Den måten Mesteren underviste på
«Aldri har noe menneske talt således som denne mann.» — Joh. 7: 46.
1. Hvem er den største lærer s.om noen gang har vært på jorden? Hva kan vi lære av ham, og med hvilket resultat?
DA HAN var på jorden for 1900 år siden, kalte de ham Mester, Herre og Lærer. (Matt. 8: 19, 21, NW, fotn.; Luk. 5: 5; 8: 24, 45) Denne mannen var Jesus, hvis fødsel i Betlehem englene kunngjorde, og som Gud, hans himmelske Far, sendte og salvet med sin ånd til å forkynne og undervise blant menneskene. (Luk. 2: 4—14; 3: 21—23; 4: 16—22) Det har aldri vært en større lærer på jorden enn Jesus. Ikke noe ufullkomment menneske kan utføre tjenesten med større dyktighet enn han. Som Jesus selv sa: «En disippel er ikke over sin mester, men,» la han til, «enhver som er full-lært blir som sin mester.» Den store Lærer, Jesus, påla sine disipler å forkynne på samme måte som han forkynte, og han lærte dem til å undervise på samme måte som han underviste. Når vi etterligner Jesus ved å forkynne Guds ord og ikke våre egne idéer, viser vi at vi følger ham. Når vi anvender de samme undervisningsmetoder som Jesus benyttet, ’blir vi som vår mester’. Folk vil da legge merke til at vi i likhet med apostlene har lært av Jesus. — Luk. 6: 40; Ap. gj. 4: 13.
2. a) Hvilket budskap kunngjorde Jesus, og hvorfor var det på sin plass at han forkynte det? b) Hvilket godt budskap skal forkynnes i vår tid, og hvordan?
2 Det budskap Jesus kunngjorde, var: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» Da han sendte ut sine 12 disipler, sa han til dem: «Og når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» Ja, riket var kommet nær i og med den salvede Konges nærvær. Angående endens tid som vi nå lever i, sa han: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, for at det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag.» På ny er det budskapet om Riket Jesu etterfølgere skal forkynne, men denne gangen går det gode budskap ut på at Guds himmelske rike er opprettet, at «fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede». Kristus framstilte Riket på en levende måte for sine tilhørere, og vi bør gjøre det samme. Han var også klar over at det fantes snublestener som hindret noen i å anta det gode budskap, og han hjalp disse menneskene med å rydde snublestenene av veien. Ved å lytte til Jesus kan vi lære hvordan vi kan bli dyktige Ordets tjenere. — Matt. 4: 17; 10: 7; 24: 14, NW; Åpb. 12: 10.
3. Hvorfor er Jesu undervisningsmetode av særlig interesse for oss nå, selv om den er flere hundre år gammel, og hva må vi ha for at vår tjeneste kan bli fruktbringende?
3 Den undervisningsmetode som Jesus benyttet, er like virkningsfull nå som i det første århundre. Menneskene er likedan i vår tid som de var på den tiden. De var nysgjerrige, spørrelystne og ønsket å vite hvorfor? hvordan? hvor? Selv om tidene og verdensforholdene forandrer seg, er menneskenes natur i bunn og grunn den samme. Som det var på den tiden, er det også nå. Menneskene har de samme svakheter, ønsker og bekymringer, og de har derfor det samme behov for barmhjertighet, trøst, håp og sikkerhet. Vi behøver ikke å kunne utføre mirakler for å kunne overbevise andre om sannheten, men vi må ha nøyaktig kunnskap og Guds ånd for å kunne bære frukt som er til ære for hans navn. Vi må holde oss nær til Gud og til hans organisasjon. Jesus illustrerte dette på følgende måte: «Jeg er det sanne vintre, og min Fader er vingårdsmannen. . . . Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, således heller ikke I uten at I blir i meg.» Vi må holde oss nær til Guds Ord og nøye følge Jesu eksempel for å kunne bli dyktige i tjenesten. — Joh. 15: 1, 4.
4, 5. Hva viser hvor godt Jesus forsto menneskene?
4 Jesus visste hvordan folk ville reagere under forskjellige forhold, og han brukte denne kunnskapen når han valgte ut treffende illustrasjoner. For å vise hvorfor han gikk til syndere, til dem som hadde vært som tapte får, for å undervise dem, sa han: «Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tenner ikke lys og feier sitt hus og leter med flid til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og grannekvinner sammen og sier: Gled eder med meg, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet.» Hun gjennomsøkte hele huset for å finne den ene mynten som hun hadde mistet. Selv om hun fremdeles hadde ni, ønsket hun å finne igjen den hun hadde mistet, og da hun fant den, gledet hun seg mer over den ene enn over de ni som hun allerede hadde, fordi den tapte mynten tilhørte en spesiell samling på ti mynter. Denne samlingen kan ha vært sydd fast til det hodeplagget hun hadde båret som brud, og var kanskje en del av hennes medgift. På grunn av at den tilhørte denne samlingen, var den tapte mynten uerstattelig. Det at den manglet på hennes hodeplagg som følge av at hun hadde mistet den, ville også reise tvil om hennes ærbarhet som gift kvinne. Eller hvis denne samlingen på ti mynter var arvegods, da ville den være særlig verdifull, og hver enkelt mynt ville være av særlig verdi. Samlingen ville ikke være fullstendig uten at hun hadde alle myntene. Selv om bare én mynt var borte, kunne det føre til at alle som hadde vært på besøk i huset, ble mistenkt så lenge den tapte mynten ikke var blitt funnet. Disse ville derfor være bekymret for den tapte mynten, og de ville bli glad dersom det ble bevist at de ikke hadde stjålet noe av arvegodset. Når den kvinnen som hadde mistet mynten, gjennomsøkte sitt hus, fant den der og gjorde det hun var forpliktet til å gjøre overfor alle dem som hadde besøkt henne, nemlig med glede å opplyse at hun hadde funnet den, da ville alle hennes venner og naboer glede seg sammen med henne, både fordi mistanken om at de hadde stjålet, var blitt fjernet, og fordi den verdifulle samlingen arvegods var blitt fullstendig igjen.
5 Er ikke menneskene likedan i vår tid? Hvis en person mister en del av en uerstattelig samling gjenstander han er særlig glad i, og som er forbundet med familiens heder og ære, er han ikke lykkelig før han har funnet den igjen og med glede og lettelse kan opplyse sine venner og naboer om at det har lykkes for ham å finne den. Slik var det også med Jesus, «for Menneskesønnen kom for å lete etter og for å frelse det som var tapt». Hvor klart Jesus illustrerte dette punktet! Han forsto menneskene, og han viste det ved den måten han snakket på. — Luk. 15: 8, 9; 19: 10, NW.
6. Hvorfor var hans illustrasjoner så virkningsfulle?
6 Hans bruk av illustrasjoner var et karakteristisk trekk ved hans måte å undervise på. I stedet for å trekke innviklede sammenligninger benyttet han seg av dagligdagse ting. Han gjorde bruk av små ting for å forklare store ting, og han benyttet seg av lette ting for å klargjøre vanskelige ting. Hvilken kvinne kunne ikke øyeblikkelig forstå illustrasjonen om å sy en ny lapp på en gammel kledning? Hvilken mann i dette jordbrukslandet ville ikke se for seg og identifisere seg selv med mannen som gikk ut for å så sæd som falt i forskjellig slags jord? Dette var ting fra det daglige liv, og når åndelige sannheter ble knyttet til slike hendelser, kunne sannhetene annskueliggjøres og huskes lettere. — Matt. 9: 16; 13: 3—9, 18—23.
7. a) Hvorfor gjør illustrasjoner det lettere for folk å godta nye tanker? b) Hvordan gjorde Jesus sin fordømmelse av griskhet og ubarmhjertighet virkningsfull?
7 Disse illustrasjonene understrekte poengene så kraftig at ingen kunne komme med motsigelser. De fleste mennesker har lettere for å tro det de kan se, enn det de bare har hørt om. Hvis du benytter en illustrasjon, er det lettere for dem å godta det du underviser dem om, fordi de kan se for seg eller danne seg et bilde av de sannhetene som blir framholdt. Da Jesus advarte mot griskhet og ubarmhjertighet, sa han for eksempel ikke bare: «Det er ikke bra å være begjærlig.» Nei, han fortalte om en mann som ønsket å holde regnskap med sine tjenere. En tjener skyldte ham ti tusen talenter, men han kunne ikke betale sin gjeld. «Da falt denne tjener ned for ham og sa: Vær langmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen! Da ynkedes denne tjeners herre inderlig over ham, og lot ham løs og etterga ham gjelden. Men da denne tjener gikk ut, traff han en av sine medtjenere som skyldte ham hundre penninger, og han tok fatt på ham og holdt på å kvele ham og sa: Betal det du skylder! Da falt hans medtjener ned og ba ham og sa: Vær langmodig med meg, så skal jeg betale deg! Men han ville ikke; han gikk bort og kastet ham i fengsel.» Kan du tenke deg noe slikt? En mann som hadde fått ettergitt en gjeld på over 70 millioner kroner, kastet i neste øyeblikk en annen i fengsel fordi han ikke kunne betale ham 120 kroner! Hvordan kunne det være mulig for noen å forsvare en slik griskhet og ubarmhjertighet? Jesus fikk griskhet og ubarmhjertighet til å virke så avskyelig at hans disipler oppriktig ville prøve å utrydde disse dårlige egenskapene hos seg selv. — Matt. 18: 23—35.
8, 9. Hva slags menneske var Jesus, som vist ved hans tale, og hvordan kan vi ha gagn av det eksempel han satte?
8 Jesus gikk aldri på akkord med sannheten. Med stor kraft angrep han stolthet, selvrettferdighet og byrdefulle overleveringer. Den måten en mann taler på, viser hva slags menneske han er, og Jesu tale var kraftfull. Hans beskrivelse var levende. Jesu tilhørere lyttet da han ved hjelp av ordbilder beskrev mennesker som hadde en bjelke i sitt eget øye, og som prøvde å trekke ut splinten i andres øyne, røktere som kastet perler for svinene, hus som var bygd på sand, og som falt da stormen kom, mens de som var bygd på klippegrunn, ble stående, mennesker som hugg av hånden sin og rev ut øyet sitt for at de ikke skulle gå til grunne, overtredere som med en stor kvernstein om halsen ble kastet i havet, kameler som prøvde å presse seg gjennom et synålsøye og mennesker som avsilte myggen og slukte kamelen. Tenk bare — sluke en kamel! Bare en dynamisk person kunne uttenke et slikt ordbilde, for en mann taler i samsvar med sin personlighet. Kristus Jesus var løven av Juda stamme, han var fylt med Guds ånd, og hans tale vitnet om dette. De som ønsker å bli hans etterfølgere, bør lære hans måte å undervise på og følge hans eksempel som nidkjære, entusiastiske forkynnere av Bibelens sannheter.
9 Hans tale viser at han ikke var tilbakeholden eller fryktsom, men frimodig og dyktig. Det fantes ikke ord som var kraftfulle nok til å dekke Jesu tanker, og fra tid til annen kunne han bare gi uttrykk for sine følelsers styrke ved å benytte seg av en høyst billedlig tale. Den store mengde var forbauset over hans lære og den myndighet han talte med. På en overbevisende måte forkynte han sannheten for dem i sin Fars navn, i hans navn som hadde sendt ham. Og det fortelles at «den store mengde hørte ham gjerne». — Mark. 12: 37.
10. Hva var det som satte Jesus i stand til å snakke med folk om det hver enkelt trengte å høre?
10 Han hadde også andre og mildere egenskaper. Han var utvungen i samvær med alle slags mennesker, enten de var unge eller gamle, menn eller kvinner, rike eller fattige, rettskafne eller syndere, og han snakket til hver enkelt på en personlig måte, slik det var nødvendig for den personen å bli snakket til. Denne innsikt i hva andre trengte til, var en av de fremragende egenskaper som hadde en stor innflytelse på hans undervisning. Som det framgår av Johannes 2: 25: «Han [trengte ikke] til at noen skulle vitne om et menneske; for han visste selv hva som bodde i mennesket.»
11, 12. Hvorfor ga han den rike unge rådsherren det råd han ga, men hvem handlet i samsvar med et slikt råd?
11 Som følge av at han var klar over hva hver enkelt trengte til, snakket han til dem med innsikt. En rik, ung rådsherre kom for eksempel til Jesus og spurte hva han skulle gjøre for å få evig liv, og Jesus sa til ham at han skulle holde budene i moseloven. «Alt dette har jeg holdt fra min ungdom av,» svarte rådsherren. Men hadde han det? Kunne noe ufullkomment menneske holde denne fullkomne loven? Nei. Jesus kastet likevel ikke tiden bort ved å bestride hans påstand, men sa: «Ett fattes deg ennå: selg alt det du har, og del det ut til fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg meg!» Mannen gikk bedrøvet bort. (Luk. 18: 18—23) Han var ikke lykkelig i likhet med Simon Peter som snakket både på vegne av seg selv og sine medapostler da han sa: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg.» (Matt. 19: 27) Han var ikke lik den rike tolleren Sakkeus som med glede tok imot Jesus i sitt hus, viste gjestfrihet mot ham og lyttet til Jesu lære og så sa: «Se, Herre! Halvdelen av mitt gods gir jeg til de fattige.»
12 Men hvorfor sa ikke Mesteren til Sakkeus at han måtte gi alt det han eide, til de fattige for å kunne bli en disippel og følge Jesus? Grunnen til at han ikke gjorde det, var at Sakkeus ønsket å øve rettferdighet med den andre halvdelen av det han eide, og derved vise at han var en sann Jesu etterfølger. Sakkeus beholdt ikke den andre halvdelen av det han eide, av materialistiske hensyn, men i rettferdighetens interesse, for å innfri sine rettferdige forpliktelser. Angående den andre halvdelen som ikke ble delt ut til de fattige, sa Sakkeus: «Og har jeg presset penger ut av noen, gir jeg det firedobbelt igjen.» Moseloven krevde at en tyv som hadde solgt et får som han hadde stjålet, skulle gi fire får som vederlag for det. Men hvis det han hadde stjålet, ble funnet levende hos ham, skulle han bare gi dobbelt vederlag for det. (2 Mos. 22: 1, 4) Sakkeus viste således anger og ikke bare kjærlighet til de fattige, men som en frukt av sin omvendelse, øvde han også rettferdighet overfor de undertrykte. Jesus hadde behag i en slik fordeling av de eiendeler som tilhørte Sakkeus som var en kjødelig etterkommer av den trofaste Abraham, for han sa: «I dag er frelse blitt dette hus til del, ettersom og han er en Abrahams sønn; for Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» — Luk. 19: 1—10.
13. a) Hvorfor sa han til Marta at hun på en uforstandig måte gjorde seg «strev og uro med mange ting», og passer dette rådet for andre? b) Hvordan kan vi utvikle denne egenskapen som Jesus brukte så virkningsfullt når han underviste?
13 Da Jesus besøkte Marias og Martas hjem, underviste han Maria i sannheten mens Marta tilberedte et utsøkt måltid. Til slutt klaget Marta og sa: «Herre! bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene om å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg!» «Marta! Marta!» sa Jesus, «du gjør deg strev og uro med mange ting; men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne.» (Luk. 10: 38—42) Det hadde vært tilstrekkelig med et ganske enkelt måltid, men Marta brukte altfor meget tid på å gjøre alt omhyggelig i stand for sin gjest, noe som førte til at hun forsømte de åndelige ting som var av større betydning, og Jesus gjorde dette klart for henne. Men han gikk ikke over hele Palestina og sa til kvinnene at de ikke skulle tilberede utsøkte måltider for sine gjester. Martas bekymring for detaljene ved hennes arbeid i hjemmet var hennes spesielle snublesten. Det råd Jesus ga, var akkurat det hun, så vel som alle andre som ligner henne, trengte. Også i andre tilfelle er det tydelig at Jesus la en lignende innsikt for dagen når han underviste, ved at han påpekte det som utgjorde en hindring for den enkelte og gjorde vedkommende oppmerksom på det. Vi bør også være aktpågivende og legge merke til hvordan de vi underviser, reagerer, og hvilke tilbøyeligheter de har, og så ta disse tingene i betraktning når vi gir dem videre hjelp.
Han avslørte selvtilfredshet
14, 15. Hvordan begynte Jesus sin bergpreken, og hvilken virkning hadde det han sa?
14 Det ville ikke ta mer enn 20 minutter å holde Jesu berømte bergpreken slik den står nedtegnet i Matteus 5: 1 til 7: 27, men den har bevart sin aktualitet i 1900 år, og ingen preken som er blitt holdt siden, kan sammenlignes med den! Han befant seg i nærheten av Kapernaum, og folkemengden fulgte ham. Han gikk så opp i fjellet og satte seg ned for å undervise dem som fulgte ham. Hva var det han sa? Var det det som flertallet var villig til å godta? Sa han at de rike ikke har noe behov, eller at de lykkelige ikke trenger noen trøst? Roste han dem som er godt likt I av menneskene? Nei! Han sa i stedet oppsiktsvekkende ting:
15 «Lykkelige er dere fattige, for Guds rike er deres. Lykkelige er dere som hungrer nå, for dere skal bli mettet. Lykkelige er dere som gråter nå, for dere skal le. Lykkelige er dere når menneskene hater dere og når de ikke vil vite av dere og spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt, for Menneskesønnens skyld. Gled dere på den dag og hopp av fryd, for se! deres lønn er stor i himmelen, for det samme pleide deres forfedre å gjøre med profetene.» Det var de som hungret og tørstet åndelig sett, de som ble spottet og forfulgt, og de som led mangel og sørget, han erklærte for å være lykkelige. — Luk. 6: 20—23, NW.
16. Hvilke høye normer framsatte Jesus, og hvilken virkning ville denne lære ha på hans tilhørere?
16 Jesus fortsatte med å si: «I har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, men den som slår i hjel, skal være skyldig for dommen. Men jeg sier eder at hver den som blir vred på sin bror uten grunn, skal være skyldig for dommen.» (Matt. 5: 21, 22) Mange mennesker kan si: «Jeg har aldri begått noe mord. Jeg har holdt den loven.» Men hvor mange kan si: «Jeg har aldri vært sint på min bror»? Deretter sa Jesus: «I har hørt det er sagt: Du skal ikke drive hor. Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» (Matt. 5: 27, 28) Mange av hans tilhørere kunne si: «Jeg har aldri drevet hor.» Men hvor mange av dem kunne i full oppriktighet si at de aldri hadde følt begjær i sitt liv? Jesus sa også: «I har hørt det er sagt: Øye for øye, og tann for tann! Men jeg sier eder at I ikke skal sette eder imot den som er ond mot eder; men om noen slår deg på ditt høyre kinn, da vend også det andre til.» Mange mennesker kan nok si at de ikke går omkring og begynner å slåss med folk, men hvis noen kommer bort til dem og utfordrer dem ved å slå først, hvor mange av dem kan da styre sitt sinne og legge bånd på seg så det ikke blir noe slagsmål? — Matt. 5: 38, 39.
17. Hvem bør vi elske, og hvorfor? Og hvordan kan man overvinne hat?
17 «I har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier eder: Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og be for dem som forfølger eder. For om I elsker dem som elsker eder, hva lønn har I da?» (Matt. 5: 43, 44, 46) Det er lett å elske dem som elsker deg, men det er ytterst vanskelig å elske dem som hater og forfølger deg. Jehova er i stand til å elske sine fiender, og vi må etterligne ham for å kunne være hans barn. Hvorfor skal du la din handlemåte bli påvirket av andre menneskers dårlige oppførsel? Hvorfor skal du hate bare fordi andre hater? Hvorfor la deg trekke inn i den onde sirkel ved å gjengjelde ondt med ondt? Hvorfor la deg trekke ned på dine fienders lave nivå? Det å gjengjelde hat med hat fører til vanskeligheter, mens det å gjengjelde hat med kjærlighet kan gjøre slutt på vanskelighetene. For en velsignelse det kommer til å bli hvis du ved din rette handlemåte kunne vinne din fiende! «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt» sa Paulus. «Men overvinn det onde med det gode.» — Rom. 12: 17, 21.
18. Hvordan gikk Jesus rett på problemets kjerne når han forkynte, og hvordan reagerer de kristne på hans veiledning?
18 Når Jesus underviste, gikk han rett på problemets kjerne, idet han avslørte menneskenes selvrettferdighet og selvtilfredshet. Han viste at det kreves mer enn bare å unnlate å øve vold og begå umoralske handlinger. Han påpekte de tanker som kunne føre til slike urette handlinger, og la vekt på andre tanker som kunne framelske rette ønsker, slik at kjærligheten ville være motivet for deres rette handlinger. På den måten kunne de unngå å bli trukket inn i den onde sirkel som fører til døden, og som senere ble beskrevet av Jakob da han sa: «Hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst; deretter, når lysten har unnfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.» (Jak. 1: 14, 15) De kristne legger seg Jesu veiledning på hjertet og gjør seg alvorlige bestrebelser på å leve i samsvar med den, men kan noe ufullkomment menneske i full oppriktighet si at han når opp til denne fullkomne norm? Hvem kan si at han ikke trenger Jehova Guds langmodighet og hans foranstaltning ved Messias? Tilhengerne av religiøse tradisjoner på Jesu tid som var selvrettferdige og for syns skyld overholdt en mengde regler og forskrifter, ble meget oppbrakt over slike sannheter som avslørte menneskenes feil og mangler. (Matt. 23: 23) Jesus slo hardt ned på selvtilfredshet for å bringe oppriktige mennesker til fornuft og frelse dem fra stolthetens og selvrettferdighetens snare.
Jesus forkynte at det var nødvendig med virksomhet
19. Hvilke bekymringer visste Jesus at menneskene hadde, men hva lærte han at vi skulle rette vår oppmerksomhet mot?
19 Han fortsatte sin preken med å si: «Vær ikke bekymret for eders liv, hva I skal ete og hva I skal drikke, eller for eders legeme, hva I skal kle eder med! Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne?» Han benyttet ting fra fjellskråningen som illustrasjoner, og ba dem legge merke til fuglene som spiser, til tross for at de ikke sår, og liljene på marken som er så vakkert kledd, til tross for at de ikke spinner. Menneskene bør likeledes lære å se hen til Gud og takke ham for de ting han tilveiebringer. «Men kler Gud således gresset på marken, som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke meget mer kle eder, I lite troende?» Jesus la vekt på at man skulle sette de åndelige ting, Riket og Guds rettferdighet, først i stedet for å bekymre seg for de materielle ting og bruke så mye tid på å skaffe seg dem. — Matt. 6: 25—34.
20. a) Hva var det Jesus la vekt på, og hvilke eksempler viser dette? b) Berører dette vår undervisning? Hvordan?
20 Jesus lærte sine disipler at det var viktig at de var virksomme. Han la mer vekt på at de skulle gjøre gode gjerninger enn på at de skulle unnlate å gjøre urette gjerninger. Hvis du gjør det som er rett, kan du ikke på samme tid gjøre det som er galt. «Således bærer hvert godt tre gode frukter, men det dårlige tre bærer onde frukter. Et godt tre kan ikke bære onde frukter, og et dårlig tre kan ikke bære gode frukter. Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.» Bare det å påstå at man er en kristen og holde seg borte fra onde handlinger, er ikke nok. I stedet for å sette opp en lang liste over de ting som hans disipler ikke skulle gjøre, oppfordret Jesus dem til å gjøre Guds vilje. Han la i det store og hele vekt på positive handlinger og ikke på negativ godhet. Han fordømte oftere menneskene for at de unnlot å gjøre godt, enn for at de begikk urette handlinger. Vi har for eksempel lignelsen om presten og levitten som gikk like forbi ham som hadde vært offer for røvere, og overlot den hjelpeløse mannen til seg selv, om de gjetlignende mennesker som ikke gjorde godt mot Kongens brødre, og om den rike mannen som ikke gjorde noe for tiggeren Lasarus. Jesus advarte sine disipler mot å gå på den urette vei, men han la større vekt på at de måtte vandre på Guds vei. Han satte et eksempel som de kristne lærere må følge. — Matt. 7: 17, 18, 21.
21. Hvilken virkning hadde hans preken på hans tilhørere, og hva vil kaste lys over de hendelser som Bibelen beretter om i forbindelse med ham?
21 «Og da Jesus hadde endt denne tale, da var folket slått av forundring over hans lære; for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde.» Hvordan underviste de skriftlærde? Hvem var de? Hvilke andre religiøse grupper virket i Palestina da Jesus underviste der? Hvis vi får et lite innblikk i de religiøse forhold som rådet i Palestina på den tiden da Jesus underviste der, vil det hjelpe oss til bedre å forstå mange av de hendelser som er omtalt i Bibelen. (Matt. 7: 28, 29) Vi vil da også bedre forstå hvorfor de folkemengder som lyttet til Jesus, ble slått av forundring over forskjellen mellom de skriftlærdes og Mesteren Jesu måte å undervise på.