Spørsmål fra leserne
● Hvis en far (eller mor) nekter sitt barn å studere Bibelen sammen med Jehovas kristne vitner eller å overvære deres møter, er barnet da forpliktet til å adlyde? — USA.
Bibelen påbyr barn: «Vær lydige mot eders foreldre i Herren! for dette er rett.» (Ef. 6: 1) «Vær lydige mot eders foreldre i alle ting! for dette er velbehagelig i Herren.» (Kol. 3: 20) Som urokkelige talsmenn for Bibelen formaner Jehovas vitner til stadighet unge mennesker til å følge dette guddommelige råd. Den kjensgjerning at Herren Jesus Kristus er nevnt i denne forbindelse, viser imidlertid at lydigheten mot foreldrene ikke er absolutt. Jesu Kristi myndighet er langt større enn noen jordisk fars myndighet. Jesus er blitt gitt «all makt i himmel og på jord», og han er «enhver manns hode». — Matt. 28: 18; 1 Kor. 11: 3.
Når en far forlanger at hans barn skal bryte Kristi lov og følgelig også Guds lov, overskrider han derfor sitt myndighetsområde. Når det skjer, må følgelig barna avgjøre hva de vil gjøre. Hvis for eksempel en far krever av sin sønn at han skal stjele, lyve, bedra eller ta del i andre lovløse handlinger, hva bør sønnen da gjøre? Sønnen kan være klar over at Gud forbyr slike ting. Han kan derfor velge å lyde Guds og Kristi lov og nekte å adlyde faren.
Til og med landets lov kan legge et visst ansvar på barn hva dette angår. Den kan holde et barn ansvarlig hvis det begår en forbrytelse etter ordre fra faren. American Jurisprudence sier: «Et barn som handler etter ordre fra sine foreldre, kan under visse omstendigheter ikke holdes ansvarlig for en forbrytelse det har begått, selv om farens ordre ikke alltid fritar et barn for skyld for en forbrytelse det har begått. Når et barn gjør noe ulovlig i nærvær av sin far, under hans ledelse og på grunn av hans forbryterske hensikt, må barnet være umodent både hva alder og sinn angår, og fullstendig underlagt farens myndighet, ledelse og kontroll, hvis forbrytelsen skal tilskrives faren og ikke barnet.»
Guds lov unnskylder heller ikke barn som begår lovløse handlinger bare fordi de er mindreårige. Jehova Gud unnlot for eksempel ikke å straffe små gutter da de viste grov ringeakt for profeten Elias, selv om det kan ha vært foreldrenes innstilling overfor Elias, som fikk dem til å gjøre det. (2 Kong. 2: 23, 24) Dette viser at Jehova Gud holder barn ansvarlige når de med vitende og vilje bryter hans lover.
Nå forholder det seg naturligvis slik at meget små barn hverken kjenner eller forstår alle Guds krav. Selv om bare en av foreldrene er en sann Guds tjener, blir derfor små barn barmhjertig betraktet som hellige eller rene i Guds øyne. (1 Kor. 7: 14) Den troende av foreldrene er selvfølgelig forpliktet til å lære barna Guds vilje uansett hvilken innstilling den vantro ektefellen har. (Ordspr. 6: 20) Når barna blir større, pålegger Gud dem det ansvar å handle i harmoni med det de vet er rett. Dette innbefatter ting som har tilknytning til sann tilbedelse. Det er Guds vilje at hans godkjente tjenere skal studere hans Ord, komme sammen med sine trosfeller og forkynne Bibelens sannheter for andre. — Matt. 24: 14; Joh. 17: 3; Heb. 10: 24, 25.
Hvis en far forbyr barna å delta i slik kristen virksomhet, kan de imidlertid på en pen og respektfull måte forklare sin stilling for ham. En slik forklaring vil ha større vekt hvis de har en eksemplarisk oppførsel. Faren har i virkeligheten ikke noen grunn til å klage når hans barn bestreber seg på å gjøre Guds vilje. Hvis barna kan hjelpe ham til å innse at de er blitt bedre sønner og døtre etter at de begynte å studere Guds Ord, kan det bidra mye til å bryte ned fordommer han måtte ha. Det kan hjelpe ham til å forstå at hans barn virkelig er til ære for ham og utgjør en sterk kontrast til det voksende antall respektløse og lovløse ungdommer i verden i dag. Når han har tenkt over dette, kan det være at han ikke har noe å innvende mot at hans barn fortsetter å følge en kurs som gjør det lettere for ham i hans stilling som familiens overhode.
Det hender at barna er de eneste i familien som ønsker å lære Guds Ord å kjenne. Det kan være at de kommer hjem til noen av Jehovas vitner og stiller dem bibelske spørsmål eller endog overværer deres møter i Rikets sal. Hvis foreldrene forlanger at deres barn skal bryte enhver forbindelse med Jehovas vitner, må barna selv avgjøre hva de skal gjøre, på grunnlag av det de vet er rett. Hvis foreldrene direkte begynner å overvåke alle sine barns gjøremål og avskjærer dem fra enhver forbindelse med Jehovas kristne vitner, kan barna likevel vise at de ønsker å gjøre Guds vilje, ved å ha en god oppførsel, studere Bibelen på egen hånd og be om at den tid må komme da de med større frihet vil kunne utøve den sanne tilbedelse og på nytt be sine foreldre om å få lov til i større utstrekning å ta del i den kristne virksomhet.
På den annen side kan det være at foreldrene ikke utøver noen streng kontroll, selv om de nekter barnet å overvære kristne møter eller å la en forkynner få komme og studere Bibelen med det. Hvilket ansvar har Jehovas vitner overfor et slikt barn? Jehovas vitner respekterer med rette foreldrenes ønsker med hensyn til hva som skal finne sted i deres egne hjem. Men det betyr ikke at Jehovas vitner ikke kan besvare bibelske spørsmål som blir stilt dem av ungdommer som besøker dem eller henvender seg til dem på gaten eller andre steder. Jehovas vitner er ikke forpliktet til å nekte barn adgang til sine Rikets saler bare fordi foreldrene ikke ønsker at de skal overvære møtene der. Bibelen sier: «Den som vil, han ta livsens vann uforskyldt [fritt, NW]!» (Åpb. 22: 17) Hvem har rett til å avvise dem som ønsker å ta til seg av livsens vann, selv om de er unge? Jesus Kristus sa til sine disipler: «La de små barn være og hindre dem ikke fra å komme til meg! for himlenes rike hører sådanne til.» — Matt. 19: 14.