Er det nok å være «snill og god»?
VILLE det ikke vært fint her i verden hvis alle var snille og gode? Ingen — uansett kjønn eller alder — ville behøve å være redd for å bli overfalt, voldtatt eller mishandlet. Det ville ikke finnes fengsler og heller ikke politifolk eller soldater. For en fin verden det ville være!
Men under dagens forhold virker det nokså urealistisk å vente at verden vil bli slik. Det finnes imidlertid mange som går inn for å leve et moralsk godt liv, og det er prisverdig. Det virker kanskje ikke som om deres anstrengelser gjør verden vesentlig bedre, men de bidrar i det minste ikke til at den blir verre.
Men er det nok å være «snill og god»? Det er kanskje nok til at våre venner og naboer blir fornøyd, men er det alt som skal til for å behage Skaperen? De som ønsker å bli godkjent av Gud, er interessert i dette.
Hva ligger det i å «være god»?
Når vi sier at en person er «snill og god», mener vi ofte ikke mer enn at vedkommende er vennlig og hyggelig og ikke er kjent for å gjøre onde ting. Men å «være god» i religiøs forstand må omfatte mer. Hvorfor?
Det er ikke tvil om at mange ateister, agnostikere og ikke-religiøse er gode i moralsk forstand. De er ikke kjent for å gjøre onde ting. Men er det at de er gode i denne forstand, nok til at de behager Skaperen, hvis eksistens de forkaster, betviler eller velger å ignorere? Åpenbart ikke.
Det er derfor nødvendig å ha nøyaktig kunnskap om hva Gud betrakter som godt. Ellers vil vi, fordi vi ’ikke kjenner Guds rettferdighet, bygge opp vår egen rettferdighet’. (Romerne 10: 1—3) Å gjøre det ville være uforstandig, for menneskelige normer for hva som er rettferdig — det vi anser for å være godt — ligger langt under Guds norm.
Da Jesus Kristus, Guds Sønn, utførte sin tjeneste på jorden, viste han hva som er Guds norm for godhet. En rik ung mann spurte ham: «Hva godt skal jeg gjøre for å få det evige liv?» Beretningen om deres samtale er svært lærerik. Vi leser: «’Hold budene!’ ’Hvilke?’ spurte han. Jesus svarte: ’Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal hedre far og mor, og du skal elske din neste som deg selv.’ ’Alt dette har jeg holdt,’ svarte den unge mannen. ’Hva står så igjen?’ Jesus svarte: ’Vil du være helhjertet [fullkommen, EN], gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!’ Men da den unge mannen hørte det, gikk han bedrøvet bort, for han var svært rik.» — Matteus 19: 16—22.
Synes du ikke at denne mannen var et godt menneske, spesielt når du tenker på vår tids løsaktighet på det moralske område og dårlige oppførsel mennesker imellom? Han hadde aldri slått noen i hjel, aldri brutt ekteskapet, aldri stjålet, aldri vitnet falskt og aldri unnlatt å hedre sine foreldre og elske sin neste som seg selv.
Men Jesus viste at det ikke var nok at denne mannen hadde vært snill og god. Det var fortsatt noe som manglet, noe som gjorde at hans godhet ikke var fullkommen eller fullstendig. Hva var det? En selvoppofrende kjærlighet til Gud som ville motivere ham til å bli en etterfølger av Kristus. En selvoppofrende kjærlighet som også ville drive ham til å delta aktivt i forkynnelsen av Guds rike, det arbeid Jesus lærte opp sine etterfølgere til å utføre. Ettersom det står at denne mannen «var svært rik», er det sannsynlig at det han eide, la beslag på mye av hans tid. Hvis han hadde fulgt Jesu praktiske råd og kvittet seg med disse materielle eiendelene og gitt dem til de fattige, ville han ha satt åndelige interesser over materielle interesser. Det ville ha gjort det lettere for ham å ’søke først Guds rike’, ettersom det ville ha vært langt færre ting som forstyrret. — Matteus 6: 33.
Det å være god i Guds øyne betyr derfor mye mer enn bare det å la være å gjøre onde ting. Det betyr aktivt å gjøre gode gjerninger ved å være en etterfølger av Kristus. Dette vil omfatte å «vitne om sannheten» om Gud og hans hensikter, å ’åpenbare hans navn’ for andre og å forsvare ham nidkjært mot falske anklager og løgn, slik Jesus gjorde. (Johannes 17: 4, 6; 18: 37) Det vil også innebære å «dele med andre». — Hebreerne 13: 15, 16.
Hvordan en kan bli noe mer enn «snill og god»
Det er altså ikke nok å være snill og god. Hva mer må vi gjøre? Lukas 10: 38—42 gir oss et hint om det. Vi leser: «En kvinne som hette Marta, tok imot ham [Jesus] i sitt hjem. Marta hadde en søster som hette Maria; hun satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: ’Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.’ Men Herren svarte henne: ’Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.’»
Hva viser denne samtalen? At det var prisverdig å sørge for Jesu fysiske behov, men at det var mer prisverdig å lytte til hans lære og derved vise den rette verdsettelse av åndelige ting. Det Marta gjorde, var godt. Men ved den bestemte anledningen var det ikke godt nok. Det Maria gjorde, var bedre.
Også i Bergprekenen understreket Jesus den vekt som bør legges på åndelige verdier i motsetning til fysiske eller materielle verdier. Han sa: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til.» — Matteus 5: 3, NW.
Kjenner du noen som er snille og gode, men som likevel ikke er særlig «klar over sitt åndelige behov»? Det gjør du sikkert. Kanskje du til og med erkjenner at det gjelder deg selv. I så fall vil det være forstandig av deg å anstrenge deg for å lære hva som er Guds norm for godhet, ved at du vier åndelige ting oppmerksomhet.
Hvis du gjør det, kan du se fram til å oppleve at Guds nye tingenes ordning blir opprettet over hele jorden, noe som snart vil skje. Da vil ingen mer risikere å bli overfalt eller være redd for å bli voldtatt eller mishandlet. Det vil ikke finnes noen fengsler lenger. Det vil heller ikke finnes politifolk og soldater — for disse vil ha funnet seg et mer givende arbeid.