Innvielse — til hvem? Hvorfor?

«Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk [en vigslet nasjon, The Jerusalem Bible, en innviet nasjon, The New English Bible], et folk som er Guds eiendom.» — 1. Pet. 2: 9.

1, 2. a) Tilhørte Abraham Lincoln noen av kristenhetens kirkesamfunn? Hvordan omtalte han likevel nasjonen Amerikas forente stater i Gettysburg-talen? b) Hvilken handlemåte får oss til å tvile på at denne nasjonen stoler på Gud? Hvordan vil det styre som kommer til å bli innført etter en verdensomfattende ulykke, være «for folket»?

AV ALLE kristenhetens kirkesamfunn var det ingen som kunne hevde at de hadde Amerikas forente staters 16. president som medlem. Ikke desto mindre pleide denne mannen, Abraham Lincoln, å lese i Bibelen. Da han holdt den kjente Gettysburg-talen den 19. november 1863, uttalte han disse ordene:

«For fire snes og sju år siden frembrakte våre forfedre i denne verdensdel en ny nasjon, unnfanget i frihet, og viet til den trossetning at all mennesker er født like. . . . Men i en større forstand kan vi ikke vie, kan vi ikke innvie eller helliggjøre denne mark. De tapre menn, levende eller døde, som kjempet her, har helliggjort den langt over vår evne til å legge noe til eller trekke fra. . . . Heller bør vi, de levende, her vie våre liv til den sak som de som døde her, så uselvisk og edelt fremmet; og til den store oppgave som gjenstår for oss. . . . Heller bør vi her høytidelig sverge . . . at folkets styre, av folket og for folket, ikke skal gå til grunne på jorden.»

² Siden denne minneverdige talen ble holdt på nasjonalkirkegården ved Gettysburg i Pennsylvania, har De forente stater gjort til skamme det motto som står på dollarseddelen, nemlig «In God We Trust» (Til Gud setter vi vår lit). Uansett hvor sterkt presidenten eller noen annen amerikaner måtte brenne for «folkets styre, av folket», skal det «gå til grunne på jorden». Heldigvis «for folket» kommer ikke dette til å være noen varig ulykke, for dette styret kommer til å bli etterfulgt av Guds styre ved hans utnevnte Konge, Jesus Kristus. Det kommer til å velsigne alle jordens innbyggere, innbefattet dem som bor på det som nå utgjør det amerikanske kontinent.

3, 4. a) Hvilket «folk» vil da tre i forgrunnen? b) Hvilke ord som Jehova hadde rettet til Israel, siterte Peter fra i sin omtale av dette nye ’folket’?

³ Da skal et nytt folk tre i forgrunnen. Hvilket folk er det? Det er det som følgende inspirerte ord ble rettet til: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom.» — 1. Pet. 2: 9.

⁴ Med disse ordene siterer apostelen Peter Guds uttalelser om sitt utvalgte folk Israel, som den gang befant seg ved Sinai-fjellet i Arabia. Vi leser i 2. Mosebok 19: 5, 6: «Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.»

5. Kan vi si at ordene «vigsle» og «innvie» betyr det samme i lys av hvordan forskjellige bibeloversettelser bruker dem?

⁵ Uttrykket «et hellig folk», som forekommer i 2. Mosebok 19: 6 og 1. Peter 2: 9, forsterkes i noen bibeloversettelser ved at det blir gjengitt med «en vigslet nasjon» eller «en innviet nasjon».a (Se The Jerusalem Bible; Moffatt; Knox; The New English Bible.) Hvis israelittene godtok og levde i samsvar med Jehovas normer, ville de bli satt til side som et vigslet eller innviet folk. Gud kan «vigsle» eller «innvie» en ting eller et menneske eller en gruppe mennesker. Sett fra dette synspunkt kan de to ordene i bunn og grunn bety det samme. Ufullkomne mennesker kan imidlertid ikke «vigsle» noe ved å erklære det rent og sette det til side for et hellig formål. Derimot kan de med rette og på en kjærlig måte «innvie» noe. De kan blant annet innvie seg selv.

6. a) Hvilken handling foretok Israels nasjon, som enkeltpersoner og som folk betraktet, da den sa «alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre»? b) Inn i hvilken ordning førte Gud dem uten å gjøre bruk av tvang?

⁶ Gud foreslo for de utfridde israelittene at de skulle bli et hellig folk for ham, på den betingelse at de ’lyttet til hans ord og holdt hans pakt’. De svarte: «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre.» Som enkeltpersoner og som folk betraktet innviet de seg således uforbeholdent til sin Frelser, Jehova Gud. Jehova hadde allerede utvalgt israelittene fordi de var kjødelige etterkommere av Abraham, og han hadde på en mirakuløs måte utfridd dem av Egypt ved å føre dem gjennom Rødehavet. Likevel ventet han på at israelittene frivillig skulle innvie seg til ham og til tilbedelsen av ham. På dette grunnlag ble de gjort til Jehovas paktsfolk. Angående dette leser vi:

«Da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet av kalvene og bukkene sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, stenket så blodet både på bokrullen og på hele folket og sa: ’Dette er blodet for den pakten som Gud har fastsatt for dere.’» — Hebr. 9: 19, 20; 2. Mos. 24: 1—8.

7. a) Hvilken situasjon ville jøder i etterfølgende generasjoner befinne seg i? b) Hvordan kunne de miste sin status som innviet?

⁷ Etterfølgende generasjoner av jøder ville bli født inn i dette innviede folket. Følgelig ville de fra fødselen av stå i et innviet forhold til Gud. Men etter hvert som de ble gamle nok til å påta seg et personlig ansvar, ville de som enkeltpersoner måtte etterligne jødene ved Sinai-fjellet ved å vise at de var rett motivert i hjertet og hadde gjerninger som vitnet om at de virkelig var innviet til Jehova. Dette måtte de gjøre for å kunne fortsette å ha en anerkjent stilling i dette hellige folket. Deres ve og vel som nasjon betraktet og deres liv var berørt. Det forholder seg slik fordi Gud kan ta bort den hellige status han gir et folk, hvis det viser seg at det ikke fortjener en slik status. Han kan overføre den til dem som viser seg verdige. Det er grunnen til at apostelen Peter anvendte de ordene Gud først uttalte om det kjødelige Israel, nemlig at de skulle være «et kongerike av prester og et hellig folk» for ham, på den nye, kristne nasjon, som ble til på pinsedagen i år 33 e. Kr. Hvordan kunne det ha seg at denne anerkjente stilling som et hellig folk ble overført fra ett folk til et annet?

8. a) Hvilken katastrofe skulle om kort tid komme til å ramme Israel da Peter skrev sitt første brev? Hvilket forhold stod jødene ikke lenger i til Jehova Gud? b) Hvem var det da som utgjorde den ’vigslede nasjon’?

⁸ Da apostelen skrev de ordene vi finner i 1. Peter 2: 9, nærmet det jødiske folket seg en nasjonal katastrofe. Dette var kort tid før byen Jerusalem og dens tempel ble ødelagt av de romerske hærstyrker og jødene ble spredt blant andre folk, slik Jesus hadde forutsagt. (Luk. 21: 20—24) Dessverre hadde de i år 33 e. Kr. forkastet Jesus Kristus, mellommannen for Guds nye pakt. Den gamle lovpakten, som profeten Moses hadde vært mellommann for, var ikke lenger gyldig. «Israel etter kjødet» ble nå forkastet. (1. Kor. 10: 18, EN; Matt. 23: 38) Den nye nasjon, det åndelige Israel, var blitt frembrakt av Jehova Gud. (Rom. 9: 6; Gal. 6: 15, 16) Denne nye ’vigslede nasjon’ bestod av de Jesu Kristi disipler som Peter stilte sitt brev til, nemlig de som var «utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse». — 1. Pet. 1: 1, 2, EN.

9. Hadde Gud forutviten om de enkelte medlemmer av dette hellige folket, og hvordan ble de en utvalgt «slekt»?

⁹ Dette betyr ikke at Gud kjente hver enkelt og utnevnte dem ved navn på forhånd. Nei, han hadde forutviten om at han skulle frembringe en ny nasjon, «et hellig folk». Han hadde forutviten om det som ville bli krevd av hvert enkelt medlem for at det skulle bli utvalgt og bli en del av det hellige folk. Dette åndelige folk skulle dessuten bli gjort spesielt hellig ved Guds hellige ånd, i og med at medlemmene av dette folket ble avlet ved hjelp av den hellige ånd som Guds åndelige sønner. (Tit. 3: 4—7) I denne hellige eller helliggjorte stilling kunne de tjene som et «kongelig presteskap». Som åndsavlede var de en «slekt», en «utvalgt slekt».

10. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til den enkeltes ansvar, siden Gud handler med de salvede kristne som et «folk» betraktet?

¹⁰ Men hvordan kommer innvielse til Jehova av hvert enkelt medlem av dette nye folket inn i bildet? Gud «vigsler» eller «innvier» dem jo som gruppe eller som folk betraktet. Må da hver og en av dem innvie seg uforbeholdent til Gud for å bli godtatt som et medlem av dette nye folket? Sier ikke Bibelen ganske enkelt: ’Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst’? Eller: ’Vis anger og vend om’? Er det således ikke ganske enkelt tro, anger og omvendelse som spesielt er nevnt som krav som må oppfylles av en som ønsker å bli en disippel av Jesus, en kristen? Gikk Jesus, Guds Sønn, til det skritt å innvie seg da han var på jorden? La oss se.

«HER KOMMER JEG FOR Å GJØRE DIN VILJE, GUD»

11. Under hvilken paktsordning med Gud ble Jesus født, og hvordan var det tilfelle?

¹¹ Angående Jesu fødsel som menneske sier Galaterne 4: 4: «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under [Mose]loven.» Etter at han på mirakuløst vis var blitt født av en jødisk jomfru, ble han omskåret på den åttende dag som en bekreftelse på at han tilhørte Guds paktsfolk. I denne forbindelse tok Josef og Maria «ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren». — Luk. 2: 22—24.

12. Hva var den dåp Johannes døpte med, et symbol på, og hvorfor innvendte han først mot å døpe Jesus?

¹² Det var til dette innviede folket at forløperen for Jesus Kristus, døperen Johannes, ble sendt for å vekke folket og få det til å angre. Også Jesus sa: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.» (Matt. 15: 24) Det budskapet som ble forkynt for dette innviede Guds folk, var et spesielt budskap. Det kunne ikke anvendes på ikke-israelittiske nasjoner. Døperen Johannes oppfordret disse «bortkomne sauene i Israels folk» til å angre sine synder mot lovpakten. (Matt. 3: 1—6) «Johannes døpte med omvendelsens dåp [den dåp som var et symbol på anger, NW], men sa til folket at de skulle tro på den som kom etter ham, og det er Jesus.» (Apg. 19: 4) Men da Jesus fremstilte seg for Johannes for å bli døpt i vann, var dette helt opplagt ikke et symbol på anger. Jesus var nemlig syndfri og hadde ikke overtrådt den lovpakten som han var blitt født under. Fordi Johannes visste dette, nølte han med å døpe Jesus, men han gikk med på det da Jesus sa til ham: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» (Matt. 3: 13—17) Hva mente han med dette?

13. a) Hvordan oppfylte Jesus Salme 40: 8, 9? b) Hva symboliserte Jesu dåp?

¹³ Her handlet Jesus i harmoni med profetien om ham i Salme 40: 8, 9: «Da sa jeg: ’Se, her kommer jeg. I bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst.’» I Hebreerne 10: 5—10 blir denne profetien anvendt på Jesus Kristus, siden Gud i Jesu tilfelle ikke ville ha slaktoffer som ble frembåret i samsvar med den mosaiske lovpakten. Gud ville ha som slaktoffer det fullkomne menneskelige legeme som han hadde gjort i stand til sin Sønn, for at han skulle ofre det for å danne grunnlaget for en ny pakt. Da Jesus ble døpt, innviet han altså ikke seg selv til Gud. Han var jo allerede et medlem av en innviet nasjon, og fordi han var syndfri, trengte han ikke å omvende seg. (Hebr. 7: 26) Hans dåp var derimot et symbol på at han fremstilte seg selv for sin himmelske Far for å gjøre hans vilje fra da av. Og i denne henseende dannet Jesus et mønster for sine disiplers dåp.

14. a) Hvilket budskap begynte Jesus å forkynne etter at Johannes var blitt fengslet? b) Hva forberedte datidens anger og dåp folket på?

¹⁴ Da Jesus fikk høre at Johannes var kastet i fengsel, drog han ut for å forkynne for israelittene, som allerede var innviet. «Fra den tid begynte Jesus å forkynne: ’Vend om [dere må vise anger, NW], for himmelriket er nær!’» (Matt. 4: 17) Den dåp som var et symbol på anger, ble nå igjen utført i stor utstrekning. (Joh. 3: 26; 4: 1, 2) Da den større Moses, Jesus Kristus, fór opp til himmelen og frembar for Jehova Gud verdien av sitt menneskelige offer, ble Moseloven gjort ugyldig. Grunnlaget ble lagt for å slutte en «ny pakt», slik det var forutsagt. (Jer. 31: 31—34) På pinsedagen i år 33 e. Kr. ble derfor Jesu jødiske disipler overført fra den mosaiske lovpakten til den ’nye pakt’, som den større Moses, Jesus Kristus, var mellommann for.b

15. a) Hvilken spesiell tidsperiode for jødene tok ikke slutt med en gang lovpakten ble gjort ugyldig? b) Hva var nå Guds vilje med de jøder som tok sitt innviede forhold til Gud alvorlig?

¹⁵ Lovpakten var nå blitt gjort ugyldig. Men den tid da Gud viste jødene spesiell gunst og oppmerksomhet på grunnlag av at de var kjødelige etterkommere av Abraham, hadde ennå ikke utløpt. Den tok først slutt i år 36 e. Kr. Så selv etter at den hellige ånd var blitt utgytt i år 33, sa den åndssalvede apostelen Peter til en flokk med jøder i Jerusalem: «Gjør derfor bot [vis derfor anger, NW] og vend om, så skal deres synder bli strøket ut. Da skal Herren gi tider med lindring, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus.» For å gjenopprette sitt innviede forhold til Gud ville de nå ikke bare måtte angre de synder de hadde gjort mot lovpakten, som de fortsatt mente at de var underlagt. Nei, de ville også måtte fremstille seg som framtidige medlemmer av dette nye folket, noe som nå var Guds vilje med alle som ble disipler av Jesus, alle som ble kristne. Dette bekreftes av det Peter sa tidligere på pinsedagen til de jøder som var samlet. Da han sa til dem at de hadde en andel i Jesu død, «stakk det dem i hjertet». Han sa videre til dem: «Vend om [vis anger, NW] og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.» De måtte således gjøre mye mer enn bare å angre og bestemme seg for å gjøre det bedre på grunnlag av tro på Jesus. — Apg. 3: 19, 20; 2: 37—40.

16. a) Hva symboliserte de omskårne samaritaners dåp i vann? Hvorfor? b) Hva var det som godtgjorde at de var blitt tatt inn i et paktsforhold til Gud?

¹⁶ Før Jesus fór opp til himmelen, sa han til sine apostler at de skulle utvide arbeidet med å vitne om ham til «Samaria og like til jordens ender». (Apg. 1: 8) Selv om samaritanene var ikke-israelitter og tilhørte «et annet folk», lot de seg omskjære fordi de godtok de av Bibelens bøker som var skrevet av Moses. De betraktet ham som mellommann mellom seg selv og Gud. (Luk. 17: 16—18, NTM) I sin ufortjente godhet sørget Jehova for at Peter brukte en spesiell nøkkel med tanke på samaritanene før han brukte en nøkkel med tanke på uomskårne hedninger, for å åpne for deres muligheter i forbindelse med himmelriket. Men samaritanene hadde ikke egentlig vært underlagt den mosaiske lovpakten. De ’tilbad det de ikke kjente’. Før de ble døpt, måtte de derfor innvie seg til Jehova Gud i navnet til mellommannen for en ny pakt, nemlig Messias, Jesus. Ettersom de etterpå ble døpt med den hellige ånd, ble det godtgjort at de var blitt tatt inn i den nye pakt. — Matt. 16: 18, 19; Joh. 4: 4—42; Apg. 8: 5—25.

17. a) Når og hvordan så Gud først til de uomskårne ikke-jøder «for å få et folk av hedninger for sitt navn»? b) Hva symboliserte deres dåp i vann?

¹⁷ Da den tid da Gud viste jødene spesiell gunst, utløp, i år 36 e. Kr., rettet Jehova Gud sin oppmerksomhet mot de uomskårne ikke-israelitter, hedningene, «for å få et folk av hedninger for sitt navn». (Apg. 15: 14—18, EN) Peter ble sendt til den romerske centurion Kornelius’ hus for å bruke en annen av ’nøklene’. Kornelius var vennlig innstilt overfor det jødiske folk. Disse hedningene må ha tatt imot vitnesbyrdet om Jehova Gud og hans herliggjorte Messias, for den hellige ånd kom over dem, og de begynte å tale i tunger. Gud hadde i sin barmhjertighet begynt å gi «mennesker av nasjonene anger med liv for øye» gjennom Jesus Kristus, «Guds lam, som bærer verdens synd». (Apg. 11: 18, NW; Joh. 1: 29) Jehova hadde latt dem også få bli en del av hans åndelige folk på grunnlag av at de innviet seg til ham i sitt hjerte. Den hellige ånd godtgjorde dette. Derfor var det ingen av de kristne jøder som var i følge med Peter, som hadde noe å innvende mot at hedningene ble døpt «i Jesu Kristi navn». De innledet arbeidet i tilknytning til «hedningenes omvendelse». (Apg. 10: 1—48; 15: 3) Siden den gang har alle som har hatt et ønske om å tjene Gud, enten de har vært jøder eller hedninger, måttet foreta en innvielse til Jehova i sitt hjerte. Og i forbindelse med at de blir døpt i vann, fremstiller de seg for å gjøre det som er Guds vilje med dem. Derved etterligner de Jesus.

[Fotnote]

INNVIELSE — TIL HVEM? HVORFOR?

Repetisjon: Kan du besvare disse spørsmålene?

□ Hvem utgjør det ’hellige’ eller ’innviede folk’ som er omtalt i 1. Peter 2: 9?

□ Hvordan innviet israelittene i fortiden seg til Jehova Gud?

□ Innviet Jesus seg til Gud da han ble døpt?

□ Hva symboliserte det at troende samaritaner og hedninger ble døpt i vann?

□ Hva måtte uomskårne ikke-jøder gjøre for å bli Jesu etterfølgere?

[Uthevet tekst på side 15]

Et nytt «folk» ble til på pinsedagen i år 33 e. Kr.

[Uthevet tekst på side 16]

Israelittene i fortiden innviet seg frivillig til Jehova Gud og tilbedelsen av ham

[Uthevet tekst på side 18]

Da Jesus ble døpt, fremstilte han seg for sin himmelske Far for å gjøre det som var Guds vilje fra da av

[Bilde på side 16]

Israelittene i fortiden innviet seg til Jehova Gud