Spørsmål fra leserne

● Annen Samuel 8: 13 sier at David slo edomittene i Saltdalen, men 1. Krønikebok 18: 12 tilskriver Absjai denne bedriften, og Salme 60: 2 sier at Joab tildelte fienden dette nederlaget. Hva er grunnen til dette?

De tre beretningene forteller tydeligvis om edomittenes nederlag sett fra forskjellige synsvinkler. I 2. Samuel tilskrives seieren David fordi han var kongen, øverstkommanderende for den israelittiske hæren og den som ga fullmakt til å innlede slaget. Ettersom Joab var den fremste generalen, blir han tilskrevet æren for seieren i Salme 60: 2. Absjai tjente som en hærfører for en hæravdeling under Joab og hadde uten tvil en viktig andel i det militære felttoget. Dette kan forklare hvorfor seieren tilskrives ham i beretningen i Krønikebøkene. Det er således ingen uoverensstemmelse mellom beretningene. Selv i dag er det vanlig å gi æren for en bestemt gjerning til den som står bak den, eller til den som har en viktig andel i at den blir utført på en vellykket måte.

● Er de kristne forpliktet til å oppgi og betale skatt av biinntekter og av drikkepenger?

Det grunnleggende svar er det samme i dag som den gang Jesus besvarte et skattespørsmål: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» (Matt. 22: 17—21) Hvis landets lov krever at en arbeidstager skal betale inntektsskatt av det han tjener, så betaler de kristne det.

I mange land mottar myndighetene en oppgave fra arbeidsgiverne som viser hva arbeidstagerne tjener. Arbeidstagerne blir trukket i lønn for skatt etter oppgitte satser. Oppgjør med myndighetene er her vanligvis en kurant sak. Hvis en kristen på grunn av sin årsinntekt må betale mer i skatt enn han er blitt trukket for, så gjør han det. Det kan også være at han, kanskje på grunn av at han har krav på visse fradrag, er blitt trukket for meget i skatt. Da er det han som har krav på tilbakebetaling.

Noen, for eksempel de som er selvstendig næringsdrivende, må imidlertid selv oppgi hva de tjener, og selv sørge for å betale sin skatt. Det kan også tenkes at en arbeidsgiver har foretatt skattetrekk i en persons lønn for hans faste arbeid, men ikke for tilfeldige jobber som vedkommende har hatt, og som han selv står ansvarlig for å betale skatt av. Etter en overskrift i New York Times for 15. januar 1978 å dømme betaler ikke alle slike skatter. Det sies: «Ikke oppgitt arbeid koster sannsynligvis USA milliarder i form av tapte skatteinntekter og skader planleggingen.»

Hva som anses som inntekt underlagt beskatning, er et omfattende begrep og varierer sterkt fra land til land. I noen land kreves det ikke at en betaler skatt av mindre inntekter som ikke overskrider et visst samlet beløp.a Hvis disse inntekter derimot er biinntekter og en har et fast arbeid, må en ifølge loven vanligvis oppgi alt og betale inntektsskatt av det hele. I noen land blir til og med drikkepenger, som for eksempel gis til kelnere, betraktet som skattbar inntekt.

Hvordan berører så dette den enkelte kristne arbeider? Det blir hans ansvar å gjøre seg kjent med landets skattelover, være ærlig og betale den inntektsskatt som kreves av ham. Apostelen Paulus skrev: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. . . . gjør det gode, og du skal få ros av dem [myndighetene]. . . . Gjør du det onde, har du grunn til å være redd. Det er jo ikke for ingen ting at den bærer sverd. Den er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å underordne seg, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. . . . Oppfyll deres forpliktelser mot alle. Betal skatt til den som skal ha skatt.» —  Rom. 13: 1, 3—5, 7.

De kristne innser visdommen i det som sies her. De unngår derved at det blir reist påtale mot dem. Og de kan ha en god samvittighet — i sannhet et stort gode. Den tidligere omtalte avisartikkelen siterer en uttalelse av en representant for myndighetene som viser hvilket omfang unndragelse av inntektsskatt har: «Hvor utbredt det er, er noe bare Gud vet.» Det er sannsynlig at denne embetsmannen bare benyttet seg av en vanlig talemåte. Sanne kristne er imidlertid klar over at Gud, som ser alt, vet når en arbeider snyter på skatten med hensikt ved for eksempel å utføre arbeid uten å oppgi det. Kristne arbeidere legger vinn på å være ærlige i alle ting, også når det gjelder å betale sin skatt, slik at de kan ha en ren samvittighet. — Hebr. 13: 18.

Det som Paulus sa angående ros, passer også. Jesu etterfølgere er ofte blitt rost av embetsmenn for sin ærlighet hva det å betale skatt angår. Det skjedde blant annet i forbindelse med et afrikansk land som forfulgte Jehovas vitner fordi de ikke sluttet seg til det politiske parti som satt med makten. Da regjeringen i et forsøk på å forsvare sin handlemåte overfor offentligheten kom med den anklagen at vitnene ikke betalte sin skatt, visste tenkende mennesker verden over bedre, fordi de er klar over at det ikke stemmer med vitnenes måte å være på. Angående denne forfølgelsen skrev dr. K. Jubber nylig: «I samsvar med sin kristne tro betaler Jehovas vitner sin skatt, adlyder loven, er samvittighetsfulle arbeidere, . . . Selskapet Vakttårnet oppmuntrer ikke sine medlemmer til å unnlate å betale skatt. Tvert imot — Selskapet synes å oppmuntre til samarbeid hva dette angår.» — Social Compass, XXIV/1 1977, sidene 128, 130.

Det Jesus sa angående betaling av skatt, er det råd de kristne bør følge. Det betyr ikke at andre kan blande seg opp i en annens affærer på grunn av mistanke om at vedkommende ikke er ærlig hva dette angår. Vi tror at de kristne vil være samvittighetsfulle når det gjelder å rette seg etter keiserens krav. I all ærlighet og på grunn av et ønske om å ha en god samvittighet gir de keiseren den inntektsskatt han gjør krav på.

[Fotnote]