Himlenes rikes medlemmer kalles

DET er Jehovas vilje at hans Sønn Kristus Jesus ikke skal være alene i himlenes rike, men at han skal ha en herlig medhjelp som omtales som «bruden, Lammets hustru». Jesus fortalte ofte lignelser som handlet om Riket og som belyste forskjellige trekk ved det. En av disse lignelsene finner vi i Matteus 22: 2—14. Denne lignelsen åpenbarer for oss på hvilken måte Jehova Gud, lignelsens «konge», kaller dem som skal være forent med Kristus som medlemmer av den kongelige familie i himmelen. — Åpb. 21: 9.

Jehova utvelger brudeklassen for sin Sønn og bestemmer hva som skal kjennemerke den, og fastsetter dens medlemmers antall til 144 000. «Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn. Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet.» «Kongen», Jehova, steller i stand til bryllupet, sender ut innbydelsene og ber de innbudne komme til festen. Lignelsen viser at han sender ut tre kall for å innby mennesker av alle folkeslag til å bli medlemmer av himlenes rike. — Åpb. 7: 4; 14: 1; Matt. 22: 2, 3; Åpb. 5: 9, 10.

Første kall

Det ville være naturlig å vente at han først lot israelittene, Abrahams kjødelige etterkommere, få en slik enestående anledning, og Bibelen viser at han gjorde det. Ved Sinai berg sa han til dem: «I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» Dette hentydet til det framtidige himlenes rike hvor Kristus Jesus skulle være «prest . . . på sin trone», og hvor hans legemes 144 000 lemmer, hans «brud», skulle herske med ham som konger og prester. Det var derfor etterkommerne av det jødiske folk som var innbudne, og nå mottok de kallet gjennom Guds Sønn som ba dem komme til bryllupsfesten. Det første kallet gikk således ut i året 29 e. Kr. Disiplene tok del i dette arbeidet i overensstemmelse med Jesu påbud: «Gå stadig til de fortapte får av Israels hus.» I tre og et halvt år, inntil 14. nisan år 33 e. Kr., skulle kallet utelukkende gå ut til Israels folk. — Matt 10: 6, 7, NW.

Hvorledes ble innbydelsen mottatt? Lignelsen sier: «De ville ikke komme.» Den rike unge mannen som ’gikk bedrøvet bort fordi han var meget rik’, gir på en treffende måte et bilde av den negative innstilling som hele folket hadde. De religiøse lederne åpenbarte seg som bitre fiender av Guds Sønn, og sto ham etter livet. Derfor kan vi forstå Jesu skarpe fordømmelse som står nedtegnet i Matteus, kapitel 23, og som han avsluttet med ordene: «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene, og stener dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke. Se, eders hus skal lates eder øde.» To dager senere sluttet det første kallet å lyde i og med at Jesu jordiske tjeneste og liv opphørte. — Matt. 22: 3; 19: 21, 22; Joh. 6: 50, 66; Luk. 17: 20, 21; Matt. 23: 37, 38.

Noen dager etter sin oppstandelse viste Jesus seg for over fem hundre disipler på et fjell i Galilea, og til og med noen av dem tvilte på at det var ham. Like før pinsefestens dag var 120 samlet i en sal i Jerusalem. Bortsett fra disse få hadde hele det jødiske folk unnlatt å ta imot det første kallet. — 1 Kor. 15: 6; Matt. 28: 16, 17; Ap. gj. 1: 13—15.

Annet kall

«Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet!» Også det annet kall gikk ut til «de innbudne», til det jødiske folk, denne gang særlig til folkets brede lag. Israelittene skulle fortsatt få nyte Jehovas gunst i tre og et halvt år. Derfor hadde de fremdeles anledning til å skaffe til veie alle de 144 000. — Matt. 22: 4.

Denne annen innbydelse begynte å gå ut til israelittene fra pinsedagen år 33 e. Kr., da Peter talte til den folkemengden som var forsamlet i Jerusalem, til israelittene og deres proselytter som var kommet sammen fra hele Palestina og femten andre land. Han sa: «For løftet hører eder til og eders barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til. De som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dag lagt til omkring tre tusen sjeler.» — Ap. gj. 2: 39, 41.

Hva betyr så det at kongen i Jesu lignelse sa: «Jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig»? Det var visse arrangementer som måtte treffes og betingelser som måtte oppfylles før festen kunne begynne. Hva besto de i? Det at Guds ånd ble utgytt i Jerusalem på pinsedagen, beviste at Gud hadde tatt imot verdien av Jesu ofrede fullkomne menneskeliv etterat Jesus hadde steget opp til Jehovas trone. Ved at Gud rettferdiggjorde dem som innvigde seg til ham, og ved at han fødte dem ved sin ånd, ble de gjort til hans barn og framtidige medlemmer av Kristi brud. I sin kraftige tale, som står nedtegnet i Apostlenes gjerninger, kapitel to, hadde Peter benyttet den første av «nøklene til himlenes rike» og for en trofast levning av det jødiske folk åpenbart en «ny og levende vei», nemlig det usigelige privilegium å bli «Guds arvinger og Kristi medarvinger». — Matt. 22: 4; 16: 19; Heb. 10: 20; Rom. 8: 17.

Med hensyn til dem som ikke tok imot den innbydelsen som ble gitt gjennom den første kristne menighet, sier lignelsen: «De brydde seg ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin aker, den annen til sitt kjøpmannskap; og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem i hjel.» Paulus sier om disse: «De andre er blitt forherdet.» Det overveldende flertall av folket viste at de ikke var noe mer villige til å ta imot det andre kallet enn det første. De stilte seg fullstendig likegyldige til det, og fortsatte med sine verdslige gjøremål. Andre, som var fylt av hat til Messias og dem som fulgte ham, gjorde dem til gjenstand for forfølgelse, fengslet dem, slo dem og tok til og med livet av dem. Således forkastet de tilbudet om å bli et «kongerike av prester og et hellig folk». — Matt. 22: 5, 6; Rom. 11: 5, 7; Ap. gj. 7: 1—60; 8: 1; 9: 1, 2; 2 Mos. 19: 6.

Hva ville nå Kongen, Jehova, gjøre? «Kongen ble harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by.» I år 70 e. Kr. kom de romerske hærer under Titus og tilintetgjorde «byen», det jødiske folk, idet 1 100 000 israelitter mistet livet og resten ble ført «fangne til alle folkeslag». — Matt. 22: 7; Luk. 21: 24.

Tredje kall

Kongens annen innbydelse som bare gjaldt jødene, opphørte i 36 e. Kr. Etter som det bare var en liten levning som hadde tatt imot den, sto de fleste av de plassene som skulle fylles, fremdeles tomme. Men Jehovas hensikter slår aldri feil. Hva viser lignelsen at han nå foretok seg? «Deretter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd; gå derfor ut på veiskjellene [veiene som går ut av byen, NW] og be til bryllups så mange I finner! Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset ble fullt av gjester.» — Matt. 22: 8—10.

Jehova sendte altså ut et tredje kall ved å be sine tjenere gå utenfor «byens» grenser, ut på folkeslagenes veier, og innby mennesker av alle slag til bryllupsfesten. Den første som fikk et slikt oppdrag, var Peter, da han i år 36 e. Kr. ble sendt hjem til den italienske høvedsmannen Kornelius i Cesarea. Der benyttet han den annen av «nøklene til himlenes rike» i og med at han forkynte evangeliet for denne ikke-jøden og hele hans hus. Peters vitnesbyrd ble umiddelbart etterfulgt av at den hellige ånd ble utgytt over disse «hedningene» eller «mennesker fra folkeslagene» (NW), og apostelen skjønte «at Gud ikke gjør forskjell på folk; men blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet». Nå «[rettet] Gud for første gang . . . sin oppmerksomhet mot folkeslagene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn», og således ble hemmeligheten angående medlemskap i Kristi brud fullstendig åpenbart. Apostlene og andre av de tusener av medlemmer i den første kristne menighet ble sendt ut til hedningefolkene, og hele tiden siden år 36 e. Kr. har innsamlingen til bryllupsfesten pågått. — Ap. gj. 10: 45, 34, 35; Ef. 2: 12; Ap. gj. 15: 14, NW; Ef. 3: 4—6.

Den tiden måtte komme da alle plassene i det rommet hvor bryllupsseremoniene skulle finne sted, var besatt, og det måtte være da Kristus kom sammen med Kongen Jehova til hans tempel for å holde dom, noe som fant sted i 1918 e. Kr. Det er denne tiden det hentydes til i lignelsen med ordene: «Og bryllupshuset ble fullt av gjester.» — Mal. 3: 1—5; 1 Pet. 4: 17; Matt. 22: 10.

Bryllupskledningen

Nå gjaldt spørsmålet hvem som ville bevare sin plass i Jehovas organisasjon fra 1918 og framover, for da ble det satt i verk en streng gransking og sikting i forbindelse med sannheten og tjenesten for Jehova, og med hensyn til utholdenhet inntil enden under prøvelser og forfølgelse. Lignelsen viser hva som var nødvendig for å få beholde sin plass. «Da nå kongen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han der en mann som ikke hadde bryllupskledning på. Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupskledning på! Men han tidde. Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.» — Matt. 22: 11—13.

Det Kongen så etter, var ikke hvorvidt vedkommende hadde vært «god» eller «ond» da tjenerne fant ham på veien, men hvorvidt han hadde «bryllupskledningen» på seg. Hva er denne kledningen? Vi finner svaret i følgende ord: «Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede, og det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger.» Etter som «de helliges rettferdige gjerninger» er den kristne tjeneste som er blitt betrodd alle Guds åndsfødte barn, representerer bryllupskledningen Rikets tjeneste på jorden, og å kle seg i den vil derfor si å handle i lydighet mot Kongen og hans Sønn. Å unnlate å ha på seg bryllupskledningen er på den annen side ensbetydende med å nekte å forkynne Riket og bære den hån som Kongens tjenere blir utsatt for. — Åpb. 19: 7, 8.

Den «mann som ikke hadde bryllupskledning på», er i virkeligheten et bilde på en masse mennesker som ga seg til kjenne etterat Jehova fulgt av Kristus Jesus kom til templet for å holde dom i 1918. Det er nå, i tiden etter det året, at Jehovas Sønns bryllup blir fullbyrdet ved at alle de åndsfødte hellige som døde i tro før 1918, eller som har dødd siden, blir oppreist og forent med sin himmelske Brudgom i et ekteskap som aldri skal opphøre. Men da Jehova, Kongen, rettet sitt blikk mot de innvigde trolovede som fremdeles var på jorden, og som var i bryllupshuset etter som Guds rike var kommet, fant han en klasse som ikke hadde bryllupskledning på, en klasse som neket å iføre seg denne kledningen ved å nekte å ta del i den offentlige tjeneste. Fra og med 1919 hadde Jehova åpnet en dør til tjeneste for Riket for alle de innvigde, og tilbudt dem større privilegier enn noensinne tidligere. Den klassen som vraket disse privilegiene, var ingen annen enn den «onde tjener» som Jesus hadde forutsagt skulle framstå ved verdens ende. Deres ulydighet mot Kongen Jehova og Brudgommen Jesus Kristus gjorde dem naturligvis uskikket til å være medlemmer av «bruden». Derfor ga Kongen sine tjenere, englene, ordre om å kaste dem ut i mørket i Satans verden. Der kommer ødeleggelsen til å ramme både dem og hele den troløse kristenhet når den store Konge i Harmageddon-slaget som raskt nærmer seg, sender ut sine himmelske hærskarer under Kristus Jesus for å tilintetgjøre hele «byen», Jerusalems moderne motstykke. — Matt. 24: 48—51.

Når Jesus avslutter sin lignelse ved advarende å si: «For mange er kalt, men få er utvalgt,» viser det at det er mange flere som er blitt kalt enn 144 000, det antall som til slutt vil være forent med Kristus Jesus i himmelen. Hvis noen av dem som tilhører levningen, som nå er i bryllupshuset, faller fra ved at de ikke beholder bryllupskledningen på, vil Kongen la andre komme inn og ta deres plass. Etter som vi lever i de siste årene for den nåværende tingenes ordning, er denne utvelgelsen sannsynligvis så godt som fullført.

Til slutt vil Kongen, Jehova Gud, ha samlet hele det forutbestemte antall, alle de 144 000 medlemmer av brudeklassen som han skal overgi til den kongelige Brudgom. I egenskap av et «kongerike av prester og et hellig folk» vil den i fullstendig og kjærlig underdanighet under sin kongelige ektemann samarbeide med ham i den vidunderlige gjerning han skal utføre til beste for menneskeheten i løpet av sitt tusenårige styre.