«Nøklene» til den største regjering blir tatt i bruk

«Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du vil komme til å binde på jorden, vil være det som er bundet i himlene, og det du vil komme til å løse på jorden, vil være det som er løst i himlene.» — Matt. 16: 19, NW.

1, 2. a) Hvem var ifølge romersk mytologi den øverste dørvokter i himmelen? b) Hva kan sies om Jesus Kristus og den nøkkel han hadde?

FINNES det en dørvakt eller portner i himmelen? Ifølge gammel romersk mytologi var Janus, gudenes gud, den øverste dørvokter i himmelen og på jorden. Janus’ tempel ligger fortsatt på nordsiden av Forum Romanum i nærheten av Curia, men han blir ikke lenger dyrket. Men hva med den historiske personen Jesus Kristus, som nå er herliggjort i himmelen og sitter ved høyre side av den sanne «Gud over alle guder», Jehova? (5. Mos. 10: 17) Omkring år 96 e. Kr. dikterte denne herliggjorte Jesus et brev til apostelen Johannes, et brev som skulle sendes til menigheten i Filadelfia i Lilleasia. Han sa:

² Skriv til engelen for menigheten i Filadelfia: Dette sier Den Hellige og sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen kan åpne: Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» — Åp. 3: 7, 8.

3. a) Hvilket slektskapsforhold stod Jesus Kristus i til David? b) Hvorfor gav Jehova Gud Jesus Kristus «Davids nøkkel», og hvordan bruker han den?

³ Når en regner fra David, som var den første jødiske konge i Jerusalem, var Jesus Kristus den 43. i denne berømte kongens slektslinje. Den kongelige slektslinjen ender med Jesus Kristus, for han ble den evige arving til Davids rike. (Luk. 3: 23—31) Derfor gav Jehova Gud sin herliggjorte Sønn «Davids nøkkel». Davids rike var et forbilledlig teokrati, et forbilledlig Guds rike. (1. Krøn. 29: 23; 2. Krøn. 13: 5, 8) Ettersom dette riket overlates til Davids herliggjorte etterkommer, Jesus Kristus, blir det et virkelig, motbilledlig Guds rike. Som den som med rette har «Davids nøkkel», kan han åpne eller stenge for privilegier og muligheter som har tilknytning til Guds rike, for mennesker på jorden.

4, 5. Hvilke privilegier sa Jesus Kristus at han ville gi den trofaste Peter?

⁴ Med tanke på de tjenesteprivilegier som Jesus så fram til å gi sin trofaste apostel Simon Peter, sa han en gang til ham: «Du er Peter [gresk: Petros; latin: Petrus], og på denne klippe [gresk: tautēi tēi petrai; latin: hanc petram] vil jeg bygge min menighet, og hades’ porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du vil komme til å binde på jorden, vil være det som er bundet i himlene, og det du vil komme til å løse på jorden, vil være det som er løst i himlene.» — Matt. 16: 18, 19, NW.

⁵ Jesus uttalte disse historiske ordene en tid etter påsken i år 32 e. Kr., da han oppholdt seg i traktene ved Cæsarea Filippi, som lå i nærheten av Jordan-elvens øvre løp. — Matt. 16: 13—17.

NÅR DE BLE GITT OG BRUKT

6. Hva slags nøkler var «nøklene til himlenes rike», og hva representerte de?

⁶ I likhet med «Davids nøkkel» var «nøklene til himlenes rike» ikke bokstavelige nøkler. De var åndelige nøkler, nemlig det privilegium og oppdrag, den ære og myndighet en måtte ha for å iverksette eller «åpne» et program for undervisning og veiledning og personlig virksomhet i tilknytning til himlenes rike. De som valgte å søke himlenes rike først, kunne derved benytte seg av den foranstaltning som Gud hadde gjort tilgjengelig gjennom Jesus Kristus, Arvingen til det himmelske rike. De fikk således adgang til noe som ikke hadde vært åpent for dem før.

7. Hvilke grunnleggende betingelser hadde Jesus tidligere åpenbart for Nikodemus at en troende måtte oppfylle for å kunne komme inn i Guds rike?

⁷ To år tidligere hadde Jesus i Jerusalem åpenbart visse grunnleggende betingelser som en troende måtte oppfylle for å kunne komme inn i Guds rike. Jesus sa til en av jødenes rådsherrer, en fariseer som het Nikodemus: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny.» Skulle en bli «født på ny» av den samme jordiske mor? Nei, for Jesus sa til Nikodemus: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd.» — Joh. 3: 1—6.

8. Ville det være logisk at en som ikke allerede var en døpt, åndsavlet kristen, kunne være i besittelse av «nøklene», og hvilket eksempel har vi i denne forbindelse?

⁸ Kunne en som ikke allerede var «født av vann og Ånd», en som ikke allerede var en døpt, åndsavlet kristen, være i besittelse av og bruke «nøklene» til å åpne inngangen til Guds himmelske rike for andre? Det ville neppe være logisk. «Nøklene til himlenes rike» ble derfor ikke gitt til Johannes, selv om han døpte Jesus og var den første som forkynte: «Vend om, for himmelriket er nær!» — Matt. 3: 1, 2.

9. Hvordan vet vi at Peter var åndsavlet da han fikk den første av «nøklene», og hva kan sies om den omskårne etiopiske proselytten som er nevnt i Apostlenes gjerninger 8: 27, 28?

⁹ Var apostelen Peter åndsavlet da Jesus Kristus gav ham den første av «nøklene» og lot ham bruke den? Ja, for på pinsedagen i år 33 e. Kr. lot Jehova Gud omkring 120 disipler som ventet i en sal i Jerusalem, deriblant Peter, bli døpt med den hellige ånd av den herliggjorte Jesus. Det var først etter at Peter på denne måten var blitt avlet av Guds ånd, at han trådte fram og talte til over 3000 jøder og omskårne proselytter som var samlet for å være vitne til hvordan profetien i Joel 3: 1, 2 hadde begynt å gå i oppfyllelse. Hvis den omskårne etiopiske proselytten som er nevnt i Apostlenes gjerninger 8: 27, 28, var en av de «gudfryktige menn» som oppholdt seg i Jerusalem denne pinsedagen, kom han ikke over fra templet for å høre på Peter. (Apg. 2: 1—12, vers 5 fra EN) Men han fikk sin anledning senere.

10. Når og hvordan brukte Peter den første av «nøklene»?

¹⁰ Peter sa rett ut til disse tusener av tilhørere at de som et religiøst samfunn hadde begått en forbrytelse da de 52 dager tidligere hadde pelfestet Jesus Kristus. Da fikk disse «gudfryktige menn» samvittighetsnag og spurte: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Det var Peter som svarte og sa: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave. For løftet gjelder dere og deres barn og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.» Og Peter fortsatte. «Også med mange andre ord vitnet han for dem, og han formante dem: ’La dere frelse fra denne vrange slekt.’» (Apg. 2: 14—40) På denne måten brukte den åndsavlede Peter den første av «nøklene».

11. Hvordan ble tusener av dem som lyttet til Peter, «født på ny, eller «født av vann og Ånd»?

¹¹ Gikk noen av disse kjødelige jøder inn gjennom den dør som nå var blitt åpnet, som jøder hvis forfedre Jehova Gud hadde gitt det løfte vi finner i Joel 3: 1, 2? Apostlenes gjerninger 2: 41, 42 svarer: «De som tok imot hans [Peters] budskap, ble døpt, og den dagen ble tre tusen lagt til menigheten. Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene.» De ble «født på ny», «født av vann og Ånd», ved å bli døpt i vann i Jesu Kristi navn og deretter motta den hellige ånds frie gave. — Joh. 3: 3, 5.

HVEM DEN ANDRE NØKKELEN BLE BRUKT TIL GAGN FOR

12, 13. a) Hva ville det ha betydd hvis Peter bare hadde trengt én nøkkel? b) Men hva sa Jesus om dette til sine disipler like før han fór opp til himmelen?

¹² Peter var ikke bare blitt lovt en nøkkel, men «nøklene til himlenes rike». Dette betydde minst to nøkler. Når fikk han da den andre nøkkelen, og hvis interesser tjente den? Hvis Peter bare hadde trengt én nøkkel, ville de 144 000, som utgjør den fullstendige åndsavlede menighet, som Jesus Kristus bygger på seg selv som klippen, bare ha bestått av kjødelige jøder og omskårne jødiske proselytter. (Matt. 16: 18; Åp. 7: 4—8; 14: 1—3) Men var frelsen til liv i himmelen begrenset til bare å omfatte dem som fikk denne muligheten da Peter brukte en nøkkel på pinsedagen? Hva sa Jesus like før han for opp til himmelen på den 40. dag etter sin oppstandelse? Den dagen, da han befant seg i nærheten av Jerusalem, sa han til sine disipler:

¹³ «Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Jeg sender over dere det som min Far har lovt [i Joel 3: 1, 2]. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.» — Luk. 24: 46—49.

14, 15. Hvordan utdypet Jesus nærmere, i Apostlenes gjerninger 1: 8, hvem disiplene skulle forkynne omvendelse og tilgivelse for syndene for?

¹⁴ Ifølge Apostlenes gjerninger 1: 8 kom Jesus imidlertid med en nærmere forklaring på hvordan omvendelse og tilgivelse for syndene skulle bli forkynt i hans navn for «alle folkeslag». Han sa: «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.»

¹⁵ Her skiller Jesus Samaria ut fra «hele Judea». Da han utførte sin tjeneste på jorden, skjelnet han i virkeligheten hele tiden mellom omskårne, kjødelige jøder og omskårne samaritaner.

16. Hvordan gikk det til at Jesus på veien tilbake til Galilea oppholdt seg to dager hos innbyggerne i den samaritanske byen Sykar?

¹⁶ Etter påsken i år 30 e. Kr., i det første året av sin offentlige tjeneste, drog han gjennom Samaria på vei fra Judea til Galilea. I den forbindelse blir det nevnt at ’jøder ikke omgikkes samaritaner’. (Joh. 4: 9) Ved Jakobs brønn i nærheten av byen Sykar snakket Jesus imidlertid med en samaritansk kvinne. Hun var i virkeligheten det første menneske Jesus fortalte at han var Messias eller Kristus. Var det fordi hun ikke var jødinne? (Matt. 16: 20) Da samaritanene i Sykar innbød ham og hans apostler til å bli hos dem, ble han der i to dager og snakket med dem. Mange av dem trodde og sa til den samaritanske kvinnen som hadde vitnet for dem: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» — Joh. 4: 39—43.

17. Hvilken innstilling hadde Jesus når det gjaldt disse troende samaritaner og vanndåpen?

¹⁷ Men selv etter dette fortsatte Jesus å skjelne mellom jøder og samaritaner, til tross for at noen samaritaner trodde på ham. Oppfordret Jesus noen av disse troende samaritaner til å bli døpt i vann med Johannes’ dåp? Nei! Dette er bemerkelsesverdig, ettersom det like før beretningen om Jesu besøk i den samaritanske byen Sykar sies: «Fariseerne fikk vite at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes. I virkeligheten var det ikke Jesus som døpte, men disiplene hans. Da Jesus fikk høre dette om fariseerne, forlot han Judea og drog igjen til Galilea. Han måtte da reise gjennom Samaria, og han kom til en by som hette Sykar. Den ligger i nærheten av det jordstykket Jakob gav sin sønn Josef. Der var Jakobs brønn.» — Joh. 4: 1—6.

18. Hvilken holdning inntok innbyggerne i en samaritansk landsby overfor Jesus to år senere da han reiste gjennom Samaria på vei til Jerusalem?

¹⁸ Lå forholdene like gunstig til rette for Jesus to år senere? Han og hans disipler drog nå i motsatt retning for å delta i den jødiske løvhyttefesten i Jerusalem. Jesu sendebud «drog av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi han var på vei [hvor hen?] til Jerusalem. Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: ’Herre. vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?’ Men han snudde seg og talte strengt til dem. Så fortsatte de til en annen landsby». (Luk. 9: 51—56) Hvis Jesus hadde gitt etter for Jakobs og Johannes’ voldsomme temperament, kunne det ha gjort samaritanene forutinntatt mot kristendommen.

19. a) Hvilke påbud angående Samaria gav Jesus de 12 apostlene da han sendte dem ut to og to? b) Hvilken innstilling hadde jødene i sin alminnelighet til samaritanene, slik det fremgår av Johannes 8: 47, 48?

¹⁹ Til og med et år tidligere, før påsken i år 32 e. Kr., da Jesus sendte ut apostlene to og to for å forkynne, sa han til dem: «Ta ikke veien til hedningers land og dra ikke inn i samaritanernes byer! Gå i stedet til de bortkomne sauene i Israels folk. Og der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær!» (Matt. 10: 5—7; Luk. 9: 1—6) Flere måneder senere, etter løvhyttefesten i år 32 e. Kr., sendte Jesus ut 70 evangelister og gav dem det samme påbud som han hadde gitt de 12 apostlene. De landsbyer og byer som de forkynte Guds rike i, lå sannsynligvis i Judea og ikke i Samaria. (Luk. 10: 1—24) De avla ingen rapport om at de hadde besøkt samaritanske steder. De gikk til «de bortkomne sauene i Israels folk». Hvorfor? Fordi disse evangelistene ikke fikk større myndighet enn den apostlene hadde fått. Den innstilling jødene i sin alminnelighet hadde til samaritanene, kom til uttrykk da Jesus sa til noen vantro jøder at de ikke var av Gud, og de svarte: «Du er en samaritan og en besatt.» — Joh. 8: 47, 48.

20. Hvorfor hadde samaritanene ikke noe gagn av at Peter brukte den første av «nøklene til himlenes rike» på pinsedagen i Jerusalem, og hvilket spørsmål oppstår derfor?

²⁰ Jesus skjelnet mellom samaritanene og jødene da han sa til den samaritanske kvinnen: «Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.» (Joh. 4: 22) Jesus klassifiserte en samaritan som en «mann fra en annen nasjon» eller mer bokstavelig «av en annen rase». (Luk. 17: 16—18, NW; se ord-for-ord-oversettelsen i Kingdom Interlinear Translation.)a Samaritanene, som tilbad Gud på fjellet Garisim, feiret ikke pinse i Jerusalem i år 33 e. Kr. De hadde derfor ikke noe gagn av at Peter brukte den første av «nøklene til himlenes rike». (Apg. 2: 5—11) Når, etter at den hellige ånd var blitt utgytt i Jerusalem, rettet da de 12 apostlene sin oppmerksomhet mot Samaria, slik at samaritanene kunne få en andel i det som Jesus hadde forutsagt i Apostlenes gjerninger 1: 8?

21. Hvordan gikk det til at evangelisten Filip kom til Samaria, og hvorfor førte det at han var der, til stor glede?

²¹ Etter pinsedagen ble den kristne menighet i Jerusalem utsatt for mange ting. Den forfølgelsen som fulgte etter mordet på Stefanus, førte til at menighetens medlemmer, med unntagelse av de 12 apostlene, ble spredt vidt omkring utenfor Jerusalem. (Apg. 8: 1—5) Filip, en nær medarbeider av Stefanus, og andre jødekristne flyktet nordover til Samaria. Dette skjedde ikke på apostlenes påbud, men på grunn av forfølgelsen. (Apg. 6: 1—6; 21: 8) Filip, som hadde fått mirakuløse gaver ved Guds ånd, forkynte det gode budskap om den oppreiste og herliggjorte Jesus Kristus og utførte mange mirakuløse tegn ved å helbrede. «Det var stor glede der i byen.» — Apg. 8: 8.

22. Hvilket spørsmål oppstår, ettersom Filip døpte mange samaritanske menn og kvinner?

²² Hvilken virkning hadde dette? «De [trodde] Filip som forkynte evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, og de lot seg døpe, både menn og kvinner.» Blant disse var det en mann som het Simon, og som hadde drevet «med trolldom, slik at samaritanerne var helt overveldet av dette». (Apg. 8: 9, 12, 13) Nå oppstår følgende spørsmål: Ble disse troende samaritanene født «av vann og Ånd»? Ved dåpen hadde vannet riktignok kommet inn i bildet, men hva med ånden? Hvis de var blitt åndsavlet etter vanndåpen, var det Filip som åpnet veien for denne nye gruppen, samaritanene, slik at de kunne komme inn i «himlenes rike». Men gjorde han virkelig det? Han var jo ikke en av de 12 apostlene. Hva viser den inspirerte beretningen?

23. Hvorfor sies det ikke noe om at Filip gav samaritanene det løfte at de skulle få den hellige ånd i forbindelse med vanndåpen?

²³ Denne Filip var ikke en av de apostlene som Jesus sa følgende til: «Alt dere vil komme til å binde på jorden, vil være ting som er bundet i himmelen, og alt dere vil komme til å løse på jorden, vil være ting som er løst i himmelen.» (Matt. 18: 18; 16: 19, NW; 10: 2—4; Joh. 1: 43—48) Det sies derfor ikke noe om at Filip gav samaritanene det løfte at de skulle få den hellige ånds gave i forbindelse med vanndåpen. Han var ikke bemyndiget til å si som Peter sa til jødene på pinsedagen: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.» — Apg. 2: 38.

24. a) Var samaritanene med i den mosaiske lovpakten, i betraktning av at de var omskåret og holdt de høytider som var fastsatt i Moses’ skrifter? b) Ble de «født av vann og Ånd» straks etter at de var blitt døpt i Jesu navn?

²⁴ Samaritanene var ikke med i den lov-pakten som Moses hadde vært mellommann for mellom Gud og israelittene på fjellet Sinai, selv om samaritanene betraktet Pentatevken, de fem Mosebøkene, som Guds Ord og feiret påske og pinse på fjellet Garisim i Samaria. (2. Kong. 17: 29, 30; Joh. 4: 19, 20) Det at de var omskåret på kjødet, gjorde dem derfor ikke i seg selv til jødiske proselytter. Samaritanene hadde ikke hatt noe å gjøre med Jesu pelfestelse, og de trengte derfor ikke å bli døpt i vann for å få Guds tilgivelse for en slik stor synd, som det var nødvendig å angre. Men samaritanene ble døpt av Filip i Jesu Kristi navn i tro på at han var Messias (Kristus) og «verdens frelser». (Joh. 4: 25, 26, 28, 29, 42) Ble de ved denne anledningen «født av vann og Ånd»? Nei, for de fikk ikke da den hellige ånd.

25. Hvordan viser Apostlenes gjerninger 8: 14—17 hvorfor de døpte samaritanene ikke var blitt født av vann og ånd?

²⁵ Hvorfor gjorde de ikke det? Apostlenes gjerninger 8: 14—17 sier: «Apostlene i Jerusalem fikk nå høre at Samaria hadde tatt imot Guds ord, og de sendte Peter og Johannes dit ned. De kom ned og bad for dem at de skulle få Den Hellige Ånd. For Ånden var ennå ikke kommet over dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de [Peter og Johannes, som var apostler] hendene på dem, og de [de døpte samaritanene] fikk Den Hellige Ånd.» Dette betydde ikke bare at de fikk mirakuløse åndelige gaver.

26. Hvilket privilegium var de døpte samaritanene nå kvalifisert ti å få del i, og hva gjorde Peter bruk av i Johannes’ nærvær?

²⁶ Det var først nå de døpte samaritanene ble «født» av ånd og vann og ble kvalifisert til å komme inn i Guds himmelske rike. (Joh. 3: 5) Åndens virksomhet var her lik den som det fortelles om senere, i Apostlenes gjerninger 10: 44—46 og 11: 15—17. Apostelen Peter brukte her den andre av «nøklene til himlenes rike» til gagn for de troende, døpte samaritanene. Det er sant at apostelen Johannes var til stede sammen med Peter, men tidligere, på pinsedagen, hadde også 11 andre apostler vært sammen med Peter. Men det var Peter som hadde nøklene. — Se også Matteus 18: 1, 18, NW.

27. Hvordan viser Apostlenes gjerninger 8: 18—23 at Peter tok ledelsen i forbindelse med den tidligere trollmannen Simon?

²⁷ Apostlenes gjerninger 8: 18—23 viser at Peter inntok en fremtredende stilling. Det sies der: «Men da Simon [trollmannen] så at Ånden ble gitt ved at apostlene la hendene på dem, tilbød han dem penger og sa: ’Gi også meg denne makt, slik at den jeg legger hendene på, får Den Hellige Ånd!’ Men Peter sa til ham: ’Måtte både du og pengene dine forgå, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger! Du har ingen lodd eller del i dette, for ditt hjerte er ikke oppriktig mot Gud. Omvend deg fra denne ondskapen din, og be til Herren at han må tilgi deg at du kunne tenke på noe slikt. For jeg ser at du er full av bitter galle og fanget i ondskap.’» Dette viser at Peter tok ledelsen som Kristi viktigste representant ved denne anledningen. Han talte som den som hadde fått nøklene til Riket.

28. For hvilke andre lå muligheten til å få del i Riket nå åpen, og hvor begynte de åndsavlede samaritanene å tilbe?

²⁸ Fra da av kunne den samme mulighet bli lagt fram for andre i Samaria. Apostlenes gjerninger 8: 25 sier derfor: «Etter at de [Peter og Johannes] hadde båret fram sitt vitnesbyrd og talt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem, og underveis forkynte de evangeliet i mange av Samarias landsbyer.» Nå begynte de døpte, åndsavlede samaritanene å tilbe sin himmelske Far, Jehova, i hans store, åndelige tempel og ikke på fjellet Garisim eller i Jerusalem. — Joh. 4: 21.b

29. Hvordan gikk det med den åndsavlede menighet i Judea, Galilea og Samaria etter at Saulus var blitt omvendt til kristendommen, og hvor bosatte Filip seg?

²⁹ Filip og andre jødekristne var blitt tvunget til å flykte til Samaria på grunn av den forfølgelsen som ble iverksatt av fariseeren Saulus fra Tarsus. Men etter at Saulus selv var blitt omvendt til kristendommen, begynte situasjonen å forandre seg for menigheten i Palestina. Ifølge Apostlenes gjerninger 9: 31 hadde menigheten «nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble bygd opp og levde i ærefrykt for Herren, og den vokste, styrket av Den Hellige Ånd». Filip bosatte seg imidlertid i havnebyen Cæsarea, hvor den romerske landshøvding for provinsen Judea hadde sitt hovedkvarter, og hvor en italisk bataljon av soldater var stasjonert. — Apg. 8: 40; 21: 8; 10: 1; 23: 23—35.

[Fotnoter]

[Bilde på side 17]

Davids nøkkel