Vis tro på Jehovas seierrike organisasjon
«Ha bare age for [Jehova] og tjen ham trofast og helhjertet. Se hvor store ting han har gjort mot dere!» — 1. Sam. 12: 24.
1. a) Når og hvordan trådte Guds synlige, jordiske organisasjon fram i år 1513 før vår tidsregning? b) Hvorfor ble den kalt teokratisk?
GUDS synlige, jordiske organisasjon trådte fram da det hebraiske folk, som besto av 12 stammer, ble en nasjon med et teokratisk styre over seg i år 1513 før vår tidsregning. Dette styre ble ikke opprettet ved noe demokratisk valg. Det var han som frigjorde dette folket fra et dødbringende slaveri i oldtidens Egypt, som avgjorde hva slags styre det skulle ha. Det var også han som opprettet det. Denne Frigjøreren var Gud, og i dette styre var det han som hadde den suverene makt. Det er derfor det kalles teokratisk og herskeren kalles en Teokrat. Alle hans undersåtter får med rette befaling om å tilbe ham, deres Hersker, som sin Gud. Dette ble befalt i de første to av De ti bud, som ble kunngjort for den israelittiske nasjon ved Sinai berg i Arabia.
2. Hvorfor kan det sies at denne nasjonen den gang utgjorde en organisasjon som det ikke fantes maken til noe sted på jorden?
2 Da deres teokratiske Hersker 40 år senere førte dem inn i det lovte land, hadde de fortsatt et teokratisk styre. Ypperstepresten representerte alltid Gud, mens dommere ble oppreist i kritiske tider for å tjene som styrende representanter for den usynlige Teokrat. Denne nasjonen utgjorde dermed en synlig, teokratisk organisasjon. Maken til den fantes ikke noe sted på jorden!
3, 4. a) Hvorfor fortsatte den israelittiske organisasjon å være teokratisk selv etter at det var blitt opprettet et jordisk rike? b) Hvordan vitnet Samuel om at den teokratiske organisasjon fortsatte å eksistere?
3 Dette forbilledlige teokrati seiret gang på gang over avgudsdyrkende nabostater, som forsøkte å ødelegge det. Det fortsatte til og med å eksistere etter at synlige, menneskelige konger ble satt over Israels nasjon i år 1117 f. Kr. Hvordan det? Jo, fordi den menneskelige kongen bare tjente som en synlig representant for den virkelige Herskeren, den himmelske Teokrat. Han ga ikke avkall på sitt rettmessige kongedømme bare fordi folket gikk til aksjon på demokratisk vis. Det ble ikke holdt noe demokratisk valg, men Gud handlet i samsvar med sine rettigheter og utnevnte den synlige konge over den nasjon som han en gang hadde løskjøpt som sin egen arv. Noe som viser dette, er det som ble sagt av Samuel, som da var dommer i Israel:
4 «For sitt store navns skyld vil [Jehova] ikke forkaste sitt folk, for han har satt seg fore å gjøre dere til sitt folk. . . . Ha bare age for [Jehova] og tjen ham trofast og helhjertet. Se hvor store ting han har gjort mot dere! Men hvis dere gjør det som ondt er, skal både dere og [den menneskelige] kongen deres gå til grunne.» — 1. Sam. 12: 22—25.
5, 6. a) Hvorfor er Samuels ord til stor oppmuntring for sanne kristne i dag? b) Hvilke to advarende eksempler i Israel viser hva som kan bli følgen av å unnlate å tjene Jehova? c) Hvordan ga salmisten uttrykk for det ønske en trofast levning hadde med hensyn til gjenopprettelsen av en teokratisk organisasjon?
5 For en oppmuntrende tanke det er for alle dem som ’Jehova har satt seg fore å gjøre til sitt folk’ i dag! Hvis vi fortsetter å tjene ham trofast og helhjertet, vil han aldri forlate oss. Vi har et advarende eksempel som viser følgene av å unnlate å gjøre dette. Hvor? I tilfellet med de ti Israels stammer som gjorde det som var ondt, under konger de selv hadde valgt seg. Jehova forlot både dem og deres synlige konge. Det betydde en nasjonal katastrofe for dem. De ble ført i landflyktighet av verdensmakten Assyria, og deres tistammerike ble aldri gjenopprettet. En lignende ulykke kom over kongedømmet til de to andre stammene i Israel. De hadde sin hovedstad i Jerusalem, hvor deres konge av Davids kongeætt satt på det som ble kalt «[Jehovas] trone». (1. Krøn. 29: 23) I 607 f. Kr., etter at Jerusalem var blitt ødelagt av den babyloniske verdensmakt, ble de deportert til Babylonia. I 70 år lå deres gudgitte hjemland, Juda land, som en ødemark, i samsvar med det den store Teokrat, Jehova, hadde erklært. Det var som om den synlige, teokratiske organisasjon hadde opphørt å eksistere. Men det fantes en trofast levning som lengtet etter at en slik teokratisk organisasjon igjen skulle framstå. Salmisten ga uttrykk for deres følelser da han sa:
6 «Men du, [Jehova], troner til evig tid, ditt minne varer fra slekt til slekt. Du vil reise deg og være barmhjertig mot Sion; for nå er timen kommet, tiden da du vil vise din nåde. Dine tjenere elsker steinene på Sion og ynkes over grushaugene. Folkeslag skal frykte [Jehovas] navn, alle jordens konger din herlighet. For [Jehova] vil bygge Sion opp igjen og vise seg i sin herlighet. Han hører på de elendiges bønn og ringeakter dem ikke.» — Sal. 102: 13—18.
7. a) Hvordan viste Jehova at han ikke ringeaktet den angrende levnings følelser? b) Hvordan kom Jehovas teokratiske styre over den angrende levning til uttrykk til tross for at hedenske verdensmakter hersket over den?
7 Det tyder på virkelig verdsettelse av Jehovas organisasjon når et angrende menneske billedlig talt elsker dens ’steiner’ og ynkes over dens ’grushauger’. Den slags verdsettelse fra de angrende landflyktige i Babylon var noe som Jehova ikke ringeaktet. Han lønnet dem ved å frigjøre dem 70 år etter at Sion, Jerusalem, var blitt ødelagt. Han lot dem vende tilbake til sitt hjemland, hvor de igjen kunne utøve en ren, teokratisk tilbedelse. Han fortsatte å være deres teokratiske konge, selv om han ikke hadde noen synlig representant i det gjenoppbygde Jerusalem. Men hans utvalgte, salvede presteskap gjenopptok den teokratiske tjeneste ved det gjenoppbygde tempel for tilbedelse. Dette skjedde til tross for at hedenske verdensmakter fortsatte å herske over dem i samsvar med Jehovas erklæring. Foreløpig var det på den måten Jehovas teokratiske styre over hans utvalgte folk kom til uttrykk. Han hadde ikke forlatt dem.
8. a) Hvem var den fremste talsmann for den teokratiske organisasjon, og hvordan? b) Hvordan så det ut til at den teokratiske organisasjon på jorden for alltid hadde lidt et nederlag?
8 De som elsket den teokratiske organisasjon, ventet at den skulle gjøre seg gjeldende på en storslått måte når den lovte «Davids ætt», den forutsagte Messias, kom. (Rom. 1: 3) Denne Messias trådte fram som Jesus Kristus, utsendt av den teokratiske Hersker, Jehova. Ingen i hele universet elsket den teokratiske organisasjon høyere enn Jesus Kristus. Det var derfor han fryktløst forkynte «himmelriket», «Guds rike», overalt i det gjenopprettede Israels land. (Matt. 4: 17; Mark. 1: 14, 15) På grunn av sin urokkelige hengivenhet for den teokratiske organisasjon led han martyrdøden på påskedagen i år 33 e. Kr. Da han døde, ble den røst som trofast hadde forkynt evangeliet eller det gode budskap om Guds rike, brakt til taushet. I deler av tre dager så det ut til at den teokratiske organisasjon for alltid hadde lidt nederlag. Dens fremste talsmann var jo død.
EVIG SEIER FOR TEOKRATIET
9. Hva var det som brakte seier til Jehovas teokratiske organisasjon, og hvem ble dette først gjort kjent for?
9 Den store Organisator bak det teokratiske styre kunne imidlertid ikke beseires. Jehovas usynlige, teokratiske organisasjon i himmelen forble lojal mot ham og ventet på det skritt Jehova ville ta for å opphøye seg selv. Han tok dette skritt på den tredje dag etter sin Sønns offerdød i Jerusalem. Det brakte seier til hans teokratiske organisasjon, for han utførte sitt aller største mirakel ved å oppreise den fremste forkjemper for teokratiet, sin lojale Sønn, Jesus Kristus, fra de døde. De hellige hærskarer i himmelen frydet seg sammen med Jehova. Den samme dagen fikk også de som elsket den teokratiske organisasjon på jorden, grunn til å fryde seg over den store Teokrats seier da hans egen Sønn åpenbarte seg for dem som en som var oppstått fra de døde.
10. Hvordan inntraff nå den største religiøse omveltning inntil da?
10 Tiden var nå inne til en av de største omveltninger på det religiøse område. Selviske religiøse ledere hadde fått Israels folk til å forkaste den teokratiske organisasjon. Det var derfor med rette at Jehova forkastet dette villedte folk som sin synlige, teokratiske organisasjon og gjorde slutt på den jødiske ordning eller administrasjon. Men han forlot ikke den lille levning av israelitter som hadde vist tro på Jesus og fulgt ham som Messias, «Davids ætt». Han førte dem inn i en ny synlig, teokratisk organisasjon. Det skjedde på pinsedagen, den 50. dag etter Kristi seier over døden. Han brukte sin gjenreiste Sønn til å utgyte den hellige ånd over de ventende disiplene i Jerusalem. Denne åndens gave, som var lovt i Joel 3: 1, 2, ble ikke utdelt til Israels folk, som da holdt pinse, men til Jesu ventende disipler. Dette var et vitnesbyrd om den store religiøse omveltning som hadde funnet sted. Det identifiserte den nye synlige, teokratiske organisasjon.
11. Hvordan gikk Jehovas nye, teokratiske organisasjon seierrikt framover?
11 Den religiøse omveltningen fikk et offisielt stempel 37 år senere, da Jerusalem ble ødelagt av romerne og det jødiske presteskap ble avsatt fra Jehovas hellige tjeneste for alltid. Det bekreftet at Jehova hadde forkastet sin jødiske teokratiske organisasjon på jorden og hadde innført et nytt, kristent system eller en ny, kristen administrasjon blant sitt folk. (Ef. 1: 10, NW) Og hans nye, teokratiske organisasjon gikk seierrikt framover, trass i alle ondsinnete forsøk fra Romerrikets side på å utslette den gjennom forfølgelse!
12. Hva sa Watch Tower for 1. desember 1894 om organiseringen av den kristne menighet i det første århundre og forkynnelsen av evangeliet under dette kristne systemet?
12 Angående denne forandring fra den jødiske til den kristne organisasjon på Jesu Kristi og hans apostlers tid og med hensyn til innhøstningen av troende jøder på apostlenes tid skrev Watch Tower for 1. desember 1894 følgende, på side 384, avsnitt 2: «Men på samme vis som dette arbeid med å organisere kirken i det nye evangelie-system ikke var noen del av høstarbeidet under det gamle jødiske system, så er også det nåværende høstarbeid under evangelie-systemet atskilt fra arbeidet under det nye tusenårs-system som nå nærmer seg.»
13. Hvordan kom disiplenes teokratiske holdning til uttrykk i de svar apostlene ga den religiøse domstolen i Jerusalem?
13 Arbeidet med å «organisere kirken» eller menigheten som et åndssalvet folk gikk framover fra pinsedagen, som avmerket begynnelsen til det kristne system eller den kristne administrasjon. Som et åndelig Israel ble menigheten ført inn i en ny pakt med Gud. Den teokratiske holdning som denne menighet av Kristi disipler la for dagen, kom tydelig til uttrykk i de svar apostlene ga den religiøse domstolen i Jerusalem, da denne domstol, som var besudlet med Jesu blod, forlangte at de skulle slutte å vitne om den gjenreiste Guds Sønn. Uten frykt sa apostlene: «Dere får selv avgjøre om det etter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» «En skal lyde Gud mer enn mennesker. Våre fedres Gud oppreiste Jesus, han som dere hengte på et tre og drepte. Ham har Gud opphøyd og satt ved sin høyre hånd som frelser og høvding, for å gi Israel omvendelse og syndstilgivelse. Vi er vitner om alt dette, vi og Den Hellige Ånd som Gud gav dem som lyder ham.» — Apg. 4: 19, 20; 5: 29- 32.
14. a) Hvordan viste de kristne i det første århundre at de hadde den tro som seirer, og hva resulterte dette i? b) Hva inntraff i menigheten, til tross for at det var blitt advart om dette, men forsvant den teokratiske organisasjon for alltid?
14 Disse kristne i det første århundre hadde den tro som seirer over verden. De skammet seg ikke over å lide under navnet «kristne» eller «Messias-tilhengere», for herlighetens ånd, ja, Guds ånd, hvilte over dem. (1. Pet. 4: 14; Apg. 11: 26) Resultatet av deres trofaste vitnearbeid og av at de døpte nye disipler, var at det ble opprettet den ene menighet etter den andre, både innenfor og utenfor det vidstrakte Romerriket. De utgjorde ikke desto mindre alle en synlig organisasjon under Jesus Kristus og tilba alle den store Teokrat, Jehova. Senere kom det et frafall — et religiøst opprør. Det inntraff til tross for den advarsel som var gitt av Jesus Kristus og hans disipler, som ble inspirert til å skrive den siste delen av Bibelen. Det så ut til at den sanne, teokratiske organisasjon var forsvunnet. Hvordan det? Jo, det forutsagte «lovløshetens menneske», «ødeleggelsens sønn», etablerte seg i den frafalne religiøse organisasjon som om han var en gud. Han anerkjente ingen annen gud, ikke engang Jehova, den sanne Teokrat. (2. Tess. 2: 3—12, NW; Matt. 13: 24—43) I over 1500 år dominerte dette frafallet, til tross for at oppriktige reformatorer forsøkte å rive seg løs fra herredømmet til dette «lovløshetens menneske», som gjorde seg selv til gud. Var den teokratiske organisasjon nå endelig blitt drept for alltid? Ifølge Guds Ord ville det aldri kunne skje!
DEN TEOKRATISKE ORGANISASJON I VÅR TID
15. Hvorfor begynte det bladet som erklærte at det satte sin lit til Jehova, å utkomme i juli 1879?
15 Ved midten av det 19. århundre hadde den klasse vi kaller «lovløshetens menneske», opprettet mange religiøse organisasjoner i kristenheten. Disse sektene gjorde seg kjent ved forskjellige navn. Den religiøse forvirring i kristenheten var stor. I et forsøk på å oppnå kristen likevekt og en sunn forståelse av Bibelen skilte en liten menighet av oppriktige bibelstudenter seg ut fra alle kristenhetens religiøse organisasjoner. De vendte ryggen til kristenhetens sekteriske trosbekjennelser og fulgte eksemplet til jødene i Berøa i det første århundre, som daglig gransket skriftene for å finne fram til den apostoliske tro. (Apg. 17: 10, 11) Denne innvigde menighet forsvarte kraftig Jesu Kristi gjenløsningsoffer og hans lovte offisielle «nærvær» i Guds rike. I juli 1879 begynte det å utkomme et blad som erklærte at det satte sin lit til Jehova og hans støtte.
16. Hvilken organisasjon hevdet denne usekteriske menighet at den tilhørte, ifølge Watch Tower for februar 1884?
16 Den ovennevnte menigheten arbeidet iherdig for å vise seg verdig til å tjene som Jehovas synlige organisasjon og redskap. Den inngikk derfor ingen allianse med kristenhetens sekteriske organisasjoner eller med denne verdens politiske organisasjoner. Denne kristne menighet ga uttrykk for hvor den sto, i nummeret for februar 1884 av dens offisielle tidsskrift, Watch Tower:
«Nye lesere i alle deler av landet spør stadig: Hva er det dere kaller dere? Er dere ’primitive baptister’? Er dere ’misjons-baptister’? Er dere ’universalister’? Er dere ’adventister’? Er dere ’primitive metodister’? osv., osv. Vi har flere ganger forsøkt å klargjøre vårt standpunkt, og nå forsøker vi igjen med noen få ord å gjøre dette.
Vi tilhører ikke NOEN jordisk organisasjon, og hvis du derfor ramset opp hele rekken av sekter, ville vi svare nei til hver og én av dem. Vi tilhører bare den himmelske organisasjon — som har ’navnene skrevet i himmelen’. (Hebr. 12: 23; Luk. 10: 20) Alle de hellige som nå lever, eller som har levd i denne tidsalder, tilhører VÅR KIRKE-ORGANISASJON: de er alle ÉN kirke, og det finnes INGEN ANNEN som blir anerkjent av Herren. Enhver jordisk organisasjon som på minste måte forstyrrer dette fellesskap av hellige, går derfor imot Skriftens læresetninger og motstår Herrens vilje — at de må ’være ETT’. (Joh. 17: 11)»
17. a) Hva benyttet Babylon den store anledningen til når det gjaldt Guds sanne tjeneres organisasjon, da hedningenes tid utløp i 1914? b) Hva er det som viser at den sanne teokratiske organisasjon ikke ble slått fullstendig ned av Babylon den store den gangen?
17 Da enden på hedningenes tid nærmet seg i 1914, var det enda mer påkrevd at denne innvigde menighet av Kristi etterfølgere holdt seg borte fra enhver innblanding både i verdslige organisasjoner og i kristenheten. ’Kom dere ut av Babylon den store!’ var det budskap som lød. (Åp. 18: 4) Hedningenes tid utløp nøyaktig som ventet og ble markert av den første verdenskrig. (Luk. 21: 24) Babylon den store benyttet seg av anledningen, brukte kristenheten og «lovløshetens menneske»-klasse som sine redskaper og greide å få Guds sanne tjeneres organisasjon brakt i fangenskap og trelldom. Forkynnelsen av det gode budskap om at Guds rike med Kristus som konge var blitt opprettet, ble nesten fullstendig stanset. Det så ut til at dette var slutten på den organisasjon som forkynte Riket. Men var det det? Hadde Babylon den store vunnet en varig seier? Var alt håp ute om en gjenopprettelse av den sanne, teokratiske organisasjon? Over to millioner teokratisk innstilte kristne i alle deler av verden vil i dag svare med et ettertrykkelig nei på over 190 språk. Og det har de all grunn til, for de ville ikke ha stått i sitt nåværende forhold til Jehova Gud hvis ikke den synlige, teokratiske organisasjon var blitt gjenopplivet og fylt med større styrke og kraft enn noensinne.
18. a) Av hvilken spesiell grunn ble den reorganiserte levning av åndelige israelitter utfridd fra Babylon den store? b) Hvilket passende navn antok de i 1931, og hvorfor?
18 I 1919, da etterkrigstidens kristenhet gikk inn for Folkeforbundet som det politiske uttrykk for Guds rike på jorden, nektet den reorganiserte levning av åndelige israelitter å godta dette menneskelagde surrogatet. De gikk inn for det ekte riket, det nyfødte himmelske Guds rike med Kristus som konge. De ble mer og mer klar over at den eneste grunn til at de var utfridd fra Babylon den store, var at de skulle være vitner, ikke bare vitner for Jesus Kristus, som nettopp var blitt innsatt på tronen, men slike vitner som dem som Jesaja 43: 10, 12 omtaler. I 1931 ble boken Det store Opgør utgitt. Den kommenterte Esekiels profeti, hvor Gud over 60 ganger sier at folk og nasjoner, ja, til og med hans egne tjenere, skal «sanne at jeg er [Jehova]». Samtidig med at denne boken kom ut, antok de som organisasjon betraktet et navn som var meget passende. Jesaja 43: 10 forsynte dem med dette navnet: Jehovas vitner!
19. a) Hva slags styre ønsket de i sin jordiske organisasjon, og hva begynte de derfor å innføre? b) Hva ble de klar over var det store stridsspørsmål som gjaldt både himmel og jord, og når?
19 Skal vi tro at den sanne Gud satte pris på deres lojale tjeneste og ville velsigne den? Hvordan kunne Jehova handle annerledes, særlig i betraktning av at de levde i samsvar med dette navnet ved virkelig å være hans vitner! Det de ønsket å ha i den organisasjon de brukte til å utføre vitnearbeidet, var et teokrati, det vil si et gudsstyre. De gikk åpent inn for det i to artikler som behandlet emnet «Organisasjon», og som ble trykt i Vagttaarnet for 1. og 15. august 1938. De fulgte opp dette ved å innføre en teokratisk ordning i sine kristne menigheter. Midt under den annen verdenskrig ble det så kunngjort — på det største stevne som Jehovas vitner inntil da hadde hatt — at opphøyelsen av Jehovas universelle herredømme var det store stridsspørsmål som gjaldt både himmel og jord.
20. a) Hvordan ble de styrket til å utholde stor forfølgelse under den annen verdenskrig, og hva ble følgen av at de gikk seirende ut av striden? b) Hva måtte til for å få del i denne seieren, og hvem viste at de hadde dette?
20 Ønsket om å ha en andel med Jesus Kristus i opphøyelsen av Jehovas universelle herredømme ble en sterk drivkraft i Jehovas vitners liv. Det styrket dem til å utholde den verste forfølgelse som noen gang er kommet over Jehovas vitner — under den annen verdenskrig. Jehovas synlige organisasjon gikk enda en gang seierrik ut av en strid, til hans opphøyelse. Hva var nødvendig for at innvigde, døpte mennesker skulle få del i denne seieren? De måtte vise tro på Jehovas teokratiske organisasjon. Hadde levningen av åndelige israelitter og deres teokratiske ledsagere, den ’store skare’ av Kristi ’andre får’, en slik tro? Ja, det hadde de!
21. Hvorfor har Jehovas vitner bevart troen på Jehovas teokratiske organisasjon i de 34 årene som har gått siden den annen verdenskrig?
21 Siden slutten på den annen totale krig, som faktisk ble en trusel for Jehovas synlige organisasjons eksistens, har det gått 34 år med mange prøvelser. Men hengivne vitner for Jehova har standhaftig bevart troen på Jehovas organisasjon. De vet hvilken organisasjon av alle de organisasjoner som finnes på jorden, som den allmektige Gud har brukt til å få avlagt det største vitnesbyrd om hans navn og rike i hele den kristne historie. — Matt. 24: 14.
22, 23. a) Hva kommer til å bli den største religiøse omveltning i menneskenes historie? b) Hvordan vil vi vise at vi tror at Jehova aldri vil forlate sitt trofaste folk, og hva vil vi da bli lønnet med?
22 I dag står vi, Jehovas vitner, overfor en framtid som skal bringe den største religiøse omveltning i menneskenes historie. Ja, det blir en omveltning som blir mer rystende enn den som fant sted på apostlenes tid i år 33 e. Kr. Det redskap som Djevelen har brukt i sin religiøse forfølgelse, kristenheten, skal ødelegges, fullstendig forkastes av Jehova Gud og Jesus Kristus. Og ikke bare det — kristenhetens religiøse mor, Babylon den store, hele den falske religions verdensrike, skal også ødelegges. Jehovas forfulgte vitner vil bli opphøyd, og det på en slik måte at både himmel og jord tydelig vil få se at han har utvalgt dem og godkjent dem. Babylon den stores tidligere politiske velyndere vil forgjeves kjempe mot disse opphøyde vitner for Jehova. De kommer til å tape krigen mot Teokratiet!
23 Hvilken holdning bør vi så ha i dag? Er det noen grunn til at vi skal miste vår tro på Jehovas synlige organisasjon på grunn av de økende vanskeligheter i verden? De som tror at Jehova aldri vil forlate sine trofaste vitner, svarer: «Absolutt ikke!» Vi vil vise denne tro ved å holde oss til hans organisasjon og arbeide sammen med den uten å la hendene synke. Vår urokkelige tro vil så bli lønnet med seier og med livets krone!