Den rike mann i pine

I VÅRT forrige nummer behandlet vi lignelsen om den rike mann og Lasarus fram til den første del av Lukas 16: 22. Det ble lagt fram beviser fra Bibelen for at den begunstigede rike mann og tiggeren Lasarus symboliserte to klasser: Den rike mann var et bilde på det sterkt begunstigede religiøse presteskap blant det folk som forega å være Guds, og tiggeren Lasarus var et bilde på de foraktede, forsømte mennesker som er klar over sitt åndelige behov og som hungrer og tørster etter sannhet og rettferdighet fra Gud. Lignelsen kom først til å gjelde for jødene eller israelittene, som Jesus fortalte lignelsen til. Blant dem omfattet «den rike mann»-klassen yppersteprestene, de skriftlærde, fariseerne og sadduseerne og andre religiøse ledere som motsto Jesus og spottet hans lære. Jesus og hans disipler forkynte det gode budskap om Riket for de fattige og lidende som med glede hørte på ham, og derved ble disse menneskene beriket med Guds sannhet og med den forrett å kunne tjene ham på rette måte. Det betydde døden for deres tidligere tiggeraktige, syke åndelige tilstand. Det fridde dem fra å være avhengig av «den rike mann»-klassen for å få religiøs undervisning. Jehova Gud ble billedlig framstilt av Abraham, og de ble ført inn til Guds gunst, så de kunne ha et stort festmåltid ved det åndelige «Jehovas bord». Det var på denne måten at tiggeren «døde» og at han, for å sitere lignelsen, «ble båret bort av englene til plassen foran Abrahams bryst».

 1. Hva hendte med den rike mann da ban døde? Hva var hans død et bilde på?

DET som nå skjer med den rike mann, er det motsatte av den gunst tiggeren Lasarus blir gjenstand for. Lukas 16: 22, 23 forteller oss: «Den rike mann døde også og ble begravd. Og i Hades slo han opp sine øyne. Han var i pine, og han så Abraham langt borte og Lasarus på plassen foran hans bryst.» (NW) At «den rike mann» døde, betydde ikke at noen som tilhørte denne klassen, døde legemlig sett. Det viser billedlig hvordan de døde fra den priviligerte, fordelaktige stilling de hadde hatt til da, den stilling de hadde da de behandlet Lasarus-klassen som foraktede, syke tiggere. Når og hvordan var det da «den rike mann»-klassen døde og ble begravd?

 2, 3. a) Når døde «den rike mann»-klassen? b) Hvordan var det Jesus rev av dem deres linklær og purpur og ødela deres bord?

² Det var samtidig med at Lasarus-klassen erfarte en forandring til det bedre i sin stilling. Det som førte til at de ugunstige forholdene ble fjernet for denne fattige klassen, førte til at «den rike mann»-klassen døde fra sine særlige privilegier i Guds tilsynelatende gunst. Dette hendte da døperen Johannes kom og forkynte at de skulle omvende seg fordi Guds rike var kommet nær. Han henviste menneskene til Jesus, og sa at han var «det Guds Lam som tar bort verdens synd», den salvede, Kristus. Johannes avslørte «den rike mann»-klassens selvrettferdighet, kalte dem «hoggormyngel» og viste dem at de sto i fare for å bli døpt med en brennende ødeleggelse i den kommende Guds vrede over Israel. De hadde like stort behov for å omvende seg som de syndige fattige menneskene som ble fordømt ved moseloven. De behøvde ikke å tro at de var den lovte «Abrahams ætt» bare fordi de var denne trofaste hebreers naturlige etterkommere. — Matt. 3: 7—12, NW.

³ Men Jesus selv var enda mer drepende for «den rike mann»-klassen som var kledd i lin- og purpurklær og satt ved et overdådig bord. De påsto at de var rettferdige, og derfor så de engang høye og verdige ut i Lasarus-klassens øyne, men de var i virkeligheten avskyelige i Guds øyne. Jesus avslørte dem for Lasarus-klassen, og viste at de var avskyelige. (Luk. 16: 15, NW) På den måten rev han av dem deres linklær av selvrettferdighet. Han kledde av dem deres purpur, deres krav om kongeverdighet i Guds rike da han erklærte at tigger-klassens skjøker, syndere og skatteoppkrevere gikk inn i Riket før dem. Høydepunktet på dette kom da han uttalte den fryktelige dom: «Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.» (Matt. 21: 43) Han ødela deres religiøse bord for dem da han vendte seg vekk fra dem og overdro Rikets hemmeligheter og den forrett å forkynne Riket, til Lasarus-klassens fattige mennesker og sa: «Jeg priser deg offentlig, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult disse ting for de vise og intellektuelle og har åpenbart dem for spebarn. .... Kom til meg, alle dere som sliter og har tunge byrder, og jeg skal styrke dere. Ta mitt åk på dere og bli mine disipler, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne styrke for deres sjeler. For mitt åk er godt, og min byrde er lett.» (Matt. 11: 25—30 og Luk. 10: 21—24, NW) Da «den rike mann»-klassen med overlegg forkastet ham og sørget for å få ham drept, beseglet dette deres død som en åndelig priviligert klasse. Deres religiøse bord ble en felle og deres festmåltid en dødelig snare for dem. — Rom. 11: 7—9.

 4. Hvorfor sier ikke lignelsen at Lasarus ble begravd og kom til dødsriket da han døde?

⁴ Vi har alt lagt merke til at lignelsen unngår å si at Lasarus ble begravd og kom til dødsriket, Hades eller Sheol. Men den sier om den rike mann at han «døde .... og ble begravd» og oppdaget at han var «i Hades». Hans død ble åpent bevitnet på pinsedagen ti dager etterat Jesus hadde fart opp til himmelen for å tre fram i Guds nærvær med verdien av sitt menneskeoffer. Da ble den hellige ånd utgytt over de første som tilhørte Lasarus-klassen. Ånden var et tegn på at de var blitt godtatt av Gud, at Kristi rettferdighet var blitt tilregnet dem og at de var blitt arvinger til Guds rike. Det var ikke fra «den rike manns» bord at det falt åndelig mat til de fattige om Guds rike ved Kristus på denne pinsedagen. Nei, den kom gjennom de disiplene som hadde fått «plassen foran Abrahams bryst». Der var det Peter, og ikke «den rike mann»-klassen, som begynte å bruke «nøklene til himlenes rike». Omtrent 3000 jøder kom til den større Abrahams bord og ble døpt og fikk den utgytte ånd. På denne måten begynte Lasarus-klassen å bli løftet ut av sin døde tilstand i overtredelser og synder og sammen bli satt «i de himmelske steder i forening med Kristus Jesus». (Ap. gj. 2: 1—42; Matt. 16: 19; Ef. 2: 1—6, NW) Hvordan skulle da lignelsen kunne si at Lasarus var i Hades, Sheol, dødsriket eller menneskehetens felles grav? Den kunne ikke si det.

 5. På hvilken måte var «den rike mann»-klassen død enda de levde?

⁵ Men med «den rike mann»-klassen forholdt det seg annerledes. Ved at de forkastet Jesus og halsstarrig holdt fast på lovgjerninger for å rettferdiggjøre seg til liv, viste de at de var forbannet av Loven. Derfor døde de fra det privilegium å være forbundet med Jesus Kristus som den lovte Abrahams Ætt. Helt til sin legemlige død fortsatte de å leve i kjøttet, lik den dagdriversken apostelen skrev følgende om: «Den som går inn for sanselig tilfredsstillelse, er død selv om hun lever.» (1 Tim. 5: 6, NW) Loven, som de holdt seg til, viste seg å bety døden for dem, for den fordømte dem til døden som forbannede syndere. (Rom. 7: 9—11) De fortsatte altså å leve i kjøttet, selv om de var døde i Guds øyne, og de kunne derfor se hva som hendte med Lasarus-klassen og kunne ergre seg over det.a

 6. Når ble «den rike imann»-klassen begravet den gang?

⁶ Hva jødene angår, ble «den rike mann» begravd tre og et halvt år etter pinsedagen. Hvorfor senest da? For da ble det gode budskap om Guds rike for første gang forkynt for de foraktede uomskårne hedningene, i den italienske høvedsmann Kornelius’ hjem. Det var ikke «den rike mann»-klassen blant jødene som forkynte der. Nei, det var ikke denne klassen som viste seg å være en velsignelse for alle jordens folkeslag i harmoni med Jehovas løfte til Abraham. Han som forkynte for Kornelius, tilhørte den foraktede Lasarus-klassen. Det var apostelen Peter, som var utstyrt med «nøklene til himlenes rike». (Ap. gj. 10: 1 til 11: 18) «Den rike mann»-klassen hadde ikke noe livgivende budskap og var uvirksom i Guds tjeneste. Det var derfor som om den var død og begravd.

 7. Hvis helvete eller dødsriket er graven, hvordan kan det da framstilles som om de snakker der?

⁷ Men, spør du, hvordan kan den rike mann bli framstilt som om han snakker i helvete eller dødsriket, hvis dette bare er menneskehetens felles grav? Det kommer av at dette er en lignelse. Det at han dør, blir begravd og er i helvete eller dødsriket, blir derfor brukt på en symbolsk måte. Nettopp det at han snakker, viser at det er en lignelse, for hvis «den rike mann»-klassen virkelig befant seg i Bibelens helvete eller dødsrike, kunne de ikke snakke og ikke se noen ting. «La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket!» — «bli tause i Sheol» (AS) — «bli tause i graven» (KJ) — «bli ført ned til helvete» (Dy). Det sier Salme 31: 18. (Salme 30: 18, Dy) Og i Predikeren 9: 5, 10 leser vi: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, .... Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket [i helvete (Dy) — i Sheol (AS) — i graven (KJ)], dit du går.» Hvis en er i en slik tilstand som den som rår i Sheol, helvete, dødsriket eller graven, er en ikke virksom i Guds tjeneste og da lærer en ikke noe om sannheten. «Den rike mann» oppdager at han er i en slik tilstand, og kan se Lasarus-klassens forandrede tilstand og kan snakke og beklage seg. Det er som da salmisten mismodig sa om seg selv: «Mitt liv er kommet nær til dødsriket [Sheol, AS]. Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft, frigitt som en av de døde [kastet vekk blant de døde, AS], lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mer kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. Du har lagt meg i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner. Din vrede tynger på meg.» — Salme 88: 4—8.

HVORDAN HAN ER I PINE

 8. Det at han «var i pine» der, beviser ikke det at bevisste sjeler blir pint med ild i helvete eller dødsriket? Hvorfor ikke?

⁸ Men hvis Hades, Sheol, helvete eller dødsriket er menneskehetens felles grav, der sansene ikke blir brukt, der det ikke er kunnskap eller virksomhet, hvordan skal det da forstås at lignelsen sier om den rike mann i Hades at «han var i pine»? I neste vers sier han at det skyldes en «flammende ild». Viser ikke dette at bevisste menneskesjeler blir pint med ild i Hades, Sheol, helvete eller dødsriket? Nei, langt ifra. Dette er en lignelse, og Sheol og Hades blir brukt for å beskrive «den rike mann»-klassens tilstand mens den ennå er blant oss på jorden. Det er derfor denne klassen kan bli framstilt som om den er i Sheol, Hades, helvete eller dødsriket, og samtidig pines av en flammende ild. Den rike mann kunne ikke bli framstilt som om han var i Gehenna, for da kunne han ikke blitt framstilt som om han snakket. Gehenna eller «ildsjøen som brenner med svovel», symboliserer nemlig «den annen død», en fullstendig ødeleggelse som det ikke er noen oppstandelse fra. — Åpb. 19: 20; 20: 14. Se fotnoten.b

ABRAHAM SES LANGT BORTE

 9. Hva så den rike mann langt borte? Hva betydde det for ham?

⁹ Selv om «den rike mann»-klassen levde i sin religiøse verden, var de døde for Gud og var som begravd i Hades eller dødsriket hva den virksomme tjeneste for ham angikk. Det var derfor det i bildet kunne framstilles som om de var døde og begravd i Hades eller graven, og likevel var levende og i stand til å åpne øynene og se langt av sted og også kunne føle pine. Det de så, bidro til å øke deres pine: «han så Abraham langt borte og Lasarus på plassen foran hans bryst.» Det betyr at «den rike mann»-klassen så at de ikke fikk velsignelsene som Abrahams naturlige ætt. De så den større Abraham, Jehova Gud, langt borte fra seg, og så at hans gunst gikk til den jødiske levning og de hedninger som trodde på Jesus og fulgte ham. I stedet for å være den lovte Abrahams ætt og være til velsignelse for alle jordens slekter og folkeslag, var de tvert imot til forbannelse for dem. Paulus sa: «Dessuten behager de ikke Gud, men motarbeider alle menneskers interesser, idet de prøver å hindre oss i å tale til folkeslagene så de kan bli frelst, med det resultat at de alltid fyller sine synders mål.» (1 Tess. 2: 15, 16, NW) Både Paulus og Barnabas sa til dem: «Det var nødvendig at Guds ord først ble talt til dere. Siden dere støter det fra dere og ikke dømmer dere verdig til evig liv, så se! — vi vender oss til folkeslagene. Jehova har faktisk befalt oss det i disse ord: ’Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, forat du skal være en frelse til jordens fjerneste ende.’» — Ap. gj. 13: 46, 47, NW.

10. Hva betydde det for Lasarus-klassen at de lå på plassen foran Abrahams bryst? Hva betydde det for «den rike mann»-klassen at de ikke lå der?

¹⁰ De ser derfor Lasarus-klassen på plassen foran Abrahams bryst, og det vil si at han spiser eller har et festmåltid sammen med Abraham og ligger på den første løybenken sammen med ham, som et tegn på hans særlige kjærlighet og gunst. (Joh. 13: 23, 25; 5 Mos. 13: 6; 28: 54, 56; 2 Sam. 12: 3, 8; Mika 7: 5) Det betyr at de er ved den større Abrahams, Jehova Guds, bryst, altså i hans gunst, og har samfunn med ham. De er blitt adoptert som Guds sønner for å være sammen med Jesus Kristus, Abrahams virkelige Ætt, og derfor spiser de ved «Jehovas bord» av Rikets hemmeligheter og sannheter og av den rene tilbedelse av Gud og tjeneste for ham. (1 Joh. 1: 3, 7; Joh. 4: 34; Jak. 1: 27) Men «den rike mann»-klassen står utenfor all denne gunst, langt borte. Lasarus-klassen er lik Isak, den sønn Abraham hadde med sin elskede hustru Sara, og som ble gjort til Abrahams arving. Som Gud sa: «I Isak skal det nevnes deg en ætt.» (Rom. 9: 7; Gal. 4: 28) Men «den rike mann»-klassen er lik Ismael, den sønn Abraham hadde med slavepiken Hagar. Gud forkastet Ismael som ætten, og han ble derfor drevet vekk og sendt av sted, så han ikke skulle være en trusel mot Isaks liv. Så selv om de som tilhørte «den rike mann»-klassen, kunne være naturlige etterkommere av Abraham, ble de drevet vekk fra Guds gunst. De forfølger derfor Lasarus-klassen av misunnelse og hevngjerrighet, i likhet med Ismael. — Gal. 4: 22—30.

11, 12. Hvordan ble de pint på Jesu tid? Hvordan i apostlenes dager?

¹¹ Det er ikke rart at «den rike mann»-klassen er i pine. På Jesu tid var det hans budskap som pinte dem. Etterat han hadde avslørt deres religiøse tradisjoner og forskrifter og vist at de var i strid med Guds ord, sa disiplene: «Vet du at fariseerne tok anstøt ved å høre dette ord?» Da han sa det skulle komme veer over dem på grunn av deres religiøse hykleri og selvrettferdighet, sa en av dem: «Mester! ved å si dette krenker du også oss.» Dette fikk ikke Jesus til å tie. Han fortsatte, og sa til dem at de hadde tatt kunnskapens nøkkel vekk fra menneskene. De ble pint ved å høre at Jesus underviste i templet, og sendte rettsbetjenter for å arrestere ham. Dette nektet rettsbetjentene å gjøre, og kom tilbake med en bekjennelse som pinte deres herrer: «Aldri har noe menneske talt således som denne mann.» Da han fortalte sin lignelse om vingården, og de skjønte at han med morderne i den mente dem, prøvde de i sin åndelige pine å gripe ham, men lot være å gjøre det av frykt for folket der. — Matt. 15: 12—14; Luk. 11: 45; Joh. 7: 32, 45, 46; Matt. 21: 45, 46.

¹² Til slutt fikk de ham drept, og trodde at de derved skulle forminske sin pine. Men deres pinsler begynte bare på nytt igjen etter pinsedagen, denne gang gjennom Lasarus-klassen. Prestene, høvedsmennene for tempelvakten og sadduseerne ble for eksempel forarget fordi Peter og Johannes lærte folk i templet om Jesus og hans oppstandelse. Men apostlene ble ikke skremt og brakt til taushet av arrestasjoner og fengselsopphold. De ble modigere, og forkynnelsen i Jerusalem fortsatte med større kraft, så de religiøse lederne ble enda mer irritert. Da Stefanus avla sitt vitnesbyrd for dem, stakk det dem i hjertet. De skar tenner, og med høye skrik stormet de på ham alle som én, drev ham ut av byen og steinet ham i hjel. Saulus fra Tarsus, som var vitne til dette, satte i gang en heftig forfølgelse av Lasarus-klassen, de kristne. Han var rasende på dem, og fnyste av trusel og mord mot dem. Men det ble med ham som med en okse når den stamper mot broddene og får dype stikk. Da Saulus forandret seg og ble apostelen Paulus, og han og Barnabas forkynte for store folkemasser, ble de religiøse lederne fylt av misunnelse og motsa bespottelig det de sa til folk. Så forfulgte de dem fordi de vendte seg til ikke-jødene med budskapet. Gang på gang berettes det om hvordan de i raseri fikk i stand oppløp mot Paulus og de misjonærer som var med ham. For en pine de var i! Hvordan må ikke heten fra det flammende budskap med fordømmelse og avsløringer ha svidd og brent dem!c

MOTSTYKKET I VÅR TID

13, 14. Hvem har tjent som motstykket til den rike mann i vår tid?

¹³ Jødenes religiøse embetsmenn og ledere, som utgjorde «den rike mann»-klassen i det første hundreåret, finner sitt moderne motstykke i kristenhetens presteskap og religiøse ledere og understøttere i dag. De representerer systemer som har grodd fast i det menneskelige samfunn, og som har en høy alder og eldgamle tradisjoner. Med sin rikdom og sin innflytelse hos denne verdens herskere har de derfor vunnet seg stor respekt og en meget betydningsfull stilling, som gir dem innflytelse og makt over folket. I det ytre har de sett svært rettferdige og hellige ut for menneskene, så det å kritisere dem har virket som helligbrøde, som noe bespottelig og ugudelig. De har solt seg i herskernes og de rikes gunst, og har hatt en veldig politisk innflytelse. Løftene i Guds ord om Riket har de anvendt på seg selv, og de har tenkt at først og fremst de hadde den større Abrahams, Guds, gunst, og at det var gjennom dem Guds rike skulle opprettes over jorden. De har gått inn for å få en høy utdannelse og fordeler i det sosiale og politiske liv, og har sett ned på alminnelige mennesker og regnet dem for legfolk, ulærde mennesker, folk som var helt avhengig av det betitlede, utdannede presteskap og deres religiøse systemer for å få opplysning fra Bibelen.

¹⁴ De har ikke gitt menneskene mye av Guds ord og tjeneste, men har bedratt dem med sekteriske tradisjoner og hedensk filosofi, og latt dem leve videre i sin åndelige hunger og syke, sårfulle tilstand. De har tatt vekk kunnskapens nøkkel som kunne åpnet betydningen av Guds ord. De har vendt menneskene vekk fra Guds rike som menneskehetens eneste hjelpemiddel, og har vendt dem til verdensherskernes politiske planer og systemer og velsignet dem når de deltok i nasjonenes blodige kriger. Nå ved verdens ende har de ikke noe frelsende budskap å gi de lidende mennesker, men lar dem leve videre i sin åndelig fattige, uthungrede og syke tilstand. Det beste håp de har å gi dem om verdensfred, stabile forhold og gode tider, er ynkelige tiltak som Folkeforbundet eller De Forente Nasjoners organisasjon.

15. Hvordan er det blitt vist at de er døde og begravde?

¹⁵ Nå er disse religiøse lederne i en åndelig død tilstand, lik den «rike mann» i lignelsen. Sikkert er det at de ikke er klar over det faktum at «de fastsatte tider for folkeslagene» sluttet i 1914 (e. Kr.) og at Guds rike da fikk makten over jorden med den lovte Abrahams Ætt, Kristus Jesus, på tronen. De forakter levningen av Lasarus-klassen, Jehovas vitner i vår tid, fordi de forkynner et slikt budskap. Når de var stilt like overfor tegnet på avslutningen på denne tingenes ordning og Jesu Kristi nærvær eller parousi’a med kongemakten, da burde de ha trodd budskapet, i hvert fall ved slutten på den første verdenskrig i 1918. Men de ble likevel ikke levende og virksomme, de tok likevel ikke opp budskapet om Riket og forkynte det for menneskene. Levningen av Lasarus-klassen gjorde det da de var kommet på fote igjen etter deres fienders undertrykkelse under verdenskrigen. I 1919 reorganiserte de seg, og ble levende og stadig mer virksomme i arbeidet med å forkynne «dette gode budskap om riket» til et vitnesbyrd for alle folkeslag før enden på denne verden kommer i Harmageddon. Den religiøse «rike mann»-klassen spottet derimot den profetiske betydning av verdensbegivenhetene. De forkastet det budskap vår tids «Lasarus» hadde tatt opp og tok tilflukt til et menneskelig surrogat for Riket, til det nytteløse tiltaket som ble kalt Folkeforbundet. De demonstrerte derved at de ikke gjorde noe for å forkynne og fremme Rikets sak. De viste at de var døde og begravd for Gud; og hans dom, som på forhånd ble nedskrevet i hans ord, sier at de er det.

DE SØKER TEOKRATIET

16. Når kommer høydepunktet på Lukas 13: 27—30? Hvem er det som kommer?

¹⁶ Profetien i Lukas 13: 27—30 er blitt oppfylt gjennom hele den kristne tidsalder, og høydepunktet er kommet nå. I den profetien fortalte Jesus om den tiden da døren skulle lukkes like for ansiktet på mennesker som engang hadde hatt religiøse privilegier, og sa: «Han skal tale og si til dere: ’Jeg vet ikke hvor dere er fra. Kom dere vekk fra meg, alle dere som gjør urettferdighet!’ Det er der dere skal gråte og skjære tenner, når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men dere selv kastet utenfor. Og det skal komme folk fra østlige og vestlige egner, og fra nord og sør, og de skal ligge til bords i Guds rike. Og se! det er dem som er sist som skal bli først, og det er dem som er først som skal bli sist.» (NW) Etterat Jerusalem var ødelagt av Romas keiserlige arméer i år 70 e. Kr., var det særlig fra ikke-jødene eller hedningene fra alle nasjoner som var blitt nådd av det gode budskap, at de kom fra øst, vest, nord og sør.

17. Hva betyr det å se Abraham, Isak, Jakob og alle profetene i Guds rike?

¹⁷ I forrige nummer av Vakttårnet så vi hvordan Abraham, hvis navn betyr «mange folks far», var et bilde på Jehova Gud, Far til den lovte Abrahams Ætt. Abrahams sønn Isak, som ble framlagt som offer, var et bilde på Guds Sønn, Jesus Kristus, som særlig oppfyller det Abrahams Ætt skulle gjøre, nemlig å velsigne hele menneskeslekten. Jakob, Isaks sønn og Abrahams sønnesønn, var et bilde på menigheten av Kristi etterfølgere, for Gud adopterer dem som sine åndelige sønner og gjør dem til en del av den lovte Abrahams ætt. Jakobs navn ble forandret til Israel, og menigheten er åndelige israelitter, «Guds Israel». (Gal. 4: 28; 3: 26—29; 6: 16) Uttrykket «alle profetene» er også en betegnelse for menigheten av det åndelige Israel, lemmene på «Kristi legeme». I profetiene ble de gamle profeter brukt som skyggebilder av disse åndsfødte kristne og til å forutsi deres rolle eller handlemåte. Tilsammen utgjør derfor Abraham, Isak, Jakob og alle profetene et bilde på den teokratiske regjering. Det at vi ser dem i «Guds rike», betyr at vi med forstandens øyne ser at Jehova, Jesus Kristus og hans menighet av åndsfødte etterfølgere utgjør Guds rike og er dem som er i dette himmelske rike.

18. Hva betyr det derfor å komme og ligge til bords med dem i Riket?

¹⁸ Når det derfor kommer folk fra alle kanter og ligger til bords i dette rike, betyr det at disse troende blir tatt inn i klassen av medarvinger til Riket og holder festmåltid på Rikets sannheter og privilegier ved «Jehovas bord». For å få se denne profetien bli oppfylt er det derfor helt unødvendig å vente til Abraham, Isak, Jakob og alle profetene blir oppreist fra de døde.

[Fotnoter]

Enhver ærlig og modig gransker kan ved en mer omfattende sammenligning finne ut at der Douay-oversettelsen har ordet «helvete» i de hebraiske skrifter, har Kong Jakob oversettelsen ordet «graven». Den amerikanske standard oversettelse viser at det opprinnelige hebraiske ordet på alle disse stedene er «Sheol», mens den greske Septuaginta-oversettelsen bruker ordet «Ha’des». Ingen helvetespredikant kan motbevise dette. Nå kan du forstå hvorfor Amos 9: 2 sier: «De graver seg ned i helvete.» (KJ)

[Den norske oversettelsen av 1930 bruker ordet «dødsriket» istedenfor «helvete» for å oversette ordene «Sheol» og «Hades», som altså betegner menneskehetens felles grav. Det er bare det greske ordet «Gehenna» som nå gjengis med «helvete» i den norske oversettelsen.]

Dette forklarer hvorfor den profetiske 116. salme videre sier: «Men jeg påkalte [Jehovas] navn: Akk [Jehova], frels min sjel! Kom igjen, min sjel, til din ro! For Jehova har gjort vel imot deg. For du fridde min sjel fra døden [ikke: fra evig pine], mitt øye fra gråt, min fot fra fall. Kostelig i [Jehovas] øyne er hans frommes død.» (Salme 116: 4, 7, 8, 15) Liksom Jonas kom ut av «dødsrikets skjød», fiskens buk, på den tredje dag, så kom også Jesus ut av det bokstavelige dødsrike Bibelen taler om. Da Jonas var i hvalfiskens buk, var han ikke et bilde på at Jesus skulle være i pine i dødsriket. (Jon. 2: 1—3) Det «Jonas’ tegn» som Jesus sa skulle bli gitt til israelittene, «den rike mann»-klassen innbefattet, var Jesu egen oppstandelse fra døden og dødsriket på den tredje dag. — Matt. 12: 38—41; 16: 1—4.

Den harmoniske bibelske sannhet at Sheol, Hades, helvete eller dødsriket er menneskehetens felles grav, og at det ikke er noen brennende pine av menneskesjeler der, står altså uimotsagt og urokket.