Spørsmål fra leserne

● Hva betyr Jesu ord i Matteus 12: 43—45? — R. D., California.

«Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den over vannløse vidder og søker hvile; men finner den ikke. Da tenker den: Jeg vil vende tilbake til huset mitt som jeg måtte fare ut av; og når den kommer dit, finner den det ledig, feiet og pyntet. Da går den av sted og tar med seg syv andre ånder, verre enn den selv, og de rykker inn og blir boende der; og det siste blir verre for det menneske enn det første. Således skal det også gå med denne onde slekt!» — Matt. 12: 43—45; Luk. 11: 24—26, LB.

Et menneske som har vært besatt av en demon og som blir kvitt denne, har tilbake et vakuum. Dette vakuum eller tomrom som blir tilbake etterat demonen er fart ut, må bli fylt med Guds ånd, med tro som er basert på gjerninger i samsvar med Guds ord. Når da demonen vender tilbake, vil den ikke finne mennesket, som blir sammenlignet med demonens hus, «ledig, feiet og pyntet.» Isteden vil den finne stedet den hadde forlatt, fylt med en sterkere ånd, Jehovas virksomme kraft, og demonånden vil ikke være i stand til å besette dette mennesket på nytt. Den person Jesus snakket om, var blitt befridd for en demon, men lot øyensynlig ikke tomrommet bli fylt, han tok ikke opp Jehovas tjeneste og lot ikke Jehovas ånd få innpass i sitt liv. Han ga bare utseende av å ha renset seg, og smykket seg med en ytre fromhet. En slik person vil ikke være i stand til å forhindre at demonånden vender tilbake, og når han faller tilbake til sin tidligere tilstand vil denne bli verre, og han vil bli besatt med flere demonånder enn tidligere.

La oss anvende prinsippet i sin alminnelighet. En person er kanskje en del av verden, under fordømmelse og fremmed for Gud. Så får han kunnskap om sannheten, og renser sitt liv for Satans og denne verdens onde ånd. Men så slutter han å gå på Guds vei. Han tar ikke imot Guds ånd, og gjør ikke plass til den i sitt liv, og han gir den ikke adgang til å lede ham til gode gjerninger og fylle hans liv. Han lar Guds ånd slokne i seg, lar sin tilværelse bli tom, ikke noe annet enn et skall av ytre fromhet som er renset for noen av hans tidligere verdslige urenheter. Hans mangel på verdsettelse og tjeneste og gode gjerninger inspirert av Guds ånd, gjør ham på nytt mottagelig for Satans dårlige innflytelse, og demonåndene har herredømme over hans liv mer fullstendig, mer listig enn noensinne tidligere. — Hebr. 6: 1—8; 10: 26, 27; 2 Pet. 2: 20—22.

Slik var det også med Israels nasjon. Den var blitt renset og tatt ut fra den hedenske verden og Satans herredømme, men den unnlot snart å gjøre det som var av betydning i Jehovas lov og bud, og i stedet for å være opptatt med og fylle sitt eget lands historie med tjeneste ledet av Jehovas ånd, satte den mindre betydningsfulle ting først, sammen med menneskelige tradisjoner og et utvortes skinn av fromhet og formell renhet. Da Jesus kom, var den onde religiøse jødiske slekt så fullstendig under Satans herredømme at de forkastet Messias. Enden på denne nasjonen, som var ansvarlig på grunn av guddommelig kunnskap, var verre enn dens begynnelse.

Kong Sauls tilfelle viser oss forresten at hvis ens liv ikke er fylt med Jehovas ånd, vil det sannsynligvis komme til å bli fylt av en demonånd. David var blitt salvet til konge i den onde kong Sauls sted, og Jenovas ånd kom over David; men legg merke til hva som hendte i Sauls tilfelle: «[Jehovas] ånd vek fra Saul, og en ond ånd fra [Jehova] forferdet ham.» (1 Sam. 16: 13, 14) Nå sendte ikke Jehova i virkeligheten en ond ånd for å forferde Saul, men ved at Jehova lot sin ånd vike fra Saul, ble det tilbake et tomrom, og dette tomrom ble nå fylt med en demonånd. Siden Jehova gjorde denne demonbesettelse mulig ved å ta bort sin ånd, blir han omtalt som denne onde ånds opphavsmann.

Dette kan sammenlignes med uttalelsen om at Jehova forherdet Faraos hjerte. Jehova gjorde ikke det, men budskapet fra Jehova forårsaket at Farao forherdet sitt eget hjerte. Jehovas budskap og Jehovas handlinger med egypterne, forårsaket at Farao reagerte meget stivsinnet og i stor vrede; og siden dette budskap og disse handlinger var fra Jehova, kan det sies om ham at han indirekte forherdet Faraos hjerte. (2 Mos. 7: 3; 8: 15, 32) En annen illustrasjon som kan anvendes angående dette prinsipp, er der Jehova forteller Esaias at han skal gjøre «dette folks hjerte sløvt og gjør dets ører tunghørte og klin dets øyne til». Esaias skulle ikke gjøre dette bokstavelig talt, men budskapet han forkynte, gjorde dette opprørske folk uimottagelig for det, fordi det ikke fant gjenklang hos dem. (Es. 6: 10) Da Jehovas ånd forlot Saul, ble han derfor fylt med en demonånd, lik et hus som var ledig.

Opplysninger

«VAKTTÅRNET»S STUDIER

Uken fra 26/10: «Kom ut fra henne, mitt folk», 1—16.

Uken fra 2/11: «Kom ut fra henne, mitt folk», §§ 17—22, og Skjebner blir avgjort i denne domsperiode, §§ 1—12.

Uken fra 9/11: Skjebner blir avgjort i denne domsperiode, §§ 13—27.