Jerusalems ødeleggelse — til advarsel for oss?

JERUSALEM! Dette navnet er blitt nevnt i bønner som er blitt framsagt med hviskende stemme, det er blitt ropt ut i sinne eller omtalt på en fordekt måte i korrespondanse diplomater imellom. Men uansett i hvilken forbindelse det blir nevnt eller omtalt, vekker det nesten alltid sterke følelser. Er det ikke ironisk at denne byen, hvis navn betyr «eier av [eller «grunnvoll for»] tofoldig fred», så lenge har vært et senter for internasjonale stridigheter?

Jøder, kristne og muslimer føler like sterkt at byen er hellig for dem, og de er snare til å henvise til Bibelen for å støtte sine påstander. Men det vi spesielt bør merke oss, er den kjensgjerning at Bibelen inneholder bestemte profetier om hva som skulle skje med Jerusalem. Disse profetiene beskriver begivenheter av internasjonal interesse. Kan dette ha noe å si for betydningen av det som finner sted i dag? — Matt. 24: 3—22; Luk. 21: 5—24.

For å få svar på dette spørsmålet bør du først undersøke hva Bibelen og historien forteller oss om Jerusalems skjebne i det første århundre. I år 33 e. Kr. forutsa Jesus Kristus at byen og dens tempel skulle bli fullstendig ødelagt. Hvorfor?

Bare to dager før Jesus uttalte denne profetien, hadde han ridd inn i Jerusalem for å fremstille seg som folkets konge. Men nasjonens ledere tok ikke imot ham som en hersker Gud hadde sendt. Senere sa Jesus til dem rett ut at Guds rike ville bli tatt fra dem og gitt til et folk som bærer dets frukter. De selv ville bli ’knust, malt til støv’. — Matt. 21: 1—15, 42—46, NW; Joh. 19: 12—15.

De historiske kjensgjerninger bekrefter at de romerske hærstyrker under ledelse av general Titus oppfylte Jesu ord til punkt og prikke bare 37 år senere, i år 70 e. Kr. En rask gjennomgåelse av hvordan profetien viste seg å bli oppfylt, kan fortelle oss mye. Her er noen av detaljene:

En befestning med spisse staker

Når det gjelder nøyaktigheten av Jesu forutsigelser i hans profeti, tar vi for oss denne uttalelsen: «Dine fiender skal bygge en befestning omkring deg med spisse staker og skal inneslutte deg og trenge deg fra alle kanter.» — Luk. 19: 43, NW.

De som var skeptisk innstilt til det Jesus forutsa i år 33 e. Kr., kan godt ha resonnert som så: ’Hva i all verden er det han sier? Bygge et flere kilometer langt tregjerde rundt Jerusalem i vanskelig terreng? Hva med de forstyrrelser de ville bli utsatt for fra fiendens side, og det at det var nødvendig å hente trær langt bortefra? Hvor tåpelig å profetere noe slikt!’ Men hva skjedde 37 år senere?

Josefus forteller oss at etter at romerne hadde beleiret Jerusalem og erobret to av byens tre forsvarsmurer, ble de likevel motløse. Hvorfor? På grunn av jødenes innbitte motstand og sine egne store tap. «Mange oppgav håpet om å erobre byen ved hjelp av de alminnelige beleiringsmaskiner.» — Jødernes Krig mod Romerne, oversatt av Alexander Rasmussen, utgitt i København 1905, side 327.a

Hva skulle Titus gjøre? Den unge generalen, som var ivrig etter å oppnå ære, trakk denne konklusjonen: «Man [måtte], hvis man både hurtig og sikkert ville nå et resultat, omgi hele byen med en voll.» Arbeidet med å bygge vollen ble en kappestrid mellom de forskjellige legioner og avdelinger innenfor legionene. Soldatene ble grepet av stor entusiasme. De kappet om å bli først ferdig med sin del av vollen. Hva ble resultatet?

«Hele vollen var 39 stadier [sju kilometer] i omkrets, . . . Alt dette var oppført på tre dager, — en hurtighet som må kalles utrolig hvor det gjaldt et arbeid som skulle synes å måtte kreve måneder.» Her har vi nettopp den ’befestning med spisse staker’ som Jesus hadde forutsagt! Og hva førte den til? Den førte til ødeleggelse både for byen og for dens mange innbyggere.

Men visste du at Jesus også profeterte om de forhold som skulle utvikle seg i de årene som førte fram til denne tragiske avslutningen? Legg merke til det han sa om hungersnød, lovløshet og falske profeter i disse årene.

Hungersnød

Jesus sa at det skulle være hungersnød forskjellige steder før Jerusalems ødeleggelse. —  Mark. 13: 8; Matt. 24: 7.

Denne forutsigelsen viste seg å gå i oppfyllelse. I Apostlenes gjerninger 11: 27—30 står det for eksempel: «På den tid kom noen profeter fra Jerusalem til Antiokia. En av dem, som hette Agabus, stod fram og varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle ramme hele verden. Det var den som kom under keiser Claudius [41—54 e. Kr.]. Da ble disiplene enige om at enhver av dem skulle gi så mye han kunne avse, for å hjelpe de brødrene som bodde i Judea. Dette gjorde de, og de sendte gaven med Barnabas og Saulus til de eldste.»

Den jødiske historieskriveren Josefus beskriver åpenbart den samme hungersnøden i sin bok Jewish Antiquities (Den jødiske arkeologi, bok XX, kapittel 2, avsnitt 5). Josefus sier at i denne tiden var byen Jerusalem «hardt presset av hungersnød, og mange forlot byen av mangel på penger til å kjøpe det de trengte».

Bølge av lovløshet

Hungersnød var bare ett av de problemer Jesus hadde forutsagt skulle ramme verden før Jerusalems ødeleggelse. Han nevnte også at på grunn av tiltagende lovløshet ville den nestekjærlighet som folk i sin alminnelighet hadde, kjølne. — Matt. 24: 12.

Selv om det var en slik lovløshet i mange deler av den romerske verden, ble den spesielt fremtredende i Judea etter hvert som folk i sin alminnelighet gikk mer inn for å gjøre opprør. Vi leser om væpnede grupper som streifet omkring i Judea i den romerske prokuratoren Felix’ dager (omkring 48—58 e. Kr.), Det fortelles at de «plyndret de rikes hus, drepte dem selv og satte ild på landsbyene, så at de fylte hele Judea med sin vanvittige ferd». Dette fant sted før de kristne i Jerusalem flyktet ut av byen i år 66 e. Kr. — Jødernes Krig mod Romerne, side 138.

Falske profeter

Men dette var ikke alt! Jesus sa i sin advarsel: «Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vil.» — Matt. 24: 11.

Vi hører om at en rekke falske profeter stod fram mens Felix var prokurator. «Der var nemlig noen bedragerske og forførerske mennesker, som under foregivende av å handle etter guddommelig innskytelse arbeidet på uroligheter og omveltninger. De fikk folket til å tro at de var besjelet av ånder og ville føre dem ut i ørkenen; der ville Gud vise dem tegn som bebudet friheten. Felix, som mente at dette ville føre til frafall, sendte noen ryttere og tungtvæpnede fotfolk imot dem, og disse drepte en stor mengde av dem.» (Jødernes Krig mod Romerne, side 37) Ifølge Josefus hadde én slik falsk profet vært en egypter. Den romerske kommandanten som arresterte apostelen Paulus i Jerusalem, trodde åpenbart at Paulus var denne falske profeten. — Apg. 21: 37, 38.

Ikke stein tilbake på stein

Et av de mest bemerkelsesverdige trekk ved Jesu profeti angikk templet i Jerusalem. Det skulle ikke bare falle i fiendens hender, nei, det skulle bli fullstendig jevnet med jorden. Det skulle ikke bli stein tilbake på stein! — Luk. 21: 5, 6.

Vi bør huske at templet i Jerusalem var en kilde til stolthet ikke bare for jødene, men for hele det romerske imperium. Herodes den store, som det romerske senat hadde utnevnt til konge, hadde planlagt og påbegynt arbeidet med å forskjønne og utvide templet. Det ble betraktet som et arkitektonisk og kunstnerisk mesterverk. Av betydning for byggearbeidet var gaver fra jødiske proselytter og velyndere over hele den kjente verden.

Josefus skrøt: «Templets hele ytre kunne ikke annet enn gjøre det sterkeste inntrykk på iakttagerens sinn og øyne. Det var nemlig overalt bekledd med svære gullplater, som, når solen stod opp, kastet et glimrende gjenskinn fra seg og tvang dem som så derpå, til å vende øynene bort som for solens stråler.» — Jødernes Krig mod Romerne, side 301.

Ifølge Josefus holdt general Titus krigsråd og bestemte seg for ikke å ødelegge templet, og det kunne kanskje derfor ha sett ut som om Jesu profeti ikke ville bli oppfylt. Men hva skjedde? Trass i den avgjørelse Titus hadde truffet, skjedde følgende: Mens slaget om templet ble utkjempet, kastet en ukjent romersk soldat et brennende trestykke inn i helligdommen, og det storslåtte templet ble snart et flammehav. Dette jevnet naturligvis ikke templets store steinblokker med jorden. Ville så de bli spart?

Når nå byen til slutt var erobret og templet lå i aske, befalte Titus «å sløyfe [rasere] hele byen og templet» og bare la noen militære tårn stå igjen for å vise hvilke mektige befestninger romerne hadde lagt i ruiner. Trass i både jødenes og generalens ønske gikk altså Jesu ord i oppfyllelse!

Hva med i dag?

Bibelen forteller oss at menneskene i vår tid igjen skulle bli stilt overfor et spørsmål som har med herredømme å gjøre. Den bibelske kronologi viser at det var ved utløpet av folkeslagenes tid i 1914 e. Kr. at Jesus Kristus fikk kongemakt i himmelen for at han skulle herske over hele menneskeheten. b Ved hjelp av et verdensomfattende forkynnelsesarbeid, som er blitt utført av Jehovas vitner, er folk i alle land blitt gjort oppmerksom på den avgjørelse de vil måtte ta.

Hvordan reagerer verden på dette? De aller fleste viser ingen interesse for det budskap som blir forkynt. Selv flertallet av dem som hevder at de er kristne, sier ved sin måte å leve på: ’Vi har ingen annen hersker enn den verdslige stat!’

Hva vil dette føre til? Ta fram Bibelen din og les det som står i Matteus, kapitlene 24 og 25, Markus, kapittel 13, og Lukas, kapittel 21. Det er tydelig at Jesus forutsa at mange av de tingene som skulle ramme verden før Jerusalems ødeleggelse, også skulle ramme vår generasjon. Krig, hungersnød og kunngjøringer som har gitt menneskene et falskt håp — alt sammen noe som ble forutsagt av Jesus — setter sitt tydelige preg på vår tids verden. Det gjør også de andre trekkene ved det «tegnet» som Jesus beskrev. Akkurat som selviskhet og vold var karakteristiske trekk ved datidens verden, er det noe som særmerker verden i dag. Følgelig kommer også hele den nåværende verdensordning til å bli ødelagt. — Ordsp. 2: 21, 22, NW.

Men for dem som elsker rettferdighet, er de veer som vi erfarer i dag, et tegn på at en utfrielse er nær. For Jesus sa også: «Når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær.» — Luk. 21: 28.

En forløsning eller utfrielse til hva? En ny ordning hvor alle, som elsker, rettferdighet, vil kunne leve under virkelig trygge forhold under Guds rikes herredømme. (Luk. 21: 31; Mi. 4: 3, 4) Synes du slike framtidsutsikter virker tiltalende? Hvis du gjør det, burde du sette deg i forbindelse med dem som tror på dette. De kommer regelmessig sammen i sine Rikets saler for å studere Bibelen med det for øye å kunne leve på en slik måte at ikke bare det de sier, men også det de gjør, viser at de virkelig tror på Guds herredømme.

[Fotnoter]