Høytiden til minne om Kristi død — hvor lenge skal den feires?

HØYTIDEN til minne om Kristi død skulle bare feires i et begrenset tidsrom. Apostelen Paulus skrev til kristne i det første århundre: «For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.» (1. Kor. 11: 26) Dette betyr tydeligvis at når Herren Jesus Kristus kommer, skal hans død ikke lenger forkynnes ved at en nyter Herrens nattverd eller aftensmåltid. — 1. Kor. 11:.20, EN.

Det var under påskefesten i år 33 at Herren Jesus Kristus innstiftet «Herrens nattverd». Han sa til sine trofaste apostler angående formålet med nattverden: «Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» Og: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg!» (Luk. 22: 19; 1. Kor. 11: 23—25) Da Kristus utgjøt sitt blod og ga sitt fullkomne menneskelegeme som et offer, og særlig da han den 42. dag deretter vendte tilbake til himmelen, var han ikke lenger direkte og personlig nærværende blant sine disipler på jorden. Disiplene skulle fra da av hvert år feire Herrens aftensmåltid på årsdagen (den 14. nisan) til minne om at Kristus døde for dem. Det ville gi dem fornyet verdsettelse av hans offer.

Da Jesus innstiftet minnemåltidet, sa han til sine disipler med tanke på sin forestående bortgang og sin gjenkomst: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.» — Joh. 14: 2, 3.

Inntil Jesus kom for å ta de siste av sine disipler til seg på det himmelske sted som var gjort i stand for dem, skulle minnet om hans død fortsatt feires. Når alle til slutt er blitt forent med ham i himmelen for å tjene som prester og herske som konger sammen med ham, vil feiringen av minnehøytiden på jorden opphøre.

Under Kristi tusenårige styre i himmelsk herlighet vil det være den rette tid for hans jordiske undersåtter å feire hans kongeverdighet og ikke minnet om hans offerdød på jorden. Det vil være en tid da menneskene skal glede seg, ja, juble sammen med ham over at han har mottatt sin kongelige belønning. Menneskene vil da fullt ut høste gagn av hans lidelse og død, som måtte finne sted forut for hans herliggjørelse i himmelen.

Hvor mange skal så «være Guds og Kristi prester og herske med ham i tusen år»? Et begrenset antall, nemlig 144 000 disipler. (Åp. 7: 2—8; 14: 1—3; 20: 4—6) De blir omtalt som slike som er beseglet med «den levende Guds segl». Apostelen Johannes sier:

«Jeg hørte tallet på dem som hadde fått seglet: Det var 144 000, fra alle stammer i Israels folk. Av Juda stamme . . . Rubens stamme . . . Gads stamme . . . Asjers stamme . . . Naftali stamme . . . Manasse stamme . . . Simeons stamme . . . Levi stamme . . . Jissakars stamme . . . Sebulons stamme . . . Josefs stamme . . . Benjamins stamme.» Disse var beseglet med Guds hellige ånd. (2. Kor. 1: 21, 22) Tallet på dem blir bekreftet i Åpenbaringen 14: 1—5, hvor det sies at de har Kristi navn og hans Fars navn skrevet på sine panner. Det sies også at de står sammen med det herliggjorte Lammet, Jesus Kristus, på Sions berg, det himmelske Sions berg, ikke det jordiske Sions berg i Midtøsten, hvor fortidens Jerusalem lå. — Hebr. 12: 22; Åp. 3: 12.

I fortidens kjødelige Israel var prestene og levittene, som tjente under dem i Jehovas tempel, utelukkende av Levi stamme. Slik er det ikke med de 144 000, som skal «være Guds og Kristi prester». Ifølge Åpenbaringen 7: 4—8 er det bare 12 000 av disse som blir tatt fra Levi stamme. De resterende 132 000 blir tatt fra de andre 11 stammene som blir nevnt. Dette viser at de 12 stammene som blir nevnt her, ikke er de samme som de 12 stammene i det kjødelige Israel. — 1. Kor. 10: 18, EN.

Disse «stammer» hvorfra alle de 144 000 blir tatt og beseglet, er åndelige israelitter. De som ikke blir utvalgt og beseglet, blir forkastet. Noe lignende skjedde med det kjødelige Israel i det første århundre av vår tidsregning. Selv om «mange», hele det israelittiske folk, var blitt kalt og hadde fått mulighet til å frambringe de 144 000, som skulle være prester og konger sammen med Jesus Kristus i himmelen, var det bare en «levning» av de kjødelige israelitter som ble utvalgt. Alle de andre som tilhørte det vantro folket, ble forkastet. Ifølge de historiske opplysninger led 1 100 000 av disse en voldsom død da Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70. Noe lignende vil skje i vår tid, for de åndelige israelitter som ikke blir beseglet med «den levende Guds segl», oppnår ikke Guds beskyttelse under den virvelvind som oppstår idet de «fire vinder» slippes løs av de fire engler når Guds tid er inne til å ’skade jorden, havet og trærne’.

De ikke-beseglede, forkastede åndelige israelitter vil bli ’skadd’; de vil bli tilintetgjort. De vil ikke komme levende ut av den «store trengsel», slik det er tilfelle med den ’store skare’, som det blir sagt kommer fra alle nasjoner, stammer, folk og tungemål. — Åp. 7: 1—14.

INNSTIFTELSEN AV HERRENS AFTENSMÅLTID

Jesus Kristus forbandt minnehøytiden med Guds rike. Det var meget passende at han gjorde det, for den død som han i trofasthet led, tjente først og fremst til å hevde Jehova Guds, ’evighetens Konges’, universelle overherredømme. (Åp. 15: 3, NW) Ved å bevare sin trofasthet like til døden viste han seg verdig til å være den evige arving til kong David, som Gud hadde inngått en pakt med om et evig rike. (2. Sam. 7: 1—29; 2. Krøn. 13: 5, 8; Luk. 1: 31—33; 22: 29, 30) Dette er noe som tydelig framgår av evangelieskribenten Lukas’ beretning om påskemåltidet i år 33. Vi leser der:

«Da tiden var inne, gikk Jesus til bords sammen med apostlene. Og han sa til dem: ’Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider. For jeg sier dere: Aldri skal jeg spise det mer før det har fått sin fullendelse i Guds rike.’ Så tok han en kalk, bad takkebønnen og sa: ’Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.’

Så tok han et brød, takket, brøt det, gav dem og sa: ’Dette er [betyr, NW] mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.’ Likeså tok han kalken etter måltidet og sa: ’Denne kalk er [betyr, NW] den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere.’» — Luk. 22: 14—20.a

De to begrene med vin som Jesus ifølge beretningen brukte, var de to siste av de fire begre med vin som ifølge tradisjonen ble drukket av alle som tok del i påskemåltidet i det første århundre. De var altså det tredje og det fjerde beger. Det tredje beger ble drukket etter at deltagerne hadde spist påskelammet og det usyrede brød. Det ble kalt «velsignelsens beger» fordi det ble uttalt en velsignelse over det. (1 Kor. 10: 16) Jesus «takket» Gud for begeret før han delte dets innhold med apostlene. Under Jesu ledelse ble påsken således feiret i samsvar med det som var skikk og bruk den gang. Han endret eller avbrøt ikke seremonien for å føye noe nytt til den. Som jøde overholdt han dermed loven.

Men da påskemåltidet var blitt holdt i samsvar med Moseloven, sto det Jesus fritt å innstifte det nye aftensmåltidet, som skulle holdes til minne om hans forestående død, som skulle inntreffe den samme påskedagen. På bordet sto det fremdeles usyret brød og det fjerde beger. Etter at dette begeret var drukket, ble «lovsangen» sunget, det vil si Salmene 115 til 118, som hørte med til de såkalte Hallel-salmene. Det ble derfor kalt «lovprisningens beger». — Se Vagttaarnet for april 1921, side 57, under overskriften «Lovprisningens kalk»; også Meyers Critical and Exegetical Handbook to the Gospel of Matthew, sidene 465 og 466, under vers 27; og The Jewish Encyclopædia under Passover, Seder og Arba Kosoth (Four Cups).

Apostelen Matteus var sammen med Jesus denne påskeaftenen, og hans beretning begynner etter at «velsignelsens beger» var blitt drukket:

«Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: ’Ta dette og ét det! Dette er [betyr, NW] mitt legeme.’ Og han tok en kalk, takket, gav dem og sa: ’Drikk alle av den! For dette er [betyr, NW] mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse. Og det sier jeg dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.’ Da de hadde sunget lovsangen [Salmene 115 til 118 av Hallelsalmene], gikk de ut til Oljeberget.» — Matt. 26: 26—30.

Da de trofaste apostlene drakk det fjerde beger, «begeret etter aftensmåltidet» (Luk. 22: 20, Ferrar Fentons overs.), var det ifølge Jesu ord i symbolsk forstand blod de drakk, Jesu blod. (Luk. 22: 20) Trass i at de var jøder og underlagt Moseloven, virket ikke dette frastøtende på dem. (Sal. 16: 4) Jesus hadde forberedt dem på dette ved det som han sa til dem ved en tidligere anledning. Det var kort tid før påsken i år 32, dagen etter at han på mirakuløst vis hadde bespist en stor mengde tilhørere med noen få brød og fisker. (Joh. 6: 4) Apostelen Johannes sier:

«Jesus svarte: ’ . . . Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brød, skal leve til evig tid. Og det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden.’

Nå ble det en strid mellom jødene, og de sa: ’Hvordan kan han gi oss sitt legeme å spise?’ Jesus sa da til dem: ’Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk. . . . Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved meg. Dette er det brød som er kommet ned fra himmelen, ikke det fedrene spiste, de som døde. For den som spiser dette brød, skal leve i all evighet.’ . . .

Mange av disiplene som hørte det, sa da: ’Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?’ . . .

Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring sammen med ham.»

Men apostelen Peter holdt seg til Jesus og sa: «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» — Joh. 6: 43—69.

Ved denne anledning talte ikke Jesus til disse omskårne israelittene om at de kunne oppnå «evig liv» som mennesker på en paradisisk jord under hans tusenårige rike. Nei, han talte om den samme muligheten som han ga apostelen Peter og hans medapostler ved hjelp av «det evige livs ord». Det var muligheten til å få ’livet i seg’, å oppnå iboende liv sammen med Kristus i himmelen. (Joh. 6: 53) Ved å herske sammen med ham i himmelen kunne de formidle de livgivende goder av hans offer til menneskene.b

Disse jødene hadde ønsket å «føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge», en konge som skulle sitte på Davids trone. Men Jesus ville heller at hans Far skulle gjøre ham til konge i himmelen. (Joh. 6: 15, 61, 62) Disse jødene var underlagt lovpakten som var inngått ved mellommannen Moses. Hensikten med denne lovpakten var at den skulle lede jødene til Kristus, slik at de kunne bli «et kongerike av prester» sammen med ham. — 2. Mos. 19: 5, 6; Gal. 3: 24, 25.

I den samtalen som er gjengitt i Johannes 6: 52—65, talte Jesus derfor ikke om at menneskene i sin alminnelighet billedlig talt skulle drikke hans blod og spise hans kjøtt i hans tusenårige rike. Han talte om troende mennesker som han skulle føre inn i den nye pakt. (Jer. 31: 31—34; Åp. 20: 4—6) Disse skulle bli åndelige israelitter. Det er grunnen til at Jesus sa til sine israelittiske apostler da han innstiftet «Herrens aftensmåltid»: «Denne kalk er [betyr, NW] den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere.» (Luk. 22: 20; 1. Kor. 11: 20, 25) Eller ifølge Matteus 26: 27, 28: «Drikk alle av den! For dette er [betyr, NW] mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.» De 11 trofaste apostlene, som tok imot det usyrede brødet og begeret med vin fra Jesu hånd denne påskeaftenen i år 33, ble ført inn i den nye pakt på pinsedagen, den 52. dagen etter påsken.

MINNEHØYTIDEN OG RIKET

Den gamle lovpakten, som gjorde det mulig for jødene å kunne bli «et kongerike av prester», tjente som en tuktemester som ledet bare en levning til Kristus, for selv om Israels mange jøder var blitt kalt eller innbudt, var det bare noen få som ble utvalgt. (Matt. 22: 1—14; Rom. 9: 27—29; 11: 5) Men den nye pakt frambringer det som Peter kalte «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom». — 1. Pet. 2: 9.

Jesus Kristus kan således føre dem inn i en pakt med ham selv om et rike. (Luk. 22: 28—30, NW; Åp. 20: 4—6) ’Det himmelske Jerusalem’ har derfor større grunn til å glede seg enn det jordiske «Jerusalem», som var underlagt lovpakten. Hvorfor det? Fordi Guds «kvinne», den himmelske «mor», som frambringer åndelige barn for sin «mann», frambringer ikke bare en levning av vordende arvinger til Riket, men alle Kristi 144 000 medarvinger. — Gal. 4: 21—31; Jes. 54: 1.

Det er Guds åndelige sønner, de åndelige israelitter som er tatt inn i den nye pakt, som har fått påbud om å ta del i Herrens aftensmåltid for å minnes hans død. Apostelen Paulus sammenligner disse åndelige israelitter med det han kaller «Israel etter kjødet». (1. Kor. 10: 18, EN) Det bokstavelige alter som det ble frambåret offer til Gud på, ble kalt «[Jehovas] bord». Når israelittene spiste av fellesskapsofferne som ble ofret til Gud, hadde de fellesskap med ham, for han var representert ved alteret. (Mal. 1: 7, 8) Det bordet hvor det usyrede brød og begeret med vin står under Herrens aftensmåltid, kan på lignende måte omtales som «Jehovas bord». (NW) De åndelige israelitter som nyter disse emblemene under minnemåltidet, har således fellesskap med Jehova. De har fellesskap både med ham og med hverandre. — 1. Kor. 10: 18—21; 11: 25.

Begeret med vin, som symboliserer «paktens blod», blir også ved minnemåltidet omtalt som «Jehovas beger». (NW) Når de åndelige israelitter drikker av dette begeret, har de fellesskap med Jehova når det gjelder Kristi blod, som gjør den nye pakt gyldig. Ved denne handling viser de åndelige israelitter at de tilber Jehova som sin Gud, og at de ikke driver avgudsdyrkelse ved å tilbe en demon som gud. Jehova anerkjenner Kristi blod som det som setter den nye pakt i kraft. De som drikker av minnemåltidets beger, anerkjenner på lignende måte Kristi blod som det liv som han ga som et offer for dem, for at de kunne oppnå Guds tilgivelse for sine synder gjennom denne pakt.

Selv om minnemåltidets beger var et symbol på at Jesus skulle lide offerdøden ved å utgyte sitt livsblod, takket han Jehova for det. Etter at Jesu disipler hadde drukket dette beger med vin, sang også både han og de den siste delen av Hallel-salmene (eller lovsangene), nemlig Salmene 115 til 118. (Matt. 26: 27—30) Når minnehøytiden feires, uttaler derfor de som har del i den nye pakt, en velsignelse over dette begeret. Det er «velsignelsens beger» fordi Jehova velsignet det. Vi leser:

«Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har alle del i det ene brød.» — 1. Kor. 10: 16, 17.

IAKTTAGERE VED MINNEEHØYTIDEN

Det finnes fremdeles en levning eller rest av de åndelige israelitter på jorden. De som utgjør den, er lemmer på Kristi åndelige «legeme». I de senere år har de innbudt andre til å overvære den årlige minnehøytiden som vitner eller iakttagere. Jonadab, den israelittiske kong Jehus venn, var et forbilde på disse innvigde, får-lignende menneskene. (2. Kong. 10: 15—23; Jer. 35: 1—16) Siden 1935 har Jesus Kristus, den gode hyrde, ført en ’stor skare’ av slike vår tids «Jonadabvenner» eller «andre får» sammen med den åndsavlede rest av sitt åndelige «legeme». Men det var først i Vagttaarnet for 15. mars 1938 at en kunne lese følgende innbydelse:

« . . . Den 15. april etter kl. 18.00 bør enhver krets av de salvede samles og feire minnehøytiden, og deres medarbeidere, Jonadabvennene, bør også være til stede. Emblemene må være usyret brød og ekte rød vin.» — Side 96, under «Minnehøytiden».

Disse «andre får», som ikke hører til samme «sti» som den «lille hjord», overvar minnehøytiden som iakttagere, ikke som deltagere. — Joh. 10: 16, EN; Luk. 12: 32; se Vagttaarnet for 15. mars 1938, side 91.

Fra da av har de «andre får», som nå har vokst til en ’stor skare’, hvert år vært til stede ved feiringen av minnet om Kristi død. Og det med rette. Selv om de ikke drikker av det beger som symboliserer Kristi blod, sier Åpenbaringen 7: 14 at de «har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod». Åpenbaringen 7: 9, 10 viser at de også tilskriver Gud og Lammet, Jesus Kristus, sin frelse.

I år vil alle innvigde, døpte «andre får» komme sammen med levningen eller resten av den «lille hjord» etter solnedgang den 11. april for å feire Herrens aftensmåltid. Ettersom den tid nærmer seg da den herliggjorte Herren Jesus vil føre denne resten hjem til dens himmelske bolig, vil den ’store skare’ av de «andre får» ikke få anledning til å overvære denne høytid stort lenger.

[Fotnoter]

[Bilde på side 8]

«Brød» — Luk. 22: 19 «Velsignelsens beger» — Luk. 22: 17 «Lovprisningens beger» — Luk. 22: 20