Spørsmål fra leserne
Da Jesus talte om «tegnet på [sitt] nærvær og på avslutningen på tingenes ordning», sa han til sine disipler: «Sannelig, jeg sier dere: Denne slekt [generasjon, NW] skal ikke forgå før alt dette skjer.» (Matt. 24: 3, 34, vers 3 fra NW) Hvordan skal vi forstå dette?
Denne profetien, som ble framsagt i år 33 e. Kr., hadde en bemerkelsesverdig, forbilledlig oppfyllelse fram til år 70 e. Kr., da det ble gjort ende på den jødiske tingenes ordning og Jerusalems tempel ble ødelagt, slik at ’stein ikke ble tilbake på stein’. Ifølge historieskriveren Josefus omkom 1 100 000 jøder bare i Jerusalem. Selv om mange av Jesu første disipler hadde dødd under de forfølgelsene som fant sted fram til den tiden, var det også noen av den generasjon som hadde vært sammen med Jesus og hadde vært vitne til hans mektige gjerninger, som levde så lenge at de så slutten på denne «avslutningen på tingenes ordning». (Matt. 24: 2, 3, NW) De var mennesker som tilhørte Jesu generasjon, hans samtidige.
Av Jesu profeti forstår vi imidlertid at hans ord skulle få en senere og mer omfattende oppfyllelse, som ville kulminere i «en nød [trengsel, EN] så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse til i dag, og som det heller aldri mer vil bli». Denne ’store trengsel’ vil ikke bare omfatte en jødisk «tingenes ordning», men hele menneskeverdenen, ja, «alle folkeslag» som Jehovas vitner må forkynne «evangeliet» eller «dette gode budskap om riket» (NW) for før enden kommer. «Fødselsveene» som begynte å hjemsøke jorden, og som startet med den første verdenskrig, viser at Jesu profeti om «tegnet» får sin store, motbilledlige oppfyllelse fra 1914 av. — Matt. 24: 3—8, 14, 21.
Hva er så den «generasjon» som ’ikke skal forgå før alt dette skjer’? Med generasjon siktes det ikke her til en tidsperiode, som noen har forsøkt å utlegge som 30, 40, 70 eller endog 120 år, men det siktes tvert imot til mennesker, de mennesker som levde ved «begynnelsen på fødselsveene» for denne dødsdømte verdensordning. Det er den generasjon av mennesker som så de katastrofale begivenheter som fant sted i forbindelse med den første verdenskrig i 1914 og tiden deretter.
Som det sies i en artikkel på side 56 i U.S. News & World Report for 14. januar 1980: «Hvis en går ut fra at ti er den alderen da en begivenhet skaper et varig inntrykk i en persons hukommelse,» da er det i dag over 13 millioner amerikanere som kan «huske den første verdenskrig». Og hvis denne verdens onde ordning skulle vare helt fram til århundreskiftet, noe som er høyst usannsynlig i betraktning av verdensbegivenhetenes utvikling og oppfyllelsen av Bibelens profetier, ville det fortsatt leve mennesker som tilhørte den første verdenskrigs generasjon. Det at det stadig blir færre av dem, er imidlertid enda et bevis for at «avslutningen på tingenes ordning» raskt nærmer seg sin ende.
Bladet The Economist for 15. mars 1980 hadde i denne forbindelse en interessant omtale av en bok med tittelen «The Generation of 1914» av Robert Wohl. Den inneholdt følgende interessante uttalelse: «Til slutt gir herr Wohl uttrykk for sine egne meninger om 1914-generasjonen. I et klart og sammenfattende siste kapittel viser han at generasjoner ikke lar seg matematisk definere ved noe som uttrykkes ved antall år, men at de knytter seg til store historiske kriser, noe som den første verdenskrig er det enestående eksempel på.» Dette stemmer meget godt med det bibelske synspunkt som Jehovas vitner har med hensyn til «1914-generasjonen».
Ja, det var en generasjon mennesker som levde i 1914, og som så de store historiske forandringene fra en tid med forholdsvis rolige forhold til den nåværende tid med krig, lovløshet og ødeleggelse. Mange som nå er Jehovas vitner, var blant dem. Året 1914 utgjorde virkelig «det enestående eksempel» på en slik forandring, for i dette året begynte de forutsagte «fødselsveene» blant nasjonene. Mange som fremdeles lever, kan fortelle oss hvordan forholdene på jorden tok en katastrofal vending i året 1914. Og verden får stadig større vanskeligheter å kjempe med. Vi kan derfor være glad for at Jesus kom med en forsikring om at noen av «1914-generasjonen» skulle overleve — at ikke hele denne generasjonen skulle være borte — når den ’store trengsel’ gjør slutt på vår tids onde verdensordning.
● Paulus sa at en tilsynsmann i menigheten måtte være «én kvinnes mann». Hvorfor tok han dette med blant de krav som ble stilt til tilsynsmenn, ettersom ingen kristen kunne være bigamist eller polygamist?
Apostelen Paulus skrev i 1. Timoteus 3: 2: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, nøktern.» Uttrykket «en kvinnes mann» ble tatt med for å vise at mannen ikke kunne mistenkes for seksuell umoral, og at han var et godt eksempel på en som fulgte den kristne norm for ekteskapet.
Jesus hadde opplyst at hans disipler skulle holde fast ved Guds opprinnelige ordning for ekteskapet, nemlig at en mann skulle ha en kvinne. (Matt. 19: 5, 6) Ingen kunne derfor bli døpt som en kristen før han sluttet å være polygamist. Det var likevel på sin plass at Paulus understreket dette punktet med hensyn til de eldste, ettersom polygami hadde vært tillatt blant jødene og kunne være alminnelig i land som kristendommen ville bli utbredt til. En som sluttet seg til menigheten, skulle ut fra det eksempel som de eldste satte, kunne se at monogami, ikke polygami, var den ordning som de kristne godtok.
Men uttrykket «én kvinnes mann» kunne innbefatte noe mer. Den utbredte løsaktighet som gjorde seg gjeldende på den tiden, gav seg utslag i at folk lett gikk fra hverandre og ofte skilte seg og giftet seg igjen.
«Som følge av at både den greske og den romerske lov gav så lett adgang til skilsmisse, var det meget vanlig at en mann og hustru gikk fra hverandre og giftet seg med en annen mens begge ennå levde. En mann kunne derfor ha tre eller fire levende hustruer, eller rettere sagt kvinner, som alle i tur og orden hadde vært hans hustruer.» (The Life and Epistles of St. Paul av Conybeare og Howson) Det skulle være annerledes med en kristen. Det var bare hvis hans ektefelle begikk ekteskapsbrudd og derved gjorde seg skyldig i «hor» (grov seksuell umoral), at han ville være fri til å skille seg og gifte seg med en annen. (Matt. 5: 32; 19: 9) At kravet om å være «en kvinnes mann» ble oppfylt, ville bety at en eldste ville sette et rett eksempel ved ikke å være en mann som skilte seg fra sin hustru uten bibelske grunner og deretter giftet seg igjen.
Noen bibelforskere har forstått 1. Timoteus 3: 2 slik at en eldste overhodet ikke kunne gifte seg for annen gang. Men det som Jesus tidligere hadde sagt, og det som Paulus skrev andre steder, viser at det ikke var galt av en mann å gifte seg igjen. Hvis han gjorde det, ville ikke det gjøre ham klanderverdig eller uskikket til å tjene som eldste i menigheten. Husk at Paulus skrev at det var bedre for enker (og følgelig også for enkemenn) å gifte seg enn å brenne av begjær eller ikke å ha noe å gjøre og blande seg opp i andres saker. — 1. Kor. 7: 8, 9, 36—39; 1. Tim. 5: 13, 14.
At en eldste var «én kvinnes mann», innebar også at han ikke gjorde seg skyldig i bigami eller ekteskapsbrudd. Han skulle leve i et ekteskap som var moralsk uklanderlig, og være lojal og trofast mot sin hustru. Ifølge The New English Bible må en tilsynsmann «være hevet over kritikk, tro mot sin ene hustru».
Ved å si at en tilsynsmann måtte være «en kvinnes mann», understreket følgelig Paulus med få ord at en gift eldste på flere måter måtte være et forbilde i moralsk henseende. Enhver som betraktet ham, ville bli klar over at han levde i samsvar med den sanne kristendoms opphøyde syn på ekteskapet.