Skjebner blir avgjort i denne domsperiode
1. Hvordan har den nåværende domsperiode utviklet seg?
DET er ikke tvil om at vi kommer inn i en domsperiode når Kristi annet nærvær tar til. Dommen begynte med Guds hus, renset den salvede levning for babylonisk smuss, frigjorde dem fra den babyloniske trelldom og satte dem i stand til å fly ut fra det større Babylon forat de ikke skulle få del i hennes plager. De ble frigjort til å forkynne, til å kunngjøre opprettelsen av det himmelske rike, til å la advarselen lyde om den «fullbyrdede ende», som var kommet truende nær: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 14, 21, 22; 1 Pet. 4: 17, NW) Denne opplysning førte ansvar med seg, og la et grunnlag for dom: «Nå er dette grunnlaget for dommen, at lyset er kommet inn i verden.» (Joh. 3: 19—21, NW) Den dom som begynte med Guds hus, spredde seg derfor inntil den omfattet alle mennesker i alle nasjoner, som Jesus hadde sagt den kom til å gjøre ved hans annet nærvær: «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlige trone. Og alle folkeslag skal bli samlet foran ham, og han skal skille menneskene fra hverandre, liksom en hyrde skiller fårene fra gjetene. Og han skal stille fårene ved sin høyre side, men gjetene ved sin venstre.» Fårene, som viste vennlighet mot Kristi brødre, arver den nye verdens velsignelser, men gjetene, som nektet å vise dem vennlighet, går «inn i den evige ild som er beredt for Djevelen og hans engler». Kristi dom er: «Og disse skal gå bort til evig avskjærelse, men de rettferdige til evig liv.» Gjetene blir i det større Babylon og får del i hennes plager; fårene hører Gud til og får leve ved å gi akt på befalingen: «Kom ut fra henne, mitt folk.» — Matt. 25: 31—46, NW.
2. Hvilke spekulasjoner er framsatt, og på hvilket grunnlag?
2 Denne domsperiode vil ende i denne generasjons dager, og når fullbyrdelsen av dommen begynner i Harmageddon, vil alle dalevende menneskers skjebne være avgjort. Noen blir foruroliget over dette, og spekulerer på om det ikke kan eksistere en tredje klasse som ikke blir atskilt i gruppene får og gjeter, og som vil bli oppreist i millenniet og få sin domsperiode der. I denne tredje klassen vil de anbringe alle spebarn og barn, og alle voksne som ikke er blitt nådd av Rikets budskap når Harmageddon kommer. De som spekulerer på denne måten, kan ikke komme med et eneste holdbart bibelsk argument for sin teori. Den synes å være motivert enten av menneskelige følelser i forbindelse med skapningers frelse eller av en negativ, defaitistisk holdning til muligheten av at forkynnelsesarbeidet skal bli vellykket gjennomført. Eller av begge deler.
3, 4. Hvorfor er teorien om en tredje klasse uholdbar?
3 Jehovas ord erklærer at Rikets budskap «skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag». Skal hans ord vende tomt tilbake? Skal hans formål bli uoppfylt? Nei, selv stenene ville rope for å forhindre det! (Es. 46: 11; 55: 11; Luk. 19: 40) Det vitnesbyrd som blir avlagt for alle folkeslag rundt om på den bebodde jord, vil være tilstrekkelig til å svare til Jehovas hensikt, og vitnesbyrdet vil være ferdig før den «fullbyrdede ende» eller Harmageddon kommer. Dette vitnesbyrd vil utgjøre grunnlaget for Kristi Jesu dom, som skiller menneskene fra alle folkeslag i to klasser, får og gjeter. Vil Dommeren Kristus bare gjøre arbeidet halvveis ferdig? Vil han unnlate å fullføre det arbeid han har fått å gjøre, og ha tilbake en uforutsagt tredje klasse, som han lot være å atskille? Eller vil han fullføre det delingsarbeid Jehova har gitt ham og atskille menneskene fra alle folkeslag i bare de to forutsagte klasser, og derved fullbyrde den guddommelige hensikt og oppfylle det guddommelige ord?
4 Denne domsperioden fra 1914 til Harmageddon er satt av til dette atskillelsesarbeidet og er en del av tegnet på at vi lever i «endens tid». Vil Kristus sløse med tiden i dette atskillelsesarbeidet, slik at han blir nødt til å gjøre det ferdig på en framtidig domsdag, og derved unnlate å frambringe denne del av tegnet fullt ut? Noen hevder at lignelsen om fårene og gjetene fortsetter å gjelde inn i millenniet. De overser det faktum at atskillelsen er ferdig før fårene arver den nye verdens velsignelser under den tusenårige regjering, og at denne atskillelse finner sted når han kommer, ikke mange hundre år etter. Det eksisterer folkeslag, men det vil ikke være oppdelinger etter slike nasjonale retningslinjer i den nye verden. Det domsarbeid som er bestemt for denne perioden, må være ferdig før fullbyrdelsen begynner i Harmageddon. Dommen i Guds hus ble fullbyrdet, ikke halvgjort; slik vil det også bli med dommen over folkeslagene i den samme domsperiode.
5. Hvordan gir Esekiels profeti og Jesu ord ingen plass for en tredje klasse?
5 I harmoni med lignelsen om fårene og gjetene viser Esekiel 9: 4—6 (AT) bare to klasser, de som har fått et merke for å bli bevart, og de uten merke som skal ødelegges. Og legg merke til at i dette profetiske bilde av Harmageddons blodbad sparer ikke eksekusjonsstyrkene enkeltpersoner på grunn av alder eller kjønn: «Slå ned uten barmhjertighet eller medynk. Gamle menn, unge menn og piker, småbarn og kvinner — slå dem alle i hjel! Men rør ingen som merket er på.» Legg merke til at de som ble spart i dette bildet, var de som ’sukket og gråt over alle de vederstyggeligheter’ som skjer i landet og som er en hån av Jehovas sanne tilbedelse. I lignelsen om fårene og gjetene var det slik at de som ble bevart, viste vennlighet mot Kristi brødre. De som ble ødelagt, var i begge tilfelle de som fortsatte å være likegyldige eller nøytrale og dessuten de som var motstandere. I den domsperiode da Kristus Jesus var på jorden, fastsatte han det prinsipp som gjelder i slike tider: «Den som ikke er på min side, er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer.» (Matt. 12: 30, NW) Det er ikke plass for en tredje klasse.
FAMILIE-ANSVARLIGHET
6. Hvilket prinsipp avgjør hvilken klasse små barn blir plasert i?
6 Esekiel 9: 4—6 viser altså at det er noen «små barn» i den klassen som blir evig ødelagt i Harmageddon, men på hvilket grunnlag blir de plasert i den klassen når de er for små til å holdes tilregnelige? Bibelen viser at det er en familie-ansvarlighet eller en familie-fortjenstfullhet som avgjør skjebnen for barn under ansvarlig alder. Bibelske eksempler på dette prinsipp vil hjelpe saktmodige og lærvillige mennesker til å forme sitt sinn i harmoni med Guds syn på saken, de vil hjelpe dem til å få Guds tanker i stedet for halsstarrig å klynge seg til sine egne. Deres tanker er ikke bare feilbare, men også uten betydning, etter som det er Jehovas tanker som fastsetter de prinsipper som avgjør sakens utfall.
7, 8. Hvilke bibelske eksempler stadfester dette prinsippet?
7 Da Datan og Abiram gjorde opprør mot Jehovas teokratiske ordning i ørkenen, slukte jorden dem. Men ikke bare dem. Beretningen viser at de omkom sammen med «sine hustruer og sine barn, både store og små». (4 Mos. 16: 23—33; 5 Mos. 11: 6) Førte ikke Akan ved sin griskhet døden over sine sønner og døtre likså vel som over seg selv, idet hele hans hus og alle hans eiendeler ble ødelagt sammen med ham? (Jos. 7: 24—26) Førte ikke Davids synd til at hans avkom døde? (2 Sam. 12: 15—18) Kams overtredelse førte en forbannelse over hans sønn Kanaan. (1 Mos. 9: 22—27) Kong Sauls etterkommere led for hans synder. (2 Sam. 21: 1—9) Moseloven erklærte også at fedres misgjerninger skulle bli hjemsøkt på barn inntil tredje og fjerde ledd.
8 Jesus sa i en domstid: «Hvis da en blind leder en blind, vil begge falle i en grøft.» (Matt. 15: 14, NW) Det betyr ikke bare presteskap og legfolk, men også foreldre og barn. Hvis foreldre velger å synde mot den hellige ånd til tross for at det vil skade deres barns evige interesser, da er dette foreldrenes ansvar. Vi har sett hvordan ødeleggelsene i vannflommen og i ildregnet over Sodoma og Gomorra var endelige. Ingen småbarn ble bevart i arken; de må være blitt slått i hjel av Jehova. Det må ha vært mange spebarn og mindreårige i Sodoma og Gomorra, men deres barnlige uskyld fikk ikke Jehova til å regne dem for rettferdige. Hvis det hadde vært ti rettferdige der, ville byene blitt frelst. Det er opplagt at det var mer enn ti barn under ansvarlig alder der. Sammen med sine urettferdige foreldre ble de slått i hjel av Jehova. — 1 Mos. 18: 20—33; 19: 1—26.
9. Hvordan virker dette prinsippet til frelse for barn?
9 Dette prinsipp om familie-ansvarlighet virker også i motsatt retning, og vi kan da kalle det familie-fortjenstfullhet. Israelittiske førstefødte ble spart i den tiende plagen fordi familienes overhoder adlød Jehovas befaling om å stenke påskelammets blod på dørstolpene. (2 Mos. 12: 7, 13) Mefiboset ble spart fordi han var Jonatans sønn. (2 Sam. 21: 7) Rahabs forstandige handlemåte resulterte i at hennes familie ble bevart. (Jos. 2: 12—14) Det var delvis av hensyn til Abraham at hans nevø Lot ble begunstiget, og de engler som besøkte Sodoma, ville for Lots skyld la ham få ta med seg sine slektninger i sikkerhet. De avslo å være med og ble deretter ødelagt, og dette viser at man må samarbeide med familiens overhode for å nyte godt av familie-fortjenstfullhet. (1 Mos. 19: 12—14, 29) Noe som er av særlig interesse for foreldre nå i de siste dager, er Paulus’ ord: «Den vantro ektemann er helliggjort i forholdet til sin hustru, og den vantro hustru er helliggjort i forholdet til broren; ellers ville faktisk deres barn være urene, men nå er de hellige.» (1 Kor. 7: 14, NW) «Jehova kjenner dem som hører ham til,» og dette gjelder også for små barn i Harmageddon når deres foreldre hører Jehova til, og de prøver å oppdra dem etter Guds ord. — 5 Mos. 6: 6, 7; Ef. 6: 4; 2 Tim. 2: 19, NW.
10. Hvorfor er det så viktig at foreldrene gir barna en riktig opplæring?
10 Disse kjensgjerninger burde få dem av Jehovas vitner som er foreldre, til å tenke nøkternt over den teokratiske opplæring de nå gir sine barn. Foreldrene har fått befaling om å undervise sine barn om Guds veier, og hvis foreldrene nå i de siste dager unnlater å gi akt på de guddommelige instrukser, kan det være at de ikke bare fører ødeleggelse over seg selv, men også over sine små barn i Harmageddon. Og hvis disse små barn blir voksne og når ansvarlig alder før Harmageddon kommer, da kan foreldrenes opplæring være avgjørende for om de velger livet eller døden. (Ordspr. 22: 6) Det kommer en tid da de oppvoksende barna selv blir ansvarlige. De er b1itt så gamle at de selv må stå til regnskap for det de gjør og er ansvarlige for den handlemåte de velger å følge. Da bliir de ikke lenger berørt av familie-ansvarlighet eller fortjenstfullhet, men kommer inn under prinsippet om personlig ansvarlighet: «Den person som synder, skal dø. En sønn skal ikke lide for sin fars misgjerning, heller ikke en far for sin sønns misgjerning; den gode mann skal tilregnes sin egen godhet, og den onde mann sin egen ondskap.» — Esek. 18: 20, Mo.
11. Hvorfor kan ikke Esekiel 18: 20 anvendes på barn? Hva viser det?
11 Noen vil hevde at dette skriftstedet motbeviser den tro at små barn omkommer sammen med sine onde foreldre ved slutten av domsperioder. Men dette skriftstedet gjelder ikke mindreårige. Sammenhengen viser tydelig at den sønn det er snakk om, er voksen, ikke et lite barn. De foregående versene sier at om en mann gjør det som er lovlig og rett, vil han få leve. Hvis han får en sønn som er en voldsmann, som er kjønnslig fordervet, som undertrykker de fattige og trengende, som er en røver og en avgudsdyrker, da skal denne onde sønn dø for sin misgjernings skyld. Hvis sønnen skyr alle disse synder, og gjør det rette, hjelper de fattige, ikke begår noen forbrytelse og holder Guds lov, da skal denne sønnen leve enten hans far er god eller ond. Hver av dem må svare for seg selv, fordi de er kommet i den alder da de har personlig ansvar. Så blir alt dette oppsummert i 20. vers, som vi ovenfor har sitert. De vers som følger etter, viser at hvis den onde sønn eller far holder opp med sine misgjerninger og gjør det rette, da skal han leve, og at den gode sønn eller far kommer til å dø hvis de blir onde. Men hvilket spebarn eller lite barn er det som kunne begå de kjønnslige misgjerninger eller de forbrytelser eller den religiøse avgudsdyrking som blir omtalt, eller gjøre de gode gjerninger som nevnes, eller være i stand til å overveie sin handlemåte og bestemme seg til å forandre den? Sammenhengen gjør det utelukket at Esekiel 18: 20 kan anvendes på småbarn. Når små barn skal anbringes i en klasse under en domsperiode, blir det derfor gjort på grunnlag av foreldre-ansvarlighet og ikke på grunnlag av personlig ansvarlighet.
12. Hvorfor knytter skriftstedet far og sønn sammen på denne måten?
12 Esekiel 18: 20 knytter far og sønn sammen på denne måten fordi fullvoksne sønner ofte fortsatte å bo i sin fars hus og under hans ledelse på den tiden, noen ganger selv etterat de var gift. Så lenge de bodde i sin fars hus, anerkjente de hans lederstilling, men det var ikke slik at de sto eller falt i Guds øyne på grunnlag av sin fars oppførsel, slik det hadde vært da de var små. Selv om de fremdeles var i hans hus, var de ansvarlige for seg selv. De valgte sin egen handlemåte når det gjaldt rett eller galt. Husk at ved opprøret i ørkenen omkom Datans og Abirams avkom med sine fedre, men Korahs sønner døde ikke sammen med ham. (4 Mos. 26: 9—11) Korahs sønner var øyensynlig kommet i en ansvarlig alder og fulgte ikke sin far i opprøret.
SAMFUNNS-ANSVARLIGHET
13. Hvilke eksempler stadfester prinsippet om samfunns-ansvarlighet?
13 I betraktning av at de som blir slått i hjel av Jehova i Harmageddon, blir rammet av en evig ødeleggelse, vil noen spørre hvordan det forholder seg med dem som kanskje ikke personlig får høre budskapet, særlig i noen land som forbyr vitnearbeidet. Bibelen viser at det i tillegg til familie-ansvarlighet finnes noe sånt som samfunns-ansvarlighet, og den kan komme på tale når et samfunn støtter eller samarbeider med herskere som forfølger Jehovas folk eller som på andre måter er onde. Måtte ikke egypterne lide under plager på grunn av Faraos hårdhet? (2 Mos. 5: 1, 2; 9: 13—16) Måtte ikke amalekittene lide i generasjoner etterpå, fordi Amalek motsto Israel i ørkenen? (2 Mos. 17: 8, 14, 16) Kong Saul førte vanskeligheter over Israel mange år etter sin død. (2 Sam. 2l: 1) Davids synder førte straff over folket. (2 Sam. 12: 10—23; 24: 10—17) Noen betrakter enkelte av disse tilfellene som straff over herskeren i stedet for samfunnsansvarlighet, men det viser likevel hvordan ett menneskes synder kan berøre mange. Det var uten tvil samfunnsansvarlighet da Akan syndet og førte et militært nederlag over Israel. (Jos. 7: 5, 13—21) Onde mennesker førte ødeleggelse over hele byen Gibea, og de som støttet Gibea eller bare lot være å hjelpe til med å straffe den, fikk lide med den. (Dom. 19: 22—30; 20: 40; 21: 9, 10) Fordi kong Joram av Juda vek bort fra Gud, kom hele nasjonen inn på feil vei og ble straffet. (2 Krøn. 21: 11—15) Hvis man begynte med avgudsdyrkelse i en by i Israel, og innbyggerne ble fordervet, ble byen ødelagt. Det kunne gis mange andre eksempler. (1 Mos. 12: 17; 20: 9, 17; 26: 10; 5 Mos. 13: 12—18) Matteus 10: 14, 15, 23 viser at hus eller byer som ikke vil ta imot budskapet, kommer til å finne dommens dag utålelig. Prinsippet gjelder også når det dreier seg om nasjoner.
14. Hvorfor kan nasjonenes folk ikke klage når Gud går fram etter prinsippet om samfunns-ansvarlighet?
14 Folket må ta på seg ansvar for nasjonens handlinger. Når regjeringen blir for undertrykkende, fjerner de den, enten ved valg eller våpen. Men ondskap mot Gud tolererer de med stor ro. For dem er personlig velvære og frihet mer verd enn gudfryktighet. De gjør oppstand mot strenge herskere, men støtter de gudløse. De er ikke i besittelse av den brennende kjærlighet til rettferdigheten og det fortærende hat til ondskapen som ville feie vekk den korrupsjon og umoral som alle menneskelige regjeringer nå er gjennomsyret av. Både de regjerende og de som blir regjert, velter seg i søla fra et internasjonalt moralsk sammenbrudd. (2 Tim. 3: 1—5) Nasjonene handler etter prinsippet om samfunns-ansvarlighet. Herskerne kan begynne kriger, men det er folket som utkjemper dem. Det er over folket i sin alminnelighet, unge og gamle, menn og kvinner, at fiendenasjonen lar det regne død og ødeleggelse, og ikke over de onde herskere. I disse kriger sår nasjonene død på grunnlag av samfunnsansvarlighet. Er det da ikke rettferdig at de skal høste det på samme grunnlag i Harmageddon? Har de rett til å klage når de høster som de sår, blir dømt som de selv dømte, blir vist samme barmhjertighet som de selv viste? Når folket enten aktivt eller passivt støtter det som er korrupt og umoralskt og mordersk, har de da ikke et visst ansvar for det? — Matt. 5: 7; 7: 1, 2; Gal. 6: 7; Jak. 2: 13.
15. Hvorfor må folket ta på seg ansvar for sine herskeres handlinger?
15 Da israelittene ønsket å få en menneskelig konge, ble de advart om den undertrykkelse det ville føre over dem. (1 Sam. 8: 4—22) Men de insisterte på å få en menneskelig regjering, og hadde med rette ansvar for den menneskelige konges ugjerninger, etter som det var de som hadde satt ham i en stilling hvor hans skandaløse synder var mulige i nasjonal målestokk. I dag velger folket politikere til makten som man vet er korrupte, og gir dem derved makt til å berike seg ved å gjøre urett. At folket må bære ansvaret overfor Gud, blir ikke bare vist av Israels tilfelle som ovenfor er nevnt, men det går også fram av Paulus’ råd til Timoteus angående utnevnelser i den kristne menighet: «Forhast deg ikke med å legge hendene på noen, og gjør deg ikke medansvarlig i andres synder. Bevar deg selv ren.» Foruten å bli advart mot å foreta forhastede utnevnelser, fikk Timoteus også vite hvilke egenskaper som skulle kreves av dem som ble utnevnt til tjenestestillinger. (1 Tim. 3: 1—13; 5: 22; 2 Joh. 10, 11, LB) Hva skulle all denne forsiktigheten være godt for? Jo, den skulle hindre at han ble «medansvarlig i andres synder». Hvis han foretok uriktige utnevnelser, ville han bli ansvarlig for syndene til dem han utnevnte, etter som han satte dem i stand til å utføre sine synder, som i Guds øyne skader menigheten. Folket som enten velger onde herskere til makten eller tillater dem å sitte med makten, må derfor ta på seg ansvar for slike herskeres offisielle handlinger og synder mot Gud og mennesker.
16. Hva mangler hos de fleste mennesker i dag?
16 Faktum er at de fleste mennesker i dag mangler kjærlighet til det rette og hat til det gale. De vet at verden er bunn råtten. Likevel er de tilsynelatende fornøyd med den. De holder iallfall fast på den, og spotter når Jehovas vitner avslører den. De «vil gjerne ha det således», ser det ut til. (Jer. 5: 31; 6: 13) Fordervelsen omkring dem gir dem frie tøyler til å følge sine egne lyster, kveler enkelte svake protester fra en sløv samvittighet og feier til side eventuelle gjenværende skrupler. De frykter bare straffen, ikke den onde gjerning: «Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn, så de drister seg til å gjøre det som ondt er.» (Pred. 8: 11) De er ikke nidkjært opptatt med å ’søke rettferdighet’, og de «sukker og jamrer» heller ikke fordi deres rettferdighetssans er krenket, men bare når urettferdigheter hemmer eller stopper dem i deres streben etter selviske mål. (Esek. 9: 4; Sef. 2: 3) De føler seg frastøtt av Jehovas budskap fordi det forlanger at man skiller seg ut fra denne fordervede, umoralske, fornøyelsessyke verden.
17. Hvem er de ikke lik? Hva vil ærlige mennesker gjøre, selv uten noe spesielt budskap fra Gud?
17 De er ikke lik Noah, for han ble frastøtt av sine medmennesker fordi hele deres «tenkings tilbøyelighet aldri var noe annet enn ond». De er ikke lik Lot, for «ved det denne rettferdige mann så og hørte mens han bodde blant dem dag etter dag, pinte han sin rettferdige sjel på grunn av deres lovløse gjerninger». De er ikke lik dem som er merket for å bli bevart i Harmageddon, som «sukker og jamrer over alle de vederstyggeHge ting som skjer». De er ikke lik de mennesker som i dag har en god vilje overfor Gud, og som med glede skiller seg ut fra verden fordi de ikke har noe felles med dens fordervelse. (1 Mos. 6: 5, AT; Esek. 9: 4; Jak. 1: 27; 4: 4; 2 Pet. 2: 8, NW) De behøver ikke å høre et spesielt budskap fra Gud for å føle seg frastøtt av denne verdens ondskap — ikke hvis de elsker det rette og hater det gale. Selv uten Guds ord kan menneskene av naturen og med sin samvittighet merke hva som er rett og galt. (Rom. 2: 12—16) De som er ærlige, vil bli helt syke av denne verden, og det i stadig sterkere grad etter som vi nærmer oss Harmageddon, for helt fram til den tiden skal «onde mennesker og bedragere gå fra ondt til verre, idet ele leder vill og ledes vill». — 2 Tim. 3: 13, NW.
18. Hva hevder noen i forbindelse med uvitenhet, og hvorfor med urette?
18 Noen hevder at uvitenhet er en unnskyldning som vil gi en oppstandelse til mange av dem som blir slått i hjel i Harmageddon, som for emsempel de som omkommer på grunn av samfunns-ansvarlighet. De vil anføre Paulus’ tilfelle. Denne forhenværende forfølgeren sa: Det ble «vist meg barmhjertighet, fordi jeg var uvitende og handlet av mangel på tro». Men denne barmhjertighet ble vist ham i en domsperiode, og han kastet ikke vrak på den. Han brukte den til å fjerne sin uvitenhet og bygge opp sin tro. Denne barmhjertighet hadde også et annet formål, nemlig å demonstrere den guddommelige langmodighet. (1 Tim. 1: 12—16, NW) Det er derfor galt å si at Paulus ble frelst på grunn av sin uvitenhet. Det var mulig for ham å angre fordi han hadde handlet i uvitenhet. Han hadde ikke begått en utilgivelig synd imot kunnskapen eller tilkjennegivelsen av den hellige ånd. Vierden er full av bibler, på over 1125 språk, og bare et blikk i den er nok til å fordømme verdens oppførsel. Men menneskenes store masse fortsetter å være uvitende «i samsvar med [sitt] ønske». (2 Pet. 3: 5, NW) Enkelte ganger før i tiden overså Gud uvitenheten, men slik er det ikke i en domsperiode, enten det gjelder den på Noahs tid, på Lots tid, på Jesu tid, i vår tid eller i millenniet. Det var dette Paulus poengterte da han sa: «Riktignok har Gud oversett denne uvitenhets tider, men nå forteller han menneskeheten at de alle bør vise anger alle steder.» Hvorfor? «For han har satt en dag til å dømme den bebodde jord.» (Ap. gj. 17: 30, 31, NW) Som før sagt vil denne dagen for de fleste menneskers vedkommende komme under den tusenårige regjering, men andre har hatt eller har sin domsperiode tidligere. Slike perioder er ikke en tid for uvitenhet, men for anger.
HVORFOR VI VITNER NÅ
19. Hvorfor er det synspunkt at uvitenhet vil unnskylde mange av Harmageddons drepte, ikke en spore til nidkjært vitnearbeid nå?
19 Hvis uvitenhet under den nåværende domsperiode er en unnskyldning og kommer til å bety at de uvitende får en oppstandelse under den tusenårige regjering, ville det ikke da være en fordel å la alle være uvitende nå? Hvis alle de som det nå ikke blir direkte forkynt for, og som blir slått i hjel av Jehova i Harmageddon, kommer til å vende tilbake i menneskeslektens oppstandelse, hvorfor skulle vi da forkynne i det hele tatt nå? Selv de som motstår det syn at alle som blir slått i hjel i Harmageddon, skal være døde for evig, vil innrømme at de som hører, men ikke mottar vitnesbyrdet nå, kommer til å omkomme for evig i Harmageddon. La oss bare for argumenteringens skyld anta deres syn et øyeblikk. Når vi forkynner for tusen mennesker nå, tar kanskje én av dem imot sannheten mens alle de andre forkaster den og dør for evig i Harmageddon. Men hvis vi lot være å forkynne for disse tusen menneskene, ville alle dø i Harmageddon, men alle ville også komme tilbake i oppstandelsen fordi de ikke hadde hørt budskapet. Det er klart at når de vendte tilbake i den nye verden som da vil være langt på vei til å bli fullkomment paradis, uten å ha fordervede mennesker omkring seg og fri for demonenes innflytelse, så ville, som våre motstandere ville være tilbøyelig til å mene og si, mange flere enn den ene av de tusen rette seg etter den nye verdens krav. Kanskje bare en ville nekte det. Så hvorfor skulle vi forkynne nå og frelse bare én av tusen? Hvorfor ikke holde seg taus nå og derved frelse 999 av tusen?
20, 21. a) Hvorfor ville en slik handlemåte være tåpelig? b) Hvordan bekrefter Johannes 5: 28, 29 og Jeremias 25: 33 det syn at Harmageddons drepte vil forbli døde?
20 Det ville naturligvis være tåpelig. Det ville bety evig ødeleggelse for de vitner som var tause. Det betyr at stenene ville rope ut advarselen, om vekter-klassen unnlot å gjøre det. (Esek. 33: 7—9; Luk. 19: 40) Evangelieforkynnelsen skal finne sted over hele jorden, for Jeh ova sier det. Og menneskene i alle folkeslag skal atskilles som «får» og «gjeter», enten det skjer på grunnlag av personlig, familie- eller samfunns-ansvarlighet, for Jehova sier det. De som han slår i hjel i Harmageddon, skal være døde for evig, for de profetiske bilder han laget ved tiden for vannflommen og Sodomas og Goonorras ødeleggelse, sier det, sammen med lignelsen om fårene og gjetene. Dette syn blir bekreftet av Johannes 5: 28, 29 (NW): «Den time kommer da alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut.»
21 Legg merke til at Johannes 5: 28, 29 begrenser oppstandelsen til dem som er «i minnegravstedene». Det betyr at bare de hvis eksistens Jehova bevarer i sitt minne, får en oppstandelse, og at han husker dem, blir antydet eller symbolisert ved uttrykket «minnegravstedene». Det er grunnen til at forbrytere som ble regnet uverdige til en oppstandelse, uten seremonier ble kastet i Hinnoms dal eller Gehenna, der deres legemer ble fortært, uten å bli grått over, uten å bli begravd, uten noe gravsted til minne om deres tidligere eksistens. De som ikke er «i minnegravstedene», eller som ikke på denne symbolske måte befinner seg i Guds erindring, kommer ikke til å bli husket når tiden for oppstandelsen er inne. Det dette betyr for oss i dag, er at de som nå lever i denne domstiden og som av en eller annen grunn unnlater å ta standpunkt for Jehova og derfor blir slått i hjel av ham i Harmageddonslaget, ikke vil bli bevart i hans minne, så de får noen oppstandelse. At denne gruppen kommer til å omfatte flertallet av de mennesker som nå lever på jorden, går fram av Jeremias 25: 33: «De som Herren har drept, skal på den dag ligge fra jordens ene ende til den andre; ingen skal gråte over dem, ingen skal samle dem opp og begrave dem; til gjødsel utover jorden skal de bli.» Dette veldige antall mennesker som blir slått i hjel av Jehova og sammenlignes med gjødsel som strøs ut over jorden, kan neppe anses for å være «i minnegravstedene», slik at Kristus skal huske dem og kalle dem fram i millenniet. Han husker ikke gjødsel.
22. Hvilken dåp har denne verden i vente?
22 I Harmageddon skal Jehova døpe denne verden med ødeleggende ild: «De himler og den jord som er nå, er .... spart til ilden og blir oppholdt inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og ødelegges .... Jehovas dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forsvinne med en fresende lyd, men elementene skal bli oppløst i en intens hete, og jorden og gjerningene på den skal bli avdekket .... himlene blir oppløst i brann og elementene vil smelte i en intens hete.» (2 Pet. 3: 3—13, NW) Legg merke til at denne de siste dagers periode som får sitt høydepunkt i Harmageddon, blir kalt «den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og ødelegges», og deretter kommer den lovte nye rettferdighetens verden, det tusenårige styre.
23. Hvilke andre tilfelle av ilddåp nevner Bibelen?
23 Denne dåp med ild ble forbilledlig vist ved en lignende dåp i fortiden, da Gud lot «ild og svovel regne fra himmelen [over Sodoma] og ødela dem alle sammen». Senere hadde Jehova «satt Jakob i brann lik en ildslue» og «utøst sin vrede som ild» og tent «en ild i Sion, da han i 607 f. Kr. brukte Nebukadnesar til å døpe Jerusalem og Juda i en brennende dåp på grunn av deres grove synder. (Klag. 2: 3, 4; 4: 11) Da Kristus kom til jorden, talte døperen Johannes om at en dåp med ild snart skulle komme over de vantro naturlige jøders nasjon. Da skulle de være som et tre som ble «hogd ned og kastet på ilden», og som agner «skal han [Kristus] brenne [dem] opp med ild som ikke kan slokkes [av mennesker]». (Matt. 3: 10—12, NW) Denne dåp med ild kom i år 70 e. Kr. da Romas keiserlige legioner ødela Jerusalem og drepte 1 100 000 jøder og tok 97 000 til fange. En endelig dåp med ild skal komme over dem som stiller seg på Satans side ved slutten av det tusenårige styre: «Ild kom ned fra himmelen og fortærte dem.» (Åpb. 20: 9, NW) Denne brennende dåp kommer i likhet med de andre ved slutten av en domsperiode, en tusenårig sådan. Det er absolutt ingen oppstandelse fra denne dåp med ild, for den blir knyttet sammen med den annen død, sjøen med ild og svovel. Ild er derfor utvilsomt et symbol på en ødeleggelse som er endelig, enten det blir brukt i forbindelse med Harmageddon eller slutten på det tusenårige styre.
24. Hvilke punkter bør huskes av dem som blir foruroliget?
24 De som føler seg foruroliget over dette syn på saken, bør huske en del punkter. For det første: Selv om Jehova ødela hver eneste én, ville det ikke bli gjort noen urettferdighet, for det er ingen som har noen medfødt rett til livet. For det annet kommer vitnearbeidet ttl å bli utført i den utstrekning han finner nødvendig for å atskille menneskene, og han kommer ikke til å gjøre noen feil. Visste han kanskje ikke før Noah i det hele tatt forkynte eller bygde at ingen andre ville slutte seg til Noah og hans familie i arken? Visste han kanskje ikke før Lot forkynte eller før englene utførte mirakler i Sodoma at det ikke engang fantes ti rettferdige der? Lenge før vi kan avgjøre om menneskesinnets tilbøyelighet går i retning av å være lik får eller gjeter, kan Jehova og Kristus dømme og atskille uten å gjøre feil. Og det er de som er dommerne, ikke vi. For det tredje så er delingen ennå ikke ferdig, og domsperioden er ennå ikke over. Det er ikke den nåværende ufullendte deling som er av betydning, men den ferdige deling som foreligger når Harmageddon begynner. Selv om vi lever i en domsperiode, behøver vi ikke regne som så at alle de som av forskjellige årsaker dør før fullbyrdelsen av dommen i Harmageddon, er endelig ødelagt. Noen av dem som levde i den verden som var før vannflommen, og som døde før flommen kom, kan bli oppreist; noen sodomitter som døde før regnet med ild og svovel kom, kan vende tilbake; noen av jødene på Jesu og apostlenes tid som ikke ble ødelagt av de romerske eksekusjonsstyrker, kan få leve igjen. Men ikke de som ble drept av Herren i vannflommen, eller i ildregnet over Sodoma, eller i de dommer som ble fullbyrdet i år 70 e. Kr., eller i Harmageddon. Det vil kanskje dø noen under Harmageddon som ikke er drept av Jehova, noen av hans folk som ikke tåler påkjenningen på grunn av en svak fysisk organisme, men det store flertall kommer til å være «de som Herren har drept», og som ligger strødd ut over jorden lik gjødsel. De vil være døde for evig.
25. Hva antyder Bibelens profetier om det som ligger foran oss?
25 Husk også at profetier i Bibelen antyder at mennesker og nasjoner kommer til å forsterke sine angrep mot Jehovas folk og det arbeid de utfører. Kapitlene 38 og 39 i Esekiel taler om demoninspirerte styrker som kommer imot Jehovas gjenopprettede teokratiske origanisasjon: «Som en storm skal du komme, som en sky skal du være til å skjule landet, du og alle dine skarer og mange folkeslag med deg .... i de siste dager skal det skje, da lar jeg deg komme over mitt land, forat folkene skal lære meg å kjenne.» Når dette ondsinnede angrep finner sted, sier Jehova: «Da skal min harme stige opp i mitt åsyn.» Hans indignasjon og brennende vrede er så fryktinngytende og forferdelig at alt som lever skal skjelve, fjell skal falle sammen og klipper ramle til jorden. Menneskene vil i forvirring slakte hverandre ned, og Jehova vil la sine ødeleggende hærstyrker utslette denne onde verden. Det vil utvilsomt bli rettet voldsomme forfølgelser og sammensvergelser mot Jehovas vitner før Jehovas harme stiger til det punkt da han slipper løs Harmageddons ødeleggelser.
26. Hvordan vil en ytterligere og skarpere deling komme, og hvilket økt ansvar blir derved lagt på menneskene?
26 For en uforlignelig anledning vil ikke Jehovas vitners trofaste utholdenhet under alt dette gi de får-lignende menneskene til å vise vennlighet og de gjet-lignende til å vise sin likegyldighet! Akkurat som mange nå ser våre veldige sammenkomster og undrer seg over den vidunderlige enhet som er muliggjort ved Guds ånd, så vil de da mer enn noensinne se den klippefaste ustraffelighet vi legger for dagen ved hjelp av Jehovas ånd. Det forkynnelsesarbeid som ennå står tilbake, den økning som ennå vil komme, de forfølgelser som ennå må utholdes — alt dette vil være en ytterligere tilkjennegivelse av Jehovas ånd som virker på hans folk, og vil føre til en enda skarpere deling av menneskeheten før Harmageddon kommer. Det er ikke ved vår egen makt eller kraft at vi vil arbeide og bli flere og holde ut, men ved Guds ånd. De som kjemper imot Jehovas synlige organisasjon, som hans ånd tydelig ses over, synder imot den hellige ånd, og det utilgivelig. De som ikke deltar i denne motstanden, men lar den gå upåtalt hen og er likegyldig overfor den, er lik dem som lignelsen kaller gjeter. Enten den enkelte aktivt eller passivt eller i likegyldighet støtter verden i dens angrep på Jehovas vitner, kommer han under et ansvar, enten personlig ansvarlighet eller ved samfunns-ansvarlighet. — Sak. 4: 6.
27. Hva bør vi nå være klar over?
27 Alle bør derfor være klar over at våre dagers domstid for folkeslagene ikke bare er en generalprøve for en senere og avgjørende dom nummer to, slik at ødeleggelsen av enkeltpersoner i Harmageddon ikke skulle gjelde for evig. Vær klar over at alle som lever når Harmageddon kommer, vil bli døpt, enten med ild til ødeleggelse sammen med de onde eller til frelse til liv sammen med den teokratiske organisasjon. Vær klar over at en urealistisk sentimentalitet i forbindelse med skapningers frelse ikke vil forandre Guds ord eller få ham til å vike av fra sin hensikt. Vær klar over at de som på en praktisk måte er virkelig bekymret for sine medmennesker, ikke vil kaste bort tiden med å gremme seg over den evige karakter Harmageddons ødeleggelse har, men de vil nidkjært forkynne for å frelse både seg selv og andre. (1 Tim. 4: 16) Kort sagt, vær klar over at Gud mente hva han sa da han ga advarselen: «Kom ut fra henne, mitt folk.»