Menighetens plass i den sanne tilbedelse
«Dette skriver jeg til deg . . ., at du da kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.» — 1 Tim. 3: 14, 15.
1. Hvilken utvikling når det gjelder organisasjoner har vi vært vitne til i vårt århundre, og hvordan har den ført til at også tilbedelsen av Jehova har kommet i forgrunnen?
MAN har i vårt århundre vært vitne til hvordan det er blitt dannet nasjonale og internasjonale organisasjoner i en utstrekning som aldri før. Organisasjoner som representerer forskjellige interesser for forretningsfolk, arbeidere, bønder og forbrukere og forskjellige interesser på det politiske og religiøse område, går inn for å forene sine krefter for å øve en større innflytelse på folks liv. Midt iblant alle disse organisasjonene er det også blitt dannet et hurtig voksende, dynamisk samfunn av kristne menn og kvinner som har ett mål for øye, nemlig å vitne om Skaperens, Jehova Guds, navn, egenskaper og hensikt. Dette samfunnet, som er kjent som den nye verdens samfunn av Jehovas vitner, nærmer seg raskt et medlemstall på en million. Det er imidlertid ikke samfunnets størrelse, dets medlemstall, som er så bemerkelsesverdig. Dette samfunnet representerer menn og kvinner fra alle land og fra alle nasjonale, rasemessige og økonomiske grupper og andre grupper, mennesker fra minst 179 land, som er forent når det gjelder undervisningsmåte, tro, oppførsel og deres troskap overfor Jehova og hans regjerende Konge, Kristus Jesus
2. Hvilken av de tre faktorer som forener Jehovas vitner, stiller undertiden enkelte mennesker seg skeptiske overfor? Av hvilke grunner?
2 Alt dette er et bevis for den forenende kraft som Guds hellige ånd og Ord har. Mennesker som har kjennskap til Jehovas vitner, legger imidlertid merke til en meget viktig faktor som gjør seg gjeldende i forbindelse med denne enheten, nemlig deres organisasjon. Man kan tydelig se at Jehovas vitner er effektivt organisert, når man iakttar hvordan de i forening utfører sitt forkynnelsesarbeid, arrangerer store stevner og opprettholder de samme normer for oppførsel i sine 21 008 menigheter verden over. Det hender undertiden at enkelte mennesker blir noe skeptiske når de ser den åndelige tilbedelse av Gud forbundet med en meget stor organisasjon. En kan til sine tider høre innvendinger som går ut på at det er fare for overorganisering eller fare for at en kommer til å tjene eller til og med tilbe en organisasjon i stedet for Gud. Noen spør: «Vil ikke gjennomført organisering være en hindring for at Guds ånd får virke fritt, og for at kjærligheten får komme spontant til uttrykk blant innvigde kristne?»
3. a) Hvorfor dannet ikke Jesus en menighet da han var på jorden? b) Hvordan vet vi at det var Guds hensikt at Jesus skulle bygge en menighet?
3 Ettersom tilbedelsen av Jehova i vår tid er nøye forbundet med menigheten, er det viktig at vi finner de bibelske svar på de spørsmålene som angår menigheten. Det vil være klokt å undersøke hva Bibelen har å si med hensyn til den kristne menighet på apostlenes tid. Det er riktig som enkelte sier, at Jesus ikke bygde en organisasjon, en menighet, da han var på jorden, men dette vil ikke si det samme som at det var mennesker, apostlene, som fikk den ideen å danne den kristne menighet. Jesus var født innenfor en tingenes ordning som var blitt opprettet av hans Far gjennom Moses. Denne ordning gjaldt fremdeles, og Jesus ville ha forårsaket splittelse om han hadde dannet en annen organisasjon. Jesus kom imidlertid for å oppfylle Loven i og med utgytelsen av sitt livsblod som et offer og dermed tilveiebringe et grunnlag for at Gud kunne opprette en ny tingenes ordning som skulle være basert på en ny pakt. Det var med tanke på dette at Jesus sa at han skulle bygge en menighet på seg selv som hjørnestein. — Matt. 5: 17; 16: 18; Heb. 8: 6, 10—13.
4. Hvilket råd som Jesus ga sine apostler, viser at det skulle være en organisert ordning blant dem?
4 Med tanke på denne menighet underviste Jesus ved en anledning sine apostler i de prinsipper som skulle gjelde for ledelse og tilsyn i en organisasjon. Da Jakob og Johannes spurte Jesus om å få de høyeste stillingene i Riket nest etter ham selv, svarte han: «Dere vet at de som styrer folkeslagene, hersker over dem, og deres stormenn utøver myndighet over dem. Dette er ikke ordningen blant dere; men enhver som ønsker å bli stor blant dere, må være deres tjener, og enhver som ønsker å bli den første blant dere, må være alles slave.» (Mark. 10: 42—44, NW) Dette ville ikke si det samme som at det ikke skulle være noen organisasjon, men at ordningen for den organisasjon som Jesu etterfølgere skulle utgjøre, skulle være i samsvar med Jehovas vilje. — Matt. 5: 45, 48.
5. Hva var ifølge Matteus 28: 19, 20 og Johannes 21: 15—17 innbefattet i det ansvar som Jesus lot apostlene få?
5 Like før sin himmelfart befalte Jesus sine disipler å gå og gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag og lære dem alt det han hadde befalt dem. (Matt. 28: 19, 20) Dette innbefattet både å undervise disse menneskene i de organisasjonsprinsipper som skulle råde, og å lære dem hvor nødvendig det var å være forent med Kristus, akkurat som greinene er forent med vintreet. (Joh. 15: 4—7; 17: 20, 21) Jesus viste også at de apostler som han underviste og lærte opp ved det han sa og gjorde, skulle ha bestemte plikter å utføre hva angår det å undervise andre som ville lytte til og godta deres lære, og at de skulle føre tilsyn med deres åndelige vekst. De skulle ikke bare lære dem noen få læresetninger og så overlate dem til seg selv som uavhengige troende mennesker, men de skulle føre dem sammen til en enhet, til en menighet, akkurat som får føres sammen til en hjord. Jesus utnevnte apostlene til hyrder ved å gi dem følgende påbud: «Fø mine lam!», «Vokt mine får!» og «Fø mine får!» Dette førte til at apostlene fikk et meget stort ansvar i forbindelse med å passe på alle dem som ville komme til å bli samlet sammen. — Joh. 10: 1—17; 21: 15—17.
Menigheten tar form
6, 7. Hvordan begynte den første menighet å ta form etter pinsedagen, hvordan ble den røktet, og hvordan ble det ført tilsyn med den?
6 At apostlene skulle føre disipler sammen i samfunn med seg, ble vist på pinsedagen noen få dager senere. Da fikk apostlene den hellige ånd som bevis for at den nye menighet var blitt opprettet, og de begynte straks å forkynne for menneskene og førte mange sammen i samfunn med seg. De første 3000 som ble troende, godtok ikke bare en eller annen ny lære, for så å gå sine egne veier. Det var nødvendig for dem å holde sammen og dra nytte av apostlenes tilsyn. Vi leser: «Og de holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brøds-brytelsen og ved bønnene.» — Ap. gj. 2: 42.
7 Etter hvert som apostlene og andre troende kristne forkynte, ble budskapet brakt ut til mange land, og tusenvis av mennesker ble samlet inn. Hvor de enn var — i Jerusalem, Judeas og Samarias land, Lilleasia, Hellas, Roma eller andre steder — søkte de samfunn med sine medtroende og ble «ecclesia’er», menigheter. (Ap. gj. 8: 1; 11: 22; 13: 1; 14: 23, 26, 27; 16: 5; Rom. 16: 5; Kol. 4: 16; 1 Tess. 1: 1; Filem. 1: 2) Apostlene var klar over at de alene ikke kunne røkte denne hurtig voksende hjorden på rett måte, og de lærte derfor opp modne og kvalifiserte menn, slike som var godt inne i læren og flinke til å undervise, og utnevnte dem til underhyrder, tilsynsmenn og assisterende tjenere som skulle sørge for at alle i menighetene fikk sitt åndelige behov dekket. Vi legger merke til at «profeter og lærere» tjente menigheten i Antiokia. (Ap. gj. 13: 1; 14: 23; Tit. 1: 5—9; Fil. 1: 1) Ettersom apostlene og de eldste i Jerusalem var de mest modne og erfarne i tjenesten for Jehova og var blitt bemyndiget av Jesus til å tjene som hyrder, var det bare rimelig at de ble et styrende organ for alle de nye menighetene, og de erfaringer menigheten i Jerusalem gjorde, kunne godt tjene som et mønster eller eksempel for de andre. — Ap. gj. 8: 14—17; 16: 4, 5; 1 Tess. 2: 14; 1: 6, 7; Heb. 6: 12.
8, 9. a) Hva anså apostlene Peter og Paulus menigheten for å være? b) Hvilken holdning bør ifølge Hebreerne 13: 7, 17 alle i menigheten innta overfor tilsynsmennene?
8 Alle menighetene i Judea og Samaria og de som senere ble dannet i Lilleasia, Hellas, Roma, Babylon og andre steder, utgjorde i virkeligheten en Guds menighet. (Ap. gj. 9: 31) Det var en organisert ordning som var kommet i stand ved Guds ånd. Det var på ingen måte en organisasjon som var blitt dannet av mennesker. Peter kalte den for «Guds hjord» og ba inntrengende de eldste om å «vokte» den med nidkjærhet. Apostelen Paulus understrekte at dette var Guds ordning, da han sa til tilsynsmennene fra Efesus: «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet.» Det var Guds menighet, og tilsynsmennene hadde ansvar for å undervise, lære opp og føre tilsyn med dem som var blitt betrodd i deres varetekt. — 1 Pet. 5: 1—4; Ap. gj. 20: 28; Tit. 1: 9; 2: 15.
9 Alle i menighetene skulle respektere denne ordningen med hyrder som en ordning som var av Gud, og rette seg etter den. Apostelen Paulus skrev til hebreerne: «Lyd eders veiledere og rett eder etter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er eder ikke til gagn.» Ingen kunne derfor med rette ignorere de råd eller den tukt som ble gitt av en tilsynsmann, ved å si: «Jeg tjener Gud. Jeg er ikke ansvarlig overfor deg, og det er heller ikke du overfor meg.» Tilsynsmennene pliktet å avlegge regnskap, og for menighetens skyld burde de kunne gjøre det med glede. En rapport om uavhengige, selviske mennesker som handlet galt, ville få skadelige følger for slike mennesker. — 1 Pet. 2: 13, 14; Heb. 13: 7, 17.
10, 11. a) Hvilke beviser har vi for at den synlige jordiske menighet var «Guds hus»? b) Hvor stor betydning tillegger Paulus menigheten når det gjelder sannheten?
10 Noen mennesker på de første kristnes tid kan kanskje ha tenkt følgende: «Menigheten er ikke av så stor betydning som Ordet og Ånden. Jeg vil la meg lede av Ordet og Ånden, men jeg finner det ikke nødvendig å slutte meg til en menighet eller rette meg etter en organisasjon.» Andre kan kanskje ha argumentert med at den sanne Guds menighet var et usynlig, åndelig samfunn som ikke trengte å gi seg til kjenne gjennom en synlig menighet. Men da apostelen Paulus skrev til Timoteus angående det å utnevne tilsynsmenn i menigheten og tydeligvis talte om den synlige menighetsordning på jorden og ikke om en eller annen himmelsk, åndelig ordning, tilføyde han: «Dette skriver jeg til deg . . . , at du da kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.» Ja, denne jordiske, synlige menighet ble kalt «Guds hus», «den levende Guds menighet», og den var på ingen måte av liten betydning, for den var «sannhetens støtte og grunnvoll». — 1 Tim. 3: 1—15; Heb. 3: 4, 6.
11 Det var ikke menighetene enkeltvis, men alle menighetene av Kristi etterfølgere sett på som én menighet, som ble sammenlignet med et menneskelegeme med mange lemmer som må samarbeide med hverandre. Det var i den synlige menighet at de kristne skulle lære å samarbeide med hverandre. (1 Kor. 12: 4—30) Det var en synlig menighet Paulus skrev om da han sa: «Gud har satt de respektive i menigheten,» for han nevner så apostler, profeter, lærere, nådegaver, forskjellige slags tunger og annet, som hadde å gjøre med tjenesten og gjerningene i menigheten på jorden og ikke med en åndelig eller himmelsk tilstand. — 1 Kor. 12: 18, 28, NW.
Formålet med menigheten
12. I hvilken forstand skulle de første kristne være som utlendinger, og i hvilken forstand skulle de være en organisert gruppe?
12 Hva var så formålet med menigheten? Det var å lære opp og forene alle de troende. De kristne skulle ikke være en stor, ubestemmelig, spredt flokk mennesker som hadde sine private meninger og tanker om hvem de ville adlyde, når de holdt seg atskilt fra denne verden og levde spredt som utlendinger i et fremmed land. Selv om de kristne levde som utlendinger og midlertidige innbyggere i denne gamle verden, skulle de være som ’levende steiner som var bygd opp til et åndelig hus’, «et hellig folk, et folk til eiendom». De trengte med andre ord å bli samlet sammen og sammenføyd for å kunne tilbe som en gruppe, som en menighet, og dette skulle skje på en håndgripelig måte. — 1 Pet. 2: 5—11.
13. Hvordan viser tre bilder som blir brukt av apostelen i hans brev til efeserne, at de kristne skulle være forent på en håndgripelig måte?
13 Paulus brukte et lignende bilde på menighetsordningen da han forklarte hvordan både israelitter og ikke-israelitter var forent i Kristus, og hvordan de var blitt en enhet med samme mål, forpliktelser og kjennetegn. «Så er dere da ikke lenger fremmede og midlertidige innbyggere, men dere er de helliges medborgere og medlemmer av Guds husstand, og dere er blitt bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens Kristus Jesus selv er grunn-hjørnesteinen. I forening med ham vokser hele bygningen, som er harmonisk sammenføyd, til et hellig tempel for Jehova.» (Ef. 2: 19—21, NW) Paulus bruker her tre forskjellige bilder for å vise hvordan personer eller ting er blitt ført sammen og organisert for å tjene det samme formål. Først bruker han uttrykket «de helliges medborgere», som viser at de i fellesskap deler visse rettigheter, privilegier og plikter som dette borgerskap fører med seg. Ved å omtale alle troende kristne som «medlemmer av Guds husstand» viser Paulus hvordan de er blitt organisert som en familieenhet. I enhver husstand er det en bestemt ordning, og alle må respektere familiens overhode og leve i samsvar med husstand ens normer. Ved å sammenligne dem med byggesteiner «som er harmonisk sammenføyd» og ’bygd opp i forening’, viser Paulus hvor nødvendig det er med en menighet. Innenfor bindingsverket, menigheten, kunne disse ’steinene’ bli formet, slipt og tilpasset. Det var bare ved å være forent i menigheten som et legeme og ikke søke å isolere seg at de kunne være Guds tempel og tjene med tanke på å fremme den sanne tilbedelse, samtidig som de også ble lært opp til sine framtidige oppgaver i det himmelske rikes organisasjon. — 1 Kor. 3: 16, 17; 6: 19; 2 Kor. 6: 16.
14. Hvordan kunne menigheten kunngjøre Guds visdom, slik det blir nevnt i Efeserne 3: 10, 11?
14 De salvede kristne i det første århundre skulle derfor være slike som samlet, ikke slike som spredte ved å forsøke å tjene Gud uavhengig av hverandre. Ettersom Guds himmelske ordning var harmonisk, ville selvfølgelig den sammenkalte gruppe av Guds tjenere på jorden legge for dagen at det rådet den samme harmoni blant dem. Hvis Guds mangfoldige visdom skulle bli kunngjort ved menigheten, måtte denne menigheten være godt organisert og harmonisk, slik at det ikke ble til at dens medlemmer trakk seg bort fra hverandre for å søke sine egne interesser. — 1 Kor. 14: 33, 40; Ef. 3: 10, 11.
15. Hva var de «gaver» som ble gitt til menigheten, og hva var formålet med dem?
15 I det fjerde kapittel av sitt brev til efeserne gir Paulus et klart bilde av den menighetsorganisasjon som er kommet i stand ved Guds ånd, og av hva som er formålet med den. Først omtaler han de plikter hver enkelt i en gruppe av salvede kristne har overfor de andre i gruppen, nemlig å ’tåle hverandre i kjærlighet, idet de alvorlig bestreber seg for å bevare åndens enhet’. Fra vers 11 kommer han så inn på den organisasjonsmessige foranstaltning for dette, nemlig menigheten med dens arrangementer i forbindelse med tilsyn og undervisning, og omtaler dem som gaver de har mottatt fra Kristus. «Og han ga noen [gaver] som apostler, noen som profeter, noen som misjonærer, noen som hyrder og lærere, med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning, for å bygge opp Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i troen og i den nøyaktige kunnskap om Guds Sønn.» Det at disse kristne ble salvet med ånd, førte ikke i seg selv til at de øyeblikkelig og på mirakuløst vis ble fullkommengjort. Nei, ånden ledet dem til menigheten, hvor de ved hjelp av ånden, Ordet og organisasjonsarrangementene ville bli av samme sinn og bli lært opp til tjenestegjerningen. — Ef. 4: 11—16, NW; 1 Kor. 1: 10.
16. Hvordan bidro menigheten til å bygge opp de enkelte i kjærlighet?
16 Ved at de salvede kom sammen i menigheten, ble de oppbygd selv og var også til oppbyggelse for andre. Det var på en høyst håndgripelig måte de ble «harmonisk sammenføyd», ikke på en eller annen usynlig, åndelig måte. I menigheten lærte de å samarbeide gjennom «hvert ledd som gir det som trengs, alt etter den funksjon som hvert enkelt lem har fått å utføre», og dette førte til «legemets vekst . . . så det kan oppbygge seg selv i kjærligheten». Menighetsorganisasjonen førte ikke til at kjærligheten ble undertrykt eller ikke fikk komme til uttrykk eller ble mekanisk som om den var fastsatt ved regler, men til at alle ble opplært og oppbygd i kjærlighet og fikk anledning til å vise den. — Ef. 4: 16, NW; 2 Tess. 1: 1—3; Rom. 1: 9—13.
Menigheten — en organisasjon som gir undervisning
17. Hvordan sørget menigheten for at det ble enhet i læren, og hvilke gode resultater ga dette?
17 Menigheten tjente ikke bare til å bygge opp de kristne i kjærlighet, men bidro også til at de fikk samme syn på og forståelse av Bibelen. Noen av efeserne kan kanskje ha beklaget seg over at denne ordningen undertrykte den individuelle og uavhengige tenkning, og at dette tvang dem til å godta utelukkende apostlenes meninger i stedet for å være frie og uavhengige og kunne danne seg sin egen mening om tingene. Men denne ordningen førte ikke til at menighetens forståelse ble begrenset til det snevre syn som en eller to personer kunne ha. Ordningen beskyttet dem mot å bli revet med av «ethvert lærdoms vær» og «menneskenes spill». Trofaste kristne betraktet ikke dette som en form for ’hjernevask’. De var kommet ut av verden og ønsket å legge av sin gamle personlighet og ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje. Det forenende undervisningsprogram som menigheten hadde, sørget for dette. — Ef. 4: 14, 17—24.
18. Hvilke argumenter er blitt holdt fram for å vise at det ikke er nødvendig med en menighet som gir undervisning, men hva er det som viser at disse argumentene er uholdbare?
18 Noen som foretrakk å være uavhengig av enhver menighet, kan kanskje ha hevdet at en kan tilegne seg nøyaktig kunnskap ved å ha fellesskap med Gud og ved hans ånd, og at det derfor ikke var nødvendig med en menighet eller en organisasjon som gir undervisning. De kan kanskje ha henvist til Efeserne 1: 17, 18 eller 3: 16—19, hvor Paulus skriver at Gud er den som gir de troende visdom og kunnskap, og hvor han sier at Kristus skulle bo i dem, og at de i åndelig forstand skulle fatte disse tingene, eller til 1 Johannes 2: 26, 27, hvor Johannes skriver: «I trenger ikke til at noen skal lære eder; . . . hans salvelse lærer eder alt.» Men legg merke til at disse uttalelsene finnes i brev som inneholder instruksjoner som apostlene Paulus og Johannes ga til menighetene, og som senere skulle bli brukt for å undervise dem som tilhørte menigheten. Hvis det var slik at ånden ville undervise alle åndsfødte personer direkte, ville det ikke ha vært nødvendig å skrive disse brevene til menighetene. — 1 Joh. 1: 3, 4.
19, 20. Nevn noen av de sannheter som de første kristne fikk kjennskap til, og hvordan de fikk kjennskap til dem.
19 La oss for et øyeblikk tenke over noen av de viktige sannheter som disse første kristne fikk kjennskap til ved å komme sammen med menigheten. Den avgjørelse som apostlene og de eldste i Jerusalem traff med hensyn til de krav som ble stilt til ikke-jødiske troende, ble menighetene underrettet om i brev. Detaljene i forbindelse med Guds hellige hemmelighet angående en husholdning som skulle tjene til at alt ville bli samlet til ett i Kristus, og at mennesker fra folkeslagene ville få anledning til å bli medarvinger, ble gjort kjent for menighetene i brevet til efeserne. Sannhetene angående frafallet som skulle komme, og syndens menneske som skulle åpenbares, Kristi nærvær og ropet om «fred og ingen fare!», som ville avmerke den store klimaks på Jehovas dag, ble forklart for dem som var tilsluttet de menighetene hvor brevene til tessalonikerne eller avskrifter av dem ble studert. — Ap. gj. 15: 22—35; 16: 4, 5; Ef. 3: 3—7; 1 Tess. 1: 1; 4: 13—18; 5: 1—11; 2 Tess. 1: 1; 2: 2—11.
20 Ved å holde seg til menigheten fikk de første kristne høre om brevene til korintierne, som gjorde rede for Herrens aftensmåltid, hvordan åndens gaver ga seg til kjenne, og oppstandelsen. Ja, alle forklaringer angående lærespørsmål som ble gitt i apostlenes brev, var instruksjoner som medlemmer av det styrende organ ble inspirert til å skrive ned, og de kom til de enkelte, salvede kristne gjennom menigheten. Det var bare ved å slutte seg til menigheten at de kunne bli oppbygd av tilsynsmenn som ’utførte sin tjeneste på en rett måte’, og ’som holdt fast på det troverdige ord hva deres undervisning angår’ (NW). Og det var bare ved å gjøre dette at de tydelig kunne se at det ikke var noen forskjell mellom greker og jøde, omskjærelse og forhud, barbar, skyter, trell, fri, mann og kvinne. — 1 Korintierne, kapitlene 11—15; 1 Timoteus, kapittel 3; Kol. 3: 11.
21. Hvordan holdt menigheten fast på sin egenart, og hvilken virkning hadde dette på de troende fra mange land?
21 Menigheten var bygd opp av Gud for å forkynne hans dyder og gjøre kjent hans visdom. (1 Pet. 2: 9) Av den grunn rettet menigheten seg etter det som var Guds vilje. Den rettet seg ikke etter det som var de forskjellige folkeslags vilje og skikker. (Ef. 4: 20—24) Etter hvert som denne menigheten bredte seg utover mange land, holdt den fast på sin egenart, sine prinsipper som den handlet i samsvar med, sin rene lære og sin enhet. I stedet for å la seg prege og forme av ethvert lærdoms vær og all slags oppførsel, satte den sitt preg på alle dem som var tilsluttet den. Den måtte bevares ren og hellig. Umoralske personer ble derfor utstøtt. (1 Kor. 5: 3) Den skulle forene mennesker gjennom Guds sannhetsord. De som prøvde å føre inn splittelse og falske læresetninger, ble derfor også utstøtt. (Tit. 3: 10; Rom. 16: 17) På den måten holdt menigheten fast på sin egenart og sin oppbygning i organisasjonsmessig henseende. De prinsipper for tenkning og livsførsel som det ble undervist i fra menighetens side, satte i høy grad sitt preg på de troende og innvirket på deres liv som enkeltpersoner, på deres ekteskapelige forhold og deres familieliv og på forholdet mellom slave og herre. — Kol. 3: 5; Efeserne, kapittel 5.
22. Hvilken rolle spilte den første menighet i forbindelse med den sanne tilbedelse?
22 Det som her er nevnt, er bare noen av de bibelske beviser for at den kristne menighet i det første århundre spilte en viktig rolle når det gjaldt å lære og bygge opp de salvede kristne. Den var faktisk en sannhetens støtte og grunnvoll. Menigheten viste seg å være Guds foranstaltning for å lære de kristne troende at de hadde behov for hverandre, og den ga dem full anledning til å legge kjærlighet, barmhjertighet og villighet til å tilgi for dagen og lære å vise respekt for den teokratiske myndighet. Den slokket ikke Guds ånd eller hindret kjærligheten i å komme til uttrykk, men ved sin undervisning og sitt eksempel fikk den bygd opp alle i menigheten i kjærlighet og modenhet, slik at de i høy grad ble mottagelige for den hellige ånds innflytelse.