En fornuftig innstilling fører til fred
1, 2. a) Hvilken forvandling er mulig når noen bruker sin evne til å tenke fornuftig? b) Hvordan blir dette understrekt av apostelen Paulus?
JEHOVA Gud har utstyrt menneskene med evnen til å tenke og handle fornuftig. Denne vidunderlige evne setter menneskene i stand til å tjene Gud, fordi de lærer å verdsette Guds enestående egenskaper, som er kjærlighet, barmhjertighet, godhet, allmakt, ubegrenset visdom og fullkommen rettferdighet. Når en fornuftig person tenker over disse tingene, blir han klar over at han i en begrenset utstrekning også er i besittelse av disse egenskaper, og at han bør bestrebe seg på å legge dem for dagen i stadig større grad. Han vil på den måten kunne tjene Gud, og ved å elske og behage og etterligne den Gud han tjener, vil han mer og mer bli lik sin Gud.
2 Apostelen Paulus, som var en som nøye etterlignet Kristus, og som også etterlignet sin Far Jehova på en fullstendig måte, ga oss følgende råd: «Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I framstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste [en hellig tjeneste med deres forstand, NW] og skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva ’som er Guds vilje: det gode’ og velbehagelige og fullkomne!» — Rom. 12: 1, 2.
3. Hvorfor er det behagelig å omgås mennesker som har evnen til å tenke og handle fornuftig, og hvorfor er det særlig viktig å ha denne evnen?
3 Vi gleder oss over å ha fellesskap med noen som legger for dagen denne gudlignende egenskap, nemlig evnen til å tenke og handle fornuftig. En slik person er rettsindig, rettenkende, omgjengelig og fredsommelig. Noe som imidlertid er viktigere enn dette, er at det å tenke og handle fornuftig er en nødvendig betingelse for å kunne behage Gud, som alltid tenker og handler fornuftig. Gjennom apostelen, som sier: «Jeg formaner eder,» oppfordrer han oss til å bruke vår fornuft eller forstand. I det 12. kapittel i Romerbrevet blir det utførlig beskrevet hva det vil si å tjene Gud med forstand. Ved å tenke forstandig vil vi kunne oppnå visdom, likevekt, forståelse og en god dømmekraft. Et fornuftig menneske vil ikke tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig — det vil ha et sunt sinn. Vers tre (NW) sier: «For ved den ufortjente godhet jeg har fått, byr jeg alle iblant dere ikke å tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke, men å tenke slik at man har et sunt sinn, hver enkelt etter som Gud har tildelt ham et mål av tro.»
4. a) Hvilket studium er høyst nødvendig, og hvorfor? b) Hva er det beste vi kan meditere over, og hvorfor?
4 Ved hjelp av vår evne til å tenke fornuftig sammenholder vi prinsipper med kjensgjerninger eller problemer for å klargjøre spesielle detaljer (deduksjon), eller vi sammenligner kjensgjerningene med hverandre for å komme fram til eller klargjøre prinsippene (induksjon). Men er det nok bare å bruke fornuft? Nei. Mange tenkere og filosofer er forvirret og vet ikke hva som fører til fred. Vår tenkning må bli ledet av Bibelen og ikke bli påvirket av menneskers normer eller av filosofi. Vi blir oppfordret til å tenke Jehovas tanker og prøve hva som er Guds gode og velbehagelige og fullkomne vilje. Dette krever at vi studerer Guds Ord. Vi må ha åndelig ledelse. «Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig.» (1 Kor. 2: 14) Vi må også meditere. Dette betyr ikke at vi skal spekulere på våre egne fantasifulle ideer. Nei, vår meditering må bli ledet av Gud. Bibelen må ligge til grunn for vår tankegang. Vi kan til og med meditere når vi slapper av. Salmisten sa: «Jeg vil ettertenke [meditere over, NW] alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.» (Sl. 77: 13) Guds gjerninger er uten tvil det beste vi kan meditere over. Derved vil vi kunne sammenligne vårt liv med Bibelens normer og anvende Jehovas åndelige ord på de åndelige ting som berører vårt liv. Når vi så står overfor en vanskelig avgjørelse, vil vi kunne tenke over Jehovas enestående domsavgjørelse når det gjelder slike ting, og handle i overensstemmelse med den. Ved å følge en slik tenkemåte kan vi være sikre på at vi vil bli ledet av rette prinsipper.
Studium og meditasjon er nødvendig
5. Nevn et eksempel på meditering over et bibelsk spørsmål.
5 Som et eksempel på meditering kan vi ta for oss apostelens ord i Romerne, kapittel 11, for bedre å forstå hva Paulus egentlig mener med den forstandige gudstjeneste han taler om i Romerne 12: 1. I kapittel 11 redegjør han for det enestående privilegium israelittene fikk i og med at de kunne fylle alle plassene i det himmelske rikes organisasjon under Kristus. Han viser hvordan og hvorfor de sviktet, og hvordan Jehova ved sin ufortjente godhet og i sin uransakelige visdom sørget for at mennesker av andre folkeslag fikk det privilegium å fylle de ledige plassene i denne herlige regjeringsorganisasjonen. Deretter oppfordrer han de kristne til ikke bare å ta i betraktning Guds rettferdighet, som kommer til uttrykk i hans dom over de ulydige, men også hans store kjærlighet, visdom og makt, som kommer til uttrykk i forbindelse med de foranstaltninger han har truffet både for jøder og hedninger som ønsker å tjene ham. Han sier at de som følge av at de tenker over dette, bør framstille sine legemer som et levende offer. Dette er i virkeligheten det eneste fornuftige de kan gjøre.
6. a) Hvordan kan en bruke sin tenkeevne når en forbereder seg til møtene? b) Ta fram et eksempel.
6 En fornuftig innstilling innbefatter også at en forbereder seg på rett måte til de møter hvor Bibelen blir studert. Det kan være at du studerer Vakttårnet for å forberede deg til det ukentlige studium i Rikets sal. Når du tar for deg spørsmålene og forbereder dine kommentarer, så tenk over hvordan du kan få dine kommentarer til å virke oppbyggende for dine medkristne. Ta i betraktning dem som kan være til stede for første gang. Dine kommentarer bør være klare, enkle og forståelige. Få andre til å resonnere ved at du bruker dine egne ord og ikke bare leser svaret når du kommenterer. For å ta et eksempel på hvordan man bør meditere ved studium og forberedelse, kan vi anta at du tar for deg avsnitt 21 på side 154 i Vakttårnet for 1. april 1961. Innholdet av dette avsnittet er i korthet at en kan arbeide hardt for å bli noe i denne verden, men at det viktigste, det høyeste mål en kan sette seg, er å oppfylle Jehovas krav som en tjener for ham. For å få en bedre forståelse av dette avsnittet og derved kunne gi en fyllestgjørende kommentar kan du tenke på det iherdige studium, alle de offer, all den besluttsomhet og alle de år med hardt arbeid det har kostet en person før han har oppnådd gode resultater på sin løpebane innen forretningsverdenen eller politikken. Deretter kan du tenke på hvor langt mer verdifullt det er å gjøre forkynnergjerningen til en livsgjerning, og hvor absolutt nødvendig det er å gå inn for den med all sin kraft, iver og oppmerksomhet, ja, å vie hele sitt liv til den.
7. Hvordan vil en slik forbindelse være til velsignelse for dem som er til stede på møtene?
7 Hvis du går fram på denne måten, vil de tanker som du gir uttrykk for på menighetsmøtene, oppmuntre andre til å resonnere, og det vil hjelpe dem til å få forståelse. Tilhørerne, ja, også de som er der for første gang, vil dra nytte av det som blir sagt, noe som er selve hensikten med møtene, slik det blir vist av Paulus: «Om alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller en ukyndig, så refses han av alle og dømmes av alle, hans hjertes skjulte tanker åpenbares, og så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud, og vitne at Gud sannelig er iblant eder.» — 1 Kor. 14: 24, 25.
8, 9. Vis hvordan vi ved hjelp av vår evne til å tenke fornuftig kan få en større verdsettelse av tjenesten og derved hjelpe dem vi forkynner for.
8 Vi kan forbedre og utvide vår tjeneste ved å meditere over den. Vi kan for eksempel stille oss selv følgende spørsmål: Hvorfor er det fordelaktig å gjøre arbeidet på denne måten? Vi stiller ikke et slikt spørsmål for å kritisere, men fordi vi ønsker å gjøre framskritt og unngå å utføre vår tjeneste med en følelse av at vi er forpliktet eller tvunget til det, eller fordi den er blitt en rutinesak for oss. Det vil hjelpe oss til å legge mer kjærlighet for dagen. Vi har fått befaling om å utøve en forstandig gudstjeneste for at vi gjennom øvelse og erfaring kan overbevise oss selv om hva som er Guds vilje. Apostelen formaner oss til å gjøre vårt arbeid helhjertet: «Den som utdeler, gjøre det med ærlig hu; den som er forstander, være det med iver; den som gjør barmhjertighet, gjøre det med glede!» — Rom. 12: 2, 8; Kol. 3: 23.
9 Hvorfor utarbeider vi for eksempel forskjellige prekener over spesielle emner som vi benytter oss av i vår tjeneste fra hus til hus? Jo, vi gjør det fordi vi ønsker å få folk til å tenke, resonnere, til å se hvordan skriftstedene har tilknytning til deres liv, og hjelpe dem til å få se sannhetens mønster. Vi blir gitt følgende råd: «Fortsett å ha som mønster de sunne ord . . . med den tro og kjærlighet som er i forbindelse med Kristus Jesus.» (2 Tim. 1: 13, NW) Ved hjelp av våre prekener som er bygd over forskjellige emner, men som alle viser hen til Riket som menneskehetens eneste håp, vil menneskene etter hvert kunne se et visst mønster i det vi sier. De som har et godt hjerte, danner seg til slutt et fullstendig bilde av håpet om den rettferdige, nye verden.
10, 11. a) Hvem må vi først og fremst handle fornuftig overfor? b) Hvilken fare utsetter vi oss for hvis vi ikke handler fornuftig i forbindelse med vår tjeneste?
10 Hvem må vi så handle fornuftig overfor? Vi bør i alle livets forhold la oss lede av fornuften. Vi må først og fremst handle fornuftig overfor oss selv i forbindelse med vår tjeneste. Dette betyr at vi må ha et sunt sinn, at vi inndeler vår tid slik at vi på rett måte kan oppfylle alle de forskjellige plikter som er pålagt oss, og at vi ikke søker å finne tilsynelatende antagelige grunner til å kunne unndra oss vårt ansvar. Jehova har i sin ufortjente godhet gitt oss en tjeneste å ivareta. Apostelen gir oss følgende råd: «Ta vare på tjenesten.» Han formaner oss også: «Kjærligheten være uten skrømt; avsky det onde, hold fast ved det gode!» Vier du din tjeneste mindre oppmerksomhet nå enn før? Har andre ting fått din kjærlighet til å kjølne? Fornuften sier deg at å la kjærligheten til rettferdighet få kjølne, vil si å miste avskyen for synd. Det er farlig. Vær derfor fornuftig og treff de nødvendige tiltak for at du igjen kan la tjenesten komme på førsteplassen i ditt liv. Jesus var klar over faren som var forbundet med en urett tankegang. Da han forklarte sine disipler hva som var Guds vilje med ham, begynte Peter å argumentere med ham fra et menneskelig synspunkt: «Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! dette må ingenlunde vederfares deg! Men han vendte seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! du er meg til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til [du tenker ikke Guds tanker, men menneskers tanker, NW].» — Rom. 12: 7, 9; Matt. 16: 22, 23.
11 Å handle fornuftig overfor oss selv innebærer å være fornuftig når vi søker atspredelse, leser, tenker, er sammen med andre mennesker, er på vår verdslige arbeidsplass, i vårt hjem og sammen med vår familie. Vår tjeneste er vår heltidsbeskjeftigelse, vår livsgjerning. De kristne har fått følgende befaling: «Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!» — 1 Kor. 10: 31.
En fornuftig innstilling overfor dem som har samme tro
12. Hvordan kan vi vise at vi har en fornuftig innstilling når vi gir veiledning eller råd?
12 Det neste skritt består i at vi har en fornuftig innstilling overfor våre brødre, det vil si overfor dem som har samme tro som oss. Hvis vi er fornuftige, vil vi være rolige, vennlige, hensynsfulle, ikke egenmektige og umedgjørlige. Et Jehovas vitne som gir et annet vitne veiledning eller råd, vil ikke si: «Slik skal det gjøres og ikke på noen annen måte!» Nei, han vil følge apostelens råd: «Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!» (Rom. 12: 10) Vi bør ikke tro at fordi noen er innvigd til Gud, har vi rett til å tale i en bydende tone til dem. Vi bør tenke på det eksempel som ble satt av Paulus. Som apostel kunne han ha hatt rett til å befale, men da han skrev til menigheten i Korint om noe av det den var kommet til kort i, sa han: «Men jeg, Paulus, formaner eder ved Kristi saktmodighet og mildhet.» Følgende regel gjelder derfor: «La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk!» — 2 Kor. 10: 1; Gal. 6: 10.
13, 14. Hvordan kan en fornuftig innstilling hjelpe oss til å unngå å gjøre feil? Nevn et eksempel.
13 Vi ønsker å hjelpe hverandre. Vi kan imidlertid ikke hjelpe andre hvis vi venter at de skal tilpasse seg våre forhold eller gjøre det samme som vi gjør. Hvis vi er fornuftige, vil vi hjelpe dem til å utnytte sine muligheter så godt de kan. «For vi tør ikke regne oss iblant eller ligne oss med visse folk som gir seg selv skussmål; men når disse måler seg med seg selv og ligner seg med seg selv, så mangler de forstand.» — 2 Kor. 10: 12.
14 En kristen hustru kan for eksempel ha en mann som ikke er velvillig stemt overfor sannheten. Hun er klar over de plikter hun har overfor ham som hans hustru, og mener at hun bør bruke noe tid sammen med ham i week-endene. Av den grunn kan hun ikke ta del i forkynnelsen fra hus til hus søndag formiddag. Hun kommer imidlertid til frammøte i midten av uken for å utføre forkynnelse sammen med gruppen som kommer sammen til det ukentlige bibelstudium som blir ledet i det distriktet hvor hun bor. Ville det da ikke være ufornuftig å klandre eller kritisere henne fordi hun ikke retter seg etter den timeplan som blir fulgt av dem i menigheten som lever under andre forhold?
15. Nevn et eksempel på hvordan man på en vennlig måte kan snakke fornuftig med en bror for å hjelpe ham til å utnytte sine muligheter best mulig.
15 Det kan imidlertid være at menighetens tilsynsmann vil ha en fornuftig samtale med et medlem av menigheten for å hjelpe vedkommende til å bli klar over hvordan han best kan utnytte de muligheter han har. Det kan være at tilsynsmannen har lagt merke til at en av hans kristne brødre ikke leder eller hjelper sine barn slik, han burde. Tilsynsmannen kan da henvende seg til en slik bror på en vennlig måte og for eksempel si: «Er det ikke oppmuntrende og godt å vite at vi alle er heltidstjenere for Gud selv om noen på grunn av familieforpliktelser ikke kan bruke all sin tid til direkte forkynnelse og undervisning? Som far har du imidlertid det enestående privilegium at du kan bruke noe av din tid, som du har innvigd til Gud, til å hjelpe dine barn, slik vi har fått befaling om i Efeserne 6: 4: ’Og I fedre! egg ikke eders barn til vrede, men fostre dem opp i Herrens tukt og formaning!’ Det må anstrengelser til for å utnytte fullt ut de muligheter dette gir. Paulus var klar over dette, for han ga Timoteus følgende råd: ’Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg.’ (2 Tim. 1: 6) Det hender at vi til sine tider må gjøre noe for å ruske oss selv opp, akkurat som man rusker opp i ovnen for å få det til å brenne bedre. For at vi skal kunne gjøre dette på en ordentlig og virkningsfull måte, blir det gitt oss følgende råd i 1 Korintierne 14: 40: ’La alt skje sømmelig og med orden!’ Ville det ikke være bra om du satte opp en timeplan slik at du kunne gi dine barn den oppmerksomhet som er så nødvendig for deres liv? Jeg har lagt merke til at du er svært glad i dine barn. Gud elsker dem også, og han betrakter dem som hellige. Hvis du studerer med dem og hjelper dem til å få en andel i forkynnelsen av det gode budskap, kan du regne med Guds hjelp og et godt resultat, for Paulus sa: ’Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.’ (1 Kor. 3: 6) Da vil du få glede deg over å se dem vokse opp som trofaste tjenere for Gud.» Etter at de har drøftet disse skriftstedene kan så tilsynsmannen si at han er villig til å hjelpe broren med å sette opp en timeplan, og ellers også være ham behjelpelig på alle måter.
En fornuftig innstilling hjelper oss til å la de viktigste ting komme i første rekke
16. Hvordan kan vi ha i tankene de viktigere ting når vi gir råd og hjelp til andre? Forklar.
16 Det som er viktigst, er å få utført forkynnelsen. Hvis vi har et fornuftig syn på tingene, vil vi sette pris på dem som utfører dette forkynnelsesarbeidet, og glede oss over den tro de viser, og de anstrengelser de gjør. En må ha tro for å kunne ta del i kunngjøringen av det gode budskap. Alle Jehovas vitner har et visst mål av tro, enten de bruker liten eller mye tid i forkynnelsen. Bibelen sier at en skal «tenke så at han tenker sindig, alt etter som Gud har tilmålt enhver hans mål av tro». (Rom. 12: 3) Hvis en som har tro, oppnår gode resultater i sitt arbeid, skulle man ikke forsøke å få ham til å gjøre tingene på en bestemt måte. Det kan være en som nettopp har begynt å ta del i forkynnelsen fra hus til hus, eller det kan være en annen som har mange års erfaring i tjenesten. Begge har kanskje vanskelig for raskt å finne fram de forskjellige skriftsteder. En forkynner som arbeider sammen med dem, bør ikke kritisere dem fordi de ikke bruker alle skriftstedene i den prekenen som blir benyttet. Det kan være at noen finner at de har bedre tak på en bestemt preken enn på en annen, fordi de lettere kan forklare disse skriftstedene. Man bør derfor ikke ta motet fra disse eller tvinge dem til å benytte en annen preken, som de kanskje har vanskelig for å holde. Hvis du er en som underviser andre, bør du være fornuftig og gi råd som tjener til å oppmuntre og oppbygge dem. Gi dem hjelp. Hvis du kan hjelpe dem til å lære og bruke andre prekener, er selvfølgelig dette en god ting, og det vil hjelpe dem til å gjøre framskritt i tjenesten. Derved følger du også følgende bibelske råd: «[Forviss] dere om de viktigere ting, så dere kan være lytefrie og ikke være til anstøt for andre fram til Kristi dag.» (Fil. 1: 10, NW) Vi er blitt opplyst om at det er viktig for oss å prøve hva som er Guds gode og velbehagelige og fullkomne vilje. Gud betrakter det som viktig at vi holder oss atskilt fra verden, bevarer vår ulastelighet og forkynner og underviser i det gode budskap. Når vi hjelper hverandre til å gjøre dette, gjør vi det som er rett.
17. Hva bør en bestrebe seg på å gjøre, selv om ingen har noen rett til å stille krav til andre?
17 På den annen side bør enhver forkynner handle fornuftig ved å bestrebe seg på å følge de råd som blir gitt angående utførelsen av arbeidet, slik at han kan arbeide i harmoni med Guds tjenere over hele verden. Det kan være at han trenger å gjøre en forandring med hensyn til måten å forkynne på. Han oppnår kanskje ikke de ønskede resultater av sin undervisning. Kanskje han får oppmerksomheten vendt mer mot seg selv enn mot sannheten eller mot menigheten, slik at de andre ikke blir gjort kjent med hvor nødvendig det er å komme sammen med andre som har samme tro. Han må tenke over hvilket eksempel han foregår de andre med. En fornuftig innstilling vil hjelpe ham til å bli klar over at det vi blir oppfordret til å gjøre nå, forbereder oss til framtiden og vil være oss til god hjelp senere når vi blir stilt overfor nye situasjoner og oppgaver.
18. Hvordan vil en fornuftig person reagere når han blir tilrettevist på grunn av en feil han har gjort?
18 Det er særlig viktig å tenke og handle fornuftig når det oppstår et problem eller et stridsspørsmål. I en slik situasjon bør en la fornuften og mildheten råde. Du har kanskje gjort en feil. Da er det fornuftig og noe som bidrar til fred og ditt eget beste, at du er villig til å høre på andre og forandre din innstilling og handlemåte såfremt det foreligger beviser for at du har handlet galt. En ydmyk hjertetilstand vil hjelpe deg til å være villig til å snakke fornuftig om saken og til ikke å være egensindig eller tviholde på dine egne meninger. Hvis du er fornuftig, vil du ikke bli sint eller motløs eller frykte for at du kan komme til å «tape ansiktet» hvis du blir irettesatt. Du vil gi akt på følgende bibelske råd: «Jeg [sier] til enhver iblant eder at han ikke skal tenke høyere enn han bør tenke . . . Ha ett sinnelag mot hverandre; attrå ikke det høye, men hold eder gjerne til det lave; vær ikke selvkloke!» En fornuftig innstilling vil få deg til å være takknemlig for at det er noen som irettesetter deg før du kanskje begår alvorligere feil. — Rom. 12: 3, 16.
19. Hvordan tenker en fornuftig person når han irettesetter andre?
19 Men kanskje det motsatte er tilfelle, nemlig at du må irettesette en annen person. I et slikt tilfelle vil en fornuftig innstilling hjelpe deg til å ha følgende forstandige råd klart for deg: «Gå [ikke] ut over det som skrevet er, for at ingen av eder skal bli oppblåst, for den ene mot den andre. For hvem gir vel deg fortrinn? Og hva har du, som du ikke har fått? Men om du nå har fått noe, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?» (1 Kor. 4: 6, 7) Du vil irettesette den andre med kjærlighet og mildhet, idet du ’ser til deg selv at ikke du og blir fristet’. — Gal. 6: 1; Tit. 3: 2.
En fornuftig innstilling overfor dem som ikke har samme tro
20. Hvordan vil en fornuftig innstilling hjelpe en til å bli en bedre lærer i forkynnergjerningen?
20 Er det enda noen en bør ha en fornuftig innstilling overfor? Ja. Den bibelske formaning lyder: «La deres forstandighet bli kjent for alle mennesker.» (Fil. 4: 5, NW) Når en forkynner tar del i hus-til-hus-, gjenbesøks- eller bibelstudiearbeidet for å undervise menneskene, vil hans fornuftige innstilling hjelpe ham til å utvise stor tålmodighet. Han må kunne sette seg inn i andre menneskers situasjon. Da kan han hjelpe dem, fordi han er klar over hvorfor det er vanskelig for dem å oppfatte visse ting. Han vil også være klar over at de mennesker av god vilje som han underviser, hører med til Herrens hjord, og Jesus sa om dem at de var «ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde». Han forstår at falske læresetninger og mangel på kunnskap om Guds Ord har gjort disse menneskene forvirret. Han vil legge kjærlighet og gjestfrihet for dagen og vise dem medfølelse, slik Paulus oppfordrer til: «Legg vinn på gjestfrihet! Gled eder med de glade, og gråt med de gråtende!» — Matt. 9: 36; Rom. 12: 13, 15.
21. Hva sørger en fornuftig lærer for at den han underviser, får?
21 En fornuftig lærer vil sørge for at andre mennesker får en fornuftig innstilling til Guds Ord, for han går fram på en slik måte som Bibelen sier en sann tjener vil gjøre det: «En Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten og våkne igjen av sitt rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.» — 2 Tim. 2: 24—26.
22. I hvor stor grad bør vi handle fornuftig overfor dem i vår familie som ikke er troende?
22 Vår evne til å handle fornuftig blir undertiden stilt på den største prøve når de som tilhører vår familie, ikke er troende. Vi bør ikke behandle dem som er knyttet til oss ved kjødelige bånd, og som vi holder av, mindre kjærlig, vennlig og hensynsfullt enn vi behandler andre, men vi bør i mange tilfelle være mer hensynsfulle og fornuftige i vår oppførsel overfor dem. Vi må ta oss tid med dem. Det påligger oss et stort ansvar for dem. Vi bør derfor sette opp en timeplan for å få en fornuftig inndeling av vår tid, slik at vi både kan sørge for vår families åndelige ve og vel og ta del i den offentlige forkynnelse.
23. Hvilken holdning bør kristne mennesker innta når de blir forfulgt og motarbeidet, og hvilket råd bør de følge?
23 Vi vil kanskje oppnå de største velsignelser hvis vi bevarer vår evne til å handle fornuftig under vanskelige forhold, for eksempel når vi må utholde motstand og forfølgelse eller forkynner i land hvor myndighetene er imot at vi utfører vårt forkynnelses- og undervisningsarbeid angående det gode budskap om Riket. En fornuftig forkynner vet hvorfor han blir forfulgt. Han har en positiv og optimistisk innstilling. Han er klar over at de kristne må regne med dette. Det skjer som en oppfyllelse av profetiene. Det er ofte slik at forfølgerne er feilaktig underrettet. En forkynner som betrakter saken fra et fornuftig synspunkt og vet at hans forfølgere er villedet, vil ikke gå med hevntanker overfor dem eller bære nag til dem. Han er klar over at det er Djevelen som i virkeligheten har forblindet folk så de ikke ser lyset fra det gode budskap. De kristne kjemper derfor ikke mot mennesker, og de kjemper ikke med menneskers våpen, som blant annet er hevngjerrighet, hardhet, spott og bokstavelige våpen. (2 Kor. 4: 4; 10: 4, 5; Ef. 6: 11, 12) De kristne vil være innstilt på å følge den handlemåte som blir anbefalt i Romerne 12: 14, 17—21: «Velsign dem som forfølger eder; velsign, og forbann ikke! Gjengjeld ikke noen ondt med ondt; legg vinn på det som godt er, for alle menneskers åsyn! Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker! Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rom! for det er skrevet: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren. Om da din fiende hungrer, så gi ham å ete; om han tørster, gi ham å drikke! for når du gjør dette, sanker du gloende kull på hans hode. La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode.»
24. Hvordan kan vi overvinne det onde med det gode?
24 La ikke det onde føre til at du blir stridslysten, bitter og irritert. Overvinn derimot det onde med det gode, selv når det står i din makt å gjengjelde ondt med ondt. Profeten Elisa satte et rett eksempel for oss hva dette angår. Da en hær med syrere kom for å ta ham til fange, sørget Jehova for å beskytte ham ved at han slo dem med midlertidig blindhet. Israels konge ønsket straks å drepe disse syrerne, men Elisa irettesatte ham ved å si: «Du skal ikke hogge dem ned; hogger du vel ned dem som du gjør til fanger med ditt sverd og din bue? Sett brød og vann for dem, så de kan ete og drikke og så vende tilbake til sin herre!» Derved oppnådde man mer enn man ville ha gjort om man hadde gjengjeldt ondt med ondt, for beretningen sier videre: «Siden kom det ikke mer syriske herjeflokker inn i Israels land.» — 2 Kong. 6: 14—23.
25. Hva bør vi nå gjøre for å kunne følge Peters råd i 1 Peter 3: 15, og på bakgrunn av hvilket håp?
25 Det hender at en person i en offentlig stilling som stiller oss spørsmål, ikke gjør det på en vennlig måte, slik et menneske av god vilje ville gjøre det, men på en skarp, ubehagelig måte. Apostelen Peter sier hva vi bør gjøre i slike tilfelle: «Vær alltid rede til å forsvare dere for enhver som krever av dere en grunn for det håp dere har, men gjør det med et mildt sinn og dyp respekt.» (1 Pet. 3: 15, NW). Det er fornuftig av oss å forberede oss på forhånd på slike situasjoner ved at vi studerer Guds Ord NÅ og utfører den tjeneste som Gud i sitt Ord påbyr oss å gjøre. Dette er tiden da vi bør følge en slik fornuftig handlemåte. Bibelen viser at Satan Djevelen i nær framtid vil foreta sitt endelige angrep på Guds folk. Vår fornuft sier oss at vi ikke kan være med på alt det som verden har å tilby. De kristne tar del i en krigføring. «Den verden som nå er, går mot sin undergang,» men foran oss ligger den herlige nye verden. Håpet om en ny verden og det at det snart vil bli oppfylt, gjør at følgende ord av apostelen er mer aktuelle enn noensinne: «Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!» — Rom. 12: 12; 1 Kor. 7: 29—31, UO.
26. Hvordan vil det at de kristne følger en fornuftig handlemåte, føre til fred i menigheten?
26 En fornuftig handlemåte fører derfor til fred, ikke bare for en selv, men — og det er viktigere — også for den kristne menighet. På grunn av det nære forhold som er mellom menighetens medlemmer, har våre handlinger innvirkning på hele menigheten. Dette nære forhold blir omtalt i Romerne 12: 4, 5: «For liksom vi har mange lemmer på ett legeme, men ikke alle lemmene har samme gjerning, således er vi mange ett legeme i Kristus, men hver for seg er vi hverandres lemmer.» En fornuftig handlemåte vil føre til at menigheten vil kunne bevare den fullkomne fred og enhet som blir omtalt i 1 Korintierne 1: 10: «Jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening.» — 1 Kor. 12: 26.
27. På hvilke områder fører en fornuftig handlemåte til fred?
27 En fornuftig handlemåte fører til fred i sinnet, fred med Gud, fred med vår neste, fred i forbindelse med vår tjeneste og, så langt det står til oss, til fred med dem som ikke er kristne troende. Bibelen gir oss følgende befaling: «Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker!» — Rom. 12: 18.
28. Hvem søker de kristne å behage, og hva vil dette føre til for dem?
28 De kristne søker å behage Jehova Gud. I Ordspråkene 16: 7 finner vi følgende prinsipp: «Når Herren har behag i en manns ferd, da gjør han at endog hans fiender holder fred med ham.» Når vi bruker vår fornuft og vandrer på Jehovas veier, vil vi kunne overvinne det onde. Hva annet enn godt kan dette føre til for oss? Evnen til å handle fornuftig skriver seg fra den visdom som er ovenfra. Såfremt denne evne blir ledet av Guds Ord, vil den føre oss til den lykkelige tilstand som Paulus ønsket at de kristne skulle få del i, da han sa: «For øvrig, brødre, gled eder, bli fullkomne, la eder formane, ha ett sinn, hold fred med hverandre, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med eder.» — 2 Kor. 13: 11; Jak. 3: 17.