«Deres utfrielse nærmer seg»

«Men når disse ting begynner å skje, da rett dere opp og løft deres hoder, for deres utfrielse nærmer seg.» — Luk. 21: 28, NW.

 1—7. a) Hva ville overskrifter i avisene som kunngjorde at Vatikanstaten var blitt ødelagt, bety for religiøse mennesker innen kristenheten? b) Hva ville overskrifter som fortalte at islams to viktigste helligdommer var blitt ødelagt, bety for muhammedanerne?

FORESTILL deg at du leste følgende overskrifter i avisen:

² «Vatikanstaten er blitt ødelagt! Det veldige krater som atombomben har laget i jorden, har fjernet ethvert spor av den berømte graven med St. Peters bein!»

³ Ville slike overskrifter i avisene verden over bety noe for katolikker og for tilhengere av kristenhetens andre religionssamfunn? Ville en slik begivenhet bety slutten på en lang tidsepoke for dem og gjøre dem meget usikre med hensyn til hva de skulle gjøre i framtiden? Ja, i sannhet!

⁴ «Mekka er blitt utslettet av raketter! Helligdommen med den berømte svarte stein er blitt ødelagt under eksplosjonen!»

⁵ Ville slike overskrifter i verdenspressen bety noe for islams tilhengere? Ville det bety slutten på en tidsepoke for dem og gjøre dem usikre og rådville med hensyn til framtiden? La oss anta at avisene dessuten inneholdt følgende melding:

⁶ «Klippemoskéen, den nest helligste helligdommen i den muhammedanske verden, eksisterer ikke lenger! Profeten Muhammeds hellige klippe er blitt ødelagt!»

⁷ Ville slike nyhetsmeldinger gjøre muhammedanerne enda mer overbevist om at en tidsperiode for deres vedkommende var avsluttet, og etterlate et stort, religiøst tomrom? Ja, det ville de!

 8. a) Hva betydde ødeleggelsen av byen Jerusalem og dens tempel i år 70 e. Kr. for dem som tilba i dette templet? b) Av hva kan vi trekke denne slutning?

⁸ De som besøker Roma og kommer inn i byen gjennom Titusbuen, en triumfbue på veien mellom Forum Romanum og Collosseum, vil få se relieffer til minne om ødeleggelsen av en verdenskjent by og dens helligdom i år 70 av vår tidsregning. Det er byen Jerusalem og det tempel som ble bygd av kong Herodes den store, som ble utnevnt til hersker over provinsen Judea av det romerske senat. Betydde ødeleggelsen av denne berømte byen og dens tempel noe for de millioner av mennesker som utøvde tilbedelse i dette tempel? Betydde det slutten på en epoke for dem både som folk betraktet og i religiøs henseende? Det gjorde virkelig det, og det er noe den verdslige historie bekrefter. Da denne ødeleggelsen ble forutsagt, 37 år i forveien, trodde da de fire menn som hørte denne forutsigelsen, at den ville bety noe slikt for deres folk, deres nasjon? De gjorde tydeligvis det. Det spørsmål de stilte den Profet som kom med denne oppsiktsvekkende forutsigelsen, viser dette.

 9. Hvordan vil enden på en annen viktig epoke i menneskenes historie bli avmerket, og hva er det derfor behov for?

⁹ Den ende på en viktig epoke i menneskenes historie som nå nærmer seg, vil på lignende måte bli avmerket ved en viktig begivenhet, en begivenhet som på ingen måte vil være mindre oppsiktsvekkende enn den som fant sted i år 70 e. Kr. Behovet for en utfrielse blir stadig større og mer tydelig. Hundrevis av millioner av mennesker i kristenheten vil bli berørt av denne begivenheten, en begivenhet som vil være forløper for noe som vil anta så universelle proposjoner at alle mennesker vil bli berørt. Vi trenger virkelig å bli utfridd når denne verdensomfattende katastrofen kommer!

10. Hvorfor er en utfrielse mulig, og hva vil den bety for dem som blir utfridd?

¹⁰ Dette er noe som menneskene i verden ikke gjør regning med. Hvis de gjorde det, er det naturlig å vente at de ville gjøre noe med det. Men du som leser dette, kan gjøre noe med det hvis du virkelig ønsker å få del i den utfrielse som vil finne sted ifølge det ubrytelige løfte som den høyeste autoritet har gitt. Vi står nå overfor en verdenskatastrofe som kommer til å bli større enn noen katastrofe som menneskene tidligere har opplevd, men utfrielsen nærmer seg også for dem som ikke bare lengter etter den, men som også tar de rette skritt, de skritt de må ta for å få del i den. For hvert år som går, blir de tegn som viser at denne utfrielsen nærmer seg, flere! Det at denne utfrielsen finner sted, vil bety at de som blir utfridd, vil bli underlagt en verdensregjering som er menneskenes regjeringer overlegen, og som ikke vil føre undergang over sine undersåtter, men som på en fullkommen måte vil kunne velsigne alle mennesker.

11. Hvorfor skulle det ikke være noen grunn til å tvile på at vi nærmer oss slutten på en periode, og er det noe håp om at menneskene vil kunne opprette en bedre ordning etterpå?

¹¹ Kan mennesker som følger med i det som skjer i vår tid, være i tvil om at vi nærmer oss slutten på en epoke? Den voldshandlingenes tidsalder som menneskeverdenen plutselig kom inn i da den første verdenskrig brøt ut i 1914, må nødvendigvis nå sin klimaks i en fryktelig katastrofe, hvis ikke utviklingen før den tid blir stanset av en overmenneskelig makt. Det at det stadig blir mer tydelig at mennesker og nasjoner ikke kan styre seg selv, må føre til en tilstand av skuffelse og rådvillhet verden over, til at menneskene ikke ser noen mulighet til å unngå kaos. Den gjærende uro på alle felter innen menneskenes interesseområde, både når det gjelder politikk, undervisning, moral og sosiale forhold, og når det gjelder rasemessige og religiøse spørsmål, vil uvegerlig føre til at all sans for sanne verdier blir ødelagt hos menneskene, og til at deres syn på tingene blir forandret. Ingen normer vil lenger bli respektert, anerkjent og fulgt. Utviklingen går stadig fortere, noe som fører til at enden på denne epoke med alle dens forskjellige trekk hurtig nærmer seg. Hva så? Er det noen grunn til å tro at menneskene vil kunne opprette en ny ordning, en bedre ordning, som vil kunne reise seg av asken etter denne ødelagte, gamle ordning? Nei!

12. a) Hvorfra må denne utfrielsen komme? b) Hvem pekte på denne kilden, og hvilken virkning hadde det på hans tilhørere?

¹² Redningen for den menneskelige familie må komme fra en kilde som er høyere enn menneskene, selv om antireligiøse mennesker kanskje misliker tanken. Den må komme fra en himmelsk kilde som er vennlig innstilt overfor menneskene, ikke fra en himmelsk kilde som er djevelsk. Den må komme fra den kilden som den store profet viste til da han talte om en utfrielse til fire av sine etterfølgere mens de satt på Oljeberget med utsikt over byen Jerusalem og dens tempel. Denne Profeten hadde sine fiender der i Jerusalem, mennesker som var besluttet på å drepe ham, akkurat som han har sine fiender i vår tid. Enhver som leser dette, kan selv avgjøre om han også er en fiende av ham, ved den måten han reagerer på navnet Jesus Kristus på! Jesu fire venner og etterfølgere som hørte disse oppmuntrende ordene om en utfrielse, var fire fiskere fra den romerske provinsen Galilea, nemlig Peter og hans bror Andreas og Jakob og dennes bror Johannes. Hvorfor gledet de seg over å høre om en utfrielse? Hva var grunnen til at de talte til denne Profeten om enden på en epoke, «avslutningen på tingenes ordning»? Tre pålitelige historieskrivere viser hvorfor, og når de gjør det, gir de oss mye å tenke på.

13, 14. a) Hvorfor var Jesus og hans fire etterfølgere på dette tidspunkt i Jerusalem? b) Hva sa Jesus om Herodes’ tempel til dem som beundret det?

¹³ Det var om våren, bare tre dager før den høytiden som ble feiret til minne om utfrielsen av det undertrykkende Egypt, den mektige verdensmakten hvor faraonene hersket, en utfrielse som fant sted i året 1513 før vår tidsregning. Hundretusener av pilegrimer strømmet til Jerusalem, til et område som senere er blitt hellig også for arabere, ja, for hele den muhammedanske verden. Profeten Jesus og disse fire fiskerne var blant disse pilegrimene. Tirsdagen den 11. nisan besøkte Jesus og hans disipler det tempel som kong Herodes den store hadde bygd på det sted hvor den muhammedanske Klippemoskéen nå ligger. Templet var så praktfullt at noen av disiplene ikke kunne la være å komme med en bemerkning om de kostbare steiner som det var smykket med. Det så ut til at dette Herodes’ tempel ville komme til å stå der i all sin glans i århundrer, til ære for den Gud som ble tilbedt der. De historiske kjensgjerninger viser imidlertid at Jesus var en sann profet da han sa til sine disipler, som beundret dette templet:

¹⁴ «Ser I alt dette? Sannelig sier jeg eder: Her skal ikke levnes stein på stein som ikke skal brytes ned.» — Matteus’ beretning, kapittel 24, versene 1 til 3.

15. a) Denne profetien var i samsvar med hvilken profeti som tidligere var blitt uttalt? b) Hva innbefattet steinene i denne tidligere profetien?

¹⁵ Denne profetien var helt i samsvar med den illevarslende profetien han hadde kommet med bare to dager tidligere. Da han kom ridende midt gjennom en jublende menneskemengde nedover Oljeberget på vei til Jerusalem, stanset han og gråt over byen og sa: «Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For de dager skal komme over deg da dine fiender skal kaste en voll opp om deg og kringsette deg og trenge deg fra alle sider, og slå deg til jorden og dine barn i deg, og ikke levne stein på stein i deg, fordi du ikke kjente din besøkelses tid.» (Luk. 19: 41—44) Ordene «stein på stein i deg» ville innbefatte tempelsteinene. Den romerske generalen Titus, som skulle bli brukt til å iverksette oppfyllelsen av denne profetien, ville ikke engang være i stand til å spare Herodes’ hellige tempel. Jesu profetiske ord måtte gå i oppfyllelse.

16. På grunn av hva som Jerusalem tidligere hadde erfart, kunne disse disiplene forstå at byens kommende ødeleggelse ville bety slutten på en tidsepoke?

¹⁶ Den hellige byen Jerusalem og dens tempel skulle bli fullstendig ødelagt! Kunne dette bety noe annet for disse fire Jesu disipler enn enden på en epoke for deres folk? Det ville være annen gang byen Jerusalem og dens tempel ble ødelagt av hedenske hærer. Disiplene visste hvordan byen Jerusalem og dens tempel ble ødelagt første gang, av Babylons hærer under kong Nebukadnesar i år 607 f. Kr., og hvordan dette hadde betydd enden på deres nasjons uavhengige, teokratiske rike, som ble styrt av de kongelige etterkommerne til kong David, Isais sønn, fra Betlehem. Jerusalem måtte da ligge øde i 70 år og begynte dermed virkelig å bli nedtrådt av de hedenske nasjoner. Selv om en levning av tilbedere vendte tilbake fra fangenskapet i Babylonia da de 70 år var til ende, og igjen tok bolig i Juda land, ble et rike med en etterkommer av kong David på tronen aldri gjenopprettet. Bare en stattholder, Serubabel, ble utnevnt av den nye verdensmakten, Persia, til å administrere Juda land. Davids rike med dets trone i Jerusalem fortsatte å være nedtrådt av hedningene.

17. a) Hvorfor utgjorde ikke makkabéerriket et avbrekk i det at Davids rike ble nedtrådt? b) Hva betydde kunngjøringen «Himlenes rike er kommet nær» for mange ydmyke mennesker i landet?

¹⁷ I det annet århundre før Kristus oppnådde nasjonen riktignok en viss uavhengighet av hedningene og opprettet et rike, men det var et rike som ble styrt av makkabéerne. Disse makkabéiske kongene var av Levi stamme og var prester. De tilhørte ikke Juda stamme og Davids kongelige familie. I år 63 f. Kr. endte makkabéernes levittiske rike, da romerne under general Pompeius overtok landets styre. Dermed fikk det undertrykte folket i Juda et ønske om å bli befridd for den romerske verdensmakts herredømme. Da døperen Johannes og senere Jesus forkynte «himlenes rike er kommet nær», var dette et budskap som mange ydmyke mennesker i Galilea og Judea med glede lyttet til. (Matt. 3: 1—4; 4: 12—17) For mange av det undertrykte folket var dette ensbetydende med at folket ville bli befridd for det romerske åk, og at det teokratiske rike ville bli opprettet under en rettmessig arving til kong David i Jerusalem. — Ap. gj. 1: 6.

Hedningenes tid må fortsette inntil den har utløpt

18, 19. a) Hva mente Jesus med uttrykket «Himlenes rike er kommet nær», og hva mente han ikke? b) Hva sa Jesus derfor til folket om deres «hus»?

¹⁸ Jesus kom imidlertid ikke med noe løfte om en slik utfrielse. Han lovte ikke at folket skulle bli befridd for det romerske åk. Han forutsa i stedet at nasjonen skulle bli ødelagt av den romerske verdensmakt, og at det kongelige dynasti i Jerusalem med etterkommere av kong David på tronen fortsatt skulle være nedtrådt av de hedenske verdensmakter. Ettersom Jesus ble født inn i den menneskelige familie som et medlem av Davids kongelige hus, var han den rettmessige arving til Davids teokratiske rike. Ettersom han var salvet med Guds ånd, og ettersom han befant seg midt iblant det undertrykte folket, kunne det sies at «himlenes rike» eller «Guds rike» var nær. (Luk. 17: 20, 21, NW) Jesus mente ikke at Guds himmelske rike, som skulle befri alle mennesker for de undertrykkende makter i denne verden, da var nær. Nei, hedningenes tid, da rettighetene til Guds rike med kong Davids etterkommere på tronen ble nedtrådt, måtte fortsette inntil den hadde utløpt. Byen Jerusalem og dens hellige hus for tilbedelse ville ikke bli spart. Jesus sa derfor til folket:

¹⁹ «Se, eders hus skal lates eder øde. For jeg sier eder: Fra nå av skal I ikke se meg før I sier: Velsignet være han som kommer i Herrens [Jehovas, NW] navn!» — Matt. 23: 37—39.

20. a) Når var nettopp disse ordene, som er hentet fra salme 118: 26, blitt brukt i forbindelse med Jesus? b) Når og av hvem ville disse ordene igjen bli brukt?

²⁰ To dager tidligere, da de jublende menneskemassene fulgte Jesus på hans kongelige ferd inn i Jerusalem, sa de nettopp disse ordene, som var forutsagt i Salme 118: 26, men de religiøse lederne i Jerusalem følte det ikke slik som folket gjorde, og de mente heller ikke at Jesus var den som var «velsignet», den som skulle komme i Jehovas navn. (Matt. 21: 1—9; Mark. 11: 1—11; Luk. 19: 28—40; Joh. 12: 12—19) Det er derfor ikke noe å undres over at Jesus ikke igjen ville framstille seg for dem som den rettmessige, salvede arving til Davids rike i Jerusalem! Han ville dra bort, og de ville ikke mer få se ham i kjødet. Den dag ville imidlertid komme da han ville begynne å herske som konge i riket og sitte på tronen ved Jehova Guds høyre hånd. Da ville de som skjelnet de kjensgjerninger som viste at han hadde kommet til sitt rike og satt på tronen, se ham med troens øyne. De ville forstå at tiden var inne til å si: «Velsignet være han som kommer i [Jehovas] navn!» (Sl. 110: 1—6; Ap. gj. 2: 34—36) De ville kalle ham «velsignet», ettersom hans komme til sitt rike ville bety at de ville bli utfridd av sine fienders hender.

21. Hvilket spørsmål stilte de fire disiplene ifølge Matteus etter å ha hørt Jesu profetier?

²¹ Da de fire fiskerne som var Jesu disipler, hørte Jesus tale om at han skulle komme igjen i Jehovas navn, og kort tid etter det komme med sin profeti om at steinene i Jerusalems tempel skulle brytes ned, spurte de ham: «Si oss: Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» —  Matt. 23: 38 til 24: 3, NW.

22, 23. Hva siktet disiplene til med ordene «disse ting», og hvordan viser Jesu svar at denne forståelsen er riktig?

²² Med ordene «disse ting» siktet disiplene uten tvil blant annet til den forutsagte ødeleggelse av byen Jerusalem, som de hadde utsikt over fra sin plass der på Oljeberget. I den profetien Jesus kom med som svar på deres spørsmål, forutsa han hvordan Jerusalem skulle bli ødelagt av romerske krigshærer, noe som fant sted bare 37 år senere. (Matt. 24: 15—20) Legen Lukas gjengir Jesu profeti om Jerusalems ødeleggelse meget detaljert og sier i kapittel 21, versene 20—24:

²³ «Men når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, ’fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den; for dette er gjengjeldelsens dager, for at alt det som skrevet er, skal bli oppfylt. Men ve de fruktsommelige, og dem som gir die, i de dager! for stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk, og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.»

24, 25. a) Hvorfor visste de jødekristne i Jerusalem og Judea hva de måtte gjøre, før profetien fikk sin oppfyllelse? b) Hva gjorde de, og hva betydde det for dem?

²⁴ Før denne profetien fikk sin oppfyllelse i år 70 e. Kr., og før jødene gjorde opprør i år 66, noe som førte til at Jerusalem ble ødelagt annen gang, hadde disiplene Lukas, Matteus og Markus nedskrevet Jesu profeti. De jødekristne i Jerusalem og Judea hadde således disse inspirerte beretningene å rådføre seg med. De visste hva de måtte gjøre da den romerske general Cestius Gallus, som straks hadde forsøkt å slå ned opprøret, plutselig trakk seg tilbake etter at han og hans hærer hadde kringsatt Jerusalem og ligget i leir på de hellige områder rundt byen.a

²⁵ Før de romerske hærer under en ny general, Titus, kunne vende tilbake, flyktet de trofaste jødekristne fra Jerusalem og provinsen Judea, som var dømt til ødeleggelse. De fleste av dem søkte tilflukt på Østsiden av Jordan-elven i provinsen Perea. På grunn av sin lydige handling ble de spart da romerske hærer senere ødela Jerusalem, dro gjennom provinsen Judea og ødela byer og drepte titusenvis av jøder og til slutt førte 97 000 overlevende jøder i fangenskap og trelldom.

26. Hvor alvorlige var disse gjengjeldelsens dager?

²⁶ I og med at festningen Masada, som lå på vestsiden av Dødehavet, falt i år 73 e. Kr., var hele provinsen Judea blitt underlagt Romerriket, og alle opprørerne var blitt ryddet av veien av romerske hærer. Den jødiske historieskriveren Flavius Josephus anslår at 1 100 000 jøder døde i løpet av beleiringen av Jerusalem, som varte i fem måneder, fra 14. nisan til 6. elul (6. september ifølge den gregorianske kalender). Hvis den tid da Jerusalem ble ødelagt første gang, i 607 f. Kr., av babylonierne, var en tid da Gud tok hevn, måtte den tid da Jerusalem ble ødelagt annen gang, være det i minst like høy grad, ja, det måtte være de «gjengjeldelsens dager» som Jesus hadde talt om tre dager før han ble myrdet utenfor Jerusalems murer, utenfor den by som hadde pådratt seg så stor blodskyld.

27. Hvilket spørsmål kan en nå stille med hensyn til i hvor stor utstrekning Jesu profeti får sin anvendelse?

²⁷ I og med disse hendelsene fikk den jødiske tingenes ordning med dens land og hovedstad og tempel sin ende. (1 Kor. 10: 11; Heb. 9: 26—28, NW) Men pekte ikke Jesu profeti, som er gjengitt i Matteus 24: 3 til 25: 46, Markus 13: 3—37 og Lukas 21: 7—36, hen på noe mer enn Jerusalems og Judeas ødeleggelse? Skulle den ikke også få en videre anvendelse?

28. Kom utfrielsen ved Guds rike i og med at Jesu profeti ble oppfylt på det bokstavelige Jerusalem og Judea?

²⁸ Hadde de overlevende jødekristne grunn til å tro at Guds rike var blitt opprettet i år 70, da Jerusalem og templet ble ødelagt, eller i år 73, da hele Judea ble underlagt Romerriket? Nei! Kunne de med troens øyne se Jesus i hans messianske rike, og sa de: «Velsignet være han som kommer i [Jehovas] navn»? Nei! Hadde den lovte «utfrielse» funnet sted? Var de blitt utfridd av den romerske verdensmakt, som hadde ødelagt Jerusalem og Judea? Nei! På den tiden bodde nemlig de fleste av de kristne fremdeles innenfor Romerrikets grenser, selv om det også fantes kristne andre steder, for eksempel i Partia, India, Skytia og Etiopia. I over 200 år etter de ødeleggelsene som fant sted i perioden 70—73 e. Kr., ble de kristne utsatt for en fryktelig forfølgelse av romerne, ja, til og med etter keiser Konstantins tid.

29. a) Når hadde Jerusalem begynt å bli nedtrådt av de hedenske folkeslag? b) Hva forutsa derfor Jesus for å vise at hans profeti ville få sin anvendelse langt ut over år 70 e. Kr.?

²⁹ Romerriket var den fjerde i rekken av hedenske verdensmakter som hadde nedtrådt det rike hvor Jerusalem var hovedstad. Den første verdensmakt som gjorde det, var Babylon, den andre Medo-Persia, den tredje Grekenland (Makedonia) og den fjerde altså Romerriket. Den romerske provinsen Judea var lagt så fullstendig øde at den romerske keiser Vespasian solgte stykker av land der til hedenske kjøpere. Jesu ord på Oljeberget i år 33 e. Kr. måtte derfor få sin anvendelse langt ut over Jerusalems og templets ødeleggelse i år 70, for da Jesus forutsa at Jerusalem skulle bli kringsatt og ødelagt, sa han også: «Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.» (Luk. 21: 24) Til og med etter at Romerriket mistet sitt grep om Midt-Østen, fortsatte det land hvor kong David og hans kongelige etterkommere hadde hersket, å være underlagt hedenske politiske verdensmakter. Ikke noe messiansk rike med kong Davids rettmessige arving på tronen kunne få makten før «hedningenes tid» var til ende, noe som skulle skje til Guds fastsatte tid.

’En stor trengsel’

30, 31. Hva viser den måten Jesus beskrev den ’store trengsel’ på like etter at han hadde forutsagt at Jerusalem skulle bli kringsatt og ødelagt?

³⁰ Det kom virkelig ’en stor trengsel’ over det jødiske folk da Jerusalem ble kringsatt og ødelagt og hele Judea ble underlagt Romerriket. Men denne trengsel kunne på ingen måte måle seg med den trengsel Jesus talte om lenger ute i sin profeti om «tegnet» på hans nærvær og på «avslutningen på tingenes ordning». Selv om han forutsa den ’store trengsel’ like etter at han hadde beskrevet beleiringen av det gamle Jerusalem, viser den uttrykksmåten han brukte, at han siktet til noe langt mer omfattende enn Jerusalems ødeleggelse, til noe som lignet den, men som ville skje mye senere. I Matteus’ beretning lyder Jesu profeti slik: «For da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli. Og ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.» — Matt. 24: 21, 22.

³¹ I Johannes Markus’ beretning lyder Jesu profeti slik: «For i de dager skal det være så stor en trengsel som ikke har vært inntil nå fra skapningens begynnelse, fra den tid da Gud skapte verden, og som heller ikke skal bli. Og dersom ikke Herren forkortet de dager, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld, for deres skyld som han har utvalgt, har han forkortet de dager.» — Mark. 13: 19, 20.

32. Hvilke spørsmål kan vi stille på bakgrunn av den uttrykksmåten Jesus brukte i forbindelse med sin beskrivelse av den ’store trengsel’?

³² Senere i sin profeti talte Jesus om Noah og om vannflommen på Noahs tid, og vi kan derfor spørre: Var Jerusalems ødeleggelse i år 70 e. Kr. en større trengsel enn den som fant sted da vannflommen kom, 1656 år etter at mennesket ble skapt? Var den ødeleggelse som de romerske hærer førte over Jerusalem, den største trengsel som hadde vært inntil da siden Gud skapte mennesket, til og med større enn vannflommen? Har det ikke inntruffet noen katastrofe som har vært like stor eller større enn Jerusalems ødeleggelse, i løpet av de 1898 årene som har gått siden da? Har det ikke inntruffet noen ’stor trengsel’ siden årene 70—73 e. Kr. som kan måle seg med den ulykke som rammet jødene i de årene, eller som overgår den? Hva kan en så si om alle de menneskeliv som gikk tapt og alle de byer som ble ødelagt i den første verdenskrig, fra 1914 til 1918, og den annen verdenskrig, fra 1939 til 1945? Ødeleggelsen av Jerusalem og Judea i det første århundre var bare en liten katastrofe sammenlignet med disse verdensomfattende konfliktene. Gjorde så Jesus en feil da han beregnet omfanget av den ulykke som rammet jødene i årene 70—73 e. Kr.? Nei, Jesus gjorde ikke noen feil. Hva kan han da ha ment?

33, 34. Hvilke andre deler av profetien viser at Jesus ikke overdrev da han forutsa den ’store trengsel’?

³³ Det var ikke noen overdrivelse fra Jesu side. Han visste at hedningenes tid, den tid da Davids rikes rettigheter skulle være nedtrådt, skulle fortsette etter Jerusalems ødeleggelse, og han forutsa også det. Han sammenlignet tiden for hans annet komme eller nærvær med Noahs tid, da hele menneskeheten så nær som Noah og hans familie i arken ble ødelagt av en verdensomfattende vannflom, og han viste dermed at han siktet til noe langt verre enn Jerusalems ødeleggelse. Han sa at «alle jordens slekter», ikke bare Israels 12 stammer, skulle jamre seg over det de så komme. (Matt. 24: 30) Alle disse tingene ble nevnt i den ene profetien om «tegnet» på hans nærvær og på «avslutningen på tingenes ordning».

³⁴ I Åpenbaringen, som Jesus ga apostelen Johannes 26 år etter Jerusalems ødeleggelse, sa han dessuten at «kongene over hele jorderike» skulle samles til «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, og han beskrev deretter det voldsomme blodbad som ville bli anrettet i Harmageddon-krigen. (Åpb. 16: 13—16; 19: 11—21) Nei, Jesus overdrev ikke.

35. Hva hadde Jesus tydeligvis i tankene da han talte om Jerusalem?

³⁵ Det er derfor tydelig at Jesus brukte Jerusalems ødeleggelse som en profetisk illustrasjon, at han ikke bare omtalte den som en begivenhet som i bokstavelig forstand skulle finne sted, men også som et forbilde på noe langt mer omfattende. Det Jerusalem han hadde i tankene, var følgelig et større Jerusalem, et Jerusalem som også var troløst og dømt til ødeleggelse, og han forutsa ødeleggelsen av dette større, troløse Jerusalem og den verdensomfattende katastrofe som den ville avmerke begynnelsen til. Han profeterte om det motbilledlige Jerusalem og Judea, nemlig kristenheten, som ifølge statistikken har nærmere en milliard medlemmer over hele verden.

36. Hvorfor kan en si at kristenheten er det motbilledlige, troløse Jerusalem og Judea?

³⁶ Kristenheten hevder at den er det åndelige Israel, og at det er med den Gud har inngått en ny pakt med Jesus Kristus som mellommann. Den hevder at den er det åndelige Sion eller Jerusalem, som Guds løfter tilhører eller får sin anvendelse på. Paven blir æret som stedfortreder for den himmelske Jesus Kristus, som er «løven av Juda stamme». (Åpb. 5: 5) I sin lignelse om ugresset blant hveten forutsa Jesus at kristenheten skulle oppstå, og han forutsa også i den samme lignelsen at kristenheten og dens ugress-lignende kristne, det motbilledlige, troløse Jerusalem og Judea, skulle bli ødelagt. — Matt. 13: 24—30, 36—43.

Verdens trengsler siden hedningenes tid endte

37. Hvordan kan vi vite at Jesu profeti angående kristenheten pekte fram mot vår tid og til og med fram mot tiden etter det inneværende år?

³⁷ Når vi betrakter Jesu profetiske ord i Matteus 24: 21, 22 og Markus 13: 19, 20 fra denne synsvinkelen, forstår vi at hans profeti gjelder de siste dager for det motbilledlige, troløse Jerusalem og Judea, kristenheten. Jesu profeti om de ting som skulle skje, pekte fram mot året 1914 e. Kr. og tiden deretter, ja, den peker til og med fram mot tiden etter det inneværende år. Hvordan kan vi vite det? Jo, for Jesus sa: «Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende,» og han nevnte så en rekke andre ting. (Luk. 21: 24) Vi behøver ikke her å gjenta beviset for at «hedningenes tid» endte omkring 1. oktober 1914. Historien beviser det!

38, 39. a) Siden hvilket år har de ord Jesus uttalte i begynnelsen av sin profeti, fått sin oppfyllelse, spesielt på kristenheten? b) Hva betydde «begynnelsen til veene» for kristenheten?

³⁸ Siden merkeåret 1914 har kristenheten og resten av menneskeverdenen fått erfare oppfyllelsen av de ord Jesus uttalte i begynnelsen av sin profeti: «Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og store jordskjelv skal det være og hunger og sott både her og der, og det skal skje forferdelige ting og store tegn fra himmelen.» — Luk. 21: 10, 11.

³⁹ Matteus’ tilsvarende beretning lyder: «For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal være hunger og jordskjelv både her og der. Men alt dette er begynnelsen til veene.» (Matt. 24: 7, 8) Da folk reiste seg mot folk og rike mot rike i årene 1914—1918, var 24 av de 28 nasjonene som var innblandet i krigen, nasjoner som tilhørte kristenheten, det motbilledlige, troløse Jerusalem og Judea. Den første verdenskrig og den hunger og sott og de store jordskjelv som fulgte i dens kjølvann, avmerket tydeligvis «begynnelsen til veene», spesielt for kristenheten. Disse «veene», som var like alvorlige som de veer en kvinne får når hun skal føde, betydde ikke at kristenheten var i ferd med å frambringe en ny kristen ordning, en verden som var omvendt til kristendommen, men at den nærmet seg en smertefull død. Men for de sanne kristne nærmet utfrielsen seg!

[Fotnote]