Kjære forkynnere!

Vi kommer sikkert til å minnes november som en måned med ekstra stor virksomhet. Virksomheten i denne måneden kommer til å være både stimulerende og utbytterik for hver enkelt av oss.

Mange av oss vil være opptatt med å besøke vår personlige lege og advokater og eventuelle bekjente på det medisinske område og levere dem den nye brosjyren om blod. Hver menighet kommer til å dele den ut til alle leger og advokater i sitt distrikt. Denne kampanjen kommer til å få stor virkning. Hvor glad er vi ikke for at vi kan være med på den!

Fra 22. til 26. november vil områdetilsynsmannen, kretstilsynsmennene og noen andre brødre gjennomgå det nye Kurs i Rikets tjeneste her i Oslo. Vi regner med at over 800 andre eldste vil gjennomgå et to dagers kurs forskjellige steder i landet i den siste delen av desember. Vi blir, som Paulus formante de første kristne til å være, «fast forent i samme sinn og i samme mening». — 1 Kor. 1: 10.

I løpet av det tjenesteåret som gikk, sendte vi ut 210 853 bøker og 267 210 brosjyrer. Det ble levert 1 078 236 blad og tegnet 7 025 abonnementer. Det ble brukt 784 191 timer i forkynnelsen og foretatt 345 312 gjenbesøk. Det ble videre ledet gjennomsnittlig 2 033 bibelstudier hver uke. Dette viser at det ble utført et stort arbeid. Vi må likevel ikke se bort fra at en del av forkynnerne er blitt uregelmessige, og at andre er blitt uvirksomme, og vi bør gjøre vårt ytterste for å hjelpe disse. Mange av oss kan kanskje bruke mer tid i forkynnelsen.

Vi ber dere være forvisset om at vi alltid husker dere i våre bønner, og vi sender dere våre kjærligste hilsener med Paulus’ ord: «Bare før eders liv således som verdig er for Kristi evangelium . . . [og stå] fast i én Ånd, så I med én sjel kjemper sammen for troen på evangeliet.» — Fil. 1: 27.

Deres brødre ved

Avdelingskontoret i Oslo

Vær glade arbeidere

¹ Vi har all grunn til å være glade arbeidere. Vår Gud, Jehova, er «den lykkelige Gud», og Jesus, hans medarbeider, er «den lykkelige og eneste makthaver». (1 Tim. 1: 11; 6: 14, 15, NW) Hvis vi som Jesu disipler følger i hans fotspor, får vi del i hans glede. Apostelen Paulus skrev: «Gled eder i Herren alltid! atter vil jeg si: Gled eder!» — Fil. 4: 4.

Finn glede i å forkynne

² For å oppfylle Jesu befaling i Apostlenes gjerninger 1: 8 om å være vitner fortsetter vi å legge nestekjærlighet for dagen. Jesus viste at det største og første bud er at vi elsker Jehova, men at det annet bud, som er like så stort, er at vi skal elske vår neste. — Matt. 22: 37—39.

³ Hvis vi virkelig elsker vår neste og finner glede i å hjelpe ham, vil denne glede komme til uttrykk i vår tale. Når vi snakker om sannheten, vil vi ikke gjøre det på en tørr og rutinemessig måte, som om vi ville si: ’Her er jeg, ikke fordi jeg har lyst til å være her, men fordi jeg er nødt til det.’ Vi vil heller ikke framføre vår presentasjon utenat, ord for ord, uten å ta hensyn til hvordan beboeren reagerer. Nei, vi bør vise dem vi snakker med, oppriktig interesse og prøve å hjelpe dem til å lære Guds Ords sannhet. Når vi lar en slik uselvisk interesse for andre komme til uttrykk i vår presentasjon av Bibelens sannheter, vil det hjelpe oss til å oppnå stor glede i forkynnelsen av det gode budskap.

Finn glede i å gjøre disipler

⁴ Vi vet at Jehova og englene gleder seg når et menneske blir gjort til en disippel. Vi vil også finne stor glede i å gjøre disipler hvis vi gjenspeiler Jehovas kjærlighet og omtanke for menneskene. Vi må være oppriktig interessert i mulige disipler, ikke bare som «studier» som vi kan rapportere, men som mennesker. Vi vil oppdage at gleden ved å lede studier og gjøre disipler i større grad skyldes ekte kjærlighet til folk enn at vi benytter visse metoder eller framgangsmåter. Folk reagerer som oftest positivt når de blir møtt med oppriktig vennlighet og interesse.

⁵ Jesus satte et godt eksempel for oss. Han ble en venn av dem han underviste. (Joh. 15: 11—15) Vi kan og bør også bestrebe oss på å bli venner av dem vi underviser på våre bibelstudier. Våre studier bør derfor ikke være avmålte, systematiske gjennomgåelser eller drøftelser. Vi bør være vennlige og hjelpsomme og legge vekt på å hjelpe de interesserte til å komme i et godt forhold til Jehova. Vi bør alltid bestrebe oss på å hjelpe dem vi studerer med. Vi må ikke bare være tilfreds med å lære dem Bibelens prinsipper og befalinger, men også vise dem hvordan de kan anvende disse prinsippene i sitt liv, og hvordan de kan følge Guds rettferdige befalinger. Våre drøftelser bør gjenspeile personlig interesse for den interesserte som en mulig disippel og følgelig også en mulig bror eller søster i troen.

⁶ Ja, det gir stor glede å se en disippel gjøre framskritt og innvie seg og bli døpt. Paulus opplevde denne gleden, og han følte seg spesielt knyttet til dem han hadde hjulpet. (1 Tess. 2: 17—20) Mange trenger fremdeles hjelp etter at de er blitt døpt. Det gir oss stor glede å kunne hjelpe noen til å bli rotfestet og grunnfestet i troen. (Ef. 3: 17—19) Vis nydøpte disipler personlig interesse. Hvorfor ikke fortsette å studere med dem til de har gjennomgått minst to bøker, slik at de virkelig kan bli grunnfestet i troen?

⁷ Vår kjærlighet til Jehova og til vår neste vil hjelpe oss til å ha det rette syn på det å hjelpe andre. Kjærlighet og glede er nøye forbundet med hverandre og er to av Guds hellige ånds frukter. (Gal. 5: 22) Fortsett å vise dine medmennesker kjærlighet og interesse, idet du forkynner, underviser og gjør disipler. Du vil da oppnå stor glede som en velsignelse fra vår lykkelige Gud, Jehova.

Hjelp «disse små»

¹ Jesus hadde stor kjærlighet til menneskene. Han var ikke bare interessert i dem som trofast fulgte ham, men også i dem som kunne komme til å forville seg fra hjorden. Husk hva han sa i Matteus 18: 14: «Således er det ikke eders himmelske Faders vilje at en eneste av disse små skal fortapes.»

² Det er ingen tvil om at Jesus tenkte på slike som kunne komme til å forville seg bort fra hjorden, for i Matteus 18: 12, 13 sa han at det ville være stor glede når et får, som hadde forvillet seg, ble funnet og ført tilbake til kveen. Ja, Jesus var opptatt av «disse små».

³ Fra tid til annen hender det at noen blir borte og for øyeblikket ikke viser noe tegn til å ville ta imot hjelp til å komme tilbake. Men de fleste av dem som er blitt svake eller har sluttet å delta i den kristne virksomhet, har gjort det på grunn av forskjellige personlige problemer og press som de er blitt utsatt for. De har rett og slett sluttet å delta i felttjenesten og komme regelmessig sammen med oss på møtene. Hva kan vi gjøre for å vise dem den samme kjærlighet som Kristus og hjelpe dem til å vende tilbake?

Hvem kan hjelpe?

⁴ Eldsterådene vil, kanskje på eldstemøtet i desember, drøfte hva de kan gjøre for å hjelpe dem som er blitt uvirksomme i løpet av de siste årene. (Ordspr. 27: 23) Som et ledd i hyrdearbeidet bør de eldste gjøre seg spesielle anstrengelser for å besøke dem som har «forvillet seg», og prøve å hjelpe dem i åndelig henseende. Menighetstjenere som kjenner de uvirksommes tankegang og personlige forhold, kan bli bedt om å bli med en eldste når han besøker slike uvirksomme for å oppmuntre dem.

Hva som kan gjøres

⁵ Når en besøker uvirksomme, må en aldri skjenne på dem eller refse dem. Vis dem i stedet kjærlighet og