Brødrene er ved godt mot, og de er glad over den hjelpen de får av ni studenter fra Vakttårnets bibelskole Gilead, som blant annet omfatter avdelingstjeneren bror Voigt.

Både i Østerrike og i alle landene i Vest-Europa har den teokratiske organisasjon fått et godt rotfeste. Jehova har rikelig velsignet det arbeid som brødrene og søstrene har utført, og økningen har vært enestående. Den glede som de og deres brødre rundt om i verden har lagt for dagen, har sin årsak i de velsignelser de har fått, og også i de rapporter som på en eller annen måte er kommet gjennom det såkalte «jernteppe» fra de trofaste forkynnere i Øst-Europa. Skjønt arbeidet er blitt forbudt av kommunistmyndighetene, har de enkelte forkynnere av det gode budskap om Guds rike trofast holdt ved i sitt arbeid og forkynt for folket når og hvor som helst det har vært mulig. Til tross for voldsom motstand og at hundrevis av brødre er blitt fengslet, ble det i tjenesteåret 1951 nådd nye høydepunkter i antall forkynnere i Tsjekkoslovakia (3705), Ungarn (2583) og Jugoslavia (617). Dessuten var det over 15 000 som rapporterte i Polen. Men forkynnerne er i virksomhet også i andre kommunistiske land, og av og til hører man fra dem. Alt dette står som et vitnesbyrd om at det siste advarselsbudskap lyder slik som Jehova har forutsagt i Bibelens profetier, og Jehovas vitners fryktløshet og trofasthet mens de hevder den rene ubesmittede tilbedelse overfor sine og Guds fiender «er et bevis på ødeleggelse for dem [fiendene], men på frelse for [Jehovas trofaste]; og det er en antydning fra Gud». — Fil. 1: 27—29, NW.

Spørsmål fra leserne

● Hva er den utilgivelige synd mot den hellige ånd som Jesus snakket om? — B. E., New York.

Jesus hadde nettopp helbredet en demonbesatt mann som var blind og stum. Folket undret seg, men fariseerne spottet ham og sa at han gjorde det ved hjelp av Beelsebub. Jesus gjendrev deres påstand ved å vise at hvis Satan drev ut Satan ville han komme i strid med seg selv, og hans rike kunne ikke bli stående. Og hvis Jesus drev ut demoner ved hjelp av Beelsebub, ved hvem var det da deres sønner drev dem ut? Så sa han: «All slags synd og bespottelse skal bli menneskene tilgitt, men bespottelsen imot ånden skal ikke bli tilgitt. Hvis noen for eksempel sier et ord imot Menneskesønnen, skal det bli ham tilgitt; men hvis noen taler imot den hellige ånd, skal det ikke bli tilgitt ham, nei, hverken i den nåværende tingenes ordning eller i den som skal komme.» — Matt 12: 22—32, NW.

De kunne si imot Menneskesønnen og senere få tilgivelse på grunn av sin uvitenhet om hvordan det virkelig forholdt seg med ham. Deres synder på grunn av uvitenhet er tilgivelige, hvis de ikke setter seg imot kunnskapen om sannheten når de blir stilt ansikt til ansikt med den. Det var imidlertid ikke slik med fariseerne da de sa: «Denne fyren driver ikke ut demonene på noen annen måte enn ved hjelp av Beelsebub, demonenes hersker.» Hvorfor ikke det? Fordi dette var en synd imot den hellige ånd, etter som det var tydelig at en slik helbredelse som den Jesus nettopp hadde utført, ikke kunne vært gjort ved menneskelig makt. Å si at det var av Satan var ikke logisk, som også Jesus viste dem. Fariseerne sa ikke at slike helbredelser var av Satan når deres sønner drev ut demoner. Hvorfor skulle de da egenmektig si det nå i Jesu tilfelle? Hvorfor skulle de si det var ved Guds ånd når deres sønner gjorde det, men benekte den hellige ånds tydelige virkning når Jesus gjorde det? Hvorfor? Jo, fordi de ikke elsket sannheten og ikke ønsket å komme til den sannferdige slutning at det var dem som var de falske lærere, og at Jesus var Messias. Å erkjenne dette ville bety at de måtte gi opp mange selviske vaner. Altfor mange selviske ting sto på spill for dem.

Derfor motsto de den sanne slutning som Jesu gjerninger skulle ha ledet dem til å trekke. Om de nå talte imot Menneskesønnen hvis de ønsket det, så burde de likevel ha lyttet til det vitnesbyrd som ble frembåret ved hans gjerninger, gjerninger som ble utført ved den hellige ånds kraft. Jesus sa: «Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro meg ikke. Men hvis jeg gjør dem, så tro gjerningene selv om dere ikke tror meg.» (Joh. 5: 36; 10: 37, 38, NW) Når de sa at disse mirakuløse gjerningene var gjort ved Satan, syndet de imot ånden. De spottet Guds ånd og sa at den var av Satan. Med overlegg og av selviske grunner motsto de dens tydelige kraft. Til slike mennesker sa Stefanus: «Halstarrige mennesker og uomskårne på hjerter og ører, dere står alltid den hellige ånd imot.» — Apostlenes gjerninger 7: 51, NW.

Det var denne overlagte form for synd som gjorde den utilgivelig, fordi den ikke gjorde dem lærvillige, men ute av stand til å ta imot tilrettevisning, og således satte dem opp imot Guds foranstaltning for tilgivelse. Som Jesus sa: «Den som kommer med spotteord mot den hellige ånd, får aldri i evighet noen tilgivelse, men gjør seg skyldig i evig synd.» (Markus 3: 28—30, LB) Det finnes ikke noe offer som kan dekke over slik overlagt synd imot den hellige ånd, «hverken i den nåværende tingenes ordning eller i den som skal komme». Dette betyr ikke at slike fariseere vil vende tilbake under den tusenårige dommens dag, for å finne at de fremdeles ikke er tilgitt. Ved det ville det ikke bli oppnådd noe. Det betyr at virkningen av Guds ånd da vil være meget åpenbar, som den var det da Jesus var på jorden, og at det da, akkurat som mens Jesus var på jorden, vil være noen som synder imot den tydelige virkning av den hellige ånd, og spesielt vil dette bli tilfelle mot slutten av det tusenårige styre, da Satan vil bli løst forat jordens beboere kan få en endelig prøve. I den tiden, som enda er så fjern, vil slik synd fremdeles være utilgivelig.

Johannes sier: «Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, skal han be; og da skal han gi ham liv — jeg tenker på dem som ikke gjør synd til døden. Der er synd som er til døden; den sier jeg ikke han skal be for. All urettferdighet er synd; men der er synd som ikke er til døden.» (1 Johannes 5: 16, 17, LB) Hvis en synder i uvitenhet eller på grunn av menneskelige ufullkommenheter, da er det mulig å få tilgivelse. Men det finnes ikke noe offer som kan dekke over overlagt synd: «Hvis vi gjør synd med overlegg etter å ha fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer tilbake for synder, men en sikker fryktelig forventning om dom og en brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot.» (Hebr. 10: 26, 27, NW) Overlagt synd, med vidt åpne øyne overfor den opplagte virkning av Guds hellige ånd eller virksomme kraft, er utilgivelig, og vi skulle ikke be om tilgivelse for slike syndere. Heller ikke før Kristi tid skulle en gå i forbønn for slike syndere. (Jer. 7: 1—16; 11: 14; 14: 11) Overlagte syndere, som er uten oppriktighet og uten anger, som er inngrodd i sine onde vaner og ikke er villig til å rette seg etter Guds krav, får «aldri i evighet noen tilgivelse»; hvilket betyr at de, når de dør, går ned i den annen død.

Som vi ser av det foregående behøver en ikke å være av den salvede klasse for å kunne synde imot den hellige ånd, heller ikke behøver en å ha Guds ånd over seg, slik som «de andre får», for å kunne synde imot den. Mange i Satans synlige organisasjon synder imot den hellige ånd