Familiens ansvar for å holde tilbedelsen av Jehova ren
FOR at tilbedelsen av Jehova skal bli bevart ren, pålegger Bibelen den kristne menighet det ansvar å ’støte den onde ut fra seg’. (1 Kor. 5: 13) Denne avskjærelse eller utstøtelse fra Guds synlige organisasjon tjener til å bevare tilbedelsen av Gud ren, er til beskyttelse for hele menigheten og kan også bevirke at den som har handlet galt, angrer sine onde handlinger og igjen blir forlikt med Gud. — 2 Kor. 7: 10.
I Vakttårnet for 15. november 1963 ble de bibelske prinsipper som ligger til grunn for utstøtelse, drøftet. Det ble ut fra Guds Ord redegjort for hva som er hensikten med å gå til et slikt skritt, hvilke følger det får for dem som blir utstøtt, og den holdning andre medlemmer av den kristne menighet skal innta til dem. Prinsippene er bestemte, klare og lette å forstå når en utstøtt person ikke er i slekt med noen andre i den kristne menighet. All forbindelse med ham opphører.
Men hva så med dem som er i slekt med den som er blitt utstøtt? Hvilken holdning bør de innta som er i familie med den utstøtte og er knyttet til ham med blodets bånd? I vår drøftelse av familiemedlemmers ansvar for å holde tilbedelsen av Jehova ren er det to forhold som må bli tatt i betraktning. Det ene er når de slektninger som står i et godt forhold til menigheten, ikke bor sammen med den utstøtte, det vil si når slektningene ikke tilhører den utstøttes nærmeste familie. Det andre er når de som tilhører menigheten, bor sammen med den utstøtte, altså når den utstøtte tilhører ens nærmeste familie.
Slektninger som ikke bor under samme tak
Det at en av ens slektninger er blitt utstøtt, fører ikke til at de kjødelige bånd med ham blir brutt. Det er imidlertid bra å være klar over at en ikke bør ha noen annen kontakt med en som er utstøtt, og som en ikke bor sammen med, enn den som det er absolutt nødvendig å opprettholde i forbindelse med familiesaker.
Denne framgangsmåte er lik den framgangsmåte som ble nevnt i Vakttårnet for 15. november, side 525, hvor det ble påpekt at kristne som arbeider på samme arbeidsplass som en utstøtt person, ikke snakker med ham med mindre det er nødvendig for at arbeidet skal bli utført, og at samtalen begrenser seg til det som har med arbeidet å gjøre. Slektningene til en utstøtt person som ikke bor sammen med dem, lar likeledes sin kontakt med ham bare omfatte det som er absolutt nødvendig. Akkurat som det forholder seg på en verdslig arbeidsplass, blir også, ens kontakt med en utstøtt i dette tilfelle begrenset og til og med brutt fullstendig hvis det lar seg gjøre.
Noe som det er viktig å merke seg, er at selv om det kan være grunn til å ha leilighetsvis kontakt med den utstøtte på grunn av kjødelige bånd, så er de åndelige bånd fullstendig brutt. Det må ikke finne sted noen drøftelse av saker som angår tilbedelsen, med slektninger som er utstøtt.
Hvordan skal så en innvigd kristen forholde seg hvis han uventet får besøk av en slektning som er utstøtt fra Guds menighet? Hvis det er første gang et slikt besøk finner sted, kan den innvigde kristne, hvis hans samvittighet tillater ham det, ta imot ham på en høflig måte som en av sine slektninger. Hvis han av samvittighetsgrunner føler at han ikke kan gjøre dette, er han på ingen måte forpliktet til det. Selv om den utstøtte blir tatt imot på en høflig måte, bør en kristen likevel gjøre det klart for ham at det ikke må bli vanlig at han kommer på slike besøk. Hvis det blir det, blir det det samme som å ha samkvem med en hvilken som helst annen utstøtt person, og det vil være i strid med hensikten med utstøtelsen. Det bør bli gjort klart for den utstøtte slektning at han nå ikke mer er velkommen, og at det ikke lenger blir satt pris på hans besøk slik det tidligere ble da han vandret rett med Jehova. — 2 Joh. 9—11.
Det er viktig at innvigde kristne i menigheten ved sine handlinger gjør det klart for den utstøtte slektning at familien tar avstand fra hans handlemåte. De må fortsette å stå fast for rettferdige prinsipper. Den som har handlet galt, må bli klar over at hans status er fullstendig endret, og at hans trofaste kristne slektninger helt og holdent tar avstand fra hans onde handlemåte og viser dette ved å begrense sin kontakt med ham til bare å omfatte det som er uunngåelig.
En kan lettere forstå hvor viktig dette er, når en tenker seg hvordan det er på mindre steder hvor flere beslektede familiegrupper kan tilhøre samme menighet. Hvordan kan det sies at brødrene har det rette syn på utstøtelsen, hvis de fortsetter å omgås en utstøtt slektning som før? Nei, det ville i virkeligheten være å motarbeide selve hensikten med utstøtelsen. Det ville heller ikke være til hjelp for den utstøtte, men ville tvert imot være til skade for ham.
En unntagelse fra dette er når en må drøfte nødvendige saker med slektninger som er utstøtt. De bibelske regler er: «[Hold] øye med dem som volder tvedrakten og anstøtene imot den lære som I har lært, og gå av veien for dem.» «Ha [ikke] omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver, så I ikke engang eter sammen med ham.» «Støt da den onde ut fra eder!» — Rom. 16: 17; 1 Kor. 5: 11, 13.
Det grunnleggende prinsipp for dette finnes i Matteus 12: 47—50. Noen sa til Jesus: «Se, din mor og dine brødre står utenfor og søker å få deg i tale.» Jesus svarte: «Hvem er min mor, og hvem er mine brødre? . . . den som gjør min himmelske Faders vilje, han er min bror og søster og mor.»
En finner ikke noen støtte i bibelske prinsipper for å ha noe regelmessig samkvem med en utstøtt slektning som en ikke bor sammen med. Vår viktigste interesse bør være å holde tilbedelsen av Jehova ren. Vi bør ikke prøve oss fram og se hvor nær kontakt vi kan ha med slektninger som er utstøtt fra Jehovas organisasjon. Vi bør «ikke . . . ha omgang» med dem.
Innen familiekretsen
Flere prinsipper gjør seg gjeldende når en utstøtt person bor sammen med kristne og tilhører samme familiekrets. Noen av de bibelske prinsipper som må bli tatt i betraktning, er 1) 1 Timoteus 5: 8: «Dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro,» 2) Matteus 22: 21: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er,» 3) Matteus 19: 5, 6: «Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød . . . Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille,» 4) Kolossenserne 3: 18, 19: «I hustruer! underordne eder under eders menn, . . . I menn! elsk eders hustruer,» og 5) Efeserne 6: 1, 2: «I barn! vær lydige mot eders foreldre i Herren! . . . Hedre din far og din mor.»
Familiens kristne overhode, faren, må derfor fortsatt ha fysisk kontakt med den i hans familie som er utstøtt, og sørge for mat, husly og klær til ham. Hvis den utstøtte er et mindreårig barn, kan ikke foreldrene holde seg atskilt fra ham. Han er fremdeles en del av familien. Guds lov krever at foreldrene skal utføre sine plikter. Også keiserens lover krever at foreldrene skal sørge for sine mindreårige barn. Foreldrene må derfor fremdeles adlyde Guds befaling om å veilede og rettlede barnet. Dette må bli gjort ved å benytte bibelske prinsipper. Foreldrene bør kreve at den mindreårige er til stede ved familie studiet og hører på det som blir sagt, selv om han ikke vil kunne delta i drøftelsen sammen med de andre. Foreldrene bør på det kraftigste anbefale ham å lese Bibelen og publikasjoner som forklarer Bibelen, for eksempel bladene Vakttårnet og Våkn opp! og andre bibelske hjelpemidler. Hvis det utstøtte barnet har spørsmål å stille, kan det spørre en av sine foreldre i enrom, og det vil da få vite hvor det kan finne svarene, eller få svaret av foreldrene, men dette er også alt. En slik veiledning i tillegg til at barnet også overværer de kristne møter, vil hjelpe det til å kunne bli gjenopptatt. (Jak. 5: 20) Foreldre må være klar over at deres barns innvielse og dåp er et alvorlig skritt, og forstå at ettersom barnet er innvigd til Jehova, kommer det inn under Jehovas ordning for tukt når hans lover blir brutt.
Hva forholdet mellom mann og hustru angår, må Jesu ord i Matteus 19: 5, 6 bli fulgt. Ingen kan atskille mann og hustru, selv ikke når en av de to er utstøtt. Det er naturligvis en unntagelse når det er blitt begått ekteskapsbrudd. Da kan den uskyldige ektefelle skille seg, hvis han ønsker det. (Matt. 19: 9) Når mann og hustru er til stede på menighetens møter i Rikets sal, må de ikke sitte hver for seg fordi en av dem er utstøtt, men sitte sammen og også ha barna sine ved siden av seg. Å gjøre det vil ikke si at de har noen åndelig forbindelse med hverandre. De sitter bare sammen som en familie. Dette familiebånd må bli bevart. Det ville imidlertid ikke være riktig av en ektefelle som står i et rett forhold til Jehova, å forsøke å påtvinge andre brødre i menigheten den utstøttes selskap når han samtaler med dem. Det er nok så at familien fremdeles utgjør en enhet, men det utstøtte familiemedlem må ikke ha noe samkvem med andre medlemmer av menigheten.
Kommer dette prinsippet om å holde sammen også til anvendelse når en mann og kvinne er forlovet og en av dem blir utstøtt? Nei, det gjør det ikke ettersom ekteskap ikke er blitt inngått. I et slikt tilfelle bør en kristen ikke opprettholde forbindelsen med den utstøtte. «Gå ut fra dem og skill eder fra dem.» (2 Kor. 6: 17) Hvis en kristen ringeakter denne befaling og likevel gifter seg med den utstøtte, kan også han komme til å bli utstøtt.
Selv om de kjødelige bånd som er knyttet mellom de forskjellige familiemedlemmer, ikke blir brutt når et medlem av familien blir utstøtt, og de forskjellige medlemmer hver dag utfører sine plikter som vanlig, er det likevel noe som er brutt. Det er den åndelige forbindelse mellom den utstøtte og andre i familiekretsen. Akkurat som i de tilfelle vi tidligere har nevnt, opphører også i dette tilfelle all drøftelse med den utstøtte angående saker som har med tilbedelse å gjøre.
Hvis det er hustruen som er utstøtt, vil mannen derfor fortsette å lede bibelstudiet med barna, og ved passende anledninger vil han lede sine barn i bønn. Hustruen kan overvære studiet og lytte til bønnen eller følge med i studiet slik at hun derved tilegner seg verdifull kunnskap, men hun må ikke ta del i drøftelsen.
Hvis det er mannen som er utstøtt, må hustruen og barna fremdeles være underlagt sitt overhode i forbindelse med familiesaker. Denne ordningen gjelder fortsatt. Hustruen blir ikke familiens overhode hva livets daglige anliggender angår. Hvis ektemannen oppriktig ønsker å gjøre det som er rett, vil han ta de nødvendige skritt for å bli forsont med Jehova og hans synlige organisasjon. Han vil være klar over at han ikke er skikket til å lede familien hva åndelige ting angår. Hustruen vil imidlertid på et eller annet passende tidspunkt når hennes mann ikke er til stede, ordne med studium av Bibelen sammen med sine barn.
Det samme prinsipp gjelder i forbindelse med måltider. Det kan ikke finne sted noe åndelig samkvem ved måltidene. Det utstøtte familieoverhodet er ikke skikket til å lede sin familie i bønn, og han vil heller ikke med rette kunne be noen av familiemedlemmene om å representere familien i bønn, og således få dem til å gjøre det på hans oppfordring. Enhver som ønsker å be, kan gjøre det for seg selv. Når han ikke er til stede, kan imidlertid trofaste innvigde familiemedlemmer forene seg i bønn.
Hvis den utstøtte ektemannen insisterer på å be ved måltidene, vil de innvigde familiemedlemmene ikke si «amen» til hans bønn, og de vil heller ikke holde hverandre i hendene slik noen gjør, ettersom dette ville være å vise en åndelig delaktighet i hans bønn. De kan bøye hodet og selv be en stille bønn til Jehova. Hvis familiefaren insisterer på å få gi uttrykk for sitt syn på religiøse saker, kan ingen hindre ham i å gjøre det i sitt eget hjem, men trofaste kristne familiemedlemmer er ikke forpliktet til å ta del i drøftelsen. De viser respekt for bestemmelsen om at den som har handlet galt, ble utstøtt fra Guds organisasjon. «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29.
De kristne har et stort ansvar for å holde tilbedelsen av Jehova ren. For å gjøre dette vil de gå inn for å oppfylle Jehovas rettferdige krav, også når medlemmer av deres egen familie blir avskåret fra Guds synlige organisasjon. Kjærligheten til Gud kommer i første rekke. De kristne treffer passende tiltak for å vise at de er i samsvar med Jehovas måte å gjøre tingene på, og derved vil de være til behag for ham og opprettholde den rene tilbedelse av ham.