Hvordan det er til gagn for deg å jage etter gudsfrykt
«Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning.» — 1 Tim. 6: 6.
1. Bare hvem er i stand til å leve i gudsfrykt, og hva oppnår de?
BARE de som virkelig kjenner Gud, og som handler i samsvar med sin kjennskap til ham, er i stand til å tilbe ham på rette måte. Bare de kan sies å leve i «gudsfrykt». Det er til evig gagn for et menneske å leve på en slik måte. «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning,» skrev apostelen Paulus til den unge kristne tilsynsmannen Timoteus. (1 Tim. 6: 6) «Gudsfrykten er nyttig til alt; den har løfte for det liv som nå er, og for det som kommer.» (1 Tim. 4: 8) Legg merke til at Paulus ikke sier at gudsfrykten bare vil bli belønnet i framtiden, men at den også gir «stor vinning» og er «nyttig» nå.
2. Hva sier 1 Timoteus 3: 16 angående gudsfrykt?
2 Hva er egentlig «gudsfrykt»? Det finnes ikke noe bedre svar på dette spørsmålet enn det eksempel som ble satt av en som viste gudsfrykt til fullkommenhet. Bibelen omtaler et menneske som satte et slikt eksempel. I 1 Timoteus 3: 16 leser vi: «Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet.» Hvem var dette menneske, og hvordan ble denne hemmelighet åpenbart i forbindelse med ham?
3. a) Hvilket spørsmål angående gudsfrykt oppsto for omkring 6000 år siden, og hvorfor? b) På hvilken måte var svaret på dette spørsmålet en «hemmelighet»?
3 For omkring 6000 år siden oppsto dette spørsmålet: Hvilket menneske kan legge fullkommen gudsfrykt for dagen? Dette spørsmålet oppsto fordi det første menneske, Adam, begikk en respektløs handling. Adam var fullkommen og sto i gjeld til sin Skaper, men til tross for dette brøt han Guds lov og unnlot derved å vise sin himmelske Far den kjærlighet, respekt og hengivenhet han fortjente. I og med at Adam ved sin ulydighet tapte sin fullkommenhet, kunne han bare avle syndige barn, som var ute av stand til å bevare en fullkommen gudsfrykt. Men Jehova Gud visste likevel at han kunne sette et fullkomment menneske på jorden som ville være i stand til å gjøre det. Svaret på hvem som kunne vise gudsfrykt på en fullkommen måte, var en hellig hemmelighet, en hemmelighet bare Gud kjente, helt fram til dette menneske trådte fram på den jordiske skueplass. Andre skriftsteder viser tydelig at denne hemmelighet dreier seg om Guds Sønn, som «ble åpenbart i kjød» som mennesket Jesus. (Joh. 1: 14; 1 Joh. 4: 2, 3) Hele Jesu Kristi livsløp som et menneske som holdt seg lojalt til sin Gud og Far, er derfor en tydelig demonstrasjon av gudsfrykt. Hvis vi legger oss på hjerte den lærdom som er knyttet til denne «hemmelighet», kan det være til stor nytte for oss både nå og i framtiden.
4. Når vi tenker over hvordan det gikk med Adam, hva lærer vi da om følgene av å unnlate å legge gudfryktighet for dagen?
4 Når vi tenker over hvordan det gikk med Adam, kan vi tydelig se at det ikke er til noe gagn å slutte å følge en gudfryktig handlemåte. Adam tapte sitt fullkomne menneskelige liv og alle de rettigheter og framtidsutsikter som var forbundet med det fordi han forsømte å akte og ære sin Gud og Far. Han kunne ikke lenger glede seg over å stå i et nært forhold til sin himmelske Far. Han nøt ikke lenger godt av Guds ledelse og veiledning. Hans samvittighet var ikke lenger ren. Den eneste arv han kunne gi sine barn, var ufullkommenhet og død. Han ble drevet ut av det vakre paradis som hadde vært hans hjem mens han var fullkommen, og han ble avskåret fra å vende tilbake dit. — 1 Mos. 3: 8, 17—19, 24.
5. Vant Jesus Kristus noe på å holde fast ved sin gudsfrykt?
5 Men hva med Jesus Kristus? Tapte han noe på å holde fast ved sin gudsfrykt? Det var naturligvis ikke lett for ham å gjøre det. Verden hatet ham for det. Han ble spottet, han led fysisk overlast, og han ble til slutt naglet til en henrettelsespel som en forbryter av verste slag. (Joh. 15: 18; 1 Pet. 2: 23, 24) Ikke desto mindre var det til stort gagn for ham å følge en gudfryktig handlemåte. Han bevarte en ren samvittighet, fikk hjelp og veiledning av sin Far og kunne glede seg over hans anerkjennende uttalelser. Tre ganger fikk Jesus Kristus høre sin Fars røst gi uttrykk for en godkjennelse av hans handlemåte. (Matt. 3: 17; 17: 5; Joh. 12: 28, 29) Han fikk erfare at hans Far støttet ham og satte ham i stand til å utføre mirakler, tegn og undergjerninger. (Ap. gj. 2: 22) Da Jesus Kristus motsto Djevelens fristelser, ’kom engler til ham og tjente ham’. (Matt. 4: 11) Og den siste kvelden før han døde, fikk han oppleve at en engel «åpenbarte seg for ham og styrket ham». (Luk. 22: 43) Fordi Sønnen var trofast helt inntil døden, reiste Jehova Gud ham opp igjen og skjenket ham udødelig himmelsk liv som en storslagen belønning. Apostelen Paulus skrev under inspirasjon: «Derfor har óg Gud høyt opphøyd ham og gitt ham det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden [i graven, men med en oppstandelse i vente], og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» — Fil. 2: 9—11.
6. Forklar uttrykket «vinning» som blir brukt av Paulus i 1 Timoteus 6: 6.
6 Hvis vi i likhet med Jesus Kristus fortsetter å vise Gud udelt hengivenhet, kan vi være blant dem som oppnår stor vinning nå, og som har utsikt til å få enda større velsignelser i framtiden. Dette vil ikke si at den eneste grunnen vi har til å tjene Gud og etterligne Kristi handlemåte, er et ønske om å høste personlige fordeler. Betydningen av grunntekstens ord for «vinning» i 1 Timoteus 6: 6 hjelper oss til å få et likevektig syn på saken. Uttrykket ble brukt bare to ganger i de kristne greske skrifter, nemlig i 1 Timoteus 6: 5, 6. Dette greske uttrykket (po·ri·smos’, ikke po’risma) kommer fra et gresk verb som betyr «å anskaffe; å tilveiebringe», og det betyr derfor «en anskaffelse, en tilveiebringelse», og derav «et middel til vinning, et ervervsmiddel». Moffatts oversettelse gjengir det med «et utbytteforetagende» og «rikt utbytte». The New English Bible oversetter det med «utbytte».
Den vinning som består i å få tilgivelse for synder
7. Hva åpenbarer Bibelen om vårt behov for å få tilgivelse for synder, og på hvilket grunnlag tilgir Gud oss?
7 Et av de store goder vi oppnår ved å følge en gudfryktig handlemåte, er at vi får tilgivelse for våre synder. Dette er noe Jesu Kristi sanne disipler først og fremst oppnådde den gang de angret og omvendte seg fra sin tidligere handlemåte, ba Gud om tilgivelse på grunnlag av Jesu offer og deretter framstilte seg for å bli døpt etter å ha innvigd seg til Faderen (Jehova Gud) gjennom Sønnen (Jesus Kristus) i Faderens, Sønnens og den hellige ånds navn. Men ettersom de er ufullkomne, begår de også synder etter at de er blitt døpt, og de har derfor fortsatt behov for Guds tilgivelse. Apostelen Johannes sier: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» (1 Joh. 1: 8) Men i sitt hjerte ønsker en hengiven Jesu Kristi disippel ikke å synde. Han føler det på samme måte som apostelen Paulus følte det da han skrev: «Jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske.» Derfor angrer han de synder han begår, og ber ydmykt om Guds tilgivelse. På grunn av sin angrende holdning og sin tro på Jesu offers sonende virkning, oppnår han også Guds tilgivelse. — Rom. 7: 22—25; 1 Joh. 2: 1, 2.
8. Hvordan kan vi se på det å gå til Gud i bønn i betraktning av at vi får tilgivelse for våre synder, og hvilken tillit kan vi ha til at han vil bønnhøre oss?
8 Ettersom Jesu Kristi hengivne disipler får tilgivelse for sine synder, kan de glede seg over å ha en ren samvittighet. De stoler tillitsfullt på at Jehova Gud finner behag i deres oppriktige anstrengelser for å leve sitt liv i overensstemmelse med hans ånds ledelse. (Gal. 5: 16—18) De har derfor frimodighet til å gå til Gud med enhver sak i visshet om at han ved sin ånd vil lede dem og hjelpe dem til å bestå de prøver de blir stilt på, og løse problemer de måtte ha. (Luk. 11: 11—13) Apostelen Johannes uttrykte det slik: «Det vi ber om, det får vi av ham; for vi holder hans bud og gjør det som er ham til behag.» — 1 Joh. 3: 22.
9, 10. Hvordan hjelper Gud oss til og med når vi ikke vet hva vi skal be om, ifølge det som står i Romerne 8: 26, 27?
9 Enkelte ganger kan det imidlertid hende at sanne kristne ikke engang vet hva de skal be om i den situasjon de befinner seg i. De er kanskje utsatt for vedvarende forfølgelse. De føler seg kanskje tynget av mange store forpliktelser. Kanskje de har et personlig problem som trykker dem. De vet kanskje ikke riktig hva de skal gjøre. Kanskje forstår de ikke engang hva problemet egentlig består i. Men hvis de står i et godt forhold til Gud, vil de likevel få hjelp. Romerne 8: 26, 27 viser at Guds ånd vil hjelpe dem. Der står det: «I like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp; for vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det; men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige [uuttalte, NW] sukk, og han som ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er; for etter Guds vilje går han i forbønn for de hellige.»
10 Hvordan går det til at Guds ånd i samsvar med dette kommer de kristne «til hjelp» i deres «uuttalte» sukk? Jehova Gud har ved hjelp av sin ånd inspirert mennesker, til å skrive Bibelen, som også inneholder bønner som uttrykker hans vilje og hans syn på forskjellige spørsmål. Han «vet hva Åndens attrå er» eller som det heter i New World Translation, «hva ånden mener», det vil si, betydningen av de ting han lot sin hellige ånd uttrykke gjennom bibelskribentene. Han er også klar over hvilke følelser og behov hans folk har. Han betrakter derfor de inspirerte bønner som bønner hans folk ville ha bedt hvis de bare hadde visst hva de skulle be om, og han besvarer dem. Derved hjelper han sitt folk til å løse sine problemer på en måte som er i overensstemmelse med hans Ord, selv om de ikke på forhånd vet hvilken handlemåte de skal følge. Han lar ikke sine trofaste ’møte noen fristelse som mennesker ikke kan bære’, og han lar dem heller ikke «i stikken». — 1 Kor. 10: 13; 2 Kor. 4: 8, 9, LB.
Beskyttelse mot verdens onder
11, 12. Hvordan blir de kristne bevart mot slike onder som kjønnssykdommer ved at de jager etter gudsfrykt?
11 Når vi jager etter gudsfrykt, oppnår vi ikke bare Guds tilgivelse og hjelp, men vi blir også beskyttet mot verdens onder. I vår tid er det for eksempel slik at kjønnssykdommene feier over verden. De har bredt seg til de fjerneste avkroker på jorden. Problemet med kjønnssykdommene er så alvorlig at dr. Marcolino G. Candau, som arbeider for Verdens helseorganisasjon, kom med denne advarsel (våren 1973): «Det er maktpåliggende å handle raskt, før vi helt mister kontrollen over kjønnssykdommene . . . verden er hjemsøkt av en virkelig epidemi.»
12 Det finnes imidlertid ingen «virkelig epidemi» av kjønnssykdommer blant dem som jager etter gudsfrykt. De forstår at kjønnssykdommer ikke bare er et medisinsk problem — det er først og fremst et moralsk problem. De respekterer følgende ord av Jesus Kristus: «I har hørt at det er sagt: Du skal ikke drive hor. Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» (Matt. 5: 27, 28) Sanne kristne retter seg etter dette budet og vokter seg for å komme opp i situasjoner som kan føre til fristelser. Det at de har bekjempet urette seksuelle lyster, har bidratt til at de har unngått å pådra seg syfilis og gonoré og alle de forferdelige følgene disse sykdommene kan få — blindhet, sterilitet, sinnssykdom og en for tidlig død. Deres gudsfrykt har virkelig beskyttet dem.
13. Hvilken vinning oppnår de som adlyder formaningen om å ’rense seg fra all urenhet på kjød og ånd’?
13 Fordi Jehovas tjenere verdsetter Bibelens formaning om å ’rense seg fra all urenhet på kjød og ånd’, avholder de seg likeledes fra å bruke tobakk, betelnøtter og andre skadelige, vanedannende stoffer. (2 Kor. 7: 1) Deres troskap mot Guds Ord har også beskyttet dem mot alkoholismens ødeleggende virkninger. (1 Kor. 6: 9—11) Midler de tidligere kastet bort på skadelige vaner, brukes nå til å sette både enkeltpersoner og deres familier i stand til å være produktive samfunnsmedlemmer til ære for Guds navn og folk. Dette er et «utbytte» de har hatt av å leve i gudfryktighet.
14. Når vi ser hvordan det går med enkelte verdslige mennesker, hvordan kan vi da si at det fører til håndgripelig vinning å leve gudfryktig? Nevn eksempler.
14 Den håndgripelige vinning som gudsfrykten fører til, blir særlig tydelig når vi stiller den opp mot det enorme tap det gir å følge verdens veier. Tenk for eksempel på en pike som har pådratt seg en eller annen kjønnssykdom, eller som har fått sitt liv ødelagt av narkotika. Har hun ikke lidd et stort tap? Hva med hennes foreldre? Hvor mange penger tror du ikke de ville betale for å få sin datter tilbake slik hun en gang var? Det finnes nok ikke et beløp som er så stort at de ikke ville betale det hvis de hadde eller kunne skaffe pengene. Hva med en ektemann som er alkoholiker? Ville han ikke betrakte det som en stor vinning å få tilbake den sunnhet, det gode omdømme og den stilling han har tapt på grunn av sitt alkoholmisbruk? Ville ikke hans kone være villig til å ofre mange penger for å oppnå at hennes mann ble et godt og ansvarsbevisst familieoverhode? Jo, mennesker i verden ville gi meget for å oppnå den vinning for seg selv eller sine pårørende som gudsfrykt gir allerede nå.
Vår gudsfrykt fører til at vi får venner
15. Hvordan får vi sanne venner ved å følge en gudfryktig handlemåte?
15 Det å følge en gudfryktig handlemåte fører også til at vi får virkelige venner. De som først og fremst er sanne kristne menneskers venner, er Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus. Som Jesus sa til sine 11 trofaste apostler: «Jeg kaller eder ikke lenger tjenere; for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør; men eder har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort eder.» (Joh. 15: 15) Vi er også hverandres venner. De som kjenner Gud og Kristus, er venner som svarer til denne beskrivelsen i Ordspråkene 17: 17: «En venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød.» Bare blant dem som jager etter gudsfrykt i den sanne kristne menighet, kan du finne slike venner. Det er ingen rasemessige, sosiale eller økonomiske skillelinjer i menigheten. Alle som tilhører menigheten, er «brødre» og «søstre». (Matt. 23: 8) Hvor du enn reiser her på jorden, vil du finne virkelige venner blant dem som er gudfryktige. Slike venner er mennesker som du kan betro dine eiendeler og dine følelser. De er villige til å gi av sin tid, sine krefter og sine midler for å hjelpe og oppmuntre deg. Dessuten finnes det kvalifiserte menn i alle Jehovas folks menigheter som er oppriktig interessert i alle som er knyttet til menigheten, og særlig i deres åndelige ve og vel, og disse menn er villige til og ivrige etter å sørge for at de enkelte får sine behov dekket.
«Med nøysomhet»
16. Hva trenger vi ifølge 1 Timoteus 6: 6 for å bevare den vinning som følger med et liv i gudsfrykt?
16 Det er sikkert at det er til stor vinning for oss å følge en gudfryktig handlemåte. Allerede nå er denne vinning altfor dyrebar å miste. Vi bør derfor være interessert i å bevare den. Dette kan vi først og fremst gjøre ved å fortsette med å være nøysomme eller tilfredse og virkelig sette pris på de tallrike goder vi har. Det er verdt å merke seg at apostelen Paulus forbandt gudsfrykt med nøysomhet eller tilfredshet da han sa: «Ja, gudsfrykt med nøysomhet [ «tilfredshet», Common Bible] er en stor vinning.» — 1 Tim. 6: 6.
17. Hvordan kan det være til skade for oss åndelig sett å bli misfornøyde?
17 Hvis vi skulle komme til å bli misfornøyde og tape verdsettelsen av de velsignelser vi har fått ved å leve gudfryktig, kunne vi også komme til å tro at vi vil oppnå større vinning ved å følge en annen handlemåte. Det kan for eksempel tenkes at et menneske slutter å innta den holdningen som er omtalt i 1 Timoteus 6: 8: «Når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye.» Han kan komme til å se med misunnelse på andres velstand og bli fullstendig opptatt med å skaffe seg materielle ting. Dette kan åndelig sett være svært fordervende og til slutt kanskje føre til at vedkommende taper sitt gode forhold til Gud. Paulus pekte på denne faren da han skrev: «De som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» — 1 Tim. 6: 9, 10; se også Hebreerne 13: 5.
18. a) Hva bør ikke få være bestemmende for vår tilfredshet? b) Hva bør de kristnes tilfredshet være basert på, slik tilfellet var med apostelen Paulus?
18 Vi må også passe oss så ikke de forholdene vi lever under, får bli bestemmende for om vi er tilfreds eller ikke. Apostelen Paulus er et utmerket eksempel for oss i denne henseende. Han forklarte det slik: «Jeg har lært å nøyes med det jeg har; jeg vet å leve i ringe kår, jeg vet også å ha overflod; i alt og i alle ting er jeg innvigd, både å mettes og å sulte, både å ha overflod og å lide trang.» (Fil. 4: 11—13) Legg merke til at Paulus’ tilfredshet var konstant. Han tenkte ikke som så: ’Jeg vil være tilfreds når jeg har rikdom, en betydningsfull eller fremtredende stilling eller noe i den retning.’ Hans tilfredshet var basert på hans forhold til Jehova Gud og Jesus Kristus, på at han kjente dem og var kjent av dem. Dette er det eneste pålitelige grunnlag for tilfredshet.
19. Hvorfor er det farlig å la materielle ting eller vårt forhold til mennesker få virke bestemmende på var tilfredshet?
19 I denne verden er det ikke noe annet som er virkelig stabilt. Døden kan berøve oss kjære slektninger og venner. Ulykker eller sykdom kan gjøre oss selv eller våre kjære hjelpeløse og vanføre. Det vi eier, kan bli stjålet eller ødelagt. Hvis vi lar materielle ting eller en stilling eller vårt forhold til noe menneske være det virkelige grunnlag for vår tilfredshet, kan vi derfor risikere å bli dypt skuffet. En slik skuffelse kan til og med få en til å komme med anklager mot Gud og resonnere på samme feilaktige måte som Asaf: «Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld.» (Sl. 73: 13) Hvis en som begynte å resonnere slik, ikke kom på bedre tanker, kunne det føre til at han holdt opp med å jage etter gudsfrykt.
20. Hva kan vi gjøre for å bevare vår tilfredshet?
20 Vi bør alltid være på vakt, slik at ikke denne verden, dens holdninger, dens materialisme og dens veier får anledning til å tære bort vår tilfredshet. Derfor er det bra å ta seg tid til å tenke i takknemlighet over den store vinning vi har oppnådd siden vi begynte å jage etter gudsfrykt. Ettersom vi har kommet i et godkjent forhold til Gud, bør vi føle det på samme måte som salmisten: «Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder; vi vil mette oss med de gode ting i ditt hus, ditt hellige tempel.» (Sl. 65: 5) Hvor tåpelig det ville være å oppgi dette bare fordi alt ikke gikk slik vi skulle ønske det!
21, 22. a) Hvilken framtidig vinning vil bli dem til del som lever gudfryktig? b) Hva kan vi gjøre for ikke å gå glipp av disse goder?
21 Husk også at gudsfrykten ’har løfte for det liv som kommer’. (1 Tim. 4: 8) De av Kristi salvede brødre som ennå befinner seg på jorden, ’har ikke bare i dette liv satt sitt håp til Kristus’. De ser fram til den store belønning å få herske med ham i himlene i tusen år. (1 Kor. 15: 19, 50—54; Åpb. 20: 6) En stadig voksende «stor skare» mennesker som har sluttet seg til disse salvede, har også et strålende håp. De ser fram til den forestående «store trengsel» som skal befri jorden for alle som ikke vil «kjenne Gud» som hans godkjente tjenere. De som lojalt tjener Gud sammen med Kristi åndelige brødre, har det håp at de skal få leve evig på en renset jord hvor det ikke finnes smerte, sykdom og alderdomssvakhet, og dette håp vil bli virkeliggjort enten ved at de får en oppstandelse fra de døde, eller ved at de får overleve trengselen. Da skal jorden bli «full av [Jehovas] kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn», og dette blir ikke bare en teoretisk kunnskap, men kunnskap som blir omsatt i praksis, slik at Guds vilje blir gjennomført. — Es. 11: 9; 2 Tess. 1: 6—10; Åpb. 7: 9—17; 21: 3—5.
22 Ja, de som fortsetter å jage etter gudsfrykt, har virkelig store velsignelser i vente! Måtte vi som bestreber oss på å leve gudfryktig, aldri la noe få oss til å glemme hvor ubeskrivelig verdifullt det er at vi er blitt kjent av Gud og Kristus som deres godkjente tjenere. Måtte vi fortsette å være på vakt mot alt som kan berøve oss vår tilfredshet. Måtte vi alltid ha Jesu Kristi fullkomne eksempel klart for oss. «La oss løpe med utholdenhet i det løp som vi har foran oss, idet vi ser oppmerksomt på var tros Hovedformidler og Fullender, Jesus. På grunn av den glede som ble satt foran ham, utholdt han en torturpel med forakt for skammen, og har satt seg ned ved høyre side av Guds trone. Ja, gi nøye akt på ham som har utholdt en slik motsigelse av syndere imot deres egne interesser, for at dere ikke skal bli trette og gi opp i deres sjeler.» — Heb. 12: 1—3, NW.