Det gode budskaps sæd blir sådd i en krigsherjet verden
«[Det håp] som I forut har hørt om ved sannhetens ord i evangeliet, som er kommet til eder, liksom det og er i hele verden og bærer frukt og vokser.» — Kol 1: 5, 6
1. Hvilke to slags sæd blir sådd overalt i verden i vår tid, og av hvem?
DET er to slags sæd som blir sådd overalt i verden i vår tid — den sæd som representerer det gode budskap om varig fred, og den sæd som representerer krigspropaganda. Den sistnevnte sæd blir sådd av flertallet, den førstnevnte av mindretallet.
2. a) Hvilken lov gjør seg gjeldende med hensyn til det som blir sådd, ikke bare i jordbruket, men også i det internasjonale samkvem? b) Hvilken regel som Paulus framsatte, viser seg å holde stikk hva det å så det gode budskaps sæd angår?
2 De sterkt væpnede nasjoner er opptatt med å så den sæd som representerer krigsforberedelser. Både i jordbruket og i det internasjonale samkvem er det alltid slik at det som blir sådd, reproduseres. Helt siden det første menneske begynte å dyrke jorden, har det vært slik at grøden blir av samme slag som det som blir sådd. (1 Mos. 3: 17—19; 4: 1, 2; 1: 11, 12; 9: 20) Dette er en lov som også ubønnhørlig gjør seg gjeldende i samkvemmet mellom nasjonene. Ordene i følgende guddommelige profeti har vist seg å være sanne for mange nasjoners vedkommende, ikke bare for det gamle Israels vedkommende: «Vind sår de, og storm skal de høste.» (Hos. 8: 7) Ettersom flertallet av menneskene er opptatt med å så den sæd som representerer krigsforberedelser, kan vi spørre: Hva med den sæd som representerer det gode budskap om fred? Kan den trives og bære frukt og vokse? Ja, for det har gang på gang vist seg å være en ufravikelig regel at «det som et menneske sår, det skal han og høste». (Gal. 6: 7) Menneskets Skaper har ordnet det på den måten.
3. a) Når ble det arbeid som består i å så den sæd som representerer det gode budskap, påbegynt? b) Hvilken avgjørelse må vi alle treffe?
3 De som i vår tid sår den sæd som representerer det gode budskap om varig fred, fortsetter i virkeligheten et arbeid som ble påbegynt for 1900 år siden. De utfører nå dette arbeidet i en slik målestokk at hele verden er nødt til å legge merke til det. De som sår denne sæd i vår krigsherjede verden nå i det 20. århundre, erfarer det samme som de som sådde den i det første århundre av vår tidsregning. Alle som har et sterkt ønske om at det skal bli varig fred på jorden, bør være interessert. Men vi må alle avgjøre hvorvidt vi skal så krigspropagandaens sæd eller den sæd som representerer det gode budskap om fred. Vår avgjørelse vil være bestemmende for hvordan det vil gå med oss.
4, 5. a) Hvilken stor katastrofe nærmet seg i 60-årene i det første århundre? b) Hva var det Jesus nevnte som kunne trøste en jødes hjerte hvis han tok imot det?
4 I 60-årene i det første århundre av vår tidsregning var luften ladet med en voldsom uvilje mot Romerriket. Dette var særlig tilfelle i Midt-Østen, nærmere bestemt i den romerske provinsen Judea. Det brygget opp til opprør mot de romerske hærer, som holdt landet okkupert, og som sto under kommando av en hedensk, romersk embetsmann. Den hellige stad, Jerusalem, skulle snart få en voldsom ende. Denne byen, som var et senter for jødenes tilbedelse, befant seg i sin endens tid. Den «slekt» eller «generasjon» (NW) av jøder som Jesus Kristus talte til da han utførte sin offentlige tjeneste på jorden, var den generasjon som han sa ikke skulle forgå før Jerusalem og dets praktfulle tempel var blitt ødelagt. (Matt. 24: 34, 1—22) Historien forteller at Jerusalems fryktelige ødeleggelse inntraff i år 70 e. Kr. Fantes det noe som kunne hjelpe jødene til ikke å bli overveldet av sorg da denne rystende ødeleggelsen inntraff? Ja, det gjorde det! Det fantes bare én ting som kunne trøste en jødes hjerte, forutsatt at hans hjerte ville ta imot den. Hva var det? Jesus Kristus nevnte den da han kom med sin enestående profeti om avslutningen på den jødiske tingenes ordning i Midt-Østen. Han kom med denne oppmuntrende opplysningen etter at han hadde fortalt at hans trofaste disipler ville komme til å bli forfulgt. Han sa:
5 «Men det er den som har holdt ut inntil enden, som skal bli frelst. Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» —Matt. 24: 13, 14, NW.
6. Hva slags budskap var det Jesus forkynte, og hva slags regjering handlet det om?
6 Budskapet om Jerusalems og templets ødeleggelse var et rystende budskap for de jøder rundt om i verden som fremdeles så hen til denne jordiske byen som sentret for sin religion. For dem var det det verste budskap de kunne høre. Men de opplysninger som Jesus Kristus forkynte mens han var her på jorden, utgjorde et GODT BUDSKAP, et evangelium! Men om hvilket rike var det et godt budskap? Det var ikke det rike som Jesus Kristus sa skulle reise seg mot rike samtidig som folk reiste seg mot folk, noe som skulle bli ledsaget av hunger, pest og jordskjelv både her og der. Det var det eneste rike Jesus forkynte om. Det var det riket som han omtalte som «himlenes rike» i den samme profetien. (Matt. 24: 7; 25: 1) I denne profetien forutsa han også de tegn som skulle vise at dette riket var nær, og sa: «Således skal også I, når I ser dette skje, vite at Guds rike er nær.» — Luk. 21: 10, 31.
7. a) Hva skulle Kristi disipler utrette før Jerusalems ødeleggelse inntraff? b) Hva var grunnen til at Jerusalems ødeleggelse ikke kom som et sjokk på de kristne og fratok dem alt håp?
7 Allerede før det jordiske Jerusalem ble ødelagt i år 70 e. Kr. på grunn av opprøret mot Romerriket, skulle altså «dette gode budskap» om Guds rike, himlenes rike, bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, folkeslag både i og utenfor Romerriket. Hvilken virkning ville det ha? Når de romerske hærer ødela Jerusalem og dets tempel, ville ikke dette sjokkere de kristne troende, ikke engang de jødekristne. De ventet i virkeligheten på denne ødeleggelsen. De jødekristne i Jerusalem og i resten av provinsen Judea fulgte det råd som ble gitt i Jesu profeti. De flyktet fra Judea og Jerusalem så snart de kunne etter at de romerske hærer midlertidig hadde kringsatt Jerusalem i det året jødene gjorde opprør, år 66 e. Kr. (Matt. 24: 15—22; Luk. 21: 20—24; Mark. 13: 14—20) De visste at det at Judea og Jerusalem ble lagt øde, ikke var ensbetydende med at «himlenes rike», «Guds rike», ble ødelagt. Det var ikke lenger noen jordisk by som representerte Guds rike. De satte sitt håp til Guds kommende, himmelske rike, som de skulle få del i.
8. a) Hvilken regjering hadde de kristne tillit til, og hvordan viste de dette helt fram til slutten av det første århundre? b) Hvem ble det derved tilveiebrakt et forbilde for?
8 Jerusalems ødeleggelse fylte dem med større tillit til Guds sanne, messianske rike enn noensinne. Kjensgjerningene viser at de fortsatte å forkynne det gode budskap om det riket helt fram til slutten av det første århundre, trass i hard forfølgelse fra Romerrikets side. Den kristne apostelen Johannes, som døde omkring år 100 e. Kr., mottok Åpenbaringen (som vi finner i den siste boken i Bibelen) kort tid før han døde. I det første kapitlet skriver han: «Jeg, Johannes, som er eders bror og har del med eder i trengselen og riket og tålmodigheten i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld.» (Åpb. 1: 9) På denne tiden var det «gode budskap om riket» blitt forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag i enda større utstrekning enn før Jerusalems ødeleggelse i år 70. Jesu profeti om at det gode budskap om Guds messianske rike skulle forkynnes over hele verden, hadde således ikke slått feil. Dette utgjorde et forbilde og viste at «dette gode budskap om riket» også skulle bli forkynt i vår tid, ved avslutningen på denne tingenes ordning, som Jesu profeti får sin endelige anvendelse på.
’Det er i hele verden og vokser’
9, 10. a) Hvem bekreftet at det gode budskap var blitt forkynt over hele verden før Jerusalems ødeleggelse, og hvordan? b) Hva skrev Paulus i sitt brev til kolossenserne?
9 Allerede flere år før Jerusalems ødeleggelse i år 70 ble det bekreftet at den forutsagte forkynnelsen av det gode budskap om Riket var blitt utført. Bekreftet av hvem? Av den kristne apostelen Paulus. Omkring år 60 eller 61 e. Kr. satt han i varetekt i lenker i et privat hus i Roma. I løpet av de to årene eller mer da han satt i husarrest i Roma, skrev han under inspirasjon brev til de kristne menigheter i Hellas og Lilleasia. Et av disse brevene var til menigheten i byen Kolossæ, som lå i Lilleasia i nærheten av byene Laodikea og Hierapolis, hvor det også var kristne menigheter. Alle disse stedene ligger innenfor det moderne Tyrkias grenser. Apostelen Paulus sendte dette brevet i sitt eget og Timoteus’, en annen misjonærs, navn. Det var ikke Paulus som hadde opprettet menigheten i Kolossæ, og det han skriver i brevet, tyder på at han aldri hadde vært der. Men Paulus hørte om denne menigheten i Kolossæ gjennom en annen kristen som besøkte ham, nemlig Epafras. Han ble så oppglødet av det han hørte, at han følte seg tilskyndt til å skrive dette brevet til kristne mennesker han ikke kjente. Han sier innledningsvis:
10 «Vi takker alltid Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader når vi ber for eder, etter at vi har hørt om eders tro på Kristus Jesus og den kjærlighet som I har til alle de hellige, for det håps skyld som er gjemt for eder i himlene, som I forut har hørt om ved sannhetens ord i evangeliet, som er kommet til eder, liksom det og er i hele verden og bærer frukt og vokser som hos eder, fra den dag I hørte det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet, således som I har lært av Epafras, vår elskede medtjener, som er en tro Kristi tjener for eder, han som også har fortalt oss om eders kjærlighet i Ånden.» — Kol. 1: 3—8.
11. a) Hvordan framgår det av Kolossenserne 1: 23 at Paulus siktet til verdensomfattende forkynnelse? b) I hvilken forstand var en slik forkynnelse blitt utført på den tiden?
11 Paulus, som var en velorientert, vidt bereist misjonær, viste ved denne anledning at det gode budskap var blitt forkynt over hele verden, ved det han sa i den delen av brevet som vi nettopp siterte. Han skriver om «sannhetens ord i evangeliet, som er kommet til eder, liksom det og er i hele verden og bærer frukt og vokser». (Kol. 1: 5, 6) At han virkelig sikter til verdensomfattende forkynnelse, bekrefter han noen setninger lenger ute, hvor han sier at de ikke må la seg «rokke fra det håp evangeliet gir, det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning [hele skapningen, NW] under himmelen, og som jeg, Paulus, er blitt tjener for». (Kol. 1: 23) Dette betydde naturligvis ikke at hvert eneste menneske på jorden var blitt kontaktet personlig. Det betydde at det gode budskap ble forkynt over hele den bebodde jord, og at alle mennesker, uansett språk, hudfarge, rase eller nasjonalitet, fikk anledning til å høre budskapet om Riket. Det var ikke noen grenser. I det brevet Paulus tidligere hadde skrevet til menigheten i Roma (omkring år 56 e. Kr.), sa han at han hadde planer om å bringe det gode budskap til Spania. Han visste ikke om Amerika, som lå enda lenger vest. — Rom. 15: 24.
12. Ble profetien om forkynnelsen av det gode budskap fullstendig oppfylt da? Forklar.
12 Det at en liten gruppe Kristi disipler i det første århundre forkynte «dette gode budskap om riket» i Asia, Europa og Afrika, skjedde som en oppfyllelse av en av Bibelens profetier. (Matt. 24: 14; Mark. 13: 10; Ap. gj. 1: 8) Men profetien var ikke dermed fullstendig oppfylt. Den skulle få en større oppfyllelse, en oppfyllelse i verdensomfattende målestokk, etter at europeerne hadde oppdaget Amerika, og før ødeleggelsen av det motbilledlige opprørske Jerusalem, kristenheten, som siden 1914 e. Kr. har befunnet seg i endens tid.
13. Hvilken virkning hadde ifølge Paulus utbredelsen av håpet om Riket, slik det blir vist i tilfellet med kolossenserne?
13 Utbredelsen av håpet om Riket skulle ha den samme virkning nå som på Jesu Kristi apostlers tid. La oss derfor undersøke hva apostelen Paulus sier om denne virkning til menigheten i Kolossæ i Lilleasia. Han sier til kolossenserne at «sannhetens ord i evangeliet . . . er kommet til eder, liksom det og er i hele verden og bærer frukt og vokser som hos eder». (Kol. 1: 5, 6) Forkynnelsen av «sannhetens ord i evangeliet» bar således frukt i hele verden, også i Kolossæ.
14, 15. a) Hva sammenlignet således Paulus det gode budskap med? b) Hvilken lignelse som Jesus fortalte, minner dette oss om?
14 Apostelen Paulus sammenligner her «evangeliet» eller «det gode budskap» som var blitt forkynt for dem, med sæd som blir sådd i jorden. Når jorden er god, slår sæden rot og spirer og bærer frukt, frukt av samme slag som sæden. Denne illustrasjonen svarer til den lignelsen Jesus Kristus fortalte om fire slags sædejord og deres fruktbarhet. Han sa:
15 «Se, en såmann gikk ut for å så, og da han sådde, falt noe ved veien; og fuglene kom og åt det opp. Og noe falt på steingrunn, hvor det ikke hadde meget jord; og det kom snart opp, fordi det ikke hadde dyp jord; men da solen gikk opp, ble det avsvidd, og da det ikke hadde rot, visnet det. Og noe falt blant torner, og tornene skjøt opp og kvalte det. Og noe falt i god jord; og det bar frukt, noe hundre fold, og noe seksti fold, og noe tretti fold.
16. Hvordan forklarte Jesus selv lignelsen?
16 Så hør da I lignelsen om såmannen: Hver gang noen hører ordet om riket og ikke forstår det, kommer den onde og røver det som er sådd i hans hjerte; dette er den som ble sådd ved veien. Men den som ble sådd på steingrunn, det er den som hører ordet og straks tar imot det med glede; men han har ikke rot i seg, og holder bare ut til en tid; blir det trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar han straks anstøt. Men den som ble sådd blant torner, det er den som hører ordet, og verdens bekymring og rikdommens forførelse kveler ordet, og det blir uten frukt. Men den som ble sådd i den gode jord, det er den som hører ordet og forstår det; han bærer frukt, og en gir hundre fold, en seksti fold, en tretti fold.’ — Matt. 13: 3—8, 18—23.
17. a) Hva var hjertet til kolossenserne lik, og hvem hadde sådd sæden direkte i deres hjerte? b) Hva er i virkeligheten «sæden», og hva blir gjort med den?
17 Ifølge det apostelen Paulus hadde hørt av Epafras, var hjertet til dem som tilhørte den kristne menighet i Kolossæ, lik den «gode jord» som ble beskrevet av Jesus. «Ordet om riket», som ble sådd i deres hjerte, bar således frukt i forskjellige mengder, 100 fold, 60 fold, 30 fold. Apostelen Paulus hadde ikke sådd Rikets sæd i kolossensernes hjerte, men denne Epafras fra Kolossæ hadde tydeligvis gjort det, for i brevet til kolossenserne omtaler Paulus ham som «Epafras . . . , han som er fra eders by, en Kristi Jesu tjener». Paulus sier også til dem: «I har lært av Epafras, vår elskede medtjener, som er en tro Kristi tjener for eder, han som også har fortalt oss om eders kjærlighet i Ånden.» (Kol. 4: 12; 1: 7, 8; Filem. 23) Denne «Kristi tjener» handlet bare som en representant for den store Såmann, Jesus Kristus. Jesus sa: «Sæden er Guds ord.» (Luk. 8: 11) Den er «ordet om riket». Men det er ikke sæd som blir oppbevart i et forrådshus. Det er sæd som blir «sådd», det vil si, Guds ’ord om riket’, som blir forkynt og kunngjort, og som det blir undervist i.
18. a) Hvordan fortsatte Paulus å så «sæden» mens han satt i varetekt i Roma? b) Hva inneholder denne «sæden» i seg selv og hva må til for at den skal slå rot i menneskers hjerte?
18 De disiplene som slutter seg til den store Såmann, Jesus Kristus, og sammen med ham sår sæden, «ordet om riket», ved å forkynne, kunngjøre og undervise, er, som apostelen Paulus kaller dem, «medarbeidere for Guds rike». (Kol. 4: 11) Selv mens Paulus satt i varetekt i Roma, gjorde han mer enn å skrive brev, for eksempel brevet til kolossenserne. Han «tok imot alle som [i likhet med Epafras] kom til ham, og han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring». (Ap. gj. 28: 30, 31) Ettersom den åndelige ’sæd’ er «Guds ord», «ordet om riket», inneholder den i seg selv et godt budskap, et håpets budskap, et budskap om den mest storslagne regjering, som skal velsigne hele menneskeheten, nemlig Guds messianske rike. Det budskap som «sæden» inneholder, er noe den som mottar «sæden», må forstå og verdsette. Han må forstå betydningen av det med sitt hjerte. På denne måten vil «sæden» slå rot i hans hjerte.
Tro og kjærlighet i hjertet
19. a) Hvilken virkning hadde forkynnelsen av det gode budskap ifølge Paulus på kolossensernes hjerte? b) Hvorfor måtte de framelske tro og kjærlighet i sitt hjerte?
19 Hvilken virkning hadde det gode budskap som ble forkynt for dem som tilhørte menigheten i Kolossæ, på deres hjerte? Det hadde en virkning som tilskyndte Paulus til å skrive et oppmuntrende brev til dem da han hørte om det. Paulus nevner hvilken virkning det hadde på deres hjerte, når han taler om «eders tro på Kristus Jesus og den kjærlighet som I har til alle de hellige», «eders kjærlighet i Ånden». (Kol. 1: 4, 8) De måtte framelske en slik tro og kjærlighet i sitt hjerte for at ’Guds ords’ ’sæd’ skulle slå rot, spire fram og komme til uttrykk og frambringe nye, levende såkorn, 30, 60 eller 100 ganger så mange som det opprinnelig ble sådd. Denne utvikling må finne sted i hjertet før sæden kommer til uttrykk på en slik måte at det som er blitt sådd, reproduseres.
20. a) Hvorfor måtte særlig hedningene vise tro for å kunne ta imot «sæden»? b) Hvilke viktige kjensgjerninger vedrørende Jesus måtte både jøder og hedninger godta?
20 Mange av dem som tilhørte menigheten i Kolossæ, var hedninger eller ikke-jøder, og de hadde måttet vise tro for å kunne ta imot Guds ords ’sæd’. De hadde måttet forlate de mange greske og romerske gudene som de hadde vært innvigd til, og tro på den eneste levende og sanne Gud, han som har skapt alle ting både i himmelen og på jorden, han hvis navn er Jehova. Men enten de var uomskårne hedninger eller kjødelige jøder, måtte de også tro på Jesus Kristus. De måtte tro at denne Jesus, som var en etterkommer av kong David i Jerusalem, var den lovte Messias eller Kristus. De måtte tro at han var «den førstefødte framfor enhver skapning». De måtte også tro at han var «den førstefødte av de døde», for Jehova Gud har oppreist ham fra de døde til udødelig liv i himmelen. De måtte dessuten tro at Jesus Kristus er «hodet for legemet, som er menigheten», den menighet de ønsket å tilhøre. De måtte erkjenne at «alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede» i ham, og følgelig ta avstand fra sine hedenske livsfilosofier og menneskelagde religiøse tradisjoner. — Kol. 1: 15—18; 2: 3, 8; Ap. gj. 14: 11—18.
21. a) Hva måtte kolossenserne gjøre med det «ord» som var blitt lagt i deres munn, og hvorfor? b) Hva måtte de gjøre i sitt hjerte for å kunne komme med en slik bekjennelse?
21 Dette var noen av de viktige ting «sannhetens ord i evangeliet» inneholdt, og disse tingene måtte de tro i sitt hjerte. Det forholdt seg slik som apostelen Paulus hadde skrevet noen år før til romerne: «Det er troens ord, det som vi forkynner, for dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvekte ham fra de døde, da skal du bli frelst; for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» (Rom. 10: 8—10) Fordi kolossensernes hjerte var lik ’god jord’, trodde de med hjertet og tok imot «sæden», «ordet om riket», «Guds ord», og de lot den slå rot i sitt hjerte og komme til uttrykk.
22, 23. a) Hvilken stilling måtte kolossenserne tro at Jesus innehadde, og hvilket styre var de derfor underlagt? b) Hvilken stilling hadde de i likhet med skribenten Paulus i forhold til denne regjering, og hvilken befaling som Jesus kom med, var de med på å oppfylle?
22 Foruten å tro at Jesus var Messias eller Kristus, måtte de tro at Jehova hadde satt ham ved sin høyre hånd som konge og prest, forbilledlig framstilt ved Melkisedek, som var konge i det gamle Salem. Som en følge av dette hadde de kommet under Kristi åndelige rike. Ja, de måtte tro at Gud hadde ’fridd dem ut av mørkets makt og satt dem over i sin elskede Sønns rike’. (Kol. 1: 13) De var ikke bare underlagt Guds elskede Sønns rike, men de var også ambassadører, «sendebud i Kristi sted», og hadde andel i Guds program for å ’forlike verden med seg selv’ ved Kristus. (2 Kor. 5: 19, 20) Mens Paulus satt i det fengslet hvor han skrev brevet til kolossenserne, talte han om «frimodighet» til å «kunngjøre evangeliets hemmelighet, for hvis skyld jeg er sendebud i lenker». (Ef. 6: 19, 20) Menigheten i Kolossæ var således i likhet med apostelen Paulus sendebud for evangeliets eller det gode budskaps hemmelighet. De var forpliktet til å være med på å oppfylle Jesu profeti i Matteus 24: 14 (NW):
23 Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag.»
24. a) Hvilket folk tilhørte nå disse kolossenserne, og hvilke frukter var de forpliktet til å frambære? b) Hva slags frukt var det altså den ’sæd’ som var blitt sådd i deres hjerter, frambar?
24 Ved å delta i denne tjeneste som sendebud for Guds messianske rike frambar disse kolossenserne Rikets frukter. De viste seg å tilhøre det «folk som bærer dets frukter». Det «rike» som var blitt tatt fra det kjødelige, omskårne Israels folk, var nå blitt gitt til det åndelige Israels folk, som de kristne i Kolossæ tilhørte. (Matt. 21: 43) Den symbolske «sæden», «ordet om riket», «Guds ord», var blitt sådd i deres hjerte, og nå da deres hjerte hadde vist seg å være god jord, bar de frukt av samme slag som det som var blitt sådd i deres hjerte. Det vil si, de frambar også «ordet om riket». De forkynte dette ordet for mennesker utenfor menigheten og underviste dem i det. — Matt. 13: 19; Luk. 8: 11, 15.
25. Hvilket spørsmål kan vi stille med tanke på den tiden vi lever i, og hva vil vi takke Gud for?
25 Den kristne menighet i Kolossæ i Lilleasia i det første århundre satte et ypperlig eksempel som er vel verdt å følge. Blir det fulgt i dag, i den krigsherjede verden nå i det 20. århundre? Hvis det blir det, vil vi, i likhet med apostelen Paulus, ha grunn til ’alltid å takke Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader’ når vi ber til ham vedrørende den religiøse situasjon.