Kristendommen og beretningen om den sanne religion
1, 2. Hvordan forholder det seg med det som vanligvis blir betegnet som «kristendommen», sammenlignet med Jesu Kristi religion?
En avis i Detroit (Free Press) stilte følgende spørsmål i nummeret for 24. desember 1976:
VILLE VÅR TIDS KRISTNE FØRE AN UNDER EN NY KORSFESTELSE?
I artikkelen skrev spaltisten Sydney J. Harris:
«Hvis Kristus kom for annen gang første juledag, ville han ikke da også om kort tid bli korsfestet for annen gang? Og denne gang ikke av romerne eller jødene, men av dem som stolt kaller seg kristne?
Jeg lurer på hvordan vi i dag ville betrakte og behandle denne mannen med hans merkelige og skremmende og ’upraktiske’ lære om menneskelig atferd og sosiale forhold. . . .
Ville ikke militaristene blant oss anklage ham for å være en feig pasifist, fordi han oppfordrer oss til ikke å gjengjelde ondt med ondt, men med godt?
Ville ikke nasjonalistene blant oss angripe ham for å være en farlig revolusjonær, fordi han sier at vi alle er ett kjød? . . . Ville ikke de sentimentale blant oss forkaste ham som en kyniker, fordi han sier at veien til frelse er smal og vanskelig å gå på? . . .
Jeg lurer på det. Jeg lurer på om den kristne tidsalder har begynt ennå.»
2 Denne artikkelen understreker på en oppsiktsvekkende måte hvor stor forskjell det er mellom det Jesus Kristus lærte, og det syn som blir framholdt av mange som hevder at de tror på Bibelens religion.
JESUS OG DEN SANNE RELIGION
3, 4. Sammenlign et vanlig syn på beretningen om Adam og Eva, med det a) Jesus trodde (1 Mos. 1: 26), og b) med det Jesu disipler trodde.
3 Vi har sett at den bibelske boken 1 Mosebok lærer at Jehova Gud skapte de to første mennesker, Adam og Eva. Mange prester og kirkegjengere foretrekker utviklingslæren og betrakter beretningen i 1 Mosebok som en myte. Men hvordan så Jesus, kristendommens grunnlegger, på denne beretningen?
4 Det er hevet over enhver tvil at Jesus var sikker på at Gud hadde skapt Adam og Eva, menneskenes første foreldre. Hans disipler trodde også det. (1 Mos. 2: 21—24; 1 Kor. 6: 16; 15: 45; Ef. 5: 31; Luk. 3: 23—38) En gang da Jesus besvarte et spørsmål om skilsmisse, sa han:
«Har I ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille. . . . Men jeg sier eder at den som skiller seg fra sin hustru, uten for hors skyld, og gifter seg med en annen, han driver hor.» — Matt. 19: 4—9.
5. Hvilken holdning til Bibelen hjelper oss til å finne den sanne religion?
5 Denne uttalelsen av Jesus burde overbevise oss om at han og hans etterfølgere godtok Bibelen som en inspirert og pålitelig bok. En slik holdning til Bibelen er noe som kjennetegner den sanne religion. (2 Tim. 3: 16, 17) Hver enkelt av oss kan derfor spørre: ’Godtar mitt trossamfunn Bibelen som inspirert og nøyaktig, også når det gjelder det den sier om skapelsen? Tror jeg personlig det samme som Jesus og apostlene?’
6. a) Hvordan så Jesus på ekteskap og skilsmisse, og hvordan ser den sanne religion på det sammenlignet med det 1 Mosebok sier om disse emnene? b) Hvilken handlemåte fulgte de første kristne med hensyn til seksuell omgang og ekteskap? (Heb. 13: 4)
6 Det Jesus sa i Matteus 19: 4—9, illustrerer også hvor konsekvent den sanne religion er når det gjelder rett oppførsel. Jesus var enig i at ekteskapet er hellig, og at ekteskapsløftet er bindende; Bibelen tillater bare at en skiller seg og gifter seg igjen hvis ektefellen har gjort seg skyldig i grov umoral. Den sanne religion tilskynder gifte mennesker til å holde seg til denne gudgitte norm og bestrebe seg på å gjøre ekteskapet lykkelig. De bør ikke betrakte ekteskapet som en midlertidig kontrakt som lett kan oppløses av Staten. De første kristne, som utøvde den sanne religion, tok følgelig avstand fra løsaktighet og betraktet i likhet med Skaperen ekteskapet som et hellig, varig forhold. Dr. C. J. Cadoux skrev således om de kristne i det annet århundre etter Kristus:
«All seksuell omgang utenfor ekteskapet var strengt forbudt. De kristne kom ofte med skarpe utfall mot de utskeielser som var så vanlige i den hedenske verden omkring dem.» — The Early Church and the World, side 283.
7, 8. Mener du at de fleste som tilhører et kirkesamfunn, følger Bibelens moralnormer? Eller er det umulig å gjøre det i dag?
7 Mener du at flertallet av kirkesamfunnene holder seg til Bibelens moralnormer? Eller er det vanlig at personer som hevder at de er kristne, blir skilt og gifter seg igjen uten å ha noe bibelsk grunnlag for å gjøre det? Har ikke dessuten mange religionssamfunn medlemmer som lever sammen i umoralske forhold, eller som lever i polygami?
8 Mange sier at Bibelens høye moralnormer er beundringsverdige, men at det er umulig å leve etter dem i vår tid. Men det er mulig for et religiøst folk å holde fast ved høye moralnormer, trass i ’de utskeielser som er så vanlige i verden omkring oss’. (Heb. 13: 4) Legg merke til hva en London-avis skrev om hundretusener av mennesker på det afrikanske kontinent:
«Over hele Afrika har Jehovas vitner vist at de er skikkelige og ordentlige borgere som lever i samsvar med høye moralnormer. . . . Promiskuitet og polygami, som er karakteristisk for det afrikanske samfunn, er rett og slett utenkelig blant vitnene. Sekten formaner til nøysomhet, punktlighet, ærlighet og lydighet.» — Daily Telegraph, 26. oktober 1972.
9. a) Hvilken forbindelse er det mellom ekteskapsbrudd og tyveri? (5 Mos. 5: 19, 21; 1 Tess. 4: 4—6) b) Hvilken holdning inntar den sanne religion til slike som uten å angre fortsetter å handle galt?
9 En høy seksualmoral og respekt for ekteskapet var således helt fra begynnelsen av noe som kjennetegnet den sanne tilbedelse. Dette har forbindelse med Bibelens omtanke for eiendomsretten og dens fordømmelse av tyveri. Ekteskapsbrudd er ensbetydende med å stjele en annens ektefelle eller å berøve en annen den moralske renhet. (1 Mos. 2: 24; Ef. 4: 28) Bibelen sier dessuten at de som bekjenner seg til den sanne religion, men som uten å angre fortsetter å være ’horkarler, ekteskapsbrytere, tyver eller havesyke’, må bli utelukket fra den kristne menighet. Guds krav lyder: «Støt da den onde ut fra eder!» (1 Kor. 5: 11—13; 6: 9, 10) Det har alltid vært et av den sanne religions kjennetegn at den har holdt fast ved denne guddommelige moralnorm. Vi kan spørre: Tilber vi Gud i samsvar med dette?
JESUS OG SJELEN
10. Hva sier 1 Mosebok og de kristne skrifter om «sjelen»?
10 Da vi snakket om Adam, var vi inne på at Bibelen ikke sier at Adam hadde en udødelig sjel, men at han var en sjel. Finner vi den samme forståelsen i de kristne skrifter eller «Det nye testamente»? Ja, det gjør vi. Da apostelen Paulus redegjorde for oppstandelsen, siterte han beretningen i 1 Mosebok og sa: «Således er det og skrevet: Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam [Jesus Kristus] er blitt til en levendegjørende ånd.» (1 Kor. 15: 45) Også i dette tilfelle er den sanne religion konsekvent.
11. Hvilket håp hadde Jesu disipler, og hvordan kunne de være forvisset om at det hvilte på et sikkert grunnlag og ikke bare var ønsketenkning? (1 Pet. 1: 3, 4; Ap. gj. 10: 39, 40; 17: 31; 1 Kor. 15: 3—9)
11 på grunn av det som skjedde med Jesus Kristus, kunne hans etterfølgere i det første århundre være forvisset om at denne forståelsen var riktig. Han ble henrettet som en menneskesjel. Han var død i tre dager, og i denne tiden levde han ikke noe annet sted. (Ap. gj. 2: 22—27; 1 Kor. 15: 3—5) Han var i graven helt til Gud oppreiste ham på den tredje dag og ga ham et åndelig legeme, og senere vendte han tilbake til himmelen. (1 Pet. 3: 18) Jesus sammenlignet ved en tidligere anledning døden med den ubevisste tilstand en befinner seg i når en sover, og sa deretter til de troende: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som viser tro på meg, skal bli levende selv om han dør.» (Joh. 11: 11—14, 25, NW; 5: 28, 29) Hans disipler hadde følgelig ingen grunn til å tro på grekernes filosofi, som gikk ut på at mennesket har en udødelig sjel.
12. Hvorfor er det av stor betydning hva et trossamfunn lærer om «sjelen»?
12 På bakgrunn av dette kan hver enkelt av oss tenke over hva vårt trossamfunn egentlig lærer. Er våre tanker i forbindelse med religion blitt formet i samsvar med det den sanne religion hele tiden har gått ut på, nemlig at mennesket er en sjel, og at de dødes håp om framtidig liv er avhengig av en oppstandelse? Dette er ikke et spørsmål vi kan ta lett; det gjelder vårt framtidshåp.
DE KRISTNE OG PÅBUDENE TIL NOAH
13, 14. Hvilken betydning har spørsmålet om blod?
13 Vi har grunn til å vente at Jesu lære vil være i harmoni med det vi leser i Bibelen om Noah, akkurat som den har vist seg å være i harmoni med det vi leser om Adam. Og det er den. Du husker at Skaperen i 1 Mosebok 9: 3—6 kom med forbud som gjaldt hele menneskeheten. Gud forbød menneskene å spise kjøtt med blod i og å berøve andre livet.
14 Fra da av omfattet det å utøve den sanne religion å ha respekt for blodet, som ifølge Gud skulle representere livet, som kom fra ham og tilhørte ham. (3 Mos. 17: 13, 14; Sl. 36: 10) Det var Jesu livsblod som ble utgytt som et offer for hele menneskeheten. (Ef. 1: 7; Heb. 9: 11—14; 1 Pet. 1: 19) Men er de kristne også forpliktet til å la være å spise blod eller kjøtt av dyr som ikke er blitt tappet for blod? Når vi undersøker de kristne skrifter, finner vi at Apostlenes gjerninger, kapittel 15, inneholder et bindende vedtak som ble fattet av apostlene og de eldste i Jerusalem. Disse mennene utgjorde det sentrale eller styrende råd av kristne eldste. Bibelen sier at de under ledelse av Guds hellige ånd bekreftet at de kristne må avholde seg fra blod, i samsvar med det forbud som ble gitt gjennom Noah. — Ap. gj. 15: 28, 29; 21: 25.
15, 16. Sammenlign de første kristnes syn på blodet med Jehovas vitners syn.
15 De første kristne holdt seg til denne Guds lov. Ifølge den latinske forfatteren Tertullianus brukte de kristne i det annet og det tredje århundre ’ikke engang dyreblod i de enkle retter deres måltider besto av; de avholdt seg fra det som var kvalt eller selvdødt’. Selv de som forfulgte dem som utøvde den sanne kristne religion, var klar over at de kristne ikke ville spise kjøtt med blod i. De ’prøvde derfor de kristne ved å tilby dem blodpølser fordi de var fullstendig klar over at de kristne mente at dette var forbudt for dem’. — Tertullianus’ The Apology, del I, kapittel 9.
16 Er dette fremdeles noe som kjennetegner den sanne religion? Selv om mange kirkesamfunn ringeakter eller ikke lærer det Bibelen sier i denne forbindelse, er det fremdeles noe som kjennetegner sann kristendom. En melding som kom fra et av landene i Afrika i 1976, fortalte om en gruppe Jehovas vitner som var blitt fengslet fordi de i likhet med de første kristne inntok en nøytral holdning i politiske spørsmål. Deres fangevoktere satte deres tro på prøve ved å forsøke å tvinge dem ’til å skrive et brev hvor de fraskrev seg sin tro, til å skifte religion, til å godta polygami eller til å spise kjøtt av dyr som ikke var tappet for blod’. Vi er glad for å kunne fortelle at disse kristne vitnene reagerte på samme måte som apostlene, som sa: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29.
17. Hvilket annet trekk som kjennetegner den sanne religion, kan vi finne i det Gud sa til Noah?
17 Enda et trekk som kjennetegner den sanne religion, har forbindelse med det Gud sa til Noah. På den tiden, da hele menneskeslekten bare besto av åtte sjeler, gjorde Gud det helt klart at de ikke skulle slåss og drepe hverandre. (1 Mos. 9: 5, 6) Denne brorskapsfølelsen og denne respekten for menneskelivet er et av den sanne religions tydeligste kjennetegn. — 2 Mos. 20: 13.
18. a) Hva skulle ifølge Jesus kjennetegne hans disipler? b) Hvilken holdning inntok de første kristne til krig, i samsvar med Jesu ord? (Matt. 5: 43—45; 26: 52)
18 Kort tid før sin død sa Jesus: «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 34, 35) De første kristne ville følgelig ikke slutte seg til den romerske hær eller kjempe i noen av de andre nasjonenes hærer. I sin essay om emnet «En undersøkelse av hvordan krig harmonerer med kristendommens prinsipper» skrev Jonathan Dymond:
«De av de kristne som levde nærmest vår Frelsers tid, trodde med usvikelig sikkerhet at han utvetydig hadde forbudt krig — de bekjente seg åpenlyst til denne tro, og de var derfor villige til å ofre sin formue og sitt liv for denne tro, hvilket de også gjorde.
Senere ble imidlertid kristne soldater. — Og når? Da deres generelle troskap mot kristendommen ble slapp: — da de brøt dens prinsipper på andre områder; . . . De ble, kort sagt, soldater da de ikke lenger var kristne.» — Sidene 60, 61.
19. Hvilket trekk ved den sanne religion la bibelskribenten Johannes vekt på?
19 Apostelen Johannes la stor vekt på at kjærligheten er en viktig egenskap hos dem som utøver den sanne religion. Han skrev: «For dette er det budskap som I hørte fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre, ikke som Kain, som var av den onde og slo sin bror i hjel. . . . Mine barn! la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» — 1 Joh. 3: 11, 12, 18.
FORENTE TILHENGERE AV RIKET
20. Hva kan vi gjøre oppmerksom på i forbindelse med Riket når vi skal hjelpe noen til å finne den sanne religion?
20 En annen faktor som gjør at sanne kristne er forent over hele verden, har vi i det sentrale tema for Jesu forkynnelse, himlenes rike. Sanne kristne støtter dette riket og er villige til å gi sitt liv for det, uansett hvor på jorden de bor. Det er riktignok millioner av kirkegjengere i vår tid som gjentar Jesu mønsterbønn og ber «komme ditt rike», men vi kan spørre: Er de klar over at Riket er en virkelig regjering; og at denne regjering skal herske over jorden til gagn for jordens innbyggere, innføre fred og rettferdige forhold og skjenke menneskene sunnhet og evig liv? (Åpb. 21: 3, 4; 2 Pet. 3: 11—13) Jesus sa om dette riket da han ble ført fram for den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus:
«Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridd for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden.» — Joh. 18: 36.
21. Hva setter sanne kristne på førsteplassen i sitt liv?
21 Dette riket skriver seg fra en himmelsk kilde. Selv om de kristne har all respekt for de anstrengelser mennesker gjør seg for å skape fred, bruker de alle sine krefter og midler til å forkynne om Riket og det håp det gir hele menneskeheten. (Matt. 24: 14; 28: 18—20) Kristi sanne etterfølgere setter derfor Riket på førsteplassen i sitt liv og viser det lojalitet og troskap.
22. Hvilken holdning inntok de første kristne til de verdslige myndigheter? (Tit. 3: 1; 1 Pet. 2: 17)
22 De første kristne viste at de trodde på Kristi ord. De betalte skatt, adlød landets lover og var på alle måter eksemplariske borgere av de land de bodde i. (Matt. 22: 17—21; Rom. 13: 1—7) Men de inntok en nøytral holdning til den tids politiske stridigheter. Historien forteller:
«De kristne var fremmede og pilegrimer i verden; deres borgerskap var i himmelen; det riket de så hen til, var ikke av denne verden. Den mangel på interesse for samfunnsmessige spørsmål som var en følge av dette, kom således helt fra begynnelsen av til å bli et bemerkelsesverdig trekk ved de kristne.» — Christianity and the Roman Government av E. G. Hardy, side 39.
23. Hvorfor er Jehovas vitners nøytrale stilling av interesse når vi skal finne ut hvem som utøver den sanne religion? (Joh. 15: 19)
23 Når vi skal finne ut hvem som utøver den sanne religion i dag, må vi derfor være på utkikk etter mennesker som inntar en nøytral holdning til denne verdens regjeringer, ikke av personlige grunner, men fordi de venter på at Guds rike skal gripe inn og gjøre ende på all urettferdighet og lidelse. Finnes det noen som gjør det i dag? En bok om kristendommen som nylig har kommet ut, sier:
«Fordi Jehovas vitner avstår fra politisk, militært og sosialt engasjement, er de blitt oppfattet som misantroper av sine fiender, og dette har vært den viktigste årsaken til den voldsomme forfølgelse de ofte er blitt utsatt for.» — American Christianity, An Historical Interpretation.
En annen bok sier:
«Hvor usannsynlig og prosaisk Jehovas vitners spesielle lære om Riket kan virke, må vi ikke glemme at i den bibelske religion er Rikets komme en begivenhet med dramatisk gjennomslagskraft og noe som er stikk i strid med det mennesker normalt ville vente seg.» — From State Church to Pluralism (1971) av F. H. Littell, side 212.
Ja, Bibelens lære om Riket er annerledes fra et verdslig synspunkt. Det var den også da Jesus sto for Pontius Pilatus. Men Jesus sa også: «Visdommen har fått rett, det viser dens gjerninger.» Vi bør undersøke gjerningene til dem som følger Bibelen, hvis vi vil finne den sanne religion. — Matt. 11: 19, NTN
HVA BETYR DETTE?
24. Nevn ganske kort noen av de viktigste trekk som kjennetegner den sanne religion.
24 De punktene vi nå har sett på, er på langt nær alt det som kjennetegner den sanne religion. De gir oss imidlertid tilstrekkelig grunnlag for å bedømme det vårt religionssamfunn tror og praktiserer, og det vi selv tror og praktiserer. Det vi nå har sett i Bibelen, og det vi har lest om de første kristne, viser at den sanne religion går ut på dette: At Gud skapte mennesket, og at mennesket skulle leve på jorden; at mennesket ikke har en udødelig sjel, men at de døde får en oppstandelse i framtiden; at vi må sky umoral og forsvare ekteskapets hellighet; at det er viktig å adlyde Guds lov om blodet og å legge nestekjærlighet for dagen, noe som gjør livet mye mer gledebringende; og at de kristne må forkynne Guds rike for å hjelpe andre til å få det enestående håp som Gud holder fram for oss.
25, 26. Hvorfor trenger hver enkelt av oss å ta dette alvorlig? Hva vil det føre til?
25 Noen vil kanskje komme til at deres religion eller deres personlige tro og handlemåte ikke er i overensstemmelse med det som ifølge Bibelen kjennetegner den sanne religion. Hvis du kommer til at du bør foreta visse forandringer, så nøl ikke med å gjøre det. Følg den inspirerte veiledningen i 1 Peter 3: 10—12: «For den som vil elske livet og se gode dager, han . . . gå av veien for ondt og gjøre godt, han søke fred og jage etter den! For Herrens øyne er over de rettferdige.»
26 Hvordan kan vi jage etter det som er rett? Ikke bare ved å ta avstand fra det som ikke er i harmoni med den sanne religion, men også ved å ta positive skritt for å leve i samsvar med Guds vilje. Husk at Noah ikke bare var en troende. Bibelen sier at Noah vandret med Gud og var «rettferdighetens forkynner». Jesus og hans apostler hadde ikke bare en tro som var i samsvar med den sanne religion. De levde også i samsvar med den. Dette innebar at de gjorde andre kjent med det gode budskap om Guds rike og den nye ordning med fred på jorden, som Gud har lovt å innføre. (Matt. 4: 17; 10: 7; 28: 19, 20) Når vi helhjertet følger deres eksempel, vil vi oppnå stor lykke og tilfredshet og hjelpe andre til å få et håp og finne en mening med livet. De vil også bli rikelig velsignet som følge av at de finner og begynner å utøve den sanne religion.
[Bilde på side 14]
Sanne kristne engasjerer seg ikke i kriger og stridigheter; de er forent over hele verden, og deres enhet er grunnlagt på deres felles håp om Guds rike