Prester som kan hjelpe oss
Det er alminnelig enighet blant leger om at en pasients åndelige og mentale tilstand er av like stor betydning som medisinsk behandling for at han skal bli frisk. Det er derfor behov for prester som tjener Gud, og som kan gi hjelp og trøst til både syke og friske.
En prest her på jorden kan naturligvis gjøre lite for å hjelpe en som er fysisk syk. Han kan heller ikke fjerne de fysiske ufullkommenheter hos normalt friske mennesker. Vi er alle ufullkomne og syndere. En Guds prest kan imidlertid gi åndelig hjelp.
Men Gud har sørget for at det skal være prester som vil gjenopprette både fysisk og åndelig helse for menneskeheten. Hvordan kan vi vite det?
Vi kan bli overbevist om det ved at vi ganske kort ser på den ordning Gud har truffet. Vi vil da se at Guds sanne presteskap er en realitet, og at disse prestene vil gi menneskene den hjelp de trenger. Gud har bevart beretningen om dette i Bibelen nettopp for å kunne overbevise oss om dette.
Den vi først og fremst er interessert i, er Ypperstepresten. Guds Yppersteprest skiller seg ut fra alle andre ved at han ga sitt menneskeliv som et offer. (Joh. 6: 51) Han hadde derved noe av virkelig verdi å bruke som løsesum for menneskeheten. Han kunne kjøpe retten til å få den plass som Adam ga fra seg da han var ulydig og overførte døden til sine barn. (Rom. 5: 15, 17) I og med at Jesus Kristus ble oppreist i ånden, kunne han bli Far for de mennesker som ville ta imot hans offer i tro og lydighet, og gi dem nytt liv. — 1 Kor. 15: 45; Es. 53: 10; Joh. 3: 16.
Presteskapet blir salvet
Gud opprettet et presteskap i det gamle Israel, hovedsakelig for å tilveiebringe en forbilledlig framstilling av sitt virkelige, himmelske presteskap. Han utvalgte Aron, Moses’ bror, som tilhørte Levi stamme, til yppersteprest. Moses salvet Aron med olje. Etter dette kunne Aron kalles «den salvede» eller «Messias». Deretter salvet Moses Arons fire sønner til underprester. (2 Mos. 40: 1, 2, 12—16) Når prestene døde og ble etterfulgt av sine sønner, var det bare ypperstepresten som ble salvet; den ene salvelsen av Arons sønner gjaldt for alle senere underprester. Det ble regnet for å være tilstrekkelig at en underprest ble ikledd sin offisielle klesdrakt. — 4 Mos. 3: 1—3.
Alt dette var forbilder på at Jesus Kristus ved sin dåp ble salvet, ikke med olje, men med Guds hellige ånd. (Matt. 3: 16; Ap. gj. 10: 38) Det har aldri vært behov for at denne salvingen skulle bli gjentatt, slik tilfellet var med salvingen av yppersteprestene i det gamle Israel, for Jesus har som yppersteprest ingen etterfølgere, ettersom han er blitt oppreist til udødelig liv av sin Far. — 1 Tim. 6: 14—16.
Gjennom sin Sønn utgjøt Jehova Gud hellig ånd over disiplene på pinsedagen i år 33 e. Kr. De ble derved salvet. (Mark. 1: 7, 8; Joh. 1: 33; Ap. gj. 2: 1—4, 16, 17) Deretter fortsatte Guds ånd å bli utgytt gjennom Kristus, og andre ble døpt til Kristi legeme og ble derved også salvede og underprester. (Rom. 6: 3) Apostelen Johannes skrev til sine kristne brødre: «I har salvelse av den Hellige og vet alt.» — 1 Joh. 2: 20.
Når de blir utvalgt av Gud til å tjene som prester og salvet med Guds ånd, blir de også åndsavlet, og de får muligheter til å oppnå himmelsk liv. De blir ’beseglet’ med den hellige ånd. Apostelen Paulus var en av disse salvede, og han skrev til andre i samme stilling: «Den som binder oss tillikemed eder fast til Kristus [den Salvede], og som salvet oss, det er Gud, han som og satte sitt innsegl på oss og ga Ånden til pant i våre hjerter.» — 2 Kor. 1: 21, 22; 5: 5; Ef. 1: 13, 14.
Det totale antall salvede som vil få ’seglet’ permanent, er 144 000, ifølge Åpenbaringen 7: 1—8. (Åpb. 14: 1—4) De utgjør «et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom». Det er disse Kristus kjøpte med sitt blod til Gud «av hver stamme og tunge og folk og ætt» og gjorde «til et kongerike og til prester for vår Gud». — 1 Pet. 2: 9; Åpb. 5: 9, 10.
Akkurat som de hebraiske prestene i gammel tid hadde rett til å spise visse deler av de offer som ble frambåret, har disse «prester for vår Gud» rett til å spise av Jesu Kristi offer på Guds ’viljes’ alter, en rett de jødiske, levittiske prester ikke hadde, fordi de forkastet Jesus som Messias eller Kristus. — Heb. 13: 10—15; Joh. 6: 48—58.
I «forgården»
Dette betyr at de mens de ennå er på jorden, er i den tilstand som ble forbilledlig framstilt ved forgården (til tabernaklet og de templer i gammel tid som var godkjent av Gud), hvor offeralteret av kobber sto. I denne tilstand blir de erklært rettferdige av Gud på grunnlag av sin tro på Jesu Kristi offer. Apostelen skrev: «Vi . . . er rettferdiggjort av troen» og «vi . . . er rettferdiggjort ved hans blod». — Rom. 5: 1, 9.
Mens disse prestene er på jorden, befinner de seg fremdeles i sitt ufullkomne, syndige kjød, men de blir regnet for rettferdige som følge av at verdien av Kristi offer blir anvendt. De kommer i en rettferdig stilling, en stilling hvor de ikke er fordømt. Paulus forklarer: «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! — Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn [det fornyede, kristne sinn], men syndens lov med mitt kjød. Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus; for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.» — Rom. 7: 25—8: 2.
Ettersom deres rettferdighet ikke skyldes deres egen fortjeneste, kan de ikke føye noe til verdien av Kristi offer. Det er bare dette offer som har makt til å gjøre soning for synder. Men gjennom Kristus kan de frambære «lovoffer for Gud» og gjøre gode, kristne gjerninger. — Heb. 13: 15, 16.
I «det Hellige»
Ettersom de blir regnet som rettferdige mennesker, blir de godkjent av Gud og avlet som hans åndelige sønner. På denne måten blir de Guds prester og tjener i det Hellige i det sanne, åndelige tempel, som ikke er gjort med hender. (Heb. 9: 11) Mens de ennå er i kjødet, får de åndelig opplysning, symbolisert ved gull-lysestaken i det Hellige. De spiser åndelig føde, symbolisert ved de to stablene med skuebrød på gullbordet. De framsier bønner og tjener Gud med nidkjærhet, som om de frambærer røkelse på røkelsesalteret av gull i det Hellige.
Mens de ennå er på jorden, tjener de også som prester til gagn for andre, akkurat som de hebraiske prester i gammel tid gjorde. Ettersom de stadig blir åndelig opplyst og tar til seg åndelig føde, opplyser de andre i forståelsen av Guds Ord og gir dem åndelig næring. De oppbygger og oppmuntrer hverandre og hjelper nå hundretusener av andre til å innrette sitt liv i harmoni med Guds vilje og tjene Gud med håp om å få leve evig på jorden under det tusenårige styre til Kristus og hans brødre, som skal være konger og prester sammen med ham i himmelen.
Mange mennesker i vår tid er nedtrykt og fortvilt og befinner seg i en dårlig åndelig tilstand. Mange forstår at det er håpløst å se hen til denne tingenes ordning med dens verdslige, religiøse prester. Situasjonen er den samme som den var før Jerusalem ble ødelagt i gammel tid. (Esek. 9: 4) Det gode budskap om Riket, som blir forkynt av Guds sanne prester når de nidkjært tjener ham, hjelper andre til å få håp om liv. De lærer hvordan de kan fornye sitt liv og komme i harmoni med Gud. Som Guds sendebud eller ambassadører hjelper disse prestene andre til å bli forlikt med Gud. (2 Kor. 5: 20) På den måten kan de utføre et svært verdifullt og gagnlig åndelig helbredelsesarbeid.
Oppreist til himmelsk liv
Disse åndssalvede prestene ser fram til å komme til himmelen i sin tid. Som en av deres medprester uttrykte det: «Det håp som venter oss, det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.» — Heb. 6: 18—20.
Jesus døde og ga derved avkall på sitt kjød, noe som ble forbilledlig framstilt ved at ypperstepresten gikk gjennom forhenget og inn i det Aller-helligste. I Hebreerne 10: 19—22 leser vi: «Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvigd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss tre fram med sanndru hjerte i troens fulle visshet.»
Når de har tjent trofast inntil døden, blir de oppreist til liv i den «første oppstandelse» og får komme inn i det himmelske Aller-helligste. De får tre fram for Guds nærvær, ikke for å gjøre noe i likhet med Ypperstepresten Jesus Kristus, som framstilte verdien av sitt fullkomne menneskeoffer, men for å tjene sammen med sin Yppersteprest og anvende verdien av Kristi offer til gagn for den trengende menneskehet. (Åpb. 20: 6) De vil da sørge for at menneskene på jorden blir helbredet, ikke bare i åndelig forstand, men også i fysisk forstand.
Velsignelser for hele menneskeheten
Dette er et godt budskap for hele menneskeheten, ikke bare for de levende, men også for de døde, som vil bli oppreist til liv igjen på jorden. Apostelen Johannes skrev til sine medunderprester: «Mine barn! dette skriver jeg til eder for at I ikke skal synde; og om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men òg for hele verdens.» — 1 Joh. 2: 1, 2.
Jesus Kristus kommer følgelig ikke til å anvende verdien av sitt offer bare til gagn for de 144 000 underprestene. I likhet med sin Far gjør han ikke forskjell på folk. (Ap. gj. 10: 34) Han har kjøpt hele menneskeheten. Han vil ikke la noen del av sitt offer være ubrukt. Hans rettferdighet ville ikke være fullkommen hvis han bare anvendte godene av sitt offer til gagn for noen få. Ettersom han har kjøpt alle, er han forpliktet til å hjelpe alle som vil vise tro og lydighet, til å oppnå evig liv under fullkomne forhold, og han finner stor glede i å gjøre dette. — Joh. 3: 16.
Hvilken glede vil det ikke da bli for hele jorden når de rettferdige, fullkommengjorte konger og prester tjener til gagn for menneskeheten! Alle disse, også Ypperstepresten selv, vet av erfaring hva det vil si å være menneske. (Heb. 4: 15) De forstår fullt ut menneskenes situasjon og deres følelser og ønsker. Uansett hva slags liv et menneske har levd før i tiden, kan det få hjelp av disse prestene når det hører om Guds ordning gjennom Kristus. «Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Rom. 5: 8) Mens Kristi underprester var på jorden, forkynte de for alle slags mennesker, også for enkelte som var kjent som syndere, og mange av disse lyttet til sannheten og forandret sitt liv. De ble gjort rene ved sin tro, og de lot sin tro komme til uttrykk i gjerninger, i samsvar med Guds Ord. — Kol. 3: 5—9.
Disse prestene, som Gud har salvet, og som han herliggjør i himmelen, kjenner således alle de behov menneskeheten har. Underprestene viser den samme medfølelse og barmhjertighet som Kristus, for de er blitt ’likedannet med hans bilde’. (Rom. 8: 29) De vil ha den nødvendige makt til å sørge for at Guds vilje blir gjennomført, og at jorden blir befolket med en rettferdig slekt. (1 Mos. 1: 28; Sl. 150: 6) Alle som elsker livet, og som ønsker å gjøre det som er rett og godt, vil da oppnå store velsignelser ved hjelp av dette presteskapet. Dette betyr evig liv. — Åpb. 21: 1—5.
Vi trenger nå den hjelp dette presteskap kan gi oss, for å overleve den kommende ’store trengsel’, som vil gjøre ende på hele denne tingenes ordning. (Matt. 24: 21) Hvis vi ønsker å være blant dem som får oppleve at et nytt, rettferdig menneskelig samfunn blir dannet, som får ta imot de døde som kommer tilbake, og som får se jorden bli et paradis, må vi nå samarbeide med Guds prestelige representanter. Vi kan gjøre det ved å lytte til det gode budskap om Riket, som de forkynner, sette oss inn i Guds hensikter og forandre vårt liv i samsvar med det vi lærer.