De som bærer bud om frigjøring

«Stå opp og hold hodet høyt, for deres frigjøring er nær.» — Luk. 21: 28, New English Bible.

 1. Hvilke forskjellige synspunkter kan menneskene ha når det gjelder frigjøring, men hvilken frigjøring er det størst behov for?

HVEM gleder seg vel ikke over å være fri? Hvem ønsker vel ikke å bli frigjort når en føler at en er i fangenskap eller slaveri? Overalt i verden er det i dag et stort behov for frigjøring. Noen mener kanskje at denne uttalelsen er altfor kategorisk og omfattende, for innen politikken taler en om den «frie verden» i motsetning til den kommunistiske blokk av nasjoner. Andre tenker kanskje på den frigjøring som kommunistblokken gjør seg til talsmann for overfor alle «imperialistiske» nasjoner, noe som imidlertid ikke går ut på noe annet enn å erstatte én menneskelig regjering som er stemplet som uønsket, med en annen menneskelig regjering som er like lite fullkommen og allvis som den som den trer i stedet for. De som bærer bud om en slik frigjøring, ville være mennesker som bærer bud om revolusjon, fremmede agenter for en radikal regjering, politiske undergravere og agitatorer, mens de som bærer bud fra den «frie verden», ville bli sett på som «imperialistiske spioner». Andre igjen mener kanskje at én rase blant menneskeheten trenger å bli frigjort fra en annen rases herredømme. At det over hele verden er et stort behov for frigjøring, kan en imidlertid forstå av følgende ord som ble uttalt for 1900 år siden, og som også har sin gyldighet i vår tid: «Hele verden ligger i den ondes vold.» (1 Joh. 5: 19, NW) Vi kommer ikke til å få oppleve en rettferdig, fredelig og sunn verden før vi er blitt frigjort fra denne onde person.

 2. Hvordan kan vi være sikker på at fullstendig befrielse er nær forestående?

² Fullstendig befrielse fra denne onde person som holder hele verden i trelldom, er nå nær forestående. Siden året 1914 har vi fått stadig flere beviser for at den er nær, og vi kan derfor handle i samsvar med den store profets oppmuntrende ord: «Når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! for eders forløsning [frigjøring, New English Bible] stunder til. . . . Se på fikentreet og alle trær: Så snart de springer ut og I ser det, da vet I av eder selv at nå er sommeren nær. Således skal også I, når I ser dette skje, vite at Guds rike er nær.» — Luk. 21: 28—31.

 3. a) Når vil den fullstendige befrielse fra Satan finne sted? b) Hvilken frigjøring finner sted nå?

³ Dette rike skal gjøre slutt på den makt og det herredømme som blir utøvd av den onde person hvis usynlige innflytelse og press hele menneskeverdenen er utsatt for, og som kalles Satan Djevelen. Han skal bli fratatt sin verdensomfattende makt umiddelbart etter utkjempelsen av det universelle Harmageddon-slaget, som vil resultere i at hans synlige politiske regjeringssystem blir ødelagt. Dette vil bety befrielse for alle de gudfryktige mennesker som ber bønnen «Komme ditt rike», og som søker først Guds rike og hans rettferdighet, slik Jesus Kristus lærte dem å gjøre. (Matt. 6: 9, 10, 33) De erfarer imidlertid en frigjøring allerede nå, før Harmageddon-slaget kommer. Det er en meget viktig frigjøring, for den har med deres evige framtid å gjøre. Det er en religiøs frigjøring, en frigjøring som til og med finner sted mens de politiske styreformer, innbefattet diktatoriske styreformer og totalitære regjeringer, fremdeles er til. En slik frigjøring er av stor betydning nå!

 4. a) Hvem er det som kanskje mener at de ikke har noe behov for en frigjøring? b) Hvilken lignende innstilling hadde noen av Abrahams etterkommere på Jesu tid?

⁴ Mennesker som bor i land hvor grunnloven garanterer «religionsfrihet», mener kanskje at de ikke har noe behov for en slik frigjøring. De har frihet til å la være å utøve noen som helst form for religion, ja, til å være ateister om de ønsker det. Men menneskene i dag bør vokte seg for å bli lik menneskene i Jerusalem for 1900 år siden. Da Jesus Kristus om høsten i året 32 underviste dem som var den hebraiske patriarken Abrahams etterkommere, sa han blant annet: «Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler, og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» Idet de med stolthet tenkte på hvilket folk de tilhørte, svarte de: «Vi er av Abrahams ætt og har aldri vært noens treller; hvorledes kan da du si: I skal bli fri?» — Joh. 8: 31—33.

 5, 6. a) Hvordan viste Jesus at Abrahams etterkommere virkelig hadde behov for en frigjøring? b) Hva svarte de, men hvem var ifølge Jesu uttalelse i virkeligheten deres far?

⁵ Jesu svar ville enten forarge dem eller åpne deres øyne for den stilling de virkelig var i. Han sa: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Hver den som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset [til patriarken Abraham] til evig tid; sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen [Jesus Kristus] frigjort eder, da blir I virkelig fri. Jeg vet at I er av Abrahams ætt [ifølge kjødelig herkomst]; men I står meg etter livet, fordi mitt ord ikke finner rom i eder. . . . det gjorde ikke Abraham. I gjør eders fars gjerninger.» Da de hørte dette, gjorde de krav på en herkomst som var høyere enn den de hadde som mennesket Abrahams etterkommere. De sa til Jesus: «Vi er ikke avlet i hor [av en ukjent far]; vi har én far, Gud.» — Joh. 8: 34—41.

⁶ Hadde de elsket Gud, ville de imidlertid ha elsket hans Sønn og lyttet til Sønnens, ord, men de gjorde ikke det. Jesus sa derfor til dem: «I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far. . . . derfor hører I ikke, fordi I ikke er av Gud.» — Joh. 8: 42—47.

 7. a) Hvilken slutning må vi så trekke med hensyn til disse Abrahams etterkommere? b) Vis hvorfor det er på sin plass å omtale Satan som en «gud».

⁷ Syndens slaver! Barn av Satan Djevelen, den første morder og løgner! Den slags religiøse mennesker var det altså de var, samtidig som de regnet seg selv for å være Guds barn gjennom hans jordiske venn, den hebraiske patriarken Abraham! Hvor bedratt var de ikke i religiøs henseende! Hvor stort behov hadde de ikke for å bli frigjort! Det hadde derfor sin store religiøse betydning at Satan Djevelen ble kalt en gud, «denne verdens gud». Han forsøker å skjule den sanne Gud for hele menneskeheten. I den hensikt har han «forblindet de vantros sinn, for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem». (2 Kor. 4: 4) I den bibelske beretning hvor det fortelles om utdrivelsen av den onde og hans onde engler fra himmelen, sies det derfor: «Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike.» (Åpb. 12: 7—9) Ettersom han er «denne verdens gud», har han sine tilbedere. Han har frambrakt sin religion, og han forfører så å si alle mennesker på jorden ved denne religion, en falsk guds falske religion.

 8. Hvor fikk den falske religion sin begynnelse etter vannflommen, og i hvor stor utstrekning ble den utbredt?

⁸ Den bibelske historie viser at etter vannflommen frambrakte Satan Djevelen igjen den falske religion på jorden, nemlig i Babylon, som var en by som lå ved breddene av elven Eufrat. Etter at menneskenes språk ble forvirret i denne byen, spredte den falske religion seg derfra til alle deler av den bebodde jord. I det sjuende århundre før Kristus ble byen den tredje verdensmakt som er omtalt i Bibelen. Denne verdensmakt omstyrtet jødenes rike og førte de overlevende til Babylon, hvor de ble holdt som ufrivillige slaver i 70 år. Kong Kyros, den persiske erobreren, sørget i 537 f. Kr. for deres frigjøring, og en levning på over 42 000 jøder dro straks tilbake til sitt hjemland for å gjenoppbygge Jehova Guds tempel og den hellige by. Da Jesus kom til jorden, var jødene underlagt den romerske verdensmakt, men de fikk fortsatt lov til å utøve sin religion, jødedommen. Nå var imidlertid menneskelagde religiøse overleveringer blitt av større betydning for dem enn Guds skrevne Ord, de hellige skrifter.

 9. Vis hvordan Jesu ord: «Hver den som gjør synd, er syndens trell», var sanne hva jødene på hans tid angikk, og hvorfor de trengte å bli frigjort.

⁹ Jødene var ikke bare i trelldom under ubibelske religiøse overleveringer, men de var også underlagt undertrykkende religiøse herskere, som hadde Djevelen til far. De religiøse seremoniene i templet i Jerusalem kunne ikke fjerne deres synder eller befri dem fra syndens slaveri. Som følge av synd hersket døden, som er syndens straff, over dem. (Rom. 6: 23; 5: 12—17) Jesus Kristus gjorde dem kjent med den nakne sannhet da han sa at de var slaver og hadde behov for frigjøring.

10. Forklar hvorfor Paulus sammenlignet det jødiske folk med Hagars barn og de kristne med Saras barn.

¹⁰ De likte å betrakte seg som Abrahams barn med hans hustru, Sara, den frie kvinne, men den kristne apostelen Paulus, en omvendt jøde, sa at de var lik barna til den egyptiske kvinnen Hagar, Saras trellkvinne, og at de altså var treller. Paulus sa: «I dette ligger en dypere mening under; for disse kvinner er to pakter, den ene fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom; dette er Hagar. For Hagar er berget Sinai i Arabia [hvor lovpaktens ti bud ble gitt], og svarer til det Jerusalem som nå er; for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor; . . . Derfor, brødre, er vi [kristne] ikke trellkvinnens barn, men den frie kvinnes. Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trelldoms åk!»

11. a) Hva slags brev er brevet til galaterne? b) Hvem er i dag de eneste frie mennesker?

¹¹ Med disse ordene i sitt brev til galaterne (4: 24—26, 31; 5: 1) viser Paulus at hans brev handler om frigjøring, ikke bare fra babylonisk hedenskap, men også fra jødedommen med dens religiøse overleveringer og undertrykkende ledere. Akkurat som på Paulus’ tid er også i dag de eneste frie mennesker de som Jesus Kristus har frigjort fra Satan Djevelen, fra synden og fra døden, syndens straff. Det er de som er barn av det «himmelske Jerusalem», det «Jerusalem som er der oppe». Dette Jerusalem er deres mor, og det symboliserer Guds hellige himmelske organisasjon, som Abrahams hustru, Sara, den frie kvinne, var et bilde på.

Ryst deg fri, Jerusalem!

12, 13. Hvilket spørsmål melder seg nå, og hvordan vil vi besvare det?

¹² I sitt brev til romerne (10: 15) siterer apostelen Paulus fra Esaias’ profeti (52: 7). Når Paulus sier: «Det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor,» kunne da hans uttalelse være i samsvar med det som sies i det andre verset i 52. kapittel i Esaias’ profeti, som lyder (NW): «Ryst deg fri fra støvet, stå opp, ta sete, o Jerusalem. Gjør deg løs fra båndene om din hals, o fangne Sions datter»? Ja, det kunne den, for det himmelske Sion, det Jerusalem som er der oppe, er representert ved sine barn på jorden, ved de innvigde, døpte, åndsavlede kristne på jorden, Jesu åndelige brødre og Guds åndelige sønner.

¹³ Det som skjer med Sions åndelige barn på jorden, blir derfor framstilt som om det skjer med Sion selv. Det er slik som det sies om Jehovas folk i Esaias 63: 8, 9 (NW): «Han fortsatte med å si: ’De er visselig mitt folk, sønner som ikke vil vise seg å være falske.’ Det var derfor for dem han ble en Frelser. Under all deres lidelse var det en lidelse for ham.» Jesus Kristus er nå den fremste i det himmelske Sion, det Jerusalem som er der oppe. Han sa i forbindelse med den lignelsen som er gjengitt i Matteus 25: 31—46: «Hva I har gjort imot én av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» Når Sions barn, barna til det Jerusalem som er der oppe, blir holdt i fangenskap, sies det derfor at Sion er i fangenskap.

14. a) I hvilket fangenskap kom israelittene i løpet av de århundrene som fulgte etter deres utfrielse fra fangenskapet i Babylon i 537 f. Kr.? b) Hva kunne derfor døperen Johannes, Jesus og hans apostler gjøre?

¹⁴ Den gamle byen Sion eller Jerusalem kom bokstavelig i fangenskap under Babylon ved elven Eufrat da den og dens tempel ble ødelagt i 607 f. Kr. og dens borgere eller barn ble ført i fangenskap til Babylon. Den ble utfridd fra dette fangenskapet i 537 f. Kr. da dens borgere ble sloppet fri og dro tilbake og gjenoppbygde den og dens tempel for tilbedelse. I de etterfølgende århundrene kom imidlertid dens folk i et religiøst fangenskap som i mange henseender svarte til det babyloniske fangenskap. Av den grunn oppfylte døperen Johannes, Jesus Kristus og hans apostler en rekke bibelske profetier som har tilknytning til jødenes babyloniske fangenskap og deres frigjøring. Ja, de var mennesker som bar bud om frigjøring, men om en frigjøring som var større enn den som fant sted fra det gamle Babylon, som var blitt ødelagt lenge før deres tid.

15. Hvilken stor frigjøring fant sted på pinsedagen?

¹⁵ Jesus Kristus måtte derfor naturligvis frigjøre sine egne apostler og andre disipler, og ved å fortsette i hans ord forble de i virkeligheten frie. Dette innbefattet en høyst verdifull frihet, en religiøs frihet til å tilbe den eneste levende og sanne Gud, Jehova. På pinsedagen i året 33 utgjøt Jesus Kristus, som da satt ved Guds høyre hånd i himmelen, hellig ånd over sine ventende disipler i Jerusalem, og de ble åndelige barn av Guds himmelske organisasjon, det himmelske Sion, det Jerusalem som er der oppe. Da ble de i virkeligheten dets frie barn, og de forkynte det gode budskap om Guds rike ved å benytte seg av den gudgitte religiøse frihet de hadde til å gjøre det.

16. a) Hvordan viste Peter at det som sto i Joel 3: 1—5, hadde en praktisk anvendelse, og hvordan reagerte hans tilhørere på hans budskap om frigjøring? b) Hvordan ga apostlene senere på en fryktløs måte uttrykk for sin religiøse frihet?

¹⁶ Apostelen Peter siterte fra Joels profeti (3: 1—5), som taler om de «unnkomne» og de «unnslopne» på Sions berg og i Jerusalem. Idet Peter viste hvordan dette budskap om frigjøring hadde en praktisk anvendelse, sa han til de tusenvis av jøder som lyttet til ham: «Vis anger, og la dere døpe, hver og én av dere, i Jesu Kristi navn til tilgivelse for deres synder, og dere skal få den hellige ånds frie gave. . . . Bli frelst fra denne fordervede generasjon.» Tre tusen mennesker tok imot dette budskapet om frigjøring på denne pinsedagen. (Ap. gj. 2: 14—42, NW) Senere ga Peter og de andre apostlene på en fryktløs måte uttrykk for sin religiøse frihet ved å si til den jødiske yppersteprest og de religiøse eldste som representerte den jødiske høyesterett i Jerusalem: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn menneskene. . . . Og vi er vitner om disse ting, og likeså den hellige ånd, som Gud har gitt dem som adlyder ham som hersker.» — Ap. gj. 5: 27—32, NW.

17. a) Hva skulle ifølge Bibelens profetier skje med de frie åndelige barn? b) Hvilket fangenskap skulle de komme i, når skulle det skje, og hvem skulle da bli åpenbart?

¹⁷ I samsvar med det som fortidens jøder på en forbilledlig måte erfarte i forbindelse med Babylon, og i samsvar med Bibelens profetier skulle imidlertid ikke Sion, det Jerusalem som er der oppe, og som ble representert på jorden av dem som påberopte seg å være dets åndelige barn, fortsette å være fri. Det var blitt forutsett at dets barn skulle komme i et fangenskap under et større Babylon, et religiøst fangenskap, ikke i det gamle Babylon, men overalt i verden. Så lenge de 12 trofaste apostlene levde, ja, helt til slutten av det første århundre, da den siste av Bibelens bøker ble skrevet av den gamle apostelen Johannes, fortsatte barna til det himmelske Sion, det Jerusalem som er der oppe, å være frie. Akkurat som apostelen Paulus hadde forutsagt, ble imidlertid det «som virker som en tilbakeholdende kraft», ryddet av veien, og frafallet fra den frihetsbringende kristne tro fant sted. Størsteparten av dem som påberopte seg å være kristne, kom da i fangenskap under det store babyloniske religionssystem. «Lovløshetens menneske», «ødeleggelsens sønn», som står Gud imot, ble åpenbart, det vil si kom til syne i form av kristenhetens presteskap. — 2 Tess. 2: 3—8, NW.

18. Hvordan utviklet så tingene seg?

¹⁸ Kristenheten fikk i særlig grad sin begynnelse på den romerske keiser Konstantin den stores tid, i det fjerde århundre.a De sanne, jordiske barn av det himmelske Sion (det Jerusalem som er der oppe) måtte tydeligvis gå under jorden på grunn av kraftig religiøs forfølgelse. Som Jesus sa i sin lignelse om hveten og ugresset (klinten), skulle de få hvete-lignende Sions barn og de uekte, ugress-lignende barn vokse sammen i den samme akeren, menneskeverdenen. (Matt. 13: 30) Kristenhetens prester, som hevdet at de representerte det himmelske Sion, ble babylonisert og ble en del av det større Babylon. Det himmelske Sion, som var representert ved sine sanne barn på jorden, kom da i fangenskap under det større Babylon.

19. a) Hvilke interessante spørsmål melder seg nå? b) Hvilke anstrengelser for å oppnå frigjøring var blitt gjort, men hva skjedde i 1914?

¹⁹ Skulle Sions fangenskap under det større Babylon fortsette helt fram til Harmageddon-slaget, som er forutsagt i Bibelens siste bok, i Åpenbaringen 16: 13—16? Var det ingen som bar bud om frigjøring, som ville komme til det med et godt budskap før Harmageddon kom? Ifølge Åpenbaringen 9: 13—15 skulle de som var «bundet ved den store elv Eufrat», hvor fortidens Babylon lå, bli løst og frigjort. I løpet av de tre siste tiårene av det forrige århundre gjorde de som virkelig var innvigde, døpte kristne tilbedere av Jehova Gud, seg iherdige anstrengelser for å frigjøre seg fra kristenheten, som er den ledende del av det religiøse større Babylon. I 1914 kom imidlertid den første verdenskrig, og kristenheten, som var den viktigste deltager i krigen, brukte den som et middel til å føre det himmelske Sions innvigde kristne barn i fangenskap, et fangenskap som lignet israelittenes fangenskap i fortidens Babylon da Jerusalem lå øde i 70 år.

20. a) Hva skjedde i og etter 1914 som følge av at Bibelens profetier ble oppfylt? b) Hvilket spørsmål melder seg nå, og hvordan lyder svaret?

²⁰ Bibelens profetier, dens tidsregning og verdensbegivenhetene i 1914 viste imidlertid at Guds kvinne, det himmelske Sion, hadde født Messias’ eller Kristi lovte rike, og at Jesus Kristus, som da ble innsatt på tronen, hadde begynt å herske midt iblant sine fiender for til fastsatt tid å legge dem fullstendig under seg. (Åpb. 12: 1—5; Sl. 110: 1—6; Heb. 1: 13; 10: 12, 13) Harmageddon-slaget lå nå foran ham og skulle bli utkjempet til den allmektige Guds fastsatte tid, særlig etter at den usynlige krig i himmelen hadde stoppet og Satan Djevelen og hans demoner var blitt kastet ut fra himmelen og ned til jorden. Skulle så i mellomtiden den seierrike Konge Jesus Kristus, som forbilledlig ble framstilt ved det gamle Babylons erobrer, Kyros den store, vente til Harmageddon for da først å utfri Jehovas kristne vitner fra deres fangenskap under det større Babylon i vår tid? Nei, det skulle han ikke ifølge Bibelens profetier!

21. Hvilken profeti skulle bli oppfylt i 1914, og hvilke problemer oppsto da?

²¹ I 1914 tok den allmektige Jehova Gud sin store makt og begynte å herske som konge hva jorden angår, ved å opprette sitt lovte messianske rike. «Kongedømmet over verden» har derfor «tilfalt vår Herre og hans salvede». (Åpb. 11: 15—18) Tiden var nå inne til at følgende profeti av Kristus skulle få sin oppfyllelse: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag; og så skal enden komme,» det vil si i Harmageddon. (Matt. 24: 14, NW) Men hvordan kunne vitnene for Kongen Jehova kunngjøre at Guds rikes lovte styre hadde begynt, så lenge de befant seg i babylonisk fangenskap? Kunne det at den allmektige Jehova Gud hersket som Konge, harmonere med det at hans vitner på jorden var i fangenskap under fienden, det større Babylon? Hvordan kunne disse fangne kristne vitner i virkeligheten representere Guds himmelske ’kvinnes’ frihet og si: «Det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor»? (Gal. 4: 26) Så lenge de var fanger, kunne de ikke det.

22. Hvordan viste Satan Djevelen sin fiendtlige innstilling til Riket etter at han var blitt kastet ut fra himmelen?

²² Etter at Satan som følge av krigen i himmelen var blitt kastet ned til jorden, forfulgte han i samsvar med det som var blitt forutsagt i Åpenbaringen 12: 7—17, Guds kvinne som hadde frambrakt det messianske rike, og i sin vrede overfor henne dro han «av sted for å føre krig mot dem som er igjen av hennes ætt, som holder Guds bud og har det arbeid å gi vitnesbyrd om Jesus» (NW). Disse begivenheter kunne ikke finne sted før visse andre ting hadde skjedd. Hvilke ting? Satan Djevelen er «denne verdens gud», og følgelig er han også guden for det større Babylon, som tilhører denne verden. Han holdt «dem som er igjen av [Sions] ætt», i fangenskap i dette større Babylon helt til slutten av den første verdenskrig i 1918. Etter at Satan Djevelen var blitt kastet ut fra himmelen, forfulgte han Guds ’kvinne’, Sion, ved å forfølge dem som var igjen av hennes ætt. Han gjorde dette ved å føre krig mot dem.

23. Hva viser det at Satan førte krig mot dem som var igjen av Guds kvinnes ætt?

²³ Hva viser så dette oss? Jo, ved å bli kastet ut fra himmelen hadde Satan mistet sitt herredømme over dem som var igjen av hennes ætt, og hans tilbeder, den religiøse Babylon den store, hadde også mistet sitt herredømme over dem. Hvorfor skulle det være nødvendig for Satan og Babylon den store å «føre krig» mot dem hvis de fremdeles hadde dem som sine fanger? Det var nødvendig å føre krig mot dem fordi de var blitt frigjort og nå hadde frihet til å ’holde Guds bud og ha det arbeid å gi vitnesbyrd om Jesus’. Det at Djevelen førte krig mot dem, var et forsøk på å få dem tilbake igjen i fangenskapet under det større Babylon.

24. Når ble Guds folk frigjort fra fangenskapet i det større Babylon, og hvilken viktig kjensgjerning er dette et bevis for?

²⁴ La oss nå fortsette å undersøke kjensgjerningene. Når viser kjensgjerningene at de kristne vitner ble frigjort fra fangenskapet i det djevle-dyrkende større Babylon? Jo, det var våren 1919, for fra da av begynte de fryktløst å forkynne om Guds messianske rike på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og de holdt således de bud Gud hadde gitt med henblikk på vår tid, og utførte det arbeid å gi vitnesbyrd om Messias, Jesus, som var blitt innsatt på tronen. Det var ingen andre enn Jehova, som gjennom sin messianske Konge, Jesus Kristus, den større Kyros, hadde sørget for deres frigjøring. Hva betydde dette? Hvilken viktig kjensgjerning var disse begivenheter et bevis for? Jo, de beviste ikke bare den kjensgjerning at Satan Djevelen, det større Babylons gud, var blitt kastet ned fra himmelen, men at også det større Babylon selv hadde falt.

25. a) Hvorfor betydde ikke dette at det større Babylon var blitt ødelagt, og hvilket eksempel hjelper oss til å forstå hva det menes med dets fall? b) Vil det komme til å gå flere hundre år før det større Babylon blir fullstendig ødelagt?

²⁵ Det større Babylons fall i 1919 betydde ikke at det var blitt ødelagt. Nei, slett ikke! Det eksisterer fremdeles og utøver også i dag sitt kongedømme over kongene på jorden. Jehovas kristne vitner er imidlertid blitt utfridd fra det. Vi kan bedre forstå dette når vi undersøker det som skjedde i fortiden. Vi blir da klar over at da fortidens Babylon falt for perseren Kyros den store i 539 f. Kr., ble det ikke ødelagt eller tilintetgjort. Det fortsatte å eksistere i flere hundre år etterpå, helt fram til den kristne apostelen Peters levetid, for han besøkte den reduserte byen og skrev minst ett, om ikke to, brev fra den. (1 Pet. 5: 13) Men i dag er det ikke noe annet igjen av byen Babylon enn noen dystre ruiner som begynte å bli gravd fram i 1899. På lignende måte falt det religiøse større Babylon i 1919, og dets fullstendige ødeleggelse vil finne sted i framtiden. Det kommer imidlertid ikke til å gå flere hundre år før det blir ødelagt. Tingene utvikler seg raskt nå for det større Babylon, og vi venter å få se dets ødeleggelse i vår generasjon! For en glede dette vil bli for alle dem som bærer bud om frigjøring!

[Fotnote]

[Bilde på side 273]

«Sannheten skal frigjøre eder.»