Spørsmål fra leserne

● Bibelen forteller at profeten Samuel frambar offer. Betyr dette at han var prest? — USA.

Nei, Bibelen viser tydelig at Samuel ikke var prest, at han ikke tilhørte Arons slektslinje. Samuels far, Elkana, bodde i Rama i Efra’im-fjellene og blir derfor omtalt som en efra’imitt. Men når det gjaldt avstamning, var Elkana levitt og tilhørte den ikke-prestelige familien som nedstammet fra Kahat. (1 Sam. 1: 1, 19; 1 Krøn. 6: 27, 33, 34) Som ikke-prestelig kahatittisk levitt hadde ikke Samuel myndighet til å tjene ved alteret i helligdommen, og det finnes ikke noen beretning om at han gjorde det. Angående levittene, som ikke tilhørte Arons familie, sa Guds lov: «Helligdommens redskaper og alteret må de ikke komme nær, for at de ikke skal dø.» (4 Mos. 18: 3) Men ettersom Samuel var Jehovas representant og profet, kunne han i samsvar med Jehovas befaling frambære offer andre steder enn i helligdommen, slik Gideon av Manasse stamme og senere profeten Elias gjorde. — Dom. 6: 15, 25—28; 1 Kong. 18: 36—38.

Det er verdt å merke seg at da kong Saul ’tok mot til seg’ og ofret brennofferet, anklaget ikke Samuel ham for at han med urette hadde opptrådt som prest. Han sa ganske enkelt: «Du har båret deg dårlig at, du har ikke holdt det bud som [Jehova] din Gud ga deg; ellers hadde [Jehova] nå stadfestet ditt kongedømme over Israel for all tid. Men nå skal ditt kongedømme ikke stå ved makt.» (1 Sam. 13: 12—14) Hvilket bud var det så Samuel kritiserte Saul for at han ikke hadde holdt? Og hvilket prinsipp i denne saken kan være til hjelp for oss?

Samuel hadde tidligere sagt til Saul: «Gå du før meg ned til Gilgal, så skal jeg komme ned til deg for å ofre brennoffer og takkoffer; sju dager skal du bie, inntil jeg kommer til deg, og da skal jeg la deg få vite hva du skal gjøre.» (1 Sam. 10: 8) Selv om denne befalingen gjaldt en annen anledning (slik enkelte kommentatorer mener), ville den utgjøre en slags parallell til det budet Saul overtrådte. Hvordan det enn forholder seg, er det et faktum at Samuel var Jehovas representant, og at det bud Saul overtrådte, i virkeligheten var et bud fra Jehova som han ikke kunne overtre ustraffet. Sauls synd besto følgelig i at han overmodig gikk i gang med å ofre og ikke adlød Jehovas befaling (som ble gitt gjennom Samuel) om å vente. Det var ikke tale om at han prøvde å overta prestestillingen, for Samuel var ikke en aronittisk prest. Sauls synd var annerledes enn den synd en senere konge, Ussias, begikk. Til ham ble det sagt: «Det tilkommer ikke deg, Ussias, å brenne røkelse for [Jehova], men bare prestene, Arons sønner.» — 2 Krøn. 26: 18.

Sauls synd viser at det er svært alvorlig å ringeakte Guds ordning. Samuel hadde ikke gjort seg selv til profet. Det var Jehova Gud som ved sin ånd kalte ham til å være profet, slik at hele Israel skulle skjønne «at Samuel var betrodd å være profet». (1 Sam. 3: 19, 20) De som tjener som tilsynsmenn og hyrder i den kristne menighet, blir likeledes utnevnt av den hellige ånd. (Ap. gj. 20: 28) De taler naturligvis ikke under inspirasjon av Gud, slik Samuel gjorde. Vi bør ikke desto mindre passe på at vi ikke blir overmodige og prøver å overta det ansvar og de plikter de har fått, kanskje ut fra den oppfatning at de ikke behandler tingene på rette måte, eller er for sene. Enhver som med fullt overlegg følger en slik handlemåte, vil i likhet med kong Saul føre vanskeligheter over seg selv og sette sitt forhold til Jehova Gud i fare.

● Bibelen sier at Jesus var i graven i «tre dager og tre netter». Vil dette si at han var i graven i 72 timer? — Brasil.

Grunnen til at dette spørsmålet oppstår, er at Jesus en gang sa: «Liksom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.» (Matt. 12: 40) Mange bibellesere oppfatter dette som om det betyr tre hele dager og netter eller 72 timer. Andre skriftsteder viser imidlertid at Jesus ikke var i graven så lenge som i 72 timer.

Jesus døde på påskedagen, den 14. nisan, på den dagen som nå kalles fredag. Og tidlig om morgenen på den dagen som vi nå kaller søndag, var han allerede blitt oppreist fra de døde. Markus’ beretning lyder: «Meget tidlig på den første dag i uken kom de [Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor, og Salome] til graven, da solen gikk opp. . . . Og da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, sid kjortel; og de ble forferdet. Men han sier til dem: Forferdes ikke! I søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede [som ble pelfestet, NW]; han er oppstanden, han er ikke her.» — Mark. 16: 2—6; Joh. 20: 1.

Hvis det som står i Matteus 12: 40, sikter til tre hele døgn på 24 timer hver, er spørsmålet: Når må Jesus da ha blitt begravd? Når vi regner 72 timer bakover fra tidlig søndag morgen, kommer vi til tidlig torsdag morgen. Men ettersom Jesus døde ved tretiden om ettermiddagen, måtte han da ha blitt lagt i graven onsdag ettermiddag. (Matt. 27: 46, 50) Den bibelske beretning om Jesu Kristi død og oppstandelse antyder imidlertid på ingen måte at det dreide seg om en periode fra onsdag til søndag. La oss se nærmere på hva som blir sagt.

Grunnen til at kvinnene gikk ut til graven, var at de skulle salve Jesu legeme med velluktende urter. De kjøpte noen av disse urtene umiddelbart etter sabbaten. (Mark. 16: 1; jevnfør Lukas 23: 56.) Hvilken sabbat kan det ha vært? Hvis den 14. nisan hadde omfattet onsdag ettermiddag, ville torsdagen, den 15. nisan, ha vært den første dag i de usyrede brøds høytid og følgelig også en sabbat. (3 Mos. 23: 5—7) Den neste sabbaten ville ha vært den ukentlige sabbat, som begynte fredag kveld og varte til lørdag kveld, ettersom den jødiske dag alltid begynte ved solnedgang.

Det ser ikke ut til å være sannsynlig at Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor, og Salome kjøpte urtene straks etter den 15. nisan (torsdag kveld, ifølge denne teorien) og så ventet helt til tidlig om morgenen den 18. nisan (søndagen) før de gikk til Jesu grav. Det ville ha vært over tre og en halv dag etter Jesu død. Det ville ikke ha vært til særlig nytte å gni det døde legemet inn med velluktende urter da. (Se Johannes 11: 39.) Det ville også ha vært merkelig om kvinnene hadde latt den 16. nisan (en dag som ikke ville ha vært en sabbat) gå uten å foreta seg noe, og så skynde seg ut til graven så tidlig som mulig søndag morgen, den 18. nisan.a

I betraktning av at disse faktorene synes å tyde på at det gikk mindre enn tre hele dager fra Jesu begravelse og til hans oppstandelse, oppstår dette spørsmålet: Hvordan kunne Jesus si at «således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød»? (Matt. 12: 40) Jo, uttrykket «tre dager og tre netter» kan sikte til deler av tre dager, slik det framgår av 1 Samuel 30: 12, 13. Under oppslagsordet «dag», sier The Jewish Encyclopedia: «I det jødiske samfunn blir en del av en dag av og til regnet som en dag; den dag en begravelse finner sted, selv om det skjer sent på ettermiddagen, blir for eksempel regnet som den første av de sju sørgedager; en kort tid om morgenen den sjuende dag blir regnet som den sjuende dag; omskjærelsen finner sted på den åttende dag, selv om det bare var noen få minutter igjen av den første dag etter barnets fødsel, hvilket vil si at disse minuttene ble regnet som en dag.» Som bibelkommentatoren Lightfoot gjør oppmerksom på, omfattet tre dager og tre netter følgelig «en hvilken som helst del av den første dag, hele den etterfølgende natt og neste dag og den tilhørende natt og en hvilken som helst del av den følgende eller tredje dag». Gjaldt dette i Jesu tilfelle?

Dette spørsmålet kan besvares så snart vi har fått fastslått hvilket år Jesus døde. Når vi kjenner året, kan vi, på grunnlag av den jødiske kalenders prinsipper, regne ut hvilken ukedag 14. nisan falt på, selv så langt tilbake som i det første århundre etter Kristus. Bibelen inneholder heldigvis tilstrekkelige opplysninger til at vi kan fastsette årstallet.

Ifølge Lukas 3: 1 begynte døperen Johannes sin tjeneste «i det femtende år av keiser Tiberius’ regjering». Ettersom Lukas her brukte et gresk ord som bokstavelig oversatt betyr «regentskap», har noen trukket den slutning at en må begynne å regne fra det tidspunkt da Tiberius ble Augustus’ medregnet, for å finne ut når det «femtende år» var. De fastslår derfor begynnelsen av Jesu tjeneste til år 27 e. Kr. En vet imidlertid ikke med sikkerhet når Tiberius ble Augustus’ medregent.b

Men selv om det er usikkert når Tiberius ble Augustus’ medregent, hersker det overhodet ingen tvil om når Tiberius ble keiser. Det skjedde 17. august i år 14 e. Kr. (ifølge den gregorianske kalender). Det 15. året strakte seg følgelig fra 17. august i år 28 e. Kr. til 16. august i år 29 e. Kr. Det vil si at Jesus ifølge dette begynte sin tjeneste i år 29 e. Kr., om lag seks måneder etter at døperen Johannes begynte sin virksomhet. Det var først etter sin dåp at Jesus ble salvet med Guds ånd og derved ble den lovte Messias eller Kristus. Tidspunktet for dette var nøyaktig forutsagt i Bibelens profetier. (Dan. 9: 25) Og når vi anvender denne profetien på de historiske tidsangivelser, kommer vi også fram til at år 29 e. Kr. var det år da Messias sto fram. — Se boken Aid to Bible Understanding, sidene 137, 328—331, 348.

Ifølge Daniel 9: 27 skulle «slaktoffer og matoffer opphøre» i midten av «uken», tre og et halvt år etter at Messias hadde påbegynt sin tjeneste. Dette skjedde da Messias ga sitt eget menneskeliv som et offer, for fra da av hadde dyreofferne ikke lenger noen verdi i Guds øyne. Hans tjeneste som Messias varte følgelig i tre og et halvt år, fra høsten i år 29 e. Kr. til vårmåneden nisan i år 33 e. Kr. Som en kan fastslå ved å foreta utregninger, begynte påskedagen i år 33 e. Kr., den 14. nisan, torsdag kveld og varte til fredag kveld.

Dette stemmer overens med Bibelens beretning om Jesu Kristi død og oppstandelse. Jesus døde fredag ettermiddag og ble gravlagt før sabbaten begynte. Den ukentlige sabbat falt således sammen med den første dag i de usyrede brøds høytid, som også var sabbat. Dette hjelper oss til å forstå hvorfor Bibelen omtaler dagen etter Jesu død som en «stor» sabbatsdag. (Joh. 19: 31, 42; Mark. 15: 42, 43; Luk. 23: 54) Så snart denne sabbaten var over (ved solnedgang den 15. nisan) kjøpte Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor, og Salome flere urter til å gni inn Jesu legeme med. De hadde først mulighet til å bruke disse urtene ved daggry søndag morgen, den 16. nisan. På det tidspunkt var Jesus allerede blitt oppreist fra de døde, etter å ha ligget i graven i deler av tre dager.

Denne bibelske måten å betrakte tingene på stemmer overens med utallige uttalelser i Bibelen om at Jesus ble oppreist «på den tredje dag», ikke på den fjerde dag. — Matt. 16: 21; 17: 23; 20: 19; Luk. 9: 22; 18: 33; 24: 7, 21, 46; Ap. gj. 10: 40; 1 Kor. 15: 5. Se også artikkelen «Oppstandelsens førstegrøde» i Vagttaarnet for 15. oktober 1944, spesielt fra underoverskriften «Førstegrøden identifiseres» (side 300 og ut artikkelen).

[Fotnoter]