Spørsmål fra leserne

● Hva angår det å spise dyrenes kjøtt etter Harmageddon, vil da ikke det bli bestemt av den evige pakt Jehova gjorde med Noah etter vannflommen, istedenfor av det påbud Adam fikk i Eden? — C. N., Texas.

Hvis menneskene spiser kjøtt etter Harmageddon, vil vilkårene i pakten med Noah gjelde. Dens bestemmelser for hva man skal gjøre med blodet av dyr som slaktes til føde, vil vare likså lenge som menneskene spiser slikt kjøtt. Da Vakttårnet behandlet et lignende spørsmål i denne spalten i nummeret for 1. april 1951, sa det følgende om dyrene i den nye verden: «Det ser ut til at menneskene ikke kommer til å drepe dem for å få mat.» Uttalelsen blir ikke slått dogmatisk fast, men det sies videre at det er rimelig å anta at Jehovas opprinnelige hensikt angående maten, slik denne hensikt ble uttrykt i Eden før menneskets fall, vil bli til virkelighet i den nye verden. — 1 Mos. 1: 29, 30.

Når pakten med Noah ga adgang til å spise dyrene som mat, sørget den bare for at menneskeslekten, som det stadig gikk tilbake med, kunne få ekstra mat med sterkt konsentrert næring. Denne ordningen gjorde det også mulig å komme med offer etter vannflommen. De som ofret disse ofrene, kunne spise deler av kjøttet, slik tilfelle var med påskelammet og andre offer i Israel. Det la også grunnlaget for at Jesus kunne snakke om hvordan hans etterfølgere måtte spise hans kjøtt og drikke hans blod for å få liv i seg selv. Men det ble ikke fra først av truffet en slik ordning for den fullkomne mann og kvinne, og det skulle ikke være noen absolutt nødvendighet at mennesker som er løftet opp til fullkommenhet, skulle bruke kjøtt i kostholdet sitt. Vi kan ikke si noe om hvor snart etter Harmageddon kjøttet eventuelt kan komme til å bli fjernet fra menneskets kosthold.

● Hvordan forstår man i dag den befaling som blir gitt til kvinnene om at de ikke skal klippe håret sitt? — F. A., Tennessee.

Den klipping av kvinnenes hår som det hentydes til i 1 Korintierne 11. kapitel, har ikke noe med det å gjøre at man klipper det kort fordi det er mer behagelig, men likevel lar det ha et kvinnelig preg. Det som menes, er at håret ikke skulle klippes kort så det lignet en manns. Det ville fjerne dette naturlige gudgivne tegn på kvinnens underdanighet overfor mannen og menighetens underdanighet overfor dens hode, Kristus.

● Tidligere betraktet vi «religion» som et uttrykk for alt som var imot Guds vilje. Nå er det mange brødre som bruker uttrykkene «sann religion» og «falsk religion» og skiller mellom disse begrepene. Er dette tilrådelig? — D. D., California.

Det er helt korrekt av brødrene å bruke de beskrivende adjektivene «sann» og «falsk» om religion forat de ikke skal bli misforstått, særlig av dem utenfor organisasjonen. Tidligere har vi måttet komme med så mange unødvendige forklaringer og måttet redde oss ut av vanskelige situasjoner, fordi vi ikke har uttrykt oss klart og tydelig når vi brukte dette ordet. Fotnotene i Den nye verdens oversettelse viser at de latin-talende kristne tidlig brukte ordet religio om det samme som det greske ordet threskei’a ble brukt om. Det betyr ganske enkelt «form for tilbedelse», og av en slik form kan det både være et sant og et falskt slag. Studer fotnotene i Den nye verdens oversettelse til skriftstedene i Apostlenes gjerninger 26: 5, Kolossenserne 2: 18 og Jakob 1: 26, 27, og se hvordan gjengivelsene i fotnotene tillater bruken av ordene «religion» eller «religiøs», enda selve skriftstedene bruker uttrykkene «form for tilbedelse» eller «formell tilbeder». Hvis ikke sammenhengen gjør det klart nok, er det derfor bra å klargjøre hva vi mener med ordet «religion» ved å sette «sann» eller «falsk» foran det.

● I vår krets av Jehovas vitner er det noen som går på kinostykker, fotballkamper osv. for å få underholdning, og det er andre som ikke går, men som kritiserer dem som gjør det. Er det galt å benytte seg av den slags atspredelse? — R. H., Florida.

Det er opp til den enkelte å avgjøre hva slags underholdning han ønsker seg og kan nyte uten at det skader ham. Dersom han viser god dømmekraft og søker opplysning eller avkopling og avspenning og ikke søker å tilfredsstille sine lidenskaper, da bør andre respektere hans omdømme og ikke ha fordommer mot ham eller fordømme ham. Hver og en er ansvarlig overfor Jehova for den underholdning han hengir seg til, og virkningene av hans visdom eller mangel på sådan ved valg av underholdning, vil til slutt vise seg. Hver og en bør derfor passe sine egne saker i denne forbindelse, og slutte å være hyperkritiske. Alle bør forene seg i tjenesten med å forkynne evangeliet om Riket før enden kommer.

● Da jeg var i et kirkesamfunn, forbød presten oss å gå på kino, og jeg avla et løfte om at jeg aldri skulle gå dit. Er jeg fremdeles bundet av dette løftet nå da jeg er kommet inn i sannheten, og ville det være galt å gå på kino av og til? — H. M., Canada.

Hva angår det løfte du avla i et kirkelig religionssamfunn, svarer vi: Hvis du nå forstår at du ble villedet av prestens innflytelse og handlet på grunn av en feilaktig forståelse og uten å være innvigd til Gud, da må din samvittighet kunne tillate deg å regne dette løftet som noe du forlot da du vendte deg vekk fra den politiske, kommersielle og falske religiøse verden og innvigde deg til den levende og sanne Gud. Men løfter som en avlegger i oppriktighet overfor Gud, og etterat en er kommet inn i sannheten, er ikke noe en skal ta lett og overfladisk. — Pred. 5: 2, 4—6.

Hva det å gå på kino angår, så setter ikke Selskapet opp noen regler og forskrifter som skal veilede dets ordinerte forkynnere i spørsmål om å gå på kino, til idrettskamper osv. Vi overlater det til den enkeltes samvittighet å avgjøre om han vil gå til slike steder eller ikke, og om de gjør det, lar vi dem selv bruke sin sunne dømmekraft. Hver og en bør avgjøre for seg selv hvorfor han ønsker å gå til slike steder, tenke over hvordan det vil påvirke ham åndelig, om det vil drive ham inn i en farlig stilling som han ikke burde være i, og så må han personlig ta på seg ansvaret for det han gjør og for det som hender som følge av hans handlemåte. Men det tilkommer ikke oss å kritisere en annens handlemåte, som han mener er fornuftig og som han følger etter å ha brukt kritisk sans og etter omhyggelig å ha overveid saken. Vi må derfor la deg avgjøre saken selv, og vi vil hverken oppmuntre deg til å gå eller fraråde deg å gjøre det. Det du gjør, blir du selv ansvarlig for overfor Gud, og du må være på vakt og se hvilke resultater din handlemåte fører med seg, så du kan bli klar over om du bør fortsette med det eller holde opp med det.

● Vil det komme en tidsperiode mellom slutten på Harmageddon og begynnelsen til Kristi tusenårige regjeringstid? — R. S., Pennsylvania.

Det er ikke noe grunnlag i Bibelen for påstanden om at det vil bli en tidsperiode mellom Harmageddons slutt og Millenniets begynnelse. Bibelen viser tvert imot at det ikke vil bli noen tidsperiode mellom disse to begivenheter. Når Bibelen beskriver dette Guds den allmektiges slag, sier den om selve høydepunktet som er avslutningen på slaget: «Og jeg så en engel komme ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Og han grep dragen, den opprinnelige slange, som er Djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. Og han kastet ham ned i avgrunnen og lukket den og forseglet den over ham, forat han ikke skulle villede folkeslagene mer før de tusen år var slutt. Etter disse ting må han bli løslatt en liten stund.» Så kommer beretningen inn på Kristi medarvinger, menigheten eller brudeskaren, og fortsetter: «De skal være prester for Gud og for Kristus, og skal herske som konger med ham i de tusen år. Så snart som nå de tusen år er slutt, vil Satan bli løslatt fra sitt fengsel, og han skal gå ut for å villede folkeslagene ved jordens fire hjørner.» — Åpb. 19: 11 til 20: 8, NW.

At Satan blir kastet i avgrunnen, vil bety enden på Harmageddon, slutten på motstanden mot Kristi styre ved sitt rike. Da begynner Kristi uhindrede styre sammen med hans medarvinger, og det varer i tusen år. Legg merke til de fakta i de siterte skriftsteder som gjør det utelukket at det kan være noen tidsperiode mellom Harmageddons slutt og Millenniets begynnelse. Satan blir bundet i dødstilstanden for tusen år, og blir så løslatt en kort stund. Kristus og hans menighet regjerer i tusen år, og deretter blir Djevelen løslatt for å villede folkene en tid før han blir fullstendig og endelig ødelagt i Gehenna. Hvis det var en periode på noen få år mellom Harmageddons slutt, som kjennetegnes ved at Satan kastes i avgrunnen, og begynnelsen til det tusenårige styre, da måtte Satan være bundet i mer enn tusen år når det var etter Millenniets slutt han skulle tre fram for siste gang. Skal han derfor være bundet i nøyaktig tusen år, og skal han være bundet i de tusen år da Kristus regjerer, da må disse to periodene løpe samtidig, og begynne og slutte på samme tid.

● I artikkelen «Vær fruktbare, bli mange, oppfyll jorden», som sto i The Watchtower for 15. oktober 1950, ble det sagt at de oppstandne menneskeskarer ikke ville få del i det guddommelige oppdrag som går ut på at de skal gifte seg og få barn, og Matteus 22: 30 ble anført som bevis. Boken «Sannheten skal frigjøre eder», sidene 331, 332, sier at det er rimelig å tro at «andre får» som dør før Harmageddon, vil få en oppstandelse på et tidlig tidspunkt og få del i det guddommelige oppdrag, og legger til at dette ikke vil være i strid med Matteus 22: 30. Hva er det som er rett? — R. K., New York.

Vi holder fremdeles fast på begge uttalelsene, og sier at de ikke er i strid med hverandre. The Watchtower sa at de dødes oppstandelse ikke ville utgjøre en oppfyllelse av det guddommelige oppdrag, og at de «oppstandne menneskeskarer» ikke ville gifte seg og få barn, og anførte Matteus 22: 30 som bevis. Der står det: «I oppstandelsen hverken tar de til ekte eller gis de til ekte.» Den sammenheng dette skriftstedet står i, viser at det taler om menneskehetens oppstandelse, da store skarer vil bli oppreist fra de døde. Det var disse skarer The Watchtower hadde i tanke da det talte om «oppstandne menneskeskarer». Vi venter ikke at hele skarer av den «andre får»-klassen skal dø før eller under Harmageddon, men venter at de som klasse betraktet kommer til å overleve Harmageddon og utgjøre en «stor skare». (Åpb. 7: 9, 10) Det var derfor ikke dem det var snakk om da The Watchtower for 15. oktober i fjor talte om oppstandne menneskeskarer som ikke får del i det guddommelige oppdrag.

Men da «Sannheten skal frigjøre eder» talte om de oppstandne som rimeligvis kan få del i det guddommelige oppdrag, hadde den i tanke de av den «andre får»-klassen som kan dø før eller under Harmageddon, og den siterte Johannes 5: 27—29 for å vise at disse som hadde «gjort godt», ville få en «livets oppstandelse» på et tidlig tidspunkt i likhet med de trofaste vitner og profeter fra fortiden, og ikke ville behøve å vente til den senere «dommens oppstandelse» som gjelder hele menneskeheten. Og etter som Matteus 22: 30 gjelder denne senere oppstandelsen, var det korrekt når «Sannheten skal frigjøre eder» pekte på at dette skriftstedet ikke gjaldt for de «andre får».

Vi har derfor ikke forandret vår innstilling når det gjelder dette. «Sannheten skal frigjøre eder» reiser følgende spørsmål angående dem av Herrens «andre får» som dør før Harmageddon: «Vil disse få del i å utføre det guddommelige oppdrag i den nye verden?» Derpå svarer den: «Det framstiller seg som en rimelig tanke at når Gud har framholdt dette håp for dem og de er døde trofaste og ulastelige overfor ham, så vil han ikke nekte dem det privilegium å få del i det guddommelige oppdrag.» Vær så vennlig å legge merke til at dette bare framsettes som en rimelig og tiltalende tanke. Så vidt vi hittil vet, sier ikke Bibelen noe bestemt om saken, og derfor er svaret hovedsakelig hypotetisk, men med et visst grunnlag i prinsipper som er innbefattet. Vi kan likevel ha denne tanken, men bør huske at det ikke er annet enn en tiltalende tanke. Vi kan være sikker på at det Gud har i beredskap for dem av de andre får som i trofasthet avslutter sitt løp i denne verden før Harmageddon, ikke kommer til å skuffe dem, men fullt ut vil tilfredsstille dem og være helt i harmoni med hans rettferdighet. Det er ikke nødvendig å gruble eller være bekymret over det nå.

● Da Jesus talte om en kamel som skulle gå gjennom et nåløye, mente han da et bokstavelig nåløye eller hentydet uttrykket til en liten port i en av de store portene i Jerusalem? — N. R., British Guiana.

Vi husker at det for mange år siden ble forklart at «nåløyet» betydde en liten port i en av de større portene i Jerusalem. Når det var blitt natt, og portene var lukket, kunne denne lille porten åpnes, og ved at det ble losset av kamelen, kunne den krype gjennom den lille porten på knærne og enden, med andre ord med stor vanskelighet. I 1940 kom så George M. Lamsa med sin oversettelse The New Testament Translated from Original Aramaic Sources, og i den gjengir han Matteus 19: 24 slik: «Igjen sier jeg til dere: Det er lettere for et tau å komme gjennom et nåløye enn for en rik mann å komme inn i Guds rike.»

Men Den nye verdens oversettelse, som kom ut i fjor, gjengir Matteus 19: 24 slik: «Igjen sier jeg til dere: Det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik mann å komme inn i Guds rike.» Men i den opprinnelige Bibelen bruker Lukas 18: 25 et annet gresk ord, og derfor gjengir Den nye verdens oversettelse dette verset på følgende måte: «Det er faktisk lettere for en kamel å komme gjennom øyet i en synål enn for en rik mann å komme inn i Guds rike.» Vi tror at Jesus mente en bokstavelig synål og en bokstavelig kamel, for å illustrere hvor umulig det hele var uten at Gud ga den aller største hjelp.

● Ville det være klokt av et av Jehovas vitner å si at han tar imot hvert nummer av Vakttårnet som fra Herren og som sannhet selv før han åpner det? eller bør han si at det blir skaffet av den «tro og kloke slave», men at han vil prøve alt i det før han godtar det? — L. P., Montana.

Hvis den himmelske Far ikke ville gi en stein eller en orm eller en skorpion til et barn som ber ham om et brød eller en fisk eller et egg, og hvis Vakttårnet er en gave fra Jehova gjennom Kristus ved den «tro og kloke slave», skal vi da ta hvert nummer av Vakttårnet i hendene våre som om vi kunne bli truffet av en stein eller bitt av en orm eller stukket av en skorpion? (Matt. 7: 7—11; Luk. 11: 9—13) Skal vi ta imot hvert nummer som kommer til oss, med tvil og mistanke? I Berøa var de slik at de først «tok imot ordet med all godvilje», og deretter gransket de «daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem». (Ap. gj. 17: 11) Vi bør derfor ta imot Vakttårnet som et redskap som alltid legger vinn på å bringe oss sannheten, hvis de erfaringer vi tidligere har hatt med det, gir oss grunn til dette. Så bør vi med Bibelen prøve hva det sier, men slik de gjorde i Berøa, ikke med en stridbar innstilling. Det er det vi ønsker dere skal gjøre, så dere kan bli overbevist og tilegne dere disse tingene.

● Hvorfor eller i hvilken betydning bruker Den nye verdens oversettelse ordet «pint» i Åpenbaringen 20: 10? — F. F., West Virginia.

Uttrykket «skal bli pint» blir her brukt for å oversette det greske verbet basanizo. Dette verbet er avledet fra det greske substantivet básanos, som var en stein fra Lydia som ble brukt til å prøve gull med. Når rent gull ble gnidd mot den, ble det en gul strek etter det. Básanos kom derfor til å bety «prøvestein», og så «undersøkelse, prøve, prøve på ekthet», og, når det ble brukt om mennesker under gransking, «forhør ved tortur», og senere bare «tortur, pine» av forskjellige grunner. Fordi det i oldtiden var fangevokterne som ble brukt til å pine de fangene som var under forhør, ble de kalt basanistés, som tilfellet er i Matteus 18: 34 (NW). Du kan legge merke til at fotnoten til dette skriftstedet i Den nye verdens oversettelse sier: «Eller: ’dem som piner.’»

Den nye verdens oversettelse gjengir derfor Åpenbaringen 20: 10 på følgende måte: «Og Djevelen som villedet dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor både villdyret og den falske profet allerede var; og de skal bli pint dag og natt i all evighet.» Dette betyr naturligvis at de vil bli holdt fengslet i ødeleggelsen i all evighet, for 14. vers sier at ildsjøen «betyr den annen død». Den svarer til Gehenna, der Jesus sa at Gud den allmektige kan «ødelegge både sjel og legeme». (Matt. 10: 28, NW) Fangevokterne vil aldri slippe dem løs fra denne tilstand av ødeleggelse.

Etter som basanizo hovedsakelig betyr å undersøke eller prøve med en prøvestein, så betyr det at Djevelen, villdyret og den falske profet blir pint daglig og i all evighet, at de utfordret Jehova Guds overhøyhet og universelle herredømme. De har derfor fått lov å eksistere for å prøve ektheten av Jehovas rettmessige overhøyhet og herredømme, og den prøve som til slutt resulterer i at de blir kastet i «den annen død», beviser at Jehova har en ekte rett til overhøyheten og herredømmet. I all framtid, «dag og natt i all evighet», når det enn kan bli talt om Djevelen, villdyret og den falske profet som en prøvestein, det vil si, når de enn kan bli pint med hensyn til Jehovas overhøyhet og herredømme, så vil en slik omtale av Djevelen, dyret og profeten gå dem imot og vise det rettmessige ved Jehova Guds overhøyhet og herredømme. Med andre ord, ved hjelp av dem avgjør Gud den allmektige for evig spørsmålet om overhøyheten og herredømmet over universet. De kommer aldri tilbake til livet for å utfordre ham igjen.

● Hvorfor sier Esaias 45: 7 (AS) at Jehova Gud skaper ondt, når vi vet at han er god og rettferdig i alle sine veger? — C. S., Ontario, Canada.

Esaias 45: 7 sier: «Jeg danner lyset, og skaper mørket; jeg lager fred, og skaper ondt; jeg er Jehova, som gjør alle disse ting.» (AS) Jehova Gud utsår lys for dem som har en rettferdig innstilling, og gjennom sitt ord Bibelen opplyser han deres sinn, men han lar det komme et åndelig mørke over dem som med vilje fortsetter i en feilaktig kurs. (Sl. 82: 5—7; 97: 11; 2 Pet. 2: 4; Jud. 13) De som er innvigd til Gud og hans tjeneste, får allerede nå fred i sinnet, og i den nye verden under hans fredsfyrstes styre vil alle som lever, glede seg over å leve i denne velsignede tilstand for evig. (Sl. 72: 1, 4, 7, 8; Es. 9: 6, 7) Hva angår uttalelsen om at Gud skaper ondt, så hentyder ikke det til noe som er moralsk uriktig. Slik ordet «ondt» brukes her, betyr det ikke noe moralsk ondt, som Gud aldri kan gjøre seg skyldig i, men det hentyder til en ulykke eller katastrofe eller ødeleggelse som Gud lar komme over de fiender som ikke angrer, og da spesielt i Harmageddon-slaget. Den norske oversettelsen bruker ordet «ulykken» her. Fra den opprørske Adams dager har Gud straffet dem som med vilje er onde, og dette har vært helt rettferdig fra Guds side, men det har vært noe ondt for dem som ble gjenstand for straff. Denne saken ble meget grundig behandlet i den todelte artikkelen som het «Fred og ulykke» og som sto i det danske Vagttaarnet for 1. og 15. juli 1930.