Tal ut fra et godt hjerte
«Orme-yngel! hvorledes kan I tale godt, I som er onde? for hva hjertet flyter over av, det taler munnen. Et godt menneske bærer fram gode ting av sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer fram onde ting av sitt onde forråd. Men jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag; for etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.» — Matt. 12: 34—37.
1. Hvem kan menneskene takke for at de har evnen til å tale, og hvordan bør de se på denne evnen?
EVNEN til å kunne uttrykke seg forståelig er like gammel som menneskeslekten selv. Helt fra den dagen mennesket ble skapt, var det i besittelse av evnen til å tale. Taleevnen var en av de gaver det hadde fått av Jehova, og den er i sannhet uvurderlig. Hvilken velsignelse er det ikke for menneskene at de lett kan meddele seg til hverandre ved hjelp av taleevnen! Dette er en så dagligdags ting for menneskene at mange tar denne evnen for gitt, og de stanser aldri opp og tenker på å takke vår store Skaper for det vidunderlige privilegium det er å kunne tale. Hvor vanskelig ville det ikke være å utføre våre mange daglige gjøremål hvis vi ikke hadde evnen til å tale! Om vi bare for et øyeblikk tenker over de døvstummes problemer, burde det overbevise oss alle om den store visdom og forstand Jehova benyttet seg av da han uttenkte det mest høytstående av de jordiske skapninger, mennesket. Vi bør hver dag takke Jehova for den evnen vi har til å tale.
2. a) Hvordan samarbeider forskjellige deler av menneskekroppen for å frambringe god tale? b) Hvilken forklaring gir Bibelen på det at noen taler det som er godt, og andre det som er dårlig?
2 Jehova dannet menneskets munn, tunge og strupe for at mennesket skulle tale gode ting. Disse deler av menneskekroppen samvirker og er avhengig av andre deler av legemet. Hvis de skal brukes til å tale gode ting, slik Jehovas hensikt var, må andre deler av kroppen samarbeide. Hvis et menneske skal kunne gjøre rett bruk av taleevnen, må hans sinn og hjerte være fylt med de rette ting. Når vi hører et menneske tale gode ting til pris for Skaperen, vil vi finne at hans sinn og hjerte er blitt oppøvd i samsvar med Guds Ord. Han har lagret sannhet trygt i sitt indre som man lagrer et godt forråd. Det er ikke alle mennesker som taler gode ting, og Jesus forklarer hva som er grunnen til det: «La enten treet være godt og dets frukt god, eller la treet være dårlig og dets frukt dårlig; for på frukten skal treet kjennes. Orme-yngel! hvorledes kan I tale godt, I som er onde? for hva hjertet flyter over av, det taler munnen. Et godt menneske bærer fram gode ting av sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer fram onde ting av sitt onde forråd. Men jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag; for etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.» — Matt. 12: 33—37.
3. a) Hva er grunnen til at noen taler det som er ondt? b) Hvilket lys kaster Jesu ord i Matteus 15: 1—11 over dette?
3 Hva er grunnen til denne forskjellen hos menneskene, til at noen taler det som er til pris for Gud, og andre det som er til vanære for ham? Menneskeslektens historie gir oss svaret. Forskjellen har vært der hele tiden siden opprøret, da Satan Djevelen talte imot Gud i Edens hage, og da Adam og Eva overtrådte Guds bud og også motsto Guds vilje. Deres sinn og hjerte var blitt besmittet av løgner og urette tanker, og dette har gått i arv til menneskeslekten. Noen mennesker prøver å gi inntrykk av å tale gode ting, men deres motiver er ikke rette, noe man kan se av deres frukter. De forvrenger ordenes mening med tanke på å søke sin egen fordel og bli æret av menneskene. Slike mennesker er hyklere i likhet med de fariseere og skriftlærde som Jesus møtte nær ved Jerusalem: «Da kom fariseere og skriftlærde fra Jerusalem til Jesus og sa: Hvorfor bryter dine disipler de gamles vedtekt? de vasker jo ikke sine hender når de holder måltid. Men han svarte og sa til dem: Og I, hvorfor bryter I Guds bud for eders vedtekts skyld? For Gud har gitt det bud: Hedre din far og din mor; og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; men I sier: Den som sier til far eller mor: Det du skulle hatt til hjelp av meg, det gir jeg til templet — han skylder ikke å hedre sin far eller sin mor. Og I har gjort Guds lov til intet for eders vedtekts skyld. I hyklere! rett spådde Esaias om eder da han sa: Dette folk ærer meg med leppene; men deres hjerte er langt borte fra meg; men de dyrker meg forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud. Og han kalte folket til seg og sa til dem: Hør dette og forstå det: Ikke det som kommer inn i munnen, gjør mennesket urent; men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent.» — Matt. 15: 1—11.
4. a) Hva er det som gjør et menneske urent hva tale angår? b) Hvordan kan man ifølge Romerne 12: 1, 2 foreta den forandring som består i å slutte å handle slik urene verdslige mennesker gjør?
4 Ifølge Jesus må et menneskes hjerte være i harmoni med Gud for at han skal kunne tale det som er rett. I vår tid kan man høre mange forskjellige læresetninger og filosofiske oppfatninger bli hevdet. Merkelige teorier blir framsatt av såkalte lærde innen vitenskap og undervisningsvesen, teorier som gjentas gjennom alle moderne propagandamidler. Disse lærdes teorier må siktes. Vi kan høre mange ting bli sagt, men på grunnlag av den nøyaktige kunnskap som finnes i Guds Ord, kan vi avgjøre hva som er godt og antagelig, og hva som ikke er det. Vi blir ikke urene av å høre om noe ondt, men hvis vi gjentar de onde tingene eller praktiserer dem, handler vi urett. Ettersom vi er født inn i en verden hvor vi er omgitt av ondt på alle kanter, må vi være besluttet på å unngå det ondes innflytelse og bruke vår taleevne på en rett måte. Ufullkomne mennesker er ikke slik av naturen at de automatisk taler bare det som er godt. De må oppøve sitt sinn og hjerte og hengi seg fullstendig til ham som er kilden til alt godt, Jehova Gud. På denne måten vil de ha et grunnlag for å kunne tale og gjøre det som er godt. Apostelen Paulus uttrykte det slik: «Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I framstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste — og skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» — Rom. 12: 1, 2.
5. Hvilke åndelige vaner må vi ifølge Filippenserne 4: 6—8 legge oss til, og hva resulterer det i?
5 Hvordan skal vi bli i stand til å gjøre dette? Vi må være fast besluttet på å anstrenge oss på det kraftigste, og vi må ha hjelp til å bygge opp og forbedre vår tenkeevne for å kunne gjøre det som er godt med vår tunge. Vi må søke hjelp hos Skaperen. «La i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse; og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker [tenkeevne, NW] i Kristus Jesus. For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» (Fil. 4: 6—8) Ved hjelp av en rett oppøving kan vi oppnå sann visdom og bygge opp de rette motiver i vårt hjerte, noe som vil føre til at vi taler det som er rett. «Den vises hjerte gjør hans munn forstandig og legger mer og mer lærdom på hans lepper.» — Ordspr. 16: 23.
Vi må vokte vår tunge
6. Hva viser åpningsversene i Jakob 3 oss angående de store problemer som er forbundet med det å holde tungen i tømme?
6 Selv om en er en kristen og har framstilt sitt legeme som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer, vil ikke det si at en automatisk kan holde sin tunge i tømme. Også i den første kristne tid var det problemer forbundet med det å holde tungen i tømme. Disippelen Jakob viser i sitt brev, kapitel 3, vers 2, hvilket stort problem dette er: «For vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme.» Han fortsetter deretter med å vise hvordan menneskene har lært å styre hestene med et bissel eller å styre store skip med et lite ror. Den lille tungen i legemet byr imidlertid på et større problem. Den kan sammenlignes med en liten ild som kan fortære en stor skog. «For all natur, både i dyr og i fugler, både i ormer og i sjødyr, temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur; men tungen kan intet menneske temme, det ustyrlige onde, full av dødelig gift. Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds bilde. Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse.» — Jak. 3: 7—10.
7. a) Hvordan vet vi at Jakob ikke ønsker at noen skal gi opp kampen for å kontrollere sin tale? b) Hva er ifølge Jakob 3: 13—18 nødvendig for at vi skal kunne tale det som er rett?
7 Mener Jakob at vi skal tenke som så at det er umulig å holde tungen under kontroll, og gi opp vår kamp? Er det en håpløs kamp? Er det ingen nytte i å kjempe? Hvis det var det han mente, ville han neppe ha fortsatt med å si: «Mine brødre! dette må ikke være så. Gir vel kilden av samme oppkomme søtt og beskt vann? Kan vel et fikentre, mine brødre, bære oljebær, eller et vintre fiken? Heller ikke kan en salt kilde gi søtt vann.» (Jak. 3: 10—12) Nei, det må ikke være slik at menneskene misbruker sin taleevne ved å forbanne andre mennesker eller tale ondt om dem. Den eneste måten man kan overvinne dette problemet på, er ved at man innretter sitt liv i samsvar med den visdom som kommer ovenfra. For å kunne ta til seg slik visdom må man være ydmyk og ha et ønske om å handle rett. Løgn, skryt, forbannelse eller annen urett bruk av taleevnen er jordisk eller djevelsk. Det er bare den visdom som kommer ovenfra, som kan overvinne de urette tilbøyeligheter som ufullkomne mennesker er født med. Vi må strebe etter å oppnå den visdom som kommer ved studium av Guds Ord, hvis vi ønsker at vår tunge skal tale det som er rent, fredelig og rettferdig. (Les Jakob 3: 13—18.)
8. Hvilken forbindelse er det mellom kontroll av tungen og en ren tilbedelse?
8 Hvis Jakob mente at det ikke er noen nytte i å prøve å temme tungen fordi det ikke går an å temme den, og at vi derfor like godt kan la tungen løpe som den vil, da ville det være nytteløst å prøve å være Guds medarbeidere. Men han mente ikke det. Jakob knyttet kontrollen av tungen sammen med vår rene tilbedelse og kom med følgende alvorlige uttalelse: «Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves. En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden.» — Jak. 1: 26, 27.
9. a) Hvilke motiver kan gi årsak til tale som skaper splid, og hvorfor bør man unngå slik tale? b) Hvem blir velsignet i henhold til 1 Peter 3: 8—12?
9 For at man skal kunne bevare sin gudsdyrkelse usmittet for Gud, må man derfor lære å utøve selvkontroll og tale i samsvar med Guds rettferdighet. Man kan ikke tale i sinne, noe som ville føre til å skape splid. «I vet det jo, mine elskede brødre. Men hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede; for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.» (Jak. 1: 19, 20) De som Jakob skrev til, trettet seg imellom og baktalte hverandre; de var stolte og skrytende. De måtte bli vist nødvendigheten av å holde sin tunge under kontroll og bevare freden i menigheten. Det er bare hvis man har urette motiver i sitt hjerte, at man blir drevet til å tale nedsettende om andre. Jakob omtalte avind, trettesyke, skryt og løgn og viste hvordan dette stifter ufred. Hvis en er fylt av hat mot sin bror, vil det vise seg i ens tale. Hvis en er misunnelig på en annen på grunn av de privilegier og velsignelser han har, eller ønsker å gjøre seg bemerket eller komme i forgrunnen, går en kanskje rundt og prøver å bryte ned respekten for sin neste. Noen mener kanskje at de ikke har den posisjon som tilkommer dem, og ønsker å framheve seg selv, og derfor går de rundt og baktaler eller bakvasker andre og skaper strid. De viser at de er umodne, at de er som en «udugelig mann». «En udugelig mann graver fram det som er dårlig, og på hans tepper er det liksom en sviende ild. En intrigemaker skaper stadig strid, og en bakvasker skiller venner fra hverandre.» (Ordspr. 16: 27, 28, NW) En som sår strid, vil derfor ikke oppnå å framheve seg selv eller bli sett opp til av andre, men modne kristne vil i stedet miste all respekt for ham. Jehova velsigner dem som stifter fred. — 1 Pet. 3: 8—12.
Bevar freden
10. Hva forårsaker trette blant brødre?
10 Jakob fortsetter sin drøftelse av temmingen av tungen, og nevner stridighetene og trettene som fant sted blant brødre. Det må ha vært flere om dette, for ellers ville det ikke ha vært noen stridigheter. En person kan ikke få i stand strid alene. Det må være en annen der til å strides med ham. Hvis det bare hadde vært en person som hadde en urett hjertetilstand, og som ikke holdt sin tunge i tømme, ville det neppe ha vært nødvendig for Jakob å skrive slik han gjorde. Det ville ha vært mulig å unngå denne tilstanden blant brødrene hvis man hadde tatt seg av saken på rette måte med tanke på å bevare freden.
11, 12. a) Hvilket godt eksempel satte David med hensyn til selvkontroll? b) Gjør rede for den framgangsmåte man skal følge for å bilegge stridigheter, som vist av Jesus i Matteus 18: 15—17.
11 Hvordan kan man bevare freden når en person kommer med fornærmende uttalelser? Det første man må huske på, er at man ikke må svare med samme mynt. Når en bror fornærmer deg personlig, kan du utøve samme besluttsomme selvkontroll som David, som skrev: «Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennå er for mine øyne.» (Sl. 39: 2) Dette er et godt prinsipp å følge enten vi har å gjøre med onde verdslige mennesker eller med brødre som fornærmer oss. Vi må holde vårt sinn under kontroll og ikke la en plutselig harme eller motvilje som kan stige opp i oss, få oss til å tape likevekten. Selvkontroll er et tegn på åndelig modenhet. Svært ofte lar det seg gjøre å ordne saken ved å gå til vedkommende som har fornærmet en, og snakke med ham i enrom, og en bør ikke vente for lenge med å gjøre dette. Dette er den måten å løse mangt et problem på som Jesus framholdt i Matteus 18: 15—17.
12 Når en som har fornærmet noen, innser at han har gjort en feil, vil han, hvis han har et godt hjerte, be den han har begått uretten mot, om unnskyldning og be om hans tilgivelse. Som Guds tjenere bør vi virkelig være snare til å tilgi. Jakob ansporer oss til å være tilgivende ved å vise at vi alle kan feile med tungen og at ingen av oss er fullkomne. Hvis en sak kan ordnes mellom to personer ved at den som har opptrådt på en urett måte, ber om unnskyldning og får tilgivelse for det, vil ikke saken gå videre, og det som har skjedd, vil ikke komme noen i menigheten for øre og kunne bli årsak til bitre følelser og til at det blir tatt parti for eller imot de stridende parter. Det er bare i de tilfellene da en som har forsyndet seg, ikke vil høre, at det som siste utvei kan bli nødvendig å søke råd hos tjenerne i menigheten og kanskje la dem også snakke med overtrederen.
13. Hvordan må de kristne holde tungen i tømme når de får vite at brødre har begått urette handlinger?
13 Det er også andre anledninger da vi av respekt for freden og enheten i menigheten bør holde tungen i tømme, og det er når et av medlemmene i den kristne menighet gjør et eller annet brudd på Guds lov. Når vi hører at en eller annen har feilet eller til og med har begått en umoralsk handling, er det ikke på sin plass å skynde seg å fortelle det videre til andre og skape uro. Saker av en slik art skal tas hånd om av de tjenerne som representerer menigheten, og de som kontrollerer sin tunge, vil si fra til dem. En bør ikke prøve å gjøre seg betydningsfull ved å fortelle alle alt det en vet, men en bør med den rette ydmykhet ta i betraktning hele menighetens interesse. Overlat det til menighetsutvalget å treffe en avgjørelse med hensyn til hva som må gjøres, og hvilke opplysninger som kan bringes videre til menigheten. Hvis du hørte noe som i virkeligheten ikke var sant, og du gikk rundt og fortalte det til andre, ville du komme i klasse med bakvaskere. «Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter; men den som er trofast i ånden, skjuler saken.» — Ordspr. 11: 13.
14. Hvis ens hjerte er fylt av kjærlighet, hvordan vil en da forholde seg overfor overtredere som har fått sin straff?
14 Når en sak er blitt ordnet i all stillhet mellom overtrederen og den som uretten er blitt begått mot, eller når menigheten har tatt affære i forbindelse med en forgåelse som gjorde det nødvendig å sette et medlem på prøve eller utstøte ham, og så vedkommende bror eller søster etter en tid er blitt gjenopptatt i menigheten igjen, vil det ikke gagne noen at det stadig blir rippet opp i den overtredelsen som ble begått. Viser en noen kjærlighet til brødrene ved å snakke på den måten? Når en sak er blitt ordnet og tilgitt, så la den være glemt. «Den som dekker over overtredelse, søker kjærlighet; men den som ripper opp en sak, skiller venn fra venn.» — Ordspr. 17: 9.
15, 16. a) Hva vil det si å tilgi en som begår en urett, og hvordan viste Jesus hvor nødvendig det er å tilgi helt og fullt? b) Hvordan viste Paulus nødvendigheten av å være ydmyk og tilgivende?
15 Dette er kanskje ikke den framgangsmåte som følges i verden, men det er den framgangsmåte som blir fulgt av kristne som viser kjærlighet. Da Jesus ga oss den mønsterbønn som står nedtegnet i Matteus 6: 9—13, lærte han oss grunnleggende ting å be om, og av det han sa, skulle vi lære hvor viktig det i virkeligheten er å tilgi en som har begått en urett mot oss, og jage etter fred med alle mennesker. «For dersom I forlater menneskene deres overtredelser, da skal eders himmelske Fader også forlate eder; men dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser.» (Matt. 6: 14, 15) Tilgir du dem som feiler, eller tror du bare at du har tilgitt dem? Websters amerikanske ordbok sier: «Å tilgi vil ikke bare si å oppgi ethvert krav om gjengjeldelse, men også å oppgi ethvert nag eller ønske om hevn.» Når du har vært oppe i en sak, og du har sagt deg villig til å tilgi en som har begått en urett mot deg, bærer du da fremdeles nag, eller kan du hilse på vedkommende bror eller søster og behandle ham eller henne akkurat som om uretten ikke skulle ha vært begått? Det kan kanskje være en sterk prøve på din kjærlighet, men hvis du bærer på hevnfølelser eller nag, har du i virkeligheten ikke tilgitt vedkommende. Selv om du kanskje var svært sint da uretten ble begått, ville du hvis du var i besittelse av selvkontroll, ha tenkt på at du også kunne komme til å forsynde deg en eller annen gang, og du ville ha holdt din tunge i tømme.
16 Paulus sa følgende til Galaterne (6: 1, NW): «Brødre, om også et menneske tar et feil skritt før han er klar over det, bør dere som har åndelige egenskaper, prøve å reise et slikt menneske opp igjen i en mildhetens ånd, mens enhver av dere holder øye med seg selv, av frykt for at også du kan bli fristet.» Og til Efeserne sa han (4: 31, 32): «Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra eder, liksom all ondskap; men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, liksom Gud har tilgitt eder i Kristus!» Hvis Jehova og Kristus Jesus, som ikke begår noen overtredelser, kjærlig og helt kan tilgi andres overtredelser, kan så ikke vi ufullkomne mennesker med den rette ydmykhet lære å virkelig tilgi hverandre?
Annen urett bruk av tungen
17, 18. a) Hvorfor sømmer det seg ikke for kristne forkynnere å føre en skitten tale? b) Hva taler modne kristne om? c) Hva er forklaringen på at noen ønsker å snakke om skitne ting?
17 Det som er populært i denne verden, er i svært mange tilfelle ikke rett. Etter hvert som verden utarter mer og mer, forderves også moralen og menneskenes etiske begreper. Det er derfor vi blir formant til å slutte å skikke oss like med denne verden og til å bli forvandlet ved å fornye vårt sinn. Den måten mange av de kjente innen underholdningsbransjen og mange talere snakker på, og den tonen som preger samtalen i klubber og foreninger, i selskaper og til og med på skolene blant barna, viser at uanstendig snakk gjør en betydningsfull og populær. Barn kan ved å legge merke til andre få den tanken at banning og skittent snakk er et bevis på at en er voksen og mandig, men ved slikt snakk viser man i virkeligheten bare sin verdslighet. De kristne har i over 1900 år hatt apostelen Paulus’ inspirerte råd: «Men utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige, heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig, men heller takksigelse.» — Ef. 5: 3, 4; Kol. 3: 5—8.
18 Vi vil nå på bakgrunn av ordene i Jakob 3: 11 spørre: Kan vår tales kilde gi ut både søtt og beskt vann? Hvordan kan det forklares at en person, selv om han er sammen med verdslige mennesker på sitt verdslige arbeid, på noe som helst tidspunkt ønsker å føre en skitten eller dårlig tale? Er han en kristen Ordets tjener bare når han er på et menighetsmøte? Hva snakker du om når du er sammen med andre? Snakker du alltid om verdslige ting, eller pleier du å heve samtalen opp på et høyere nivå ved å snakke om åndelige eller oppbyggende ting? Når du har anledning til å være sammen med dine brødre, snakker du da om de siste kinostykkene eller de siste sportsbegivenhetene, de siste sladderhistoriene eller skandalene? Jesus gir oss forklaringen på slikt som dette i Matteus 15: 18—20: «Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent. For fra hjertet kommer onde tanker: mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelse. Dette er det som gjør mennesket urent.» Det hele kan derfor føres tilbake til hva et menneske har lagret dypt i sitt hjerte. Det er det han virkelig synes er interessant, han vil ha for vane å snakke om og ha lyst til å snakke om.
19. a) Hvordan må vi i lys av Galaterne 5: 16—26 betrakte den måten de enkelte bruker sin taleevne på? b) Hvorfor er det viktig å ha hjertet fylt med gode ting og tale om dem til andre?
19 Den måten de enkelte bruker sin taleevne på, bestemmes følgelig av hvorvidt de praktiserer kjødets gjerninger eller legger for dagen at de frambringer åndens frukter. Urett tale har sin årsak i at hjertet er innstilt på utukt, urenhet, hat, sjalusi, drukkenskap, tøylesløshet, selviskhet, stolthet og personlig vinning. De som ikke har noe kjennskap til Guds rettferdige lov og ikke prøver å følge den, fører en dårlig tale og snakker stadig om kjødelige ting, noe vi kan se bli praktisert i stor utstrekning i verden i dag. Men når Guds ånd har virket på et menneskes sinn og hjerte, og han har fornyet sitt sinn, finner vi at han taler om åndelige ting. Han har tilegnet seg selvkontroll, som er en av åndens frukter, og han tenker før han taler. Han flyr ikke opp i sinne og taler uten å tenke, men han er langmodig og vennlig og taler med mildhet. Dette betyr ikke at han ikke kan tale på en kraftfull måte når det gjelder å fordømme ondskap, men han gjør det på samme verdige måte som Jesus Kristus pleide å ta til motmæle mot ondskap, villedende tradisjoner og hykleri på. Temmingen av tungen er nøye forbundet med det at man lar seg lede av Guds ånd og Ord. Jehova dømmer ikke et menneske etter utseendet, men etter hva som bor i dets hjerte. Det alle gudfryktige mennesker derfor bør nære ønske om, er å fylle sitt hjerte med åndelige ting, å ha et godt hjerte som kan være til forfriskning og gagn for andre, og bli som et kjølig kildevell som stadig gir fra seg friskt vann på en sommerdag. En rett tale fører til frelse. — 1 Sam. 16: 7; Åpb. 2: 23; Matt. 23: 1—17; Gal. 5: 16—26.