Et forbilde på den kommende ’store trengsel’

«Da skal det være så stor en trengsel som ikke vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli. Og ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.» — Matt. 24: 21, 22.

 1. Når og etter hvilke begivenheter som angikk Jerusalem, fikk Daniel høre om den vanskeligste tid i menneskenes historie?

FOR over 2500 år siden, etter at det mektige babyloniske verdensrike var blitt omstyrtet, fikk den alderstegne profeten Daniel vite at det skulle komme en tid som skulle være preget av større vanskeligheter enn noen annen tid i menneskenes historie. (Dan. 10: 1 til 12: 1) Det ble imidlertid sagt til ham at han ikke måtte bli urolig på grunn av dette. (Dan. 12: 13) Daniel hadde vært i landflyktighet i over 80 år i det avguderiske Babylon ved elven Eufrat i Midt-Østen. Han var der da den hellige byen Jerusalem ble ødelagt av Babylons hersker i år 607 før vår tidsregning. (Dan. 1: 1 til 2: 1, 14) Men kort tid etter at det mektige Babylon selv var blitt omstyrtet, fikk Daniel forsikring fra Guds Ord om at Jerusalem skulle bli gjenoppbygd. Byen og området omkring den, Juda, skulle ligge øde i bare 70 år, noe Daniels venn, profeten Jeremias, hadde forutsagt. (Dan. 9: 1—3) Guds engel forsikret dessuten Daniel om at «en salvet, en fyrste», nemlig den lovte Messias, skulle komme til det gjenoppbygde Jerusalem. Dette skulle imidlertid ikke skje i Daniels levetid.

 2. a) Når skulle «en salvet, en fyrste» ifølge det Daniel fikk vite, stå fram, og hvilken tidsperiode ville dermed begynne? b) Hva skulle deretter skje med det gjenoppbygde Jerusalem?

² Hvor lenge etter Daniels tid skulle det skje? Guds engel sa til Daniel at Jehova Gud hadde avmerket 70 årsuker eller 490 (7 X 70) år på sin tidstabell i forbindelse med denne Messias. Messias skulle stå fram for Daniels folk etter 69 av disse årsukene, det vil si etter 483 år. Men fra hvilket tidspunkt skulle disse årene regnes? Jo, de skulle regnes fra den tid da ordet utgikk om å gjenreise og ombygge Jerusalems murer. Når Messias sto fram, ville følgelig den 70. årsuke begynne. Men i midten av uken eller etter tre og et halvt år skulle han «utryddes», og i Jerusalem ville «slaktoffer og matoffer opphøre» som følge av det. Etter de 70 årsukene ville Jerusalem få store vanskeligheter på grunn av en ’avskyelig ting’ som skulle ’forårsake ødeleggelse’. (Dan. 9: 24—27, vers 27 fra NW) Ville disse vanskelighetene ha forbindelse med den vanskeligste tid i menneskenes historie? Daniel døde uten å få vite svaret på dette spørsmålet.

 3. a) Hvordan og når sto Messias fram? b) Hvor var han i midten av den 70. uke, og sammen med hvem?

³ Tittelen «messias» betyr «den salvede». Om høsten i år 29 etter vår tidsregning var det en som ble salvet, ikke av mennesker, men av Gud, og ikke med salvingsolje, men med Guds hellige ånd. Gud passer tiden nøyaktig, og han sørget for at denne salvingen fant sted nøyaktig til rette tid, ved begynnelsen av den 70. årsuke. Han salvet sin egen Sønn, Jesus, som var blitt menneske, umiddelbart etter at denne var blitt døpt i elven Jordan av døperen Johannes. I og med denne salvelsen ble Jesus «en salvet, en fyrste». På denne måten sto Messias fram, og den kritiske 70. årsuken begynte. Han begynte å utføre det oppdrag som var blitt pålagt ham i og med hans salvelse, ved å forkynne om Guds messianske rike. Dette gjorde at han fikk mange fiender i Jerusalem og Judea og i de tilstøtende provinser. I midten av den 70. årsuke, tidlig om våren i år 33, sørget Jesus, Messias, for å være i Jerusalem sammen med de 12 apostlene, som han hadde utvalgt.

 4. Hva sa han til dem som tilba i templet, om deres «hus», og når skulle de få se ham igjen?

⁴ Tirsdag den 11. nisan, tre dager før påsken, besøkte han det gjenoppbygde templet i Jerusalem. Han hadde allerede forutsagt at den gjenreiste byen skulle ødelegges, men nå sa han rett ut til dem som tilba i Jerusalem, at deres «hus», deres religiøse tempel, skulle lates dem øde. Han tilføyde så: «For jeg sier eder: Fra nå av skal I ikke se meg før I sier: Velsignet være han som kommer i Herrens [Jehovas, NW] navn!» (Matt. 23: 37—39) Han gikk så ut av templet for aldri mer å komme tilbake dit.

 5. a) Hva sa Jesus om templets steiner? b) Hvilket spørsmål stilte apostlene ham på Oljeberget senere den samme dagen?

⁵ Idet Jesus gikk ut av templet, henledet apostlene hans oppmerksomhet på templets bygninger og steiner. Han lot dem da få vite hvilke forferdelige virkninger det ville ha at templet ble latt øde. Han sa: «Ser I ikke alt dette? Sannelig sier jeg eder: Her skal ikke levnes stein på stein som ikke skal brytes ned.» (Matt. 24: 1, 2) Senere den samme dagen betraktet han og apostlene templet fra Oljeberget. Mens apostlene satt der og så ned på Jerusalem og templet, kom de til å tenke på hva Jesus hadde sagt. Dette fikk dem til å stille følgende spørsmål: «Si oss: Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» — Matt 24: 3, NW.

 6. Hva var bakgrunnen for de tre delene av apostlenes spørsmål?

⁶ Når skulle alle de tingene skje som ville føre til at Jerusalem og templet ble ødelagt? Ettersom Jesus hadde sagt at menneskene i Jerusalem ikke skulle få se ham før de sa til ham: ’Velsignet være han som kommer i Jehovas navn!’, kunne en spørre: Når ville han komme tilbake fra det stedet han skulle til, og igjen være nærværende? Og ettersom alle disse tingene ikke kunne skje uten at en tingenes ordning endte, kunne en spørre: Når skulle avslutningen på tingenes ordning komme?

 7. Hvor omfattende var det spørsmålet apostlene stilte, og hva var det første de ønsket å få vite?

⁷ Apostlene visste tydeligvis ikke hva de tre tingene som de spurte om, innebar. Men Jesus visste det, og han ga dem derfor et mer omfattende svar enn de kanskje hadde ventet, et svar som fikk sin anvendelse ut over den tiden de gjorde regning med. Det er imidlertid tydelig at de først og fremst ønsket å få vite når Jerusalem og templet skulle bli ødelagt. Ville det skje i deres levetid, i deres generasjon? Jesus behandlet derfor først denne siden av det tredelte spørsmålet og sa, idet han anvendte sine ord direkte på den bokstavelige byen Jerusalem og dens tempel:

8, 9. Ville de menn som Jesus forutsa skulle komme og føre mange vill, gi seg ut for å være Jesus? Hvorfor ville de spesielt appellere til jødene?

⁸ «Se til at ikke noen fører eder vill! For mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Messias; og de skal føre mange vill. Og I skal høre krig og rykter om krig; se til at I ikke lar eder skremme! for det må så skje, men enden er ikke enda.» — Matt. 24: 4—6.

⁹ De som skulle føre mange vill, ville ikke si: ’Jeg er Jesus’, men de ville bruke tittelen «Messias». Ettersom de ville komme blant jødene, kunne de ikke være mennesker av folkeslagene, men måtte være jøder. I betraktning av at Jerusalem var truet av ødeleggelse, ville de tre fram som befriere, som menn som kunne frelse den hellige stad, og de ville derfor appellere til jødene og føre mange vil. De ville forkynne et budskap som var det stikk motsatte av det budskap Jesus, den sanne Messias, hadde forkynt, nemlig at Jerusalem og templet skulle ødelegges. Jesus advarte sine disipler, slik at de kunne vite at disse selvbestaltede messias’er, som ikke var blitt salvet med Guds ånd, var falske messias’er.

10. Hvordan gikk Jesu forutsigelse i oppfyllelse?

¹⁰ Jesu forutsigelse slo ikke feil. Flavius Josephus forteller i sitt historiske verk Wars of the Jews, bok 6, avsnitt 54, om tre falske messias’er og sier at det at de sto fram, var en av årsakene til den oppstanden mot det romerske keiserrike som førte til at Jerusalem ble ødelagt.

«Krig og rykter om krig»

11. Når skulle apostlene «høre krig og rykter om krig»?

¹¹ Apostlene skulle ikke bare være vitne til at det framsto falske messias’er (noe som tydet på at Jesus Kristus ikke ville være personlig nærværende i kjødet), men de skulle også «høre krig og rykter om krig». I noen tilfelle ville de være så nær slagmarken at de ville høre lyder fra selve kamphandlingene og ikke bare rykter om kriger langt borte. Når skulle dette skje? Ettersom disse profetiske ord av Jesus skulle lede opp til hans beskrivelse av det jordiske Jerusalems ødeleggelse, måtte dette være kriger som ble utkjempet mellom den tid da hans profeti ble uttalt, og den tid da byen ble ødelagt. Noe som også viser dette, er det at apostlene skulle høre disse krigene og ryktene om dem.

12. a) Hvilket spørsmål kan en stille i forbindelse med disse krigene og de internasjonale konflikter som blir omtalt i vers 7? b) Hva mener noen kommentatorer på bakgrunn av det avbrudd i tankerekken som en finner Lukas’ beretning?

¹² Men hva så med de krigene som ble forutsagt i neste vers, vers 7, hvor Jesus fortsetter: «For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal være hunger og jordskjelv både her og der»? Skulle disse krigene være annerledes enn de krigene han nettopp hadde nevnt? I evangelisten Lukas’ beretning, som svarer til Matteus’ beretning, er det et avbrudd i tankerekken på dette punktet. Etter å ha sitert Jesu ord: «Og når I får høre om krig og opprør, da la eder ikke skremme! for dette må først skje, men enden kommer ikke med det samme» sier Lukas’ beretning: «Da sa han til dem: Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og store jordskjelv skal det være og hunger og sott både her og der, og det skal skje forferdelige ting og store tegn fra himmelen.» (Luk. 21: 9—11) Enkelte kommentatorer har forstått det slik at dette avbruddet viser at Jesus her kom inn på noe annet. Men hvordan kunne han det, når han fremdeles ledet opp til Jerusalems ødeleggelse?

13. a) Hva måtte apostlene ikke tro når slike kriger inntraff? b) Var det noen slike kriger på apostlenes tid?

¹³ Når det gjelder den første anvendelsen av profetien, siktet Jesus tydeligvis til internasjonale kriger som skulle inntreffe før Jerusalems forestående ødeleggelse. Da han fortsatte med å si at folk skulle reise seg mot folk og rike mot rike, forklarte han hvorfor de ville høre krig og rykter om krig. Men de måtte ikke bli foruroliget på grunn av disse krigene, for de var ikke en del av det synlige bevis for at enden var nær forestående. Og ifølge den verdslige historie inntraff det kriger i perioden mellom Jesu himmelfart og Jerusalems ødeleggelse. De partiske kriger ble utkjempet i Sørvest-Asia, og det var oppstander i de romerske provinsene Gallia og Spania. Asinaeus og Alinaeus gikk til krig mot parterne øst for Romerriket. Parterne erklærte krig mot kong Izates i landet Adiabene.a

14. a) Var det noen oppstander som berørte jødene på den tiden? b) Hva hadde rabbinerne sagt om det at folk reiste seg mot folk og rike mot rike?

¹⁴ Disse krigene hadde riktignok ikke noen direkte forbindelse med Jerusalem, men husk at Jesus forutsa at folk skulle reise seg mot folk og rike mot rike, og det betydde ikke nødvendigvis at jødene skulle være innblandet i disse krigene. Jødene var underlagt Romerriket og hadde ikke noe eget rike på den tiden. Det hendte ikke desto mindre ved flere anledninger at jødene gjorde opprør mot andre nasjoner, og at folkegrupper som bodde i nærheten, blant annet syrere og samaritaner, gjorde opprør mot jødene, med det resultat at titusener av jøder ble drept. Dette var en vanskelig tid for jødene. En rekke rabbinere hadde sagt til dem at når rike reiste seg mot rike og by mot by, ville det være et tegn på at Messias’ tilsynekomst var nær.

15. Var det noen jordskjelv på den tiden?

¹⁵ Historien forteller også om jordskjelv på den tiden. I keiser Klaudius’ regjeringstid var det jordskjelv på Kreta, Khios og Samos og i Smyrna, Hierapolis, Kolossæ og Milet. I keiser Neros regjeringstid ble byen Laodikea ødelagt av et jordskjelv. Den romerske historikeren Tacitus forteller til og med om et jordskjelv som inntraff i Roma. Og i Wars of the Jews, bok 4, kapittel 4, avsnitt 5, forteller Josephus om et fryktelig jordskjelv som fant sted i selve Judea.

16. Var det matmangel og pest?

¹⁶ Det var også hungersnød en rekke steder. I Apostlenes gjerninger, kapittel 11, versene 27 til 30, sies det for eksempel at det kom en hungersnød i keiser Klaudius’ regjeringstid som den kristne profeten Agabus hadde forutsagt. Det fortelles at mange jøder i Jerusalem døde under denne hungersnøden. Når det er mangel på mat og folk ikke får de nødvendige næringsstoffer, blir de naturligvis syke, og det bryter ut sott og pest. Det var nøyaktig dette Jesus hadde forutsagt.

17. a) Hvordan skulle alle disse tingene ikke fortolkes, men hvilken virkning burde de ha på disiplene? b) Hva ble de advart om, og hvilket arbeid måtte utføres overalt?

¹⁷ Disse tingene skulle imidlertid ikke inntreffe umiddelbart forut for ødeleggelsen av «den store konges stad», Jerusalem. Da Jesus hadde forutsagt disse tingene, tilføyde han: «Alt dette er begynnelsen til veene.» (Matt. 24: 8) I forbindelse med byen Jerusalem utgjorde disse tingene begynnelsen til veene for den og provinsen Judea. Men det betydde ikke at den hellige stad øyeblikkelig ville bli ødelagt og Judea bli lagt øde. Det faktum at disse tingene i det minste utgjorde begynnelsen til veene for Jerusalem, burde imidlertid ha vært nok til å tilskynde de kristne til større virksomhet i stedet for å få dem til å ta det med ro fordi ’enden ikke var enda’. (Matt. 24: 6; 5: 35) Det var et omfattende arbeid som måtte utføres, og det var noe som krevde stor innsats og utholdenhet, ettersom de som skulle utføre det, ville bli forfulgt. I versene 9 til 13 advarte derfor Jesus sine apostler om at de ville bli forfulgt både av jøder og av hedninger. Han sa at urettferdigheten ville ta overhånd, og at det ville være nødvendig å vise kristen utholdenhet, og tilføyde så: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» — Matt. 24: 14, NW.

18. a) Hvilken befaling kom den oppstandne Jesus med kort tid før han fór opp til himmelen? b) Hva kan sies om hvorvidt dette arbeidet ble fullført før Jerusalems ødeleggelse?

¹⁸ Flere uker senere, etter at Jesus var blitt oppreist fra de døde, men før han fór opp til himmelen, ga han sine disipler følgende befaling: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20, NW) Noen dager senere, etter pinsefestens dag, ga de trofaste disiplene seg i kast med dette oppdraget. Hva ble resultatet? I år 60 eller 61, da apostelen Paulus var fange i Roma, kunne han skrive til dem som tilhørte den kristne menighet i Kolossæ i Lilleasia, og si om deres håp: «Det håp evangeliet gir, det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen.» (Kol. 1: 23) På den tiden ønsket Paulus å bringe det gode budskap om Guds rike til Spania som en pionerforkynner. (Rom. 15: 23, 24) Guds rike var allerede blitt forkynt på den bebodde jord ti år før Jerusalem ble ødelagt i år 70. «Enden» kunne ikke komme før det var gjort. — Matt. 24: 14, NW.

Enden for det første århundres Jerusalem

19. Hvilken begivenhet skulle imidlertid markere at tiden var inne til å gå til handling, og hvorfor var det nødvendig å flykte?

¹⁹ Etter at Jesus hadde nevnt den kommende «enden», gikk han raskt over til å tale om den hellige stad, som enden skulle komme over i det første århundre. Ifølge Matteus 24: 15—22 sa han: «Når I da ser ødeleggelsens vederstyggelighet, som profeten Daniel har talt om, stå på hellig grunn — den som leser det, han se til å skjønne det! — da må de som er i Judea, fly til fjells, og den som er på taket, ikke stige ned for å hente noe fra sitt hus, og den som er ute på marken, ikke vende tilbake for å hente sin kappe. Ve de fruktsommelige og dem som gir die, i de dager! Men be at eders flukt ikke må skje om vinteren eller på sabbaten! for da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli. Og ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.»

20. Hvorfor var de forskjellige detaljene i Jesu instrukser meget passende, i betraktning av at disiplene skulle flykte ut fra Judea?

²⁰ Jesus nevner her provinsen Judea. Han sier til sine disipler at de må flykte ut av Judea, og det ville nødvendigvis også innbefatte at de måtte flykte ut av Jerusalem, den by som var hellig for jødene. I Judea, hvor sabbatsloven gjaldt, var det vanskelig for folk å reise lange strekninger eller å bære med seg tunge bører på sabbaten, og byportene ville dessuten være stengt. Hvor mye vanskeligere ville det ikke være å flykte raskt til fots for kvinner som var fruktsommelige eller ga die! Om vinteren, da det ofte er dårlig vær, ville det også være vanskelig å flykte, ikke bare for slike kvinner, men for hvem som helst. Når de ting som Jesus hadde forutsagt, fant sted, skulle alle flykte, fra tak til tak om nødvendig, og fra markene utenfor byen. Alle måtte komme seg ut av Judea uten å nøle!

21. Hvorfor hastet det med å flykte?

²¹ Men hvorfor hadde det slik hast? Jo, nå var «enden» nær. En ’stor trengsel’ var nær forestående, og den ville bli så voldsom at hvis ikke de dager ble forkortet, «da ble intet kjød frelst». Men for Guds «utvalgtes skyld» skulle disse dager bli forkortet. Under slike omstendigheter ville det bare bli et fåtall av menneskene i Judea som ble frelst. For ikke å ta sjansen på å komme til å være blant det store flertall, som ikke ville bli frelst i denne ’store trengsel’, burde de derfor gi akt på Jesu advarsel og flykte ut av Judea og opp i fjellene utenfor.

22, 23. a) Hva var den gang den ’hellige grunn’ som «ødeleggelsens vederstyggelighet» aldri burde stå på? b) Hvordan viser Lukas’ parallelle beretning at det virkelig var den ’hellige grunn’?

²² Hva var så den ’hellige grunn’ som «Ødeleggelsens vederstyggelighet» skulle stå på? Ja, hvilket sted i Judea var det som ble betraktet som «hellig grunn»? Jo, det var den hellige stad, Jerusalem, og dens nærmeste omgivelser. Det er den ’hellige grunn’ hvor «ødeleggelsens vederstyggelighet» «ikke bør» stå på noe som helst tidspunkt. (Mark. 13: 14—20) Ja, evangelisten Lukas’ parallelle beretning sier rett ut at det var Jerusalem. I Lukas, kapittel 21, versene 20—24, står det:

²³ «Men når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den; for dette er gjengjeldelsens dager, for at alt det som skrevet er, skal bli oppfylt. Men ve de fruktsommelige, og dem som gir die, i de dager! for stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk, og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.»

24. a) Hvordan gikk det til at kristne jøder i Judea fikk se Jerusalem bli kringsatt av krigshærer? b) Hva var dette et tegn på?

²⁴ Når var det de kristne jøder i Judea så «Jerusalem bli kringsatt av krigshærer»? Det skjedde i år 66 e. Kr., etter det jødiske opprør som førte til at de romerske hærer under ledelse av general Cestius Gallus dro mot byen på den tiden da løvsalenes høytid ble feiret, 19. til 25. oktober. Dette var nøyaktig 30 år etter at den 70. årsuke endte i år 36 e. Kr. På den 30. dag i den jødiske måneden tisjri eller omkring 3.—4. november dro general Gallus med sin hær inn i byen. I fem dager angrep de templets mur, og på den sjette dagen lyktes det dem å undergrave den. Men plutselig, tilsynelatende uten grunn, trakk Gallus sine styrker tilbake, og jødene forfulgte dem og såret og drepte mange. Den ’store trengsel’ for jødene i Jerusalem og Judea som skulle være uten sidestykke i historien, begynte følgelig ikke på det tidspunkt. Men nå visste de kristne jøder at den var nær.

25. a) Hva var det således disiplene i Judea fikk se stå der hvor det ikke burde stå? b) Hvordan var dette og den følgende ødeleggelse blitt forutsagt i Daniel 9: 26, 27?

²⁵ De kristne jøder fikk således se «Ødeleggelsens vederstyggelighet» stå på «hellig grunn», «der hvor den ikke bør» stå, da de romerske hærer sto på «grunn» som jødene rundt byen anså for å være hellig, særlig da romerne undergravde templets mur. Dette var den ’avskyelige ting’ som var forutsagt i Daniel 9: 27 (NW). Etter å ha omtalt begivenheter som skulle finne sted i den 70. årsuke, sier Daniel videre: «Og på avskyelige tings vinge skal den som forårsaker ødeleggelse, komme; og inntil en tilintetgjørelse vil den ting som er besluttet, fortsette å strømme ned også over den som ligger øde.» Ødeleggelsen av det gjenoppbygde Jerusalem blir beskrevet i siste halvdel av det foregående verset med følgende ord: «Og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig; Ødeleggelse er fast besluttet.» Jesus sa at Daniel hadde talt om denne «vederstyggelighet».

26. a) Hvem var denne forutsagte ’fyrste’, hvem var hans «folk», og når oversvømte de landet? b) Hvordan klarte de jødiske ’utvalgte’ i Judea å unnslippe denne katastrofen?

²⁶ Hvem var så den ’kommende fyrste’, hvis «folk» Ødela «staden og helligdommen»? Det var general Titus, sønn av general Vespasian, som ble romersk keiser i år 69 e. Kr. I de hebraiske skrifter blir en hær gjentatte ganger omtalt som et «folk». Det er også vanlig å snakke om at en hær oversvømmer landet. ’Fyrstens’, general Titus’, militære «folk» oversvømte ikke Jerusalem før om våren i år 70. Det var således et opphold i kamphandlingene, idet det gikk en periode på over tre år og fem måneder fra det tidspunkt da general Gallus trakk sine styrker tilbake i november i år 66, til de romerske hærer igjen dro mot Jerusalem tidlig om våren i år 70. I løpet av dette gunstige tidsrommet benyttet de jødekristne i Jerusalem og Judea anledningen til å «fly til fjells», ut av provinsen Judea, for på bakgrunn av det Jesus hadde sagt, visste de at nå var Jerusalems ødeleggelse nær. Disse kristne ’utvalgte’ ble på den måten spart.

27. a) Ble det tidspunkt da Gud hadde fastsatt at Jerusalems ’store trengsel’ skulle begynne, utsatt? b) Hvem var de jødekristne som på det tidspunkt befant seg i fare, og som Jehova ønsket skulle være på et trygt sted?

²⁷ Om våren og sommeren i år 70 kom den forutsagte ’store trengsel’ over Jerusalem, og en mengde jøder mistet livet. Ifølge Jesu profeti hadde Gud fastsatt når den ’store trengsel’ over Jerusalem skulle begynne, og han utsatte den ikke. Han lot således Cestius Gallus’ avblåste angrep i år 66 tjene som en advarsel for hans ’utvalgte’, som befant seg i fare, og minne dem om å flykte. Cestius Gallus kunne lett ha inntatt Jerusalem, men han benyttet ikke den anledning han hadde. Guds tid var ikke inne. Alle hans ’utvalgte’ var riktignok ikke i faresonen på det tidspunkt. Det fantes allerede hundrevis av kristne jøder utenfor provinsen Judea og både i og utenfor Romerriket. Disse befant seg ikke i noen fare på grunn av Jerusalems forestående ødeleggelse. Det var bare de kristne jødene i Judea som var i fare. Det var disse ’utvalgte’ Gud hadde til hensikt å få velberget ut av Jerusalem og Judea før hans tid var inne til at Jerusalems ’store trengsel’ skulle begynne. Hvorfor skulle noen av dem bli tilintetgjort når han fullbyrdet sin dom over det troløse Jerusalem og Judea? De fortjente ikke å bli tilintetgjort.

28. a) Hvem var de jødene hvis «kjød» sto i fare for ikke å bli «frelst»? b) Hva kunne Jehova gjøre mot Judea og Jerusalem når alle hans ’utvalgte’ hadde kommet velberget ut av faresonen?

²⁸ Ettersom de jødekristne flyktet ut av Jerusalem og Judea, var ikke de i noen fare da den ’store trengsel’ kom over Jerusalem. Det var de vantro jøder som ble innestengt i byen, som sto i fare for å bli tilintetgjort. Alt jødisk «kjød» i Jerusalem ville miste livet hvis trengselen varte lenge nok. De ikke-kristne jøder hadde strømmet til byen for å feire påsken, den 14. nisan, og de usyrede brøds høytid, som fulgte umiddelbart etter den og varte en uke. Det var da general Titus og hans militære «folk» foretok et lynangrep på den dødsdømte byen. Han omringet den og stengte på den måten de opprørske jødene inne. Han fikk også sitt «folk» til å bygge et åtte kilometer langt peleverk rundt byen for å forhindre at noen av jødene flyktet. Ettersom alle Jehova Guds ’utvalgte’ på det tidspunkt befant seg utenfor det truede området, kunne Jehova hurtig gå til handling og i løpet av kort tid fullbyrde sin dom over Judea og Jerusalem.

29. Hvor lenge varte beleiringen av Jerusalem, og hvilke ting bidro til å forkorte den?

²⁹ Beleiringen av Jerusalem ble ikke langvarig. Den varte i mindre enn seks måneder, nærmere bestemt fra 14. nisan til 6. elul (6. september ifølge den gregorianske kalender), og ikke i 18 måneder, slik tilfelle var da Jerusalem ble beleiret av de babyloniske hærer i 609—607 f. Kr. Det var en rekke tingb som bidro til å forkorte beleiringen i år 70, ting som Jehova Gud tillot.

30. a) Hvilke følger fikk beleiringen, trass i at den var kortvarig? b) Hvilken tilstand fortsatte Jerusalem å være i, og hvor lenge skulle den vare?

³⁰ Beleiringen var riktignok kortvarig, men den var likevel grusom, selv om den ikke utgjorde en så stor trengsel at en kunne si at det aldri hadde vært noen lignende og heller aldri ville bli det. «Ødeleggelsens vederstyggelighet» førte med seg tilintetgjørelse, slik Gud hadde besluttet. Den jødiske historikeren Flavius Josephus forteller at 1 100 000 jøder ble drept eller døde. Men fordi disse dager med ’stor trengsel’ over Jerusalem ble «forkortet», var det noe jødisk «kjød» som ble frelst. Josephus forteller at 97 000 overlevde og ble ført som fanger til Egypt og til andre romerske provinser.c Byen og dens tempel ble fullstendig ødelagt, nøyaktig slik Jesus hadde forutsagt. Byen Jerusalem fortsatte således i bokstavelig forstand å være «nedtrådt» av hedninger (ikke-jødiske folkeslag), en tilstand som den hadde vært i helt siden den ble ødelagt og Juda ble lagt øde av babylonierne i år 607 f. Kr.d Men en gang skulle hedningenes tid ende, nemlig 2520 år fra år 607 f. Kr., da den begynte. Dette betyr at hedningenes tid endte i 1914 e. Kr. — Luk. 21: 24.

[Fotnoter]

Da general Titus inspiserte Jerusalems murer etter at han hadde inntatt byen, følte han seg tilskyndt til å gi Gud æren for sin framgang. Han sa: «Gud må i sannhet ha hjulpet oss i denne krigen, og det var ingen annen enn Gud som drev jødene ut av festningene; for hva kunne vel mennesker eller maskiner gjøre for å omstyrte disse tårnene?» — Josephus’ Wars of the Jews, bok 6, kapittel 9, avsnitt 1, oversatt til engelsk av William Whiston.

[Bilde på side 223]

Apostlene spurte først og fremst om når byen Jerusalem og dens tempel skulle bli ødelagt. Jesus ga dem et mer omfattende svar enn de kanskje hadde ventet å få