-
Bør vi undertrykke en gjesp?Våkn opp! – 1972 | 8. april
-
-
Bør vi undertrykke en gjesp?
● Visste du at vi stimulerer åndedrettet når vi gjesper? Grunnen til det er at gjesping bevirker at lungene blir bedre utluftet. Under vanlig ånding blir tydeligvis ikke alle de luftfylte blærene eller alveolene i lungene like godt utluftet. Noen av disse luftblærene kan undertiden klappe sammen. Det blod som passerer dem, kommer da ut i arteriene uten å ha blitt fullstendig mettet med oksygen eller surstoff. Dette minsker blodets gjennomsnittlige oksygeninnhold.
De sammenklappede lungeblærene kan imidlertid åpne seg når vi gjesper lenge og kraftig. Og ettersom de fleste muskler i kroppen medvirker under gjespingen, kan den også bevirke at stillestående blod blir presset ut av årer hvor det har samlet seg. Når vi gjesper, åpner dessuten svelget seg helt og er fullstendig avslappet et øyeblikk. Dette har en gagnlig virkning på stemmen.
Hva kan så gjøres når du føler at du må gjespe? Du kan kanskje ganske enkelt holde hånden for munnen og fullt ut nyte godt av en ordentlig gjesp.
-
-
Hvorfor Jesus Kristus ikke ønsket publisitetVåkn opp! – 1972 | 8. april
-
-
«Ditt Ord er sannhet»
Hvorfor Jesus Kristus ikke ønsket publisitet
MENNESKER som er interessert i å skaffe seg en fremtredende stilling, gjør sitt ytterste for å bli alminnelig anerkjent. De prøver å «selge seg selv» og skape en bølge av popularitet som de kan ri på mot større makt. Jesus Kristus var imidlertid ikke ute etter den slags publisitet. Han avviste dem som ville skape blest om hans person. Hans rike var ikke av denne verden, og han hadde derfor ikke noe behov for å bli anerkjent av verden.
I forbindelse med de helbredelsesmirakler Jesus utførte, leser vi gjentatte ganger at han forbød dem som var blitt helbredet, å fortelle noen om det. (Matt. 9: 30; Mark. 1: 44; 7: 36) Han bød også sine disipler at de ikke skulle si til noen at han var Messias. — Matt. 16: 20.
Jesu halvbrødre kunne ikke forstå hvorfor han ville virke på en tilsynelatende ubemerket måte i Galilea. Da tiden nærmet seg til å feire løvsalenes fest i år 32 e. Kr., sa de derfor til ham: «Gå til Judea, for at også dine disipler kan få se de gjerninger som du gjør! for ingen gjør noe i lønndom og attrår dog selv å være alminnelig kjent; gjør du sådanne ting, da åpenbar deg for verden!» (Joh. 7: 3, 4) Dette forslaget viste at de ikke hadde tro. Hvis de hadde trodd at Jesus var Guds Sønn, ville de aldri ha dristet seg til å si til ham hva han skulle gjøre. De ville ha prøvd å forstå hvorfor Jesus utførte sin tjeneste uten å tiltrekke seg offentlighetens oppmerksomhet på en prangende måte.
Nesten 800 år tidligere åpenbarte Jehova Gud gjennom sin profet Esaias hvorfor Messias ikke ville ønske støyende publisitet. Profetien i Esaias 42: 1, 2 lyder: «Se min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett ut til hedningefolkene. Han skal ikke skrike og ikke rope, og han skal ikke la sin røst høre på gaten.» Apostelen Matteus anvendte denne profetien på Jesus Kristus. (Matt. 12: 15—19) Det at Jesus forbød andre å gjøre hans mirakuløse gjerninger offentlig kjent, var således i virkeligheten en bekreftelse på at han var den lovte Messias.
Det er også andre faktorer som ser ut til å ha spilt inn. I stedet for å søke berømmelse og få folk til å trekke sine slutninger på grunnlag av sensasjonelle meldinger er det tydelig at Jesus ville at de på grunnlag av pålitelige beviser skulle forstå at han var Messias. Han tok derfor ikke opp spørsmålet om sin messiasverdighet offentlig, men lot sine gjerninger tale for seg. En gang flokket jødene seg om ham og sa: «Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, da si oss det rent ut!» Jesus svarte: «Jeg har sagt eder det, og I tror det ikke; de gjerninger jeg gjør i min Faders navn, de vitner om meg; men I tror ikke, fordi I ikke er av mine får.» (Joh. 10: 24—26) Ja, de som viste at de var Jesu «får», hadde rikelig med beviser til å kunne fastslå at han var Messias.
Det er sant at Jesus sa til en samaritansk kvinne ved en brønn i nærheten av Sykar at han var Messias. Men han gjorde det først etter at hun hadde anerkjent ham som en profet og gitt uttrykk for sin tro på at Messias skulle komme. (Joh. 4: 19—26) Deretter sa kvinnen til folket i den byen hun bodde i: «Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» — Joh. 4: 29.
Følgen ble at mange samaritaner begynte å tro på Jesus. Men vi bør merke oss at de ikke gjorde det bare på grunnlag av kvinnens vitnesbyrd. De trakk sin egen slutning
-