Spørsmål fra leserne
● Det er blitt sagt at Israels tabernakel og senere det tempel Salomo bygde, inneholdt noe som ble kalt Shekinah. Hva var det? — A. G., USA.
Det hebraiske ordet Shekinah betyr «det som bor» eller «boligen». Selv om dette ordet ikke forekommer i Bibelen, finnes det i targumene, de arameiske omskrivninger av de hebraiske skrifter. Ordet Shekinah blir brukt i targumene i forbindelse med de steder i Bibelen hvor det sies at Gud bor eller har sin bolig blant sitt utvalgte folk. (For eksempel: 2 Mos. 25: 8; 29: 45, 46; 4 Mos. 5: 3; 35: 34) I targumene blir det hebraiske ordet for «bo» eller «bolig» gjengitt med «måtte Shekinah hvile». — Se targumene til Esaias 48: 11; 63: 17; 64: 2, 5.
Det som ble kalt Shekinah, fantes i det Aller-helligste både i tabernaklet og i Salomos tempel. I dette rommet fantes den hellige paktens eller vitnesbyrdets ark, og på lokket eller nådestolen sto to kjeruber av gull. Om denne arken sa Gud til Moses: «Så skal du sette nådestolen ovenpå arken, og i arken skal du legge vitnesbyrdet, som jeg vil gi deg. Og jeg vil komme sammen med deg der; fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, vil jeg tale med deg om alt det jeg vil byde deg å si Israels barn.» (2 Mos. 25: 21, 22) Men hvordan kunne Jehova åpenbare seg for Moses der? Det ville være passende for ham å gjøre det ved hjelp av et mirakuløst lys. Ypperstepresten ville også ha behov for lys når han oppholdt seg i det Aller-helligste på soningsdagen. — 3 Mos. 16: 11—16.
Det som kaltes Shekinah i tabernaklet og i Salomos tempel, var et slikt overnaturlig lys eller lysskjær. Det lyste mellom de to kjerubene av gull som sto på arkens lokk. Nøyaktig hvor høyt over kjerubene det nådde eller hadde sin kilde, er det ikke mulig å fastslå. Shekinah-lyset var imidlertid den eneste lyskilde i det Aller-helligste.
Men hva symboliserte så Shekinah-lyset? Dette strålende lyset i det Aller-helligste symboliserte Guds nærvær. Jehova selv kunne naturligvis ikke bo i et bokstavelig tabernakel eller tempel. (2 Krøn. 6: 18; Ap. gj. 17: 24) Dette mirakuløse lyset var imidlertid et tegn for israelittene på at de hadde Jehovas gunst.
Ifølge den jødiske Misjna var Shekinah-lyset en av de ting som manglet i det Aller-helligste i det tempel som ble bygd under ledelse av stattholderen Serubabel. — Joma, 21, 2.
● I Efeserne 5: 3 sies det: «Men utukt . . . må ikke engang nevnes iblant eder.» Vil det ikke derfor være galt å snakke om utukt eller offentliggjøre noe om dette emnet? — M. N., USA.
I Efeserne 5: 1—5 gir apostelen Paulus følgende formaning: «Men utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige, heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig, men heller takksigelse. For dette vet og skjønner I at ingen horkarl eller uren eller havesyk, som er en avgudsdyrker, har arv i Kristi og Guds rike.» Her nevner imidlertid apostelen selv utukt og understreker sterkt at en horkarl eller utuktig person ikke har noen «arv i Kristi og Guds rike». Det er derfor tilfelle da det på ingen måte er galt å nevne eller tale om utukt.
Paulus formaner efeserne til å gi akt på sin oppførsel, sin tale og sine tanker. De skulle etterligne Gud, som er fullkommen, ren og rettferdig i enhver henseende. Utukt skulle ikke være et vanlig samtaleemne blant dem. De skulle ikke være ivrige etter å beskrive umoralske handlinger og tale om utukt for derved å oppnå en form for sanselig nytelse.
Hvis en skulle mene at det alltid er galt å snakke om ting som har med utukt å gjøre, måtte en la være å lese visse deler av Bibelen. Det ville imidlertid ikke behage Gud, for han godkjenner ikke at en foretar en slik omredigering av Bibelen. (5 Mos. 4: 2; Ordspr. 30: 5, 6; Åpb. 22: 18, 19) Ja, Bibelen taler selv åpent om utukt en rekke ganger, og den fordømmer dem som gjør seg skyldig i utukt. Den sier for eksempel: «Sky utukt!» «Dette er det Gud vil: at dere må bli helliget; at dere må avholde dere fra utukt.» «Men . . . de utuktige . . . skal få sin lodd i sjøen som brenner med ild og svovl. Det er den annen død.» (1 Kor. 6: 18; 1 Tess. 4: 3; Åpb. 21: 8, LB) Noen mener kanskje at det er taktløst å gjøre rede for Bibelens syn på utukt. Andre er kanskje imot at en skal ta visse deler av Bibelen bokstavelig, og handler selv i strid med det som står i Efeserne 5: 3. De kristne er imidlertid klar over at Bibelens advarsler mot utukt utgjør en beskyttelse for dem som ønsker å handle rett.
Selskapet Vakttårnets publikasjoner holder derfor fra tid til annen fram Bibelens syn på utukt. Våkn opp! for 8. august 1966 inneholdt for eksempel en artikkel som het «Godkjenner din prest umoralske handlinger?» Denne artikkelen gjør oss kjent med det overraskende faktum at mange prester godkjenner umoralske handlinger, men den viser også ut fra Bibelen at den allmektige Gud ikke gjør det.
Er det viktig å vite at Jehova Gud fordømmer utukt, og er det absolutt nødvendig selv å sky utukt? Ja, det er det, for apostelen Paulus skrev under inspirasjon: «Hva! Vet dere ikke at urettferdige personer ikke skal arve Guds rike? La dere ikke villede. Hverken utuktige mennesker eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som blir brukt til unaturlige formål, eller menn som ligger med menn, eller tyver eller griske personer eller drankere eller spottere eller utpressere skal arve Guds rike.» — 1 Kor. 6: 9, 10, NW.
● I Matteus 19: 24 og Lukas 18: 25 sier Jesus Kristus at det er like vanskelig for en rik å komme inn i Guds rike som for en kamel å gå gjennom et nåløye. Noen bibelske oppslagsverk sier at ’nåløyet’ muligens var en liten port i en orientalsk bymur, og i slike oppslagsverk finner en av og til bilder av små porter. Hadde Jesus en slik port i tankene? — F. M., USA.
Det er blitt gjort forsøk på å forklare Jesu ord i Matteus 19: 24, Markus 10: 25 og Lukas 18: 25 ved å si at Jesus her siktet til en liten port i en av Jerusalems store porter. Forklaringen går blant annet ut på at hvis den store porten var lukket om natten, kunne denne lille porten åpnes, og en kamel kunne da så vidt komme inn gjennom den. I Lukas 18: 25 blir det imidlertid brukt et gresk ord som spesielt brukes om en synål, og New World Translation gjengir derfor dette skriftstedet slik: «Det er faktisk lettere for en kamel å komme gjennom øyet i en synål enn for en rik mann å komme inn i Guds rike.»
Forskjellige autoriteter når det gjelder det greske språk i Bibelen, for eksempel An Expository Dictionary of New Testament Words av W. E. Vine, støtter gjengivelsen i New World Translation. I bind 3, på sidene 106 og 107, i dette verket blir det forklart at det greske ordet belone, som en finner i Lukas 18: 25, og som er «beslektet med belos, som betyr kastepil, betyr en skarp spiss, altså en nål». Det sies videre i dette verket: «Den tanke at betegnelsen ’nåløye’ ble brukt om små porter, synes å være av ny dato; den kan ikke spores tilbake til gammel tid. Mackie påpeker (Hastings’ bibelleksikon) at ’det noen ganger er blitt hevdet at ordet kan hentyde til en liten dør som var litt over en halv meter i firkant, og som fantes i den store, tunge porten i bymuren. Dette ødelegger bildet uten å forandre betydningen vesentlig, og det finnes ingen støtte for denne tanken i Palestinas språk og tradisjonerʼ.»
Det er fornuftig å tro at Jesus Kristus tenkte på en bokstavelig synål og en bokstavelig kamel, og at han brukte denne illustrasjonen for å vise hvor umulig det er for en rik å komme inn i Guds rike. New World Translation er basert på det språk Jesus Kristus og hans disippel Lukas talte, og ikke på tradisjoner. Hva synåler angår, kan det nevnes at en i Det hellige land har funnet gamle nåler av både bein og metall, noe som viser at synålen var et alminnelig redskap i husholdninger.
● Hva betyr Jesu uttalelse i Matteus 17: 26 om at barna [sønnene, LB] er fritatt for å betale skatt? — E. S., USA.
Jesus ville her ved hjelp av en illustrasjon vise hvorfor han som Guds Sønn ikke var forpliktet til å betale den tempelskatt som var pålagt jødene, og som ble innsamlet til en bestemt tid hvert år ved at skatteoppkreverne besøkte alle byer i Judea. Etter Jerusalems fall var det romerne som innkasserte denne skatten. Josephus forteller at keiseren påla «jødene tributt, uansett hvor de befant seg, og krevde at hver og en av dem skulle ta med seg to drakmer til Capitolium hvert år, ettersom de pleide å betale det samme til templet i Jerusalem». — The Jewish War, VII, 6, 6.
Det er bare i Matteus’ evangelium vi finner beretningen om det som skjedde: «Men da de kom til Kapernaum, gikk de som krevde inn tempelskatten, til Peter og sa: Betaler ikke eders mester tempelskatt? Han sa: Jo. Og da han kom inn i huset, kom Jesus ham i forkjøpet og sa til ham: Hva tykkes deg, Simon? av hvem tar kongene på jorden toll eller skatt? av sine barn [sønner, LB] eller av de fremmede? Han sa: Av de fremmede. Da sa Jesus til ham: Så er jo barna [sønnene, LB] fri. Men for at vi ikke skal gi dem anstøt, så . . . gi dem for meg og deg!» — Matt. 17: 24—27.
Det var sannsynligvis i et forsøk på å få Jesus til å handle i strid med en anerkjent skikk at Peter ble spurt om hvordan Jesus så på det å betale slik skatt. Da Jesus senere drøftet spørsmålet med Peter, påpekte han at kongene på jorden i alminnelighet ikke pålegger sine egne sønner skatt, men at det er andre, fremmede, de pålegger skatt. Sønnene er fritatt for å betale skatt.
Det Jesus ville si, var at han som Guds Sønn ifølge det som var skikk og bruk, kunne gjøre krav på å bli fritatt for å betale skatt. Han kunne gjøre det med den begrunnelse at kongens sønn tilhører kongehuset, som skatten blir innbetalt til gagn for, og som selv ikke betaler skatt. Jesu Far, universets Konge, var den Gud som ble tilbedt i templet, og Sønnen var derfor ikke forpliktet til å følge den skikk som gikk ut på å betale tempelskatt. Loven krevde det ikke av ham. (2 Mos. 15: 18; 1 Tim. 1: 17) Men ettersom Jesus ikke ønsket å være årsak til at noen tok anstøt, ved å gjøre noe som de kunne oppfatte som et tegn på at han ikke støttet opp om tilbedelsen i templet, sørget han for at skatten ble betalt.
● Når fikk Saulus fra Tarsus navnet Paulus, og hvorfor? — D. B., USA.
Vi kan ikke si det med sikkerhet, men det synes fornuftig å tro at den personen som senere ble apostelen Paulus, fikk begge navn, Saulus og Paulus, som barn.
Saulus ble født i den jødiske stammen Benjamin. Han var, som han selv sa, «en hebreer av hebreere». (Fil. 3: 5) En har kommet med en rekke forskjellige forklaringer på hvorfor hans foreldre ga ham navnet Saulus. Det er mulig at han fikk det fordi hans far hadde dette navnet. (Luk. 1: 59) En annen forklaring er at Saulus eller Saul var et navn av tradisjonell betydning for benjaminittene, for Israels første konge, som var benjaminitt, het Saul. Noen har også framholdt at hans foreldre kunne ha gitt ham dette navnet med tanke på dets betydning, som er «bedt om» eller «begjært». Uansett hva som kan ha vært grunnen til at han fikk dette jødiske navnet, er det klart at når han var blant jøder, og særlig mens han studerte for å bli fariseer og levde som fariseer, ville han bruke sitt hebraiske navn, Saul eller Saulus. — Ap. gj. 22: 3.
Ettersom hans jødiske foreldre bodde i den romerske byen Tarsus, er det forståelig at de også kan ha gitt sin sønn et romersk navn, nemlig Paulus, som betyr «liten». Noen av Paulus’ slektninger hadde likeledes romerske eller greske navn. (Rom. 16: 7, 21) Det var dessuten ikke uvanlig at jøder på den tiden, spesielt jøder som bodde utenfor Israel, hadde to navn. Vi leser i Bibelen om disippelen Simeon, som også ble kalt Niger, og om Johannes, som hadde tilnavnet Markus. (Ap. gj. 13: 1; 12: 12) Når det gjelder Saulus, må det ha vært spesielt passende at han fikk et romersk navn, ettersom han hadde romersk statsborgerskap fra fødselen av. — Ap. gj. 22: 28.
Saulus blir i Apostlenes gjerninger 13: 9, i beretningen om begynnelsen av hans første misjonsreise, for første gang i Bibelen kalt Paulus. Vi leser: «Saulus, som også kaltes Paulus, . . .» Noen har hevdet at han tok dette navnet ved den anledning for å ære landshøvdingen Sergius Paulus, som han like før hadde forkynt for, men dette synes ikke å være den mest fornuftige forklaring. (Ap. gj. 13: 7) En mer sannsynlig forklaring er at hvis apostelen hadde et romersk eller hedensk navn, ville han bruke dette navnet nå som han reiste blant hedningene. Paulus, som visste at han var blitt betrodd å forkynne det gode budskap for hedningene eller mennesker av alle folkeslag, brukte aldri sitt jødiske navn i noen av sine brev. (Gal. 2: 7; 1: 1) Følgelig omtalte til og med Peter sin elskede medapostel som Paulus. — 2 Pet. 3: 15.