Lojalitet med et udelt hjerte

«O bevar min sjel, for jeg er lojal. . . . Lær meg, o Jehova, om din vei. Jeg vil vandre i din sannhet. Gjør mitt hjerte udelt til å frykte ditt navn.» — Sl. 86: 2, 11, NW.

 1, 2. a) Hva ventes det av en leder, og hos hvilke nasjoner søker menneskene politisk lederskap i dag? b) Hvilket annet slags lederskap ropes det på, og hvilket spørsmål oppstår derfor?

I DENNE uvisshetens, omskiftningenes og forvirringens verden speider folk og nasjoner etter en fører. De vil gjerne slutte opp om en pålitelig og stø leder med en klart formulert politikk som gir løfte om gode resultater. Denne leder må nyte anseelse på grunnlag av sin suksess, sine bedrifter og sin fremtredende stilling, på grunnlag av sitt mot og sin overbevisning og på grunnlag av sin modne dømmekraft. Han må inspirere til lojalitet hos sine tilhengere fordi han på sin side er lojal mot sine tilhengere og mot fastlagte hensikter og opptrukne lover.

² I denne verden som står splittet på grunn av en kald krig, er det derfor slik at enkelte talsmenn for nasjonene vil ha USA til å ta ledelsen i verdens affærer, spesielt på vegne av Vestens demokratiske nasjoner. Med tanke på Amerikas store landområde, rikdom og makt mener de at denne nasjonen bør påta seg den lederstilling som det later til at skjebnen har bestemt at den skal ha. Andre nasjoner, de som tilhører kommunistblokken, søker ledelse i Sovjets Moskva og tilsverger denne ledelse lojalitet. Det fordres lojalitet også av dem som ikke er overbevist i sitt hjerte. I tillegg til kravet om politisk lederskap ropes det også på religiøst lederskap. Alt dette gjør spørsmålet om lojalitet mer komplisert i våre dager. Hvem bør vi vise lojalitet mot med et udelt hjerte?

 3. a) Hvilken kamp pågår nå mellom politiske og religiøse krefter, og hva mister folk mer og mer tilliten til? b) Hvilket budskap har imidlertid sannhetens klang, og hvorfor?

³ Dette er i høyere grad enn noen gang før en tid med propaganda. De politiske makter og de religiøse krefter kjemper om å vinne menneskenes sinn og lojalitet, og de benytter seg av alle midler til å meddele seg til folk både gjennom øynene og gjennom ørene. Dette har ført til forvirring og splittelse. Folk mister mer og mer tilliten til det de ser og hører fordi så meget av det viser seg å være løgnaktig propaganda. En hel del av det er et ledd i den «kalde krigen» som nå raser. Men tvers igjennom propagandakrigens rabalder kan man høre ett enkelt budskap som har sannhetens klang. Det støttes av en uangripelig autoritet og fører ikke til at man blir desillusjonert. Dette budskap er evangeliet om Guds rike. Det er et budskap som ikke fører oss bak lyset eller gjør oss til slaver under mennesker og menneskers systemer, for det kommer fra «Gud, han som ikke lyver». (Tit. 1: 2) «Det er umulig for Gud å lyve.» — Heb. 6: 18, NW.

 4, 5. a) Hvordan vet vi at det ikke skyldes en tilfeldighet eller et menneskelig påfunn at dette Rikets budskap nå blir forkynt? b) Som et svar på hvilket spørsmål og som et bevis på hvilken kjensgjerning ble dette forutsagt?

⁴ Det skyldes ingen tilfeldighet eller noe som helst menneskelig påfunn at dette budskap om Guds rike er blitt forkynt over hele verden siden 1914. Det ble forutsagt for lenge siden, og i dag blir det forkynt som en oppfyllelse av profetiene. Den største forkynner av Guds rike som noen gang har levd på jorden, forutsa for 1900 år siden at forkynnelsen av dette budskap skulle være et kjennemerke på vår tid. Denne Rikets forkynner, Jesus Kristus, fortalte vår generasjons historie på forhånd. Han beskrev den første verdenskrig, som gjorde året 1914 til vendepunktet i menneskenes historie, og han omtalte den matmangel og de epidemier og jordskjelv og den illojalitet og lovløshet og religiøse forfølgelse og internasjonale forvirring og frykt for framtiden som har særmerket tiden siden 1914.

⁵ Jesus Kristus kom imidlertid ikke bare med dystre spådommer om framtiden. Han sa også: «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt. 24: 3—14, NW) Alt dette forutsa han som svar på spørsmålet om hvordan vi skulle kunne vite når han ville være nærværende på tronen i Guds himmelske rike, og når denne gamle jordiske tingenes ordnings siste og avsluttende kapittel skulle bli skrevet. I sluttkapitlet i denne gamle verdens historie siden 1914 kan man lese om oppfyllelsen av dette oppmuntrende trekk ved Jesu profeti — den verdensomfattende forkynnelse av det gode budskap om Riket. Hvem er det som utfører denne forkynnelsen?

 6, 7. a) Hvilken klasse mennesker er det rimelig å vente at det gode budskap om Riket blir forkynt av? b) Hva har vår tids historie å si om hvilke mennesker det er som utfører den forutsagte forkynnelse?

⁶ Det er selvfølgelig ikke Guds rikes fiender som gjør det, selv om de ved sine offentlige angrep på forkynnelsen og forkynnerne faktisk har gjort Riket enda bedre kjent. Forkynnelsen er blitt utført av den samme klasse mennesker som forkynte Guds rike på Jesu og hans 12 apostlers tid, av innvigde og døpte Jesu etterfølgere. Når det pågår en politisk kampanje, la oss si i Amerika, hvem er det da som forkynner det demokratiske parti og dets politikk og valgløfter? Selvfølgelig demokratene! Hvem er det som forkynner det republikanske parti og dets politikk og løfter? Selvfølgelig republikanerne! Hvem er det som forkynner det sosialistiske parti og dets politiske hensikter, og som anbefaler dets kandidater? Selvfølgelig sosialistene! Hvem må det da være som i harmoni med Jesu profeti forkynner «dette gode budskap om riket . . . på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag»? Selvfølgelig Jesu Kristi etterfølgere! De er helt og holdent for Guds rike og støtter det lojalt. De følger den befaling Jesus ga sine disipler i sin bergpreken: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet.» — Matt. 5: 1, 2; 6: 32, 33.

⁷ Betyr dette at alle de 869 millioner som i dag utgir seg for å være katolske og protestantiske kristne, er de som oppfyller Jesu profeti om forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike ved avslutningen på denne tingenes ordning? Nei, aldeles ikke. Vår tids historie viser at dette siden 1914 er blitt gjort og fremdeles blir gjort av de innvigde og døpte kristne som er kjent som Jehovas vitner. — Se The Americana Annual 1961, side 396, spalte 2.

 8, 9. a) Hvilke spørsmål angående vitnearbeidet for Riket må vi nå ta stilling til? b) Hvilke mennesker vil ikke få del i Rikets velsignelser, og hvorfor er det da Jehovas vitner som blir benyttet til å forkynne det gode budskap?

⁸ Denne forkynnelse av Riket måtte utføres i vår tid, for Gud har forutsagt den gjennom Jesus Kristus, og Gud kan ikke lyve og har ikke vist seg å være en løgner. Ettersom Riket nå blir forkynt til et vitnesbyrd som en oppfyllelse av den inspirerte profetien, må hver enkelt av oss ta stilling til et viktig spørsmål, nemlig: Vil vi nøye oss med å være blant dem som får høre forkynnelsen, vitnesbyrdet, uten å foreta seg noe for å fremme den, eller vil vi være blant dem som utfører forkynnelsen og vitnearbeidet og derved viser at vi lojalt anbefaler dette rike som hele menneskehetens eneste håp og redning? Hvis vi utgir oss for å være kristne, hvordan forholder det seg da med vårt hjerte? Er vårt hjerte delt fordi vi går aktivt opp i denne verdens politikk i den formening at «Guds rike» bare er en hjertetilstand nå, og at de kristne først kommer aktivt med i Guds rikes virksomhet når de dør og kommer til himmelen?

⁹ Folk med en delt lojalitet kommer aldri til å få erfare Guds rikes velsignelser. I Bibelens siste bok sier Jesus Kristus, Guds Sønn: «Derfor, da du er lunken, og hverken kald eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.» (Åpb. 3: 16) Det er ikke de menneskene som bare får høre vitnesbyrdet, men de menneskene som utfører forkynnelsen og vitnearbeidet, som skal bli ført levende gjennom enden på denne tingenes ordning og få del i Rikets velsignelser etter den store trengsel, «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». (Matt. 24: 21, 22) Dette er grunnen til at det er Jehovas kristne vitner som blir benyttet av Gud til å oppfylle profetien ved å forkynne det gode budskap om Riket.

Hjertet kan gjøres udelt

10. a) Er det grunn til å vente at Rikets forkynnere vil bli forfulgt? b) Hvorfor er det slik at de som er kristne bare i navnet, nøyer seg med å være slike som det blir vitnet for?

¹⁰ Selv i politiske kamper er det slik at folk som gjør seg til talsmenn for en bestemt styreform på bekostning av en annen, får motstandere og møter motbør. Er det ikke da ventelig at også de som forkynner Guds rike og hevder at det er det rettmessige herredømme og menneskenes eneste håp, vil møte motstand og bli baktalt og endog forfulgt? Jo, og dette er i samsvar med Jesu egen profeti om «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW). Umiddelbart etter at Jesus hadde forutsagt verdenskrigen, sa han til sine disipler: «Da skal de overgi eder til trengsel og slå eder i hjel, og I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld.» (Matt. 24: 9) Av hvor mange folkeslag? «Av alle folkeslag,» sa Jesus, og slo derved fast at alle nasjoner skulle være mot Guds rike og hate dets forkynnere. Dette er grunnen til at de fleste mennesker, også de katolske og protestantiske kristne, nøyer seg med å være slike som det blir vitnet for, i stedet for å utføre vitnearbeidet selv.

11. Hvilken egenskap er nødvendig i forbindelse med forkynnelsen av Riket, og hva ber derfor de sanne kristne om?

¹¹ Forkynnelsen av det gode budskap om Riket gjør det påkrevd med en helhjertet lojalitet overfor Guds rike. Men hvilket sant kristent menneske er det vel som ønsker å være illojal mot Guds rike, som Jesus Kristus døde for? De sanne kristne ønsker inderlig å være lojale mot dette herlige rike som de ber om i Fadervår, selv om det innebærer at de blir forfulgt og hatet av alle folkeslag. De ber om at de må kunne være lojale mot Guds rike akkurat som David gjorde, han som var salvet til å sitte «på Jehovas trone» og herske over Israels folk. — 1 Krøn. 29: 23, NW.

12. a) Hvilken egenskap la David for dagen overfor Gud, og hva ventet han at Gud skulle vise til gjengjeld? b) Når kan vi vente at Gud vil være lojal mot oss, og hvorfor?

¹² I Salme 86, der David forteller om at han blir forfulgt, sier han: «Bøy, o Jehova, ditt øre. Svar meg, for jeg er plaget og fattig. O bevar min sjel, for jeg er lojal. Frels din tjener — du er min Gud — som stoler på deg.» (Sl. 86: 1, 2, 14, 17, NW) David nærte en lojal kjærlighet til Jehova Gud, hvis rike han var blitt salvet til å tjene i som øverste utøvende myndighet. I harmoni med sin egen lojalitet stolte han på Jehova Gud. Han ventet at Gud skulle være lojal mot ham og mot dem som led sammen med ham for rikets skyld. I Salme 18: 25 (NW) sa David til Gud: «Mot en som er lojal, vil du handle i lojalitet.» (2 Sam. 22: 1, 2, 26) Hvis vi er innvigd til å tjene Guds rikes interesser og søker dette rike først, da vil også vi i likhet med David bestrebe oss på å være lojale mot Gud, som står bak dette riket. Hvis vi gjør dette, kan vi være sikker på at Gud vil være lojal mot oss. Hvor stort er det ikke å tenke på at Gud er lojal mot oss! Men enda så stort det er, står det skrevet: «’Jeg er lojal,’ sier Jehova.» (Jer. 3: 12, NW) Det er rett av oss å være lojale mot Gud, som er lojal mot oss.

13. Hvor utgår lojaliteten fra, og hva må vi derfor gjøre med hensyn til lojalitet?

¹³ Lojaliteten utgår fra hjertet. Vi kan ikke være lojale hvis vårt hjerte er delt i sin hengivenhet og sin kjærlighet. Vi kan ikke være lojale hvis vi frykter for noen som er en motstander av den vår kjærlighet og hengivenhet er knyttet til, og som forfølger oss på grunn av vår kjærlighet og hengivenhet overfor ham. Våre forfølgere og motstandere opptrer som tjenere for Satan Djevelen, og de har til hensikt å knekke vår lojalitet overfor Gud og hans rike. Hvis vi ønsker å søke hans rike først og forkynne det slik Jesus gjorde, er vi nødt til å utvikle vår lojalitet og til enhver tid nære den og drive bort frykt for fienden. David ga oss en anvisning på hvordan vi kan gjøre dette da han sa følgende i Salme 86: 10, 11 (NW): «Du er Gud, du alene. Lær meg, o Jehova, om din vei. Jeg vil vandre i din sannhet. Gjør mitt hjerte udelt til å frykte ditt navn.»

14. a) Hva antyder uttrykket «gjør mitt hjerte udelt» om hjertetilstanden? b) Hvorfor var kong Saul illojal?

¹⁴ For en eiendommelig uttalelse: «Gjør mitt hjerte udelt»! Den lar oss forstå at hjertet ikke befinner seg i en udelt tilstand, men at det er innvendig splittet med hensyn til hengivenhet og frykt. Den virker som en bekjennelse av at hjertet i noen grad er opptatt av menneskefrykt, som reduserer den fullstendige frykt for Gud. «Menneskefrykt fører i snare,» sier Ordspråkene 29: 25, og hvis vi blir fanget i en slik snare, vil det si at vi må dø for deres hånd som ønsker å fortære og ødelegge oss. Davids forfølger, kong Saul, led av menneskefrykt, og på grunn av denne frykt glemte han sin frykt for Gud og overtrådte Guds forordninger og bud. Kong Saul sa følgende til Guds profet Samuel: «Jeg har syndet; jeg har overtrådt [Jehovas] hud og dine ord; for jeg var redd folket og ga etter for dem.» (1 Sam. 15: 24) Hans frykt førte til illojalitet overfor Jehova Gud.

15. Hva bød Jesus sine apostler i denne forbindelse da han sendte dem ut for å forkynne, og hvorfor?

¹⁵ David ønsket ikke å gi etter for en slik frykt. Da Jesus Kristus, Davids Sønn, sendte ut sine 12 apostler som misjonærer og bød dem å forkynne at «himlenes rike er kommet nær», advarte han dem mot menneskefrykt. Menneskefrykten ville hindre dem i å utføre en uredd forkynnelse av Riket. Jesus sa: «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW].» (Matt. 10: 5—7, 27, 28) Det var derfor helt passende at David kom med denne bønn til Ham: «Bevar min sjel, for jeg er lojal.»

16, 17. a) Hva måtte Jehova gjøre for å gjøre Davids hjerte udelt til å frykte Hans navn? b) Når Jehovas navn blir nevnt for Jehovas vitner, hvorfor omslutter da frykten hele deres hjerte, og hva fører dette til?

¹⁶ Davids inspirerte salme er blitt bevart fram til i dag til gagn for oss. Hvordan skal vi da forstå denne Davids bønn til Jehova: «Gjør mitt hjerte udelt til å frykte ditt navn»? Hva måtte Jehova Gud gjøre for å bønnhøre ham i dette? Gud måtte fjerne all annen frykt som kunne splitte Davids hjerte og undertrykke hans frykt for den allmektige Gud, han som kan ødelegge både sjel og legeme i tilintetgjørelsens Gehenna. Han måtte gjøre Davids hjerte udelt når det gjaldt spørsmålet om å frykte Jehovas navn. Mennesker av denne verden kan ha et navn eller ry som gjør så sterkt inntrykk at folk som ikke kjenner noen høyere frykt, blir slått av redsel i sitt hjerte bare de hører slike menneskers navn nevne. I dag skjelver ikke menneskene når Gud blir nevnt. Men hvis man med en trusel nevner for dem navnet på en gangsterleder eller en diktator eller en heksedoktor, blekner de og skjelver. Da frykter de for liv og lemmer.

¹⁷ Men slik var det ikke med David for 3000 år siden! Og slik er det ikke med Jehovas vitner i dag. Henled deres oppmerksomhet på Jehova Guds navn, nevn hans navn for dem, og de tenker på hele hans herlighet som han har kronet dette navn med. De husker alle hans undergjerninger og storverk i fortiden og alle de profetier som han lar bli oppfylt nå i det 20. århundre. Bare hans navn blir nevnt, kommer de til å tenke på alle de straffer og ødeleggelser han har latt komme som fullbyrdelse av dommer over sine fiender og over dem som har vært troløse mot ham. Ja, de må tenke på hvordan han ødela en hel verden av mennesker på Noahs tid. (2 Pet. 2: 5; 3: 6) Da vil deres frykt for Jehova overskygge enhver annen frykt. Frykten for hans navn omslutter hele deres hjerte og leder deres udelte hjerte slik at det er lojalt mot den fryktinngytende Gud.

18. Hvorfor er ikke dette noen feighetens frykt?

¹⁸ Dette er ingen feighetens frykt. Salme 19: 10 sier: «[Jehovas] frykt er ren, den står fast evinnelig.» Den bevarer en mot å opptre feigt overfor mennesker og fører til renhet i ens livsførsel. Den fjerner all ubesluttsomhet i spørsmålet om man skal adlyde Gud mer enn mennesker. Når ens hjerte er udelt i sin frykt for Gud, er man ikke lenger et «ubesluttsomt menneske [bokstavelig: et to-sjelet menneske], ustø på alle sine veier». (Jak. 1: 8, fotnote, NW, 1950-utgaven) Det er derfor klokt av oss å være helhjertet i vår frykt for den høyeste Gud.

19. Hva viser David at Gud må gjøre for å gjøre et hjerte udelt?

¹⁹ En som er innvigd til Jehova Gud, ber på denne måten om at hans hjerte må bli gjort udelt, men hvordan oppfyller Gud denne bønnen? Hvordan handler de kristne som ber på denne måten, i overensstemmelse med sin bønn i den hensikt å samarbeide med Gud i det han gjør? Like før David kommer med denne bønnen, forteller han oss først hva Gud foretar seg i denne henseende, og dernest hva han selv måtte gjøre: «For du er stor og gjør underfulle ting; du er Gud, du alene. Lær meg, o Jehova, om din vei. Jeg vil vandre i din sannhet.» (Sl. 86: 10, 11, NW) Jehova måtte gi undervisning om sin vei, og David måtte vandre på Jehovas vei og i Hans sannhet. Det samme må vi gjøre i dag.

20. Hva innebærer bønnen til Gud om opplæring at vi selv må gjøre?

²⁰ Hvis vi i likhet med David ber om at Jehova må lære oss, da vil det si at vi er villige til å ta imot lærdom om hans vei, at vi står klar til å ta imot lærdom, at vi søker lærdom. Dette har Jehovas vitner i likhet med David bedt om i mange hundre år.

21. Hva har Jehova gitt oss rikelig av som svar på vår bønn — enda rikeligere enn det David fikk?

²¹ Som et svar på denne bønnen har Jehova gitt rikelig med undervisning, enda rikeligere enn den David fikk på sin tid. David hadde bare de første åtte bøker i Bibelen, muligens også Jobs bok, hvis den er skrevet av Moses. I dag har vi Bibelen komplett 66 inspirerte bøker. For et vell av undervisning den inneholder, undervisning som aldri blir foreldet slik at det blir påkrevd å skrive en ny religiøs lærebok for den kristne menighet nå i romfartens tidsalder!

22. a) Hva er det i forbindelse med Guds profetier som gjør hans vei kjent for oss? b) Hva må vi derfor først og fremst gjøre for å kunne lære om hans vei?

²² Bibelen selv beretter om oppfyllelsen av mange profetier, men tenk også på den mengde bibelske profetier som er blitt oppfylt etter at Bibelen ble fullført for 1900 år siden! Disse oppfyllelser tjener også til lærdom for oss i dag og gjør oss kjent med Guds vei, som vi ber om å få undervisning om. Det er derfor tydelig hva vi må gjøre for å samarbeide med Gud i oppfyllelsen av vår bønn. Hvis vi ber ham om å lære oss om sin vei, må vi først og fremst gå til hans bok, hans skrevne Ord, som forteller oss mer om hans veier enn noen annen bok som finnes, innbefattet den såkalte naturens bok. Gud setter ikke sin egen bok til side for å lære oss direkte. Vi må gjøre det som til og med hans egen Sønn gjorde på jorden, nemlig studere Guds skrevne Ord. Jesus sa: «Se, jeg kommer; i bokrullen er meg foreskrevet; å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» — Sl. 40: 8, 9; Heb. 10: 5—9.

23. Hvilket utbytte har vi av å granske Bibelen?

²³ Hvis vi ønsker å få undervisning om hans veier, har vi ingen annen utvei enn å gi oss i kast med et studium av hans dyrebare skrevne Ord. Vi må granske det for å finne opplysning. Dette er ingen trettende og kjedsommelig religiøs plage, men en virksomhet som er like spennende og utbytterik som en jakt etter en skjult skatt. «De vise gjemmer på kunnskap.» (Ordspr. 10: 14) På denne måten blir vi kjent med Gud og hans veier. På denne måten bygges vår tillit til ham og vår respekt for ham opp. På denne måten får vi en ren og sunn frykt for ham. At den sanne kunnskap om ham har en slik virkning, kommer så fint til uttrykk i Ordspråkene 22: 17, 19: «Bøy ditt øre til og hør på vismenns ord og vend ditt hjerte til min kunnskap! For at du skal sette din lit til [Jehova], lærer jeg deg i dag, nettopp deg.»

24. Hva fastslo Jesus for oss i Johannes 17: 3?

²⁴ Vårt evige liv avhenger av at vi har inngående kjennskap til Gud, noe Jesus Kristus klart fastslo da han sa: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 3, NW) Den viktige kjensgjerning at det er Jehova Gud som kommer til å treffe den endelige avgjørelse i spørsmålet om vi skal få evig liv eller lide evig ødeleggelse, burde være nok til å få oss til å gjøre vårt hjerte udelt til å frykte hans navn.

25, 26. a) Hva må vi gjøre i tillegg til at vi foretar et personlig studium av Bibelen, og hvorfor? b) Hva slags mennesker er det Jehova vil ha i sin nye verden, og gjennom hvem vil vi derfor ta imot opplæring?

²⁵ Hvis vi ønsker å lære om Jehovas vei, er det imidlertid ikke tilstrekkelig å foreta et personlig studium av hans skrevne Ord. De «underfulle ting» Bibelen beretter om at han har gjort, og den måten han har latt Bibelens profetier bli oppfylt på etter at Bibelen ble fullført, har alltid hatt tilknytning til hans folk, til hans vitner. For å få Fullstendig opplæring, for å få førstehånds opplysning, må vi sette oss i forbindelse med hans folk, hans vitner. De som ønsker å gi sitt hjerte fullstendig hen i frykt for Jehova, studerer ikke og opptrer ikke uavhengig av hverandre. De kommer sammen. Malakias 3: 16 sier: «Da talte de med hverandre de som frykter [Jehova], og [Jehova] lyttet til og hørte det, og det ble for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter [Jehova] og tenker på hans navn.»

²⁶ Hvis de tenker på hans navn, vil de snakke med hverandre om det og på den måten utvide sin forståelse av dette navn. Det er denne slags mennesker Jehova vil ha i sin nye verden. Det er derfor denne slags mennesker han lover å bevare og føre levende gjennom ’Jehovas store og såre forferdelige dag’, som stadig kommer nærmere. I harmoni med hans vei, som Bibelen gir beskjed om, er det derfor gjennom sitt organiserte folk, dem som frykter hans navn, at han gir ytterligere opplæring som kaster lys over hans skrevne Ord, og som bidrar til å gjøre Bibelen lettere forståelig i mange henseender. Hvis vår bønn om at Jehova må lære oss om sin vei, er oppriktig, vil vi derfor være villige til å ta imot opplæring gjennom hans organiserte folk. Ja, vi vil være ivrige etter å gjøre det.

27. Hvordan praktiserer man den opplæring man får, slik at man vandrer i Guds sannhet?

²⁷ David nøyer seg ikke bare med å be om opplæring. Han tilføyer straks: «Jeg vil vandre i din sannhet.» På denne måten gjør man bruk av den opplæring man får — man praktiserer den. Man vandrer i Guds sannhet ved å leve i samsvar med sannheten. Man bringer sitt liv i harmoni med sannheten om Gud og hans rike. Man går bort ifra de løgner, tradisjoner, seremonier, skikker og helligdager man har lært om i denne verdens falske religioner. Man forkynner sannheten og vitner om den i ord og handling, slik Jesus gjorde fordi det var formålet med at han ble født som en menneskeskapning.

28. Hvordan frigjør sannheten oss, og hvilken virkning har det på vårt hjerte at vi vandrer i sannheten?

²⁸ Ved hjelp av sannheten blir man fri for trellbindende overtro og frykt for falske guder og demoner. Det blir frykten for den eneste «levende og sanne Gud» som behersker og former ens liv. Vår bønn til Jehova om at han må gjøre vårt hjerte udelt til å frykte hans navn, blir således hørt ved at vi tar imot lærdom fra ham om hans vei og ved at vi dernest vandrer i hans sannhet. For en befrielse, ja, for en frihet et slikt udelt hjerte bringer oss!

29. Hvilken tilstand blant menneskene viser at dette er «endens tid», og hvordan drar ærgjerrige mennesker selvisk fordel av dette med den følge at vår lojalitet blir satt på prøve?

²⁹ Nå i vår tid råder det frykt over hele verden som aldri før. Denne frykt viser at dette er «endens tid» for verden, eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW). Det forholder seg som Jesus forutsa: «Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike.» (Luk. 21: 25, 26) En slik redsel og gru får uopplærte mennesker til å søke tilflukt hos menneskelige organisasjoner som lover beskyttelse og sikkerhet. De ser seg om etter en kompetent leder. Det er derfor ikke så underlig at det finnes mennesker og organisasjoner som benytter seg av folks ønsker og frykt og tiltar seg en lederstilling og deretter gjør krav på folkets lojalitet. Alt dette gjør det enda mer påkrevd å spørre hvem eller hva vi bør være lojale mot, slik at vi kan slippe å begå den feil å være lojale mot en som ikke har krav på det, og bli nødt til å lide for det.

30, 31. a) Hvem er det som ikke deler verdens redsel, og hva gjør de? b) Hva blir følgen av at vi er lojale, og hvilken belønning gir Gud allerede nå de lojale?

³⁰ Vi, det vil si de som har fått gjort sitt hjerte udelt til å frykte Jehovas navn, deler ikke den redsel og forferdelige gru som denne gamle verdens folk og nasjoner er grepet av. I stedet for å dele deres frykt gjør vi som Jesus sa vi skulle gjøre nettopp i denne tiden: «Når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til.» (Luk. 21: 28) Ikke til noen menneskelig organisasjon eller politisk diktator, men til den allmektige Gud sier vi med salmisten Davids ord: «O bevar min sjel, for jeg er lojal.» (Sl. 86: 2, NW) Når vi er lojale mot Jehova Gud og hans rike, kan vi ikke ta feil slik at vi må lide uopprettelig skade for det. Vi stoler på at han vil holde sitt løfte om å lede våre skritt på den rette vei. Om ham står det skrevet: «Han vokter sine lojales føtter; hva de ugudelige angår, så blir de brakt til taushet i mørke, for det er ikke ved makt et menneske viser seg overlegent.» — 1 Sam. 2: 9, NW.

³¹ Hvilken styrke er ikke dette løftet for vårt hjerte og våre nerver! Det samme gjelder følgende løfte: «For dem som vandrer i ulastelighet, er han et skjold ved at han holder seg etter dommens stier, og han vil vokte sine lojales vei.» (Ordspr. 2: 7, 8, NW) For en belønning vi på denne måten får allerede nå fordi vi er lojale mot Jehova Gud med et hjerte som er udelt i frykt for hans navn! Han lønner oss allerede nå fordi han ønsker at vi skal få glede oss over en varig belønning i hans nye verden, en verden som alle mennesker som for alltid er lojale overfor ham, kommer til å få arve og bebo.