atskilthet fra avvikende læresetninger, ikke at man skal oppnå enhet med dem. Den sanne tilbedelses enhet er innvendig, innen brødrene, og ikke utad, med andre trossamfunn. Den sanne kristne organisasjon vil holde seg fast til sannheten, like fast som apostlene gjorde. Det er forbudt å være forbundet med falsk lære, og det kristne prinsipp lar seg oppsummere i følgende ord: Sann tro, ikke hvilken som helst tro!

Spørsmål fra leserne

• 2 Mosebok 4: 11 sier: [Jehova] sa til ham: Hvem har gitt mennesket munn, og hvem gjør stum eller døv eller seende eller blind? Er det ikke jeg, [Jehova]?» Kan man på grunnlag av dette skriftstedet gi Gud skylden for alle de stumme eller døve eller blinde? — J. C., Ontario, Canada.

Dette skriftstedet kan ikke med rette brukes som et argument for at Jehova Gud er ansvarlig for alle de stumme, døve og blinde på jorden. Det er flere forskjellige synspunkter som kan komme i betraktning når man skal forklare det. Jehova Gud, Skaperen, utstyrte mennesket med taleevnen, hørselen og synet, og han kan også ta fra mennesket disse evnene, liksom han også kan gi dem tilbake til mennesket når de er gått tapt. Som eksempel kan vi nevne at hans engler slo Sodomas menn med blindhet da de angrep Lots hus. Jehovas Sønn Jesus Kristus slo Saulus fra Tarsus med blindhet i tre dager for å vende ham bort fra å forfølge de kristne, og deretter fikk han synet tilbake ved Guds kraft. Apostelen Paulus sa til trollmannen Elymas at han skulle bli blind for en tid ved Jehovas hånd, og slik ble det. — 1 Mos. 19: 11; Ap. gj. 9: 8, 9, 17, 18; 13: 8—11.

De menn som var i følge med Saulus fra Tarsus da han ble slått med blindhet, ble gjort døve ved Jehovas kraft hva angår å oppfatte det som Jesus sa til Saulus. De hørte lyden av stemmen, men var døve for dens uttale av ordene. (Ap. gj. 9: 7; 22: 9, NW) Gud sa til Esekiel at han for en tid skulle bli stum, og at hans tunge senere skulle bli løst. (Esek. 3: 26, 27; 24: 27) Så var det presten Sakarias som ble slått med stumhet fordi han var sen til å tro, og som fikk talens bruk igjen da hans sønn Johannes var blitt født og skulle omskjæres og få navn. (Luk. 1: 20, 22, 62—64) Jehova erklærer også at i Harmageddon vil han slå sine fiender og «deres øyne skal råtne i sine huler, og tungen skal råtne i deres munn». — Sak. 14: 12.

De eksempler som her er nevnt, gjelder spesielle tilfelle da Jehova bokstavelig brakte døvhet eller stumhet eller blindnet over mennesker, og også befridde dem for disse svakhetene igjen. Det skriftstedet vi behandler sier absolutt ikke at alle slike fysiske defekter skriver seg fra Jehova. Det følger ikke av dette skriftstedet at mennesker som er født blinde eller døve eller stumme, har fått disse manglene på grunn av et direkte inngrep fra Jehovas side, som noen påstår. Men det er sant at enkelte av Jehovas naturlover kan virke på en slik måte at følgen blir deformiteter av et eller annet slag. Ved det første menneskes opprør kom synden og døden over alle mennesker, og som følge av dette oppsto det fysisk utartning og degenerasjon. Foreldre kan synde og bli syke på forskjellige måter, og deres brudd på Guds lov kan føre til en viss mottagelighet for sykdom, eller en eller annen fysisk deformitet kan bli overført til avkommet ved fødselen. Hvis slike ting kommer som følge av virkninger av Jehovas naturlover eller som straff for å bryte hans lover, da kan han indirekte betraktes som kilden til dem, selv om han ikke er ansvarlig for dem. — 2 Mos. 20: 5.

En tredje mulighet er å betrakte saken fra et åndelig synspunkt. Ører som hører Guds budskap, men ikke oppfatter dets betydning, er åndelig døve. Øyne som ser forutsagte begivenheter, men ikke oppfatter at de er oppfyllelser av profetier, er åndelig blinde. Tunger som taler Guds ord som er nedtegnet i Bibelen, men som ikke er i stand til å gjøre klart rede for hvordan det skal forklares og anvendes, er åndelig stumme. Derfor kan ører som hører og øyne som ser og tunger som taler, likevel være døve og blinde og stumme hva Jehovas hensikter angår. Undertiden gjør Jehova dem slik på grunn av deres uverdighet. Da han sendte profeten Esaias for å avlegge vitnesbyrd for det troløse Juda, sa han til ham: «Gå av sted og si til dette folk: Hør og hør, men forstå ikke, og se og se, men skjønn ikke! Gjør dette folks hjerte sløvt og gjør dets ører tunghørte og klin dets øyne til, forat det ikke skal se med sine øyne og ikke høre med sine ører, og dets hjerte ikke forstå og omvende seg, så det blir legt!» (Es. 6: 9, 10) Det ble sagt at Esaias hadde gjort dette mot dem, siden han talte de ord som fikk det opprørske folk til å lukke sine øyne og ører for budskapet. Men da budskapet var fra Gud, kan det sies at Gud selv hadde gjort det. Disse selviske menneskene var ikke skikket til å høre og bli helbredet av Guds budskap, og derfor var de døve og stumme og blinde overfor det.

Jesus talte til slike uverdige mennesker i lignelser eller illustrasjoner for å holde dem i denne tilstand av åndelig mørke, som han sa til sine etterfølgere da de spurte hvorfor han brukte illustrasjoner: «Derfor taler jeg til dem i lignelser, fordi de ser og dog ikke ser, og fordi de hører og dog ikke hører og ikke forstår. Og på dem oppfylles Esaias’ spådom, som sier: I skal høre og høre og ikke forstå, og se og se og ikke skjelne; for dette folks hjerte er sløvet, og med ørene hører de tungt, og sine øyne lukker de, forat de ikke skal se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende seg, så jeg kunne få lege dem.» (Matt. 13: 13—15) Det selviske folket var ikke interessert i Guds budskap, ikke engang nok til å spørre om betydningen av de illustrasjonene Jesus benyttet. Ved at han holdt fram budskapet i denne form, ble de uverdige skilt ut som ugress, og bare de ydmyke som var ivrige etter å lære om Gud, ble tilbake for å spørre Jesus om hva illustrasjonene betydde. På den måten kunne Jehova holde noen åndelig døve, stumme og blinde, og samtidig få andre til å se, høre og tale med åndelig opplysning.

Noen har helt enkelt ingen kjærlighet til sannheten, og «derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen». Moderne oversettelser får meningen mer tydelig fram, og viser at Jehova ikke forsettlig villeder dem, men bare tillater Satan å villede dem, fordi de har mer behag i løgner og urettferdighet enn i sannhet og frelse: «Den lovløses nærvær er i samsvar med Satans virksomhet med alle kraftige gjerninger og alle løgnens tegn og under og med all urettferdighetens bedrag overfor dem som går fortapt, som en gjengjeldelse fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Det er grunnen til at Gud lar virksom villfarelse komme til dem, så de kan komme til å tro løgnen, forat de alle skal kunne bli dømt fordi de ikke trodde sannheten, men fant behag i urettferdighet.» — (2 Tess. 2: 9—12, NW) I åndelige ting tillater Jehova at Satan, denne verdens gud, får gjøre dem mentalt blinde. — 2 Kor. 4: 4.

Liksom Jehova gjør noen døve og stumme og blinde åndelig sett, så løfter han andre ut av åndelig døvhet og stumhet og blindhet. Som Esaias forutsa om denne tiden for åndelig opplysning: «Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører opplates; da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble.» (Es. 35: 5, 6) Åndelig sett tillater han nå at disse defektene fortsetter for de stoltes og arrogantes vedkommende, mens han befrir de ydmyke for dem.

Vi ser altså at 2 Mosebok 4: 11 oppfylles både på fysiske og åndelige måter av Jehova Gud, men ikke på en måte som gjør ham ansvarlig for alle de fysisk døve, stumme og blinde på jorden.