Spørsmål fra leserne

• Hvorfor utgir ikke Selskapet Vakttårnet noe forenklet stoff som foreldre kan bruke når de lærer barna bibelske sannheter? — Spørsmålet er basert på en rekke brev fra leserne.

Jehova Gud pålegger foreldrene ansvaret med å undervise sine egne barn: «Og disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.» (5 Mosebok 6: 6, 7) Lignende påbud blir gjentatt mange andre steder. (1 Mosebok 18: 17—19; 5 Mosebok 4: 9, 10; 11: 19—21; Sl. 78: 1—8; Es. 38: 19) Kristne foreldre er underlagt dette samme prinsipp. Etter å ha oppfordret barna til å være lydige mot sine foreldre, sier apostelen Paulus videre: «Og dere, fedre, irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og myndige råd.» — Ef. 6: 4, NW.

Det er sant at Jehova innsatte et presteskap da han ga Loven, og at medlemmene av dette skulle undervise folket. (Mal. 2: 7) Det er også sant at da lovpakten ble avskaffet og kristendommen innført, ble det sørget for et nytt presteskap som skulle tjene lydige mennesker, og deriblant en organisert «tro og klok slave»-klasse som fikk i oppdrag å «gi dem føde i rette tid». Det menes her åndelig føde. (Matt. 24: 45—47; Hebr. 3: 1; 1 Pet. 2: 9; Åpb. 20: 6, NW) Men vi kan ikke ut fra dette trekke den slutning at den «tro og kloke slave»-klassen må utgi spesielle bøker for barn. Prestene i Israel skrev ikke spesielle bokruller som barna skulle studere. Guds lov gjorde ikke noen foranstaltninger til spesialundervisning for grupper av barn atskilt fra de voksne. Unge og gamle kom sammen for å få undervisning i fellesskap. (5 Mos. 31: 10—13) Det er på samme måte i dag. Den «tro og kloke slave» serverer den åndelige føde og arrangerer forskjellige slags menighetsmøter for å gjøre føden tilgjengelig for alle, både unge og gamle. Og akkurat som foreldrene i Israel måtte innprente seg disse tingene for senere å kunne fortelle barna sine om dem, må foreldrene i dag forenkle sannheten og gjøre den lettere forståelig for sine barn. Hverken prestenes instruksjon i Israel eller det den «kloke slave» skaffer til veie for den teokratiske organisasjon i dag, var eller er utelukkende beregnet på barn.

Ingen av Bibelens seksti-seks bøker ble skrevet spesielt for barn. Fra barndommen av ble Timoteus undervist av sin mormor Lois og sin mor Eunike’ — ikke fra en eller annen lærebok for barn, men fra den hellige skrift. (2 Tim. 1: 5; 3: 15) Det forbilledlige teokrati i Israel skaffet ikke til veie noe forenklet studiemateriale for barna. Slike tiltak ble heller ikke gjort i Jesu og apostlenes dager. Det er heller ikke nødvendig nå. Det er foreldrenes gudgivne plikt å gjøre sannheten tilgjengelig for sine barn. Foreldrene har også nytte av det. Det vil få dem til flittig å studere Bibelen selv, for en må selv være grundig inne i stoffet for å kunne legge det fram for andre på en enkel og lettfattelig måte. Denne samme kunnskapen kan med fordel benyttes på feltet, for dem man støter på der, er som barn når det gjelder kunnskap, om ikke av år. Det ville være fornuftig om foreldrene holdt faste studier med sine barn og brukte biartiklene i Vakttårnet. Artiklene bør leses og drøftes etter spørsmål- og svarmetoden. Når barna får bruke samme studiemateriale som de voksne, vil de føle seg mer som en del av organisasjonen, og ikke som en atskilt, underlegen gruppe.

Foreldre og andre voksne som mener at barna er for små til å lære alvorlige ting, skulle merke seg følgende uttalelse, hentet fra en brosjyre som ble utgitt i år, og som behandler nødvendigheten av å gi barna religiøs undervisning på et meget tidlig stadium i deres liv: «Pedagoger påstår at intet barn er for lite til å lære. De påstår faktisk at barna lærer like meget de første tre årene som i hele livet for øvrig!» Lærer de seg ikke et meget vanskelig språk i sine første leveår? Glem ikke hvor vanskelig det er selv for en voksen å lære seg et nytt språk. Undervurder ikke barnas oppfattelsesevne. Du vil bli forbauset over hva de kan fatte, selv av ting som du mente var umulig for dem å forstå.

Foreldrene går fra dør til dør og gjør seg stor møye med å forenkle budskapet og gjøre det lett forståelig på hjemme-bibelstudiene. Hvorfor skulle de ikke glede seg over å gjøre det samme for sine egne barn? Det er foreldrenes privilegium, de skulle verdsette det de skulle ikke ønske at noen annen skulle overta det. Foreldre bor sammen med sine barn, de snakker med dem, og de gjør mange av hverdagslivets problemer lettere forståelig for dem. Hvorfor ikke gjøre det samme når det gjelder sannheten? Finnes det noe som er vi viktigere? Hold faste studier med dem, og bruk Vakttårnets publikasjoner og Bibelen.

Betyr dette at vi ikke skal holde studier på feltet med andre barn enn våre egne? Nei, hvis vi holder et hjemmebibelstudium hos mennesker som har barn, så bør vi oppmuntre disse barna til å være til stede og til å delta. Hvis noen barn vil studere selv om deres foreldre ikke vil, og hvis foreldrene ikke har noe imot at deres barn studerer sammen med oss, bør det holdes slike studier. Vi ønsker ikke å holde spesielle ungdomsmøter i likhet med søndagsskoler, men hvis noen barn ønsker å studere sammen med oss og deres foreldre ikke har noen innvendinger imot det, kan vi holde slike studier. Kristus Jesus oppsøkte ikke spesielt barn, men når eldre mennesker kom til ham med sine barn tok han imot dem, og irettesatte dem som ville hindre barna i å komme til ham. (Matt. 19: 14; Mark. 10: 13—16) Vi må derfor under lignende omstendigheter ofre barna den samme oppmerksomhet, ved å bruke de studiebøker som er skaffet til veie; for unge og gamle under ett, og gjøre budskapet så enkelt som forholdene krever.

• Hvordan kan Paulus i betraktning av Jesu instrukser i Matteus 23: 9 omtale seg selv som en åndelig far til korintierne? Se 1 Korintierne 4: 15. — D. A., Illinois.

Paulus skrev til korintierne: «Selv om dere kan ha ti tusen læremestre i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre, for gjennom det gode budskap er jeg blitt deres far i Kristus Jesus.» (1 Kor. 4: 15, NW) Det var Paulus som ga menigheten i Korint det livgivende budskap, og på den måten ble han som en far, eller tjente som en utsending fra den himmelske Far. De lærere som senere kom til, bygde bare på det livgivende grunnlag som Paulus alt hadde lagt. Derfor kalte han enkelte ganger dem som han hadde hjulpet inn på livets vei, for sine barn, for å vise sitt spesielle forhold til dem, sin interesse, sitt ansvar og sin hengivenhet. — 1 Kor. 4: 17; Gal. 4: 19; 1 Tim. 1: 2; 2 Tim. 1: 2; Titus 1: 4; Filem. 10; 3 Joh. 4.

Jehova er ikke desto mindre den store Far og den eneste som bør tiltales på denne måten av alle som erkjenner ham som sin livgiver og forsørger. Kristus vil bli evig far for de «andre får». (Matt. 6: 9; Es. 9: 6) Ingen andre skulle gis slike titler. Paulus brukte ikke betegnelsen «far» som en titel, men som en illustrasjon. Han brukte slektskapsforholdet i en menneskelig familie for å gi et troverdig bilde av sin stilling i forhold til de kristne i Korint. Han blir aldri tiltalt som far Paulus. Peter kaller ham «vår elskede bror Paulus». (2 Pet. 3: 15) Ingen av apostlene ble noensinne kalt for far. Hvis de hadde latt seg kalle for det, ville de ha brutt Jesu påbud: «Og dere skal heller ikke kalle noen på jorden for far, for en er deres Far, han som er i himmelen.» Sammenhengen viser at han påtalte det å gi smigrende titler. (Job 32: 21, 22; Matt. 23: 6—12, NW) Paulus brukte ikke betegnelsen far som en titel til selvopphøyelse, men utelukkende for å vise det forhold han sto i til kristne menigheter og enkeltindivider. Det var derfor ikke et brudd på Matteus 23: 9.

• Hvorfor sier Watchtower for 1. mars 1952 [Vakttårnet for 1. juli 1952] at Korah ble tilintetgjort ved ild? Ble ham ikke oppslukt av jorden? — L. K., Florida.

Når man leser omhyggelig gjennom beretningen, ser man at det tydelig framgår at Korah døde sammen med de 250 med ildkarene og ikke sammen med Datan og Abiram og deres familier. Korah var levitt, og de 250 som var sammen med ham, var også levitter. De ønsket å tilta seg presteskapets plikter som var forbeholdt Arons hus. Datan og Abiram var ikke levitter, men rubenitter. De støttet bare Korah og hans krets og hørte ikke hjemme i flokken av levittiske strebere. Da Moses sendte bud på Datan og Abiram og ba dem møte ved sammenkomstens telt, nektet de å komme, da de ikke ville innrømme at Moses hadde noen rett til å gi dem befalinger. Men Korah og hans 250 menn møtte foran sammenkomstens telt. Det framgår av beretningen at Korah var sammen med dem og ikke sammen med Datan og Abiram: «Så sa Moses til Korah: I morgen skal du og hele din flokk stille eder fram for Herrens åsyn, du og de og Aron! Og I skal ta hver sitt ildkar og legge røkelse på dem, og I skal bære hver sitt ildkar fram for Herrens åsyn, to hundre og femti ildkar, og du og Aron skal og ta hver sitt ildkar.»

Etterat Jehova hadde befalt Moses å holde folket borte fra plassen omkring boligene til Korah og Datan og Abiram, fortsetter beretningen: «Så sto Moses opp og gikk til Datan og Abiram, og de eldste i Israel fulgte ham.» Legg merke til at Korah ikke blir nevnt her; han var ved sammenkomstens telt og fulgte ikke med Moses da denne gikk bort til bostedene. Korah tilhørte kahatittenes familie som hadde fått anvist teltplass sammen med rubenittene, så teltet til Korah kunne utmerket godt ha stått ved siden av teltet til Datan og Abiram. Etterat folket hadde trukket seg bort fra plassen omkring de tre teltene, sto Datan og Abiram med sine hustruer og barn i teltåpningen. Legg igjen merke til at det ikke blir sagt at Korah var til stede: «Da revnet jorden under dem; jorden lukket opp sin munn og slukte dem og deres boliger og alle de folk som hørte Korah til, og alt det de eide.» De menn som hørte Korah til eller støttet ham, ble oppslukt, men det sies ikke at Korah ble det. Han var ikke til stede, han sto foran sammenkomstens telt sammen med de 250 levittiske opprørerne. Korah må ha blitt gjort ende på sammen med de 250: «Og det fór ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn som hadde båret fram røkelsen.» Husk at også Korah var med på å bære fram røkelse. — 4 Mos. 16: 1—35.

Noen tar 4 Mosebok 26: 10 som bevis for at Korah ble oppslukt av jorden, men det behøver ikke å bli tatt på denne måten, og om man gjorde det, ville det stride mot beretningens kjensgjerninger: «Det var den Datan og den Abiram, framstående menn i forsamlingen, som yppet strid imot Moses og imot Aron i Korahs flokk, da de satte seg opp imot Jahve; og jorden åpnet sin munn og oppslukte dem med Korah også da hans flokk døde — da ilden fortærte de to hundre og femti menn og de ble en advarsel.» (Versene 9, 10, Ro) Alle fikk lide samme straff, nemlig tilintetgjørelse for Jehovas hånd. Men noen ble drept da jorden åpnet seg, og de andre da ilden falt ned over dem. En undersøkelse av den mer detaljerte beretning i kapitel 16 vil hjelpe oss til å forstå hvorledes de to klassene omkom.

• Har en av Jehovas ordinerte ordets tjenere lov til å vie to mennesker når den ene er i sannheten og ikke den andre? Når den ene eller begge bibelsk sett ikke er frie til å kunne gifte seg igjen? Når den ene er i sannheten, mens den andre er blitt av den «onde slave»-klassen? — M. L., Ohio.

[Innsenderen kan spørre på denne måten fordi Jehovas vitner i USA anerkjennes som prester eller ordinerte ordets tjenere, og derfor også utfører vielser. Her i landet har som bekjent Jehovas vitner ikke denne rett, men de prinsipper som kommer fram i nedenstående svar, vil være av interesse overalt.]

Hvis en som er i sannheten ønsker å gifte seg med en som ikke er det, blir det hans sak, og han må selv avgjøre det. Denne handlingen gjør ikke den som er i sannheten uren og moden for utstøtelse. Det gjør ikke organisasjonen uren, og det er ikke nødvendig å støte vedkommende bort. Det er imidlertid en uklok handling og er i strid med det råd som er gitt de kristne, og et menneske som handler i strid med dette rådet, påfører seg selv mange vanskeligheter; men hvis han velger å gå utenom det guddommelige råd, blir det hans egen sak, og ingen behøver å blande seg bort i det. Den som blir spurt om å foreta vielsen, kan ha 1 Korintierne 7: 39 (NW) i tankene, hvor det står: «Hun [er] fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren»; så han kan avslå. Den annen part kan ordne med hvem som skal foreta vielsen.

Men hvis en av dem som skal gifte seg, eller begge to, bibelsk sett ikke er fri til å kunne gjøre det, må et Jehovas vitne nekte å utføre vielsen. Han vil ikke medvirke til et ekteskap som Gud spesielt har forbudt, og som ville gjøre ektefellene urene og utuktige og skikket for utstøtelse forat Herrens organisasjon skal bli holdt ren. (Matt. 19: 9; Mark. 10: 11, 12; 1 Kor. 5: 5—11) En Jehovas tjener vil ikke ønske å bli trukket inn i en slik sak. Han vil heller ikke medvirke til et ekteskap mellom et Jehovas vitne og en fra den «onde slave»-klassen eller «lovløshetens menneske». (Matt. 24: 48; 2 Tess. 2: 3, NW) Slike mennesker må betraktes som utstøtte, og et slikt ekteskap ville på ingen måte være riktig i Guds øyne.

Men det som her er sagt, må ikke forstås på den måten at den som blir bedt om å forrette ved vielsen, på forhånd skal undersøke hvorvidt ekteskap kan finne sted. Hvis han på en eller annen måte får greie på at de som ber ham vie seg, bibelsk sett ikke er fri til å kunne inngå ekteskap, og at de vil bli utstøtt hvis de gjennomfører seremonien, da vil tjeneren med rette nekte å medvirke. Men han er ikke forpliktet til å foreta en undersøkelse, og det skal han heller ikke gjøre. Han vil spørre dem som kommer til ham for å bli vidd, om de bibelsk sett er fri til å inngå ekteskap. Hvis de har gitt uriktige opplysninger, er de selv ansvarlige overfor Herren.

• Selskapet Vakttårnet sier at barna bør tas med på møtene. Men hvis de nå er for små til å kunne forstå? Eller hvis de som er gamle nok, ikke ønsker å gå? — D. C., New York.

Selskapet sier at barna bør tas med til menighetens møter fordi Bibelen sier det. 5 Mosebok 31: 11—13 sier: «Når hele Israel møter fram for å vise seg for Herrens, din Guds åsyn på det sted han utvelger, da skal du lese opp denne lov for hele Israel så de hører på det. Kall folket sammen, mennene og kvinnene og barna og de fremmede som bor i dine byer, så de kan høre det og lære å frykte Herren eders Gud og akte vel på å holde alle ordene i denne lov, og deres barn som ikke kjenner den, kan få høre den og lære å frykte Herren eders Gud.» Og hvis de små barn ikke forstår, kan foreldrene forklare dem saken senere.

Slik var det i Israel når det var religiøse handlinger som barna ikke forsto: «Og når eders barn sier til eder: Hva er dette for en tjeneste som I holder? — da skal I si: Det er påskeoffer for Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypt da han slo egypterne og fridde våre hus.» (2 Mos. 12: 26, 27) Og vi leser videre i forbindelse med loven som gjaldt for de førstefødte: «Og når din sønn siden spør deg og sier: Hva betyr dette? da skal du svare ham: Med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypt, av trellehuset. For den gang da Farao satte seg hårdt imot å la oss fare, da slo Herren i hjel alt førstefødt i Egypts land, både folk og fe; derfor ofrer jeg Herren alt det som åpner morsliv, det som er av hankjønn, og alle førstefødte, blant mine sønner løser jeg.» (2 Mos. 13: 14—16) Israelittiske barn forsto ikke alt det som de så og hørte i forbindelse med loven, så de stilte spørsmål som foreldrene besvarte, og resultatet var en undervisning som aldri ville ha vært mulig hvis ikke barna hadde vært til stede for å se og høre. Når derfor små barn er til stede ved menighetens møter, ser og hører de ting som de ikke forstår, og kan senere stille sine foreldre spørsmål, og så blir de undervist.

Men hva med større barn som ikke vil være med på møtene? Hvis du lar dine barn, enten de nå er svært små eller i ten-årene, bli borte fra kretsen; møter bare fordi de ikke har lyst til å gå, da lar du dem vel også skulke folkeskolen når de er små eller i ten-årene, hvis de ikke liker å gå på skolen? Du sørger for at de kommer seg av sted, uansett hva de selv har lyst til, ikke sant? Hvorfor gjør du det? Er det fordi du mener folkeskolen er viktigere for dem enn teokratisk undervisning? (Ordspr. 8: 10, 11) Eller forlanger du at de skal gå fordi landets lov krever det og fordi du frykter for å bryte den verdslige lov? Nåvel, krever ikke Guds lov at du skal undervise dine barn i alt som har med teokratiet å gjøre? og er ikke ulydighet mot hans lov atskillig verre enn ulydighet mot staten? Når vi står overfor valget mellom å adlyde Gud eller staten, adlyder vi ikke da Gud som den høyeste? — Ap. gj. 4: 19; 5: 29.

Enkelte foreldre i sannheten gjør den feil at de betrakter denne saken med å møte fram til møtene, fra et verdslig synspunkt. Hvis barnet ikke vil gå til Rikets sal, unnskylder foreldrene det med at barnet er så lite, eller at det ikke får noe ut av møtene hvis det skal tvinges til å gå, eller at det lager forstyrrelser. Bibelen fritar ikke noen av slike grunner. Hvis foreldre med små barn setter seg bakerst i salen, kan de lett føre dem ut og få beroliget dem hvis de begynner å gråte. Hvis foreldrene setter seg sammen med sine barn og passer på dem, kan de lett stoppe forstyrrelser med det samme de begynner. Noen foreldre hevder at de ikke vil ta barna med på møtene fordi de ikke vil tvinge dem inn i sannheten; de mener det er best å vente til barnet er gammelt nok til å ta sitt eget standpunkt. Barnet vil nok ta sitt standpunkt når det blir modent nok, men hvorfor ikke gi det en god start i de årene da det er særlig mottagelig, en start på den veien som fører til liv, i stedet for å la det stå der alene, så det blir et lett bytte for barnslig dårskap og for Satan? Beskytt barnet både mot seg selv og mot andre. — Ordspr. 22: 6, 15.

Så lenge barna er under foreldrenes tak og foreldrene har ansvaret for dem, skulle de lyde familiens overhode. Barna må lære at de ikke alltid kan gjøre som de selv vil, at de har et hode over seg, akkurat som tilfelle er med hustruen, mannen, menigheten og Kristus. (1 Kor. 11: 3) Jehova Gud er den eneste i universet som ikke har noe hode over seg. Hvis Jehovas barn i den universelle teokratiske familie ikke adlyder ham, blir de utstøtt av hans husstand og blir ikke lenger betraktet som hans sønner og døtre, men som uekte barn. (Heb. 12: 4—11) Hvis hodet for en menneskelig familie, mannen, er i sannheten, men ikke holder barna i age — og det innbefatter naturligvis framfor alt lydighet når det gjelder det viktigste, nemlig tilbedelse av Jehova — da skal han ikke brukes som tjener i menigheten. Hvis han ikke kan Lede sin egen familie, hvordan skulle han da kunne lede menigheten på en teokratisk måte? (1 Tim. 3: 4, 5, 12; Titus 1: 6) Barna skal derfor adlyde sine foreldre, og dette innbefatter også lydighet når foreldrene oppfordrer dem til å overvære møtene.

Ta derfor avstand fra den lettvinte og slappe verdslige oppfatning at barna skal ha sin frie vilje og velge sin egen religion når de blir voksne. De omfattende ungdomsforbrytelser i vår tid er ingen reklame for verdens metoder når det gjelder barneoppdragelse, og dens religiøse forseelser er heller ingen anbefaling for dens metoder på det området. De metoder verden anvender når det gjelder barneoppdragelse, annullerer ikke Guds metoder, like lite som verdens lave moralske normer annullerer Guds ords høye moralske krav. Vi blir målt med Bibelens mål, ikke med verdens. Det er Bibelen som leder oss, ikke verden. Vi blir lagt merke til som annerledes enn verden fordi vi følger høyere normer. Vi bør derfor ikke tenke på en verdslig måte og se saken fra et verdslig synspunkt, men anta Guds synspunkt på disse tingene og gjøre hans tanker til våre tanker. (Es. 55: 8, 9) I verdslige familier kan barna dominere over sine foreldre; i teokratiske familier gjør de ikke det. Når ble det slik at barnet ble hjemmets hode og skal fortelle foreldrene hva det ønsker eller ikke ønsker? I Israel kunne gjenstridige barn risikere å bli stenet. (5 Mos. 21: 18—21) Josva tillot ikke hver enkelt innenfor hans husstand å velge seg sin egen religion, om de skulle tjene Jehova eller en eller annen falsk gud. Josva bestemte ikke bare for seg selv, men for hele sin familie. Han var klar over familieansvarligheten, og valgte viselig, slik at alle under hans ledelse kunne bli bevart. (Jos. 24: 15) Enkelte foreldre trenger kanskje å ta programmet for sine barns oppdragelse opp til ny overveielse i betraktning av den klarere forståelse man har fått angående familiefortjeneste og familieansvarlighet.