiske normer.

18. Hvordan skilte hedningene seg ut fra dette hva deres leir angår og i forbindelse med erobring, og hvordan ble denne forskjellen illustrert ved hetitten Urias’ handlemåte?

¹⁸ Jehovas teokratiske folks leir skilte seg derfor fra de hedenske hærers leir. Hedningene tok kvinner med seg som soldatene kunne ha seksuell omgang med, eller de fikk fri adgang til å gripe kvinnene på de steder de hadde erobret, og voldta dem. (Es. 13: 16; Klag. 5: 11; Sak. 14: 2) Det finnes noe lignende i vår tid, når vi leser eller hører om prostituerte som følger etter militærleirene, og om offiserer som oppretter bordeller i naboskapet som deres soldater kan gå til for å få seksuell tilfredsstillelse. I Israels teokratiske leir var dette forbudt, for den krigen som de skulle føre, var teokratisk og derfor hellig, og krevde helligelse av soldatene. Derfor var det forbudt for dem å ha seksuell forbindelse med kvinner, endog med sine egne hustruer og medhustruer, og de avsto frivillig fra det. Dette er grunnen til at Urias, som var en velvillig hetitt, ikke gikk til sitt hjem i Jerusalem for å bli der om natten hos sin hustru, dengang han ble kalt hjem fra felten av kong David. Da kong David ignorerte de hellige krav til krigføringen og spurte Urias hvorfor han ikke hadde gått hjem om natten, ga denne lojale soldaten dette teokratiske svar: «Arken og Israel og Juda bor i løvhytter, og min herre Joab og min herres tjenere ligger i leir på åpen mark, og jeg skulle gå inn i mitt hus og ete og drikke og ligge hos min hustru! Så sant du lever, så sant din sjel lever: Det gjør jeg ikke!» (2 Sam. 11: 6—11) Urias ønsket å fortsette å være helliget for kampen, og derfor ville han i den tiden være som om han ikke hadde noen hustru. Dette minner oss om hva apostelen Paulus sa til de kristne: «Men dette sier jeg, brødre: Tiden er kort, så at heretter de som har hustruer, skal være som de som ingen har.» (1 Kor. 7: 29) Til sine tider kan teokratiske plikter kalle en kristen bort fra hans hustru, og han må adlyde.

19. Hvilken framgangsmåte ble av hensyn til den israelittiske hærs hellighet påbudt i forbindelse med fangne unge piker som noen ønsket til hustruer, og hvordan og hvorfor ble en forlovet mann fritatt for militærtjeneste?

¹⁹ Hvis israelittene fikk befaling om å erobre et sted og drepe mennene og de kvinner som ikke var jomfruer, fikk de ikke frihet til å voldta de unge piker som fikk være i live. Det ville ha betydd besmittelse av leiren, for det ville ha vært umoral, utukt. Hvis en israelitt ønsket å få en pike blant fangene, kunne han ikke ha omgang med henne straks etterat han hadde tatt henne til fange. Nei, han måtte holde seg helliget for den teokratiske krig ved å følge den loven som sa: «Når du drar ut i krig mot dine fiender, og [Jehova] din Gud gir dem i din hånd, og du tar fanger blant dem, og du så blant fangene ser en kvinne som er vakker av skapning, og du synes godt om henne og vil ta henne til hustru, da skal du føre henne inn i ditt hus, og hun skal klippe sitt hår og skjære sine negler, og hun skal legge av de klær som hun hadde på da hun ble tatt til fange, og så skal hun bli i ditt hus og sørge over sin far og mor en måneds tid; siden kan du gå inn til henne og ekte henne, så hun blir din hustru.» (5 Mos. 21: 10—13) En slik seksuell forbindelse kunne ikke finne sted med guddommelig godkjennelse før etterat krigen var over og dens helligelse var blitt overholdt. Hvis en mann som var innkalt til hæren, var forlovet med en pike, ble han fritatt for sine forpliktelser i hæren i et år, forat han kunne dra hjem og gifte seg med sin forlovede og få et barn med henne, så han kunne få avkom og bevare sitt navn i live og altså ikke bli drept i kampen barnløs. — 5 Mos. 20: 7; 24: 5.

20. Hva var av større betydning for leiren enn noe som ville føre til seremoniell eller moralsk urenhet?

²⁰ Det saken gjaldt, var opphøyelsen av Jehova, seierens Gud. Det å holde leiren uklanderlig i Guds øyne og verdig til å vinne seier ved Jehovas fortsatte gunst, var av meget større betydning enn noe som kunne føre til seremoniell eller moralsk urenhet og bryte krigstoktets hellighet. Dette gjelder også den hellige kamp Jehovas kristne stridsmenn fører i dag. Den lovpakt som Jehova Gud opprettet i fortiden med israelittene gjennom Moses, gjelder naturligvis ikke de kristne i dag, og derfor kreves det ikke av de kristne stridsmenn at de skal avholde seg fra seksuell forbindelse med sine hustruer selv om de er i en hellig kamp. Deres oppførsel må ikke desto mindre være moralsk og åndelig ren. Det at de avholder seg fra umoral og også fra åndelig hor ved ikke å være en del av denne verden, må være i samsvar med den kristne kamps hellighet. (Jak. 4: 4) Det er deres andel i Jehovas opphøyelse saken gjelder, og det virker som en rensende innflytelse, en impuls til renhet både moralsk og åndelig.